En dag i 1832 kom den lokale utroperen med en spesiell beskjed i den nordengelske byen Carlisle. Han ringte med en bjelle og kunngjorde at bonden Joseph Thompson samme dag klokken 12 ville selge sin 22 år gamle kone Mary Ann Thompson.
Etter tre års ekteskap hadde ekteparet ennå ikke fått barn – og de hadde ikke mye til overs for hverandre heller.
«Jeg tok henne inn for min egen skyld, men hun ble en pest og en plage». Joseph Thompson, bonde, 1832
Da tiden var inne, samlet en større gruppe menn seg rundt den unge kvinnen, som steg opp på en stol med et tau rundt halsen og så ut over forsamlingen.
Bonden begynte salgstalen: «Gentlemen, her har dere min ektefelle, Mary Ann Thompson – født Williamson – som jeg ønsker å selge til høystbydende. Det er hennes ønske, såvel som det er mitt, at vi skal skilles for alltid».
Til markedet med tau rundt halsen
Konesalg var ikke hverdagskost, men frem til midten av 1800-tallet grep umake ektepar til denne muligheten når de ville gå fra hverandre.
Reglene var enkle: Ektemannen ga kona et tau rundt halsen og førte henne til et marked eller den lokale puben. Her kunngjorde han at han ønsket å selge kona, og at hun gikk med på salget. Etter en kort salgstale begynte budene, og hvis alt gikk vel, skiftet kvinnen kort etter til en ny mann.
Frem til 1857, da en ny skilsmisselov ble vedtatt i Parlamentet, var det så godt som umulig for briter flest å bli skilt.
«Hun kan lage smør og skjelle ut tjenestepiken. Hun kan flette håret». Joseph Thompson, bonde, 1832
En skilsmisse kunne bare skje med Parlamentets godkjenning, og prosedyren kostet så mye at vanlige innbyggere ikke hadde råd til å gå gjennom den. I årene fra 1700 til 1857 ble det kun gitt tillatelse til 314 skilsmisser i hele England.
Konesalg var et alternativ til skilsmisse og hadde trolig vært praktisert siden 1000-tallet. Det første dokumenterte salgsforsøket fant sted i 1532, da en mann ble dømt for å prøve å selge sin hustru.
Fra de neste 350 årene kjenner historikerne til mange dokumenterte konesalg – fra rettsprotokoller og avisartikler som gjerne viste frem underklassens «skandaløse» livsførsel.
Sannsynligvis var konesalget mest utbredt i perioden 1780-1850, der historikerne har funnet bevis for nesten 300 salg. Når en kvinne skulle selges, la mannen ofte vekt på enten hennes fysiske skjønnhet eller hennes evne til å arbeide hardt, men iveren etter å selge fikk innimellom selgeren til å pynte litt på sannheten.
«Hun kan gå fra latter til gråt like lett som du kan drikke et glass ale». Joseph Thompson, bonde, 1832
En misfornøyd kjøper ønsket for eksempel å oppheve en avtale fordi han var blitt fortalt at den kjøpte kvinnen var gravid. Det viste seg imidlertid ikke å være tilfelle.
En kone gikk for 20 shilling
Men ikke alle selgere pyntet på sannheten. Det fremgår tydelig av bonde Joseph Thompsons salgstale da han forsøkte å bli kvitt kona Mary Ann på markedsplassen i Carlisle.
«Jeg tok henne inn for min egen og for husstellets skyld, men hun ble en pest og en plage. En hjemlig forbannelse som invaderte nettene mine – og som var en djevel om dagen», sa han ifølge Lancaster Herald.
Thompson oppfordret mennene som hadde møtt frem om å unngå brysomme kvinner på samme måte som de ville holdt seg unna gale hunder, brølende løver og sykdommer. Men så gikk han over til å rose kona:
«Nå som jeg har fortalt dere om hennes mangler og dårlige sider, vil jeg fortelle om hennes kvalifikasjoner og godhet også. Hun kan lese bøker, og hun kan melke kyr. Hun kan gå fra latter til gråt like lett som du kan drikke et glass ale når du er tørst.
Hun kan lage smør og skjelle ut tjenestepiken. Hun kan synge irske folkeviser og flette hår.
Hun kan ikke brenne rom, gin eller whisky, men hun er god til å bedømme kvaliteten fordi hun har mange års erfaring i å smake dem. Derfor tilbyr jeg henne med alle hennes feil og fordeler til salgs for 50 shilling».
Så mye ville ingen gi, og Joseph Thompson var nødt til å slå av på prisen. Etter et par timer med bud og forhandling solgte han Mary Ann til en mann ved navn Henry Mears for 20 shilling (rundt 6000 norske nåtidskroner) samt en hund av newfoundlender-rasen.
Mary Ann tok tauet av og forlot markedet sammen med Henry Mears, mens den begeistrede forsamlingen ropte hurra. Joseph Thompson la deretter tauet rundt hunden og fortsatte til nærmeste pub, der han tilbrakte resten av dagen.
I mangel av en egentlig skilsmisseprosedyre ble konesalg en praktisk foranstaltning der de juridiske rettighetene i et ekteskap ble forsøkt opphevet utenom det egentlige rettssystemet.
Opphevingen av rettigheter var viktig, fordi kona ifølge engelsk lovgivning hadde rett til en tredjedel av mannens eiendeler etter hans død.
Omvendt hadde ektemannen full råderett over konas eiendom – også mens hun levde. Ekteparet var derfor avhengig av en seremoni der omverdenen kunne bevitne at partene gikk fra hverandre.
Men tross vitner og advokaters medvirkning var konesalg ulovlig og ble underkjent hver gang de ble prøvd for en domstol.
Det fins derfor eksempler på at kvinner ble tilkjent en arv etter mannens død, selv om hun var blitt solgt til sin elsker mange år tidligere.
Sinte kvinner grep inn
Konesalg kom imidlertid sjelden til myndighetenes kjennskap – selv om avisene gjerne rapporterte om dem. Men det fins tilfeller der et lokalt byråd oppfordret fattige menn til å selge sine koner slik at lokalsamfunnet kunne slippe å gi hele familien fattighjelp.
Hvis myndighetene fikk nyss om et forestående konesalg, kunne de godt finne på å sette politiet inn og stoppe handelen. Også andre deler av lokalsamfunnet gikk imot salgene.
I noen tilfeller nektet advokater og notarer å nedfelle kjøpsavtaler knyttet til konesalg, og sinte grupper av kvinner grep i siste halvdel av 1700-tallet jevnlig inn i handler.
Langt opp på 1800-tallet var mange kvinner bundet i dårlige ekteskap uten mulighet for å få skilsmisse fra sin menn.
I sjeldne saker der konesalg kom for retten, ble det tidligere ekteparet tvunget til å ta opp igjen ekteskapet. I ett tilfelle hadde kvinnen bodd med sin nye mann i 17 år og fått barn med ham. Men salget ble kjent ugyldig, og barna måtte følge med moren hjem til mannen som i sin tid hadde solgt henne.
Hovedpersonene i handlene mente stort sett – i motsetning til domstolene – at salget var både moralsk og juridisk forsvarlig såfremt det fulgte noen enkle regler, og her gikk særlig to trekk igjen.
Tau og vitner var nødvendig
For det første skulle kvinnen ha et tau – ofte rundt halsen – eller en grime som hun ble «trukket» til markedet med, slik dyr føres til en kvegauksjon.
I noen rettssaker ble nettopp det faktum at kjøperen hadde mottatt kvinnen med et tau rundt halsen, fremført som bevis for at det nye ekteskapet var gyldig. For det andre skulle salget skje på et offentlig sted med mange vitner, for eksempel på en markedsplass eller på den lokale puben.
I de fleste tilfeller sto en kjøper klar i kulissene allerede før kvinnen ble lagt ut for salg. Ofte hadde hun allerede flyttet over til den nye mannen før kjøpsavtalen ble inngått, og her opptrådte hun offisielt som hushjelp eller lignende.
Hvis selgeren hadde små barn med hustruen, fulgte de som regel med moren hjem til den nye mannen. Eldre barn som kunne hjelpe til med for eksempel gårdsdrift, ble værende hos faren. Det fantes tilfeller der barna inngikk i salget fordi alle visste at kjøperen var deres biologiske far.
Prisen for ei kone kunne være alt fra drikkevarer til klingende
mynt. Selv lotterilodd ble brukt som betalingsmiddel.
«Kjøp min hustru for øl eller kontanter»
Prisen for ei kone varierte fra det symbolske, for eksempel alkohol, som kunne konsumeres på festen som fulgte, til et reelt beløp der selgeren gikk fra handelen med penger på lomma. For et salg i 1823 kom betalingen opp i 10 liter øl, mens en handel 26 år tidligere innbragte selgeren i alt 25 pund (ca. 9000 kroner i dagens verdi).
De to beløpene lå i hver sin ende av skalaen, for 25 pund ble oppfattet som en stor sum i forbindelse med konesalg. Også andre ting enn øl kunne inngå i handelen, for eksempel mat, tobakk, kveg og andre dyr.
Mer kuriøse effekter kunne også betale for hustruene. I ett tilfelle ble ei kone solgt for et lotterilodd – men med den avtalen at selgeren skulle ha kona tilbake hvis loddet ikke ga
ham gevinst.
Kvinnen kunne også legge klær, møbler, senger og sengetøy eller andre ting med i handelen.
Hvis et ektepar på forhånd hadde inngått avtale med en kjøper, kunne det formelle salget avvikles på nærmeste vertshus, men skulle selgeren tiltrekke en kjøper, var en av de store markedsplassene det beste stedet.
Gjestene her var ofte pengesterke og hadde råd til å gjøre et impulsivt kjøp. Det fins sågar beretninger om menn som kjøpte flere koner på samme marked. I ett tilfelle – i Cornwall i 1835 – gikk to menn sågar sammen om å kjøpe samme kvinne, som de begge hadde falt for.
Viktig for selgeren var det også at de som oppsøkte markedet kom langveisfra og derfor ikke var kjent med den lokale sladderen. Det kunne gjøre det lettere å selge ei kone som hadde dårlig rykte.
Salg forbedret kvinnens situasjon
Enkelte eksempler viser at en kvinne ikke frivillig ville selges, men i de fleste dokumenterte tilfellene var konene innforstått med å bli solgt. Et salg betydde som regel en forbedring av kvinnens livssituasjon.
Ofte forlot hun et ulykkelig og kanskje voldelig forhold og fikk mulighet for å fortsette livet med en ny mann som forhåpentlig passet bedre til henne – og kanskje også var rikere. Historikere har ikke funnet et eneste tilfelle der en kvinne er solgt til en mann som var fattigere enn mannen hun forlot.
Historien viser også eksempler på handlekraftige kvinner som organiserte salget selv. I et slikt tilfelle fra 1822 ble et ektepar pågrepet midt under auksjonen på kvegmarkedet i Plymouth.
Paret hadde vært gift i to år, men allerede tre uker etter bryllupsnatten hadde kona født et barn, som dermed ikke kunne være ektemannens.
Selv om mannen tilga kona, forlot hun ham til fordel for barnets biologiske far, som snart gjorde henne gravid igjen.
Kort etter arrangerte ekteparet et konesalg, men da budrunden kom i gang, dukket ikke konas elsker opp. Kvinnen fikk derfor stallgutten på det lokale vertshuset til å by på seg – med hennes egne penger – slik at hun kunne slippe ut av ekteskapet og bli
en fri kvinne.
I de fleste tilfeller var både kjøpere og selgere menn, men i enkelte tilfeller kunne kvinnen gå fra en ekteskapshandel med penger på lomma.
Det skjedde for eksempel under et salg i den irske byen Drogheda der Marguerite Collins i et raserianfall solgte sin mann til en annen kvinne for
halvannen pence.
Kona ville ha mannen sin tilbake
Marguerite Collins angret imidlertid på det overilte salget og klaget til borgermesteren over at hennes mann bodde sammen med en annen kvinne – hun han ble solgt til.
Mannen nektet å komme hjem, og saken ble behandlet av borgermesteren, som innkalte partene for å få belyst den fra begge sider.
Her forklarte mannen foran et tallsterkt publikum at Marguerite var voldelig og flere ganger hadde bitt ham så kraftig at han hadde fått store arr.
Den kvinnelige kjøperen av mannen, som var blitt innkalt som vitne i saken, bekreftet mannens utsagn og erklærte at hun ble mer og mer fornøyd med «nyanskaffelsen».
Kvinnen forsvarte kjøpet med at det etter hennes mening ikke fantes noen lov som kunne tvinge paret fra hverandre. Hun argumenterte med at ei kones salg av sin mann burde sidestilles med en manns rett til å selge kona – ikke minst når begge parter var innforstått med salget.
Etter vitneutsagnet viste Marguerite Collins igjen sitt voldsomme temperament da hun forsøkte å overfalle både sin tidligere mann og hans samboer. Oppførselen fikk borgermesteren til å sende partene bort med uforrettet sak.
Hustruhandel ebbet ut
Handel med koner fortsatte etter den nye skilsmisseloven av 1857, men i minkende grad. Til slutt stoppet skikken helt.
Frem til begynnelsen av 1900-tallet fins det imidlertid eksempler på hustruhandel.
Så sent som i 1913 erklærte en kvinne overfor en domstol i Leeds at hennes mann hadde solgt henne til en kollega for ett pund.