En fredag i år 1216 gjør en uvanlig gjest sin entré i moskeen i den tyrkiske byen Harran. Gjennom det hellige rommet stavrer en ape etterfulgt av en tjener. Dyret er kledd i de fineste klær, og en sky av parfyme står rundt den lodne kroppen.
Underdanig bretter tjeneren ut et bønneteppe, hvorpå dyret setter seg ned og tar frem en bønnekrans. De troende gjør store øyne da apen lar perlene gli mellom fingrene sine, tilsynelatende i dyp bønn.
Da tjeneren ser de forbløffede ansiktene, forklarer han saken: Apen er ikke en ape, men en ung prins som er blitt forhekset av en sjalu kone. Forbannelsen kan bare oppheves hvis hun får en sum penger i gull.
«Mannen trakk apen med seg gjennom hele byen.» Al-Jawbari om svindel med ape.
Moskeens gjester er som tryllebundne og griper resolutt til lommene. Men da tjeneren har samlet inn pengene, forsvinner han og apen i mengden. Først da går det opp for de forsamlede at de har blitt holdt for narr.
«Mannen trakk apen med seg gjennom hele byen. Og overalt utførte han samme svindel», forteller forfatteren al-Jawbari, som overvar opptrinnet og beskrev det i verket «Sjarlatanenes bok».
Apen var langt fra den eneste svindelen al-Jawbari var vitne til. I likhet med det kristne Europa vrimlet den muslimske middelalderverdenen av kvakksalvere, falske profeter og andre juksemakere. Og al-Jawbari gjennomskuet dem alle.
Emiren var gal etter juks og bedrag
Historier fra den kriminelle underverdenen fascinerte emiren Rukn al-Din Mawdud, overhode for Artukid-dynastiet som hersket over deler av dagens Tyrkia, Syria og Irak.
Emiren hadde lest skriftet «Bedrag avslørt og tvil fordrevet» fra 1000-tallet, som avslørte alle mulige triks. Emiren var ivrig etter å lese mer og kalte derfor sin nyansatte hoffmann al-Jawbari til seg.
«Skriv en bok som bruker samme metode, men gjør den kortere og lettere å forstå», lød beskjeden.
På 1200-tallet ble historier om kriminelle populære, blant annet fortellingen om en røver som bedøver og deretter berøver et selskap.
Emiren visste at al-Jawbari var godt kjent med svindel og bedrag. Før han ankom emirens hoff en gang på 1220-tallet, hadde han reist over det meste av den muslimske verden – fra Marokko til Den arabiske halvøy, gjennom Mesopotamia og hele veien til India.
Underveis ble han venn med falske profeter, kvakksalvere og andre svindlere. Han avdekket triksene deres og noterte det han så. På emirens foranledning begynte han nå å skrive det hele ned i en bok.
Ormer og avføring hjalp de hellige
Mange av al-Jawbaris bekjente var småsvindlere, som for eksempel hestehandlere som farget dyrenes pels i den mest ettertraktede fargen for å få en bedre pris.
«Enhver som ser dem, vil være overbevist om at de er blinde.» Al-Jawbari om populært tiggertriks.
Andre var simple tiggere som for eksempel lot som de ikke kunne se.
«De lot som de var blinde, selv om de ikke var det. For å oppnå illusjonen tar de én del blod fra en flått og én del gummi arabicum (fra treet gummiakasie, red.) og smører massen på kanten av øyelokkene. Enhver som ser dem, vil være overbevist om at de er blinde», skriver al-Jawbari.
Andre triks gikk ut på å lure penger fra de godtroende, slik tilfellet var med den «forheksede prinsen». Men de fleste triksene hadde som formål å få utøveren til å fremstå spesielt mektig eller hellig.
Dette gjaldt for eksempel en mann hvis turban sendte ut et tilsynelatende guddommelig lys.
«Det kom fra pannen hans og gjennomboret den høyeste himmelen», forteller al-Jawbari.
Men det hele var en bløff, for lyset kom ikke fra Gud, men fra sankthansormer.
«Han tar 40 av ormene og legger dem i et finvevd hårnett som han bærer under turbanen», forklarer forfatteren entusiastisk.
Heller ikke de «hellige menn» som lot seg omslutte av flammer for å bevise sin hellighet, sto under en spesiell himmelsk beskyttelse.
«Hvis de smurte fettet utover hele kroppen, ble de ikke skadet av ilden.» Al-Jawbari om svindel med ild.
Hemmeligheten deres var langt mer jordnær. De kokte en frosk, skummet fettet av den og blandet det med salpeter.
«Hvis de smurte fettet utover hele kroppen, ble de ikke skadet av ilden», forteller al-Jawbari.
Også «profeten» som var så hellig at han ikke bare kunne gå på vannet, men også ble tilbedt av fiskene som underdanig kysset føttene hans, ble avslørt. Ifølge al-Jawbari blandet mannen basilikum, harpiks, avføring og sjasminolje sammen og smurte det på føttene.
«Så gikk han på vannet – i vannkanten, selvfølgelig. Og når fiskene kjente lukten av blandingen, kom de straks til for å nappe i føttene hans», beretter al-Jawbari.
Bonden Robert Carpenter beskrev blant annet hvordan man kunne snyte seg til en nyslaktet sau.
Engelsk bonde skrev juksemanual
Også i det kristne Europa var svindel utbredt. På 1200-tallet beskrev en engelsk bonde hvordan man kunne lure godseieren grundig.
På 1260-tallet satte bonden Robert Carpenter seg ved skrivepulten. Carpenter var tidligere fogd på en herregård på Isle of Wight og visste alt om jordbruk. Nå skrev han ned erfaringene sine.
Men mellom de knusktørre skriveriene skjulte det seg ganske morsomme saker. I et eget avsnitt beskriver Carpenter hvordan en bonde kunne snyte godseieren sin.
Noen av svindlene er enkle; for eksempel forklarer Carpenter hvordan bonden, ved daglig å fjerne en åttendedel av melken til osteproduksjonen, kunne stjele nok til å lage en hel ost til seg selv.
Andre triks var mer utspekulerte. Dette gjaldt for eksempel trikset som gikk ut på å få tak i en nyslaktet sau:
«Når den er flådd, legg skinnet i varmt vann og tørk det umiddelbart. På den måten vil det se ut som om dyret døde av kvegpest.»
Ingen ville ha kjøttet fra den syke sauen, som derfor tilfalt bonden.
Hvor innbringende svindlene var, er ukjent. Men Carpenters sønn må ha funnet dem nyttige. Mange år senere inkluderte han som erfaren fogd farens juksemanual i sine egne skrifter.
Forfatteren svindlet selv
For al-Jawbari var det et mysterium hvordan folk kunne falle for svindlernes triks.
«Hvis de gjorde det foran barn, sverger jeg at barna ville le høyt. Vær oppmerksomme, dere søvngjengere, og våkn opp!»
Al-Jawbaris bok om sjarlatanene ble sannsynligvis ferdig for sent til at emir Rukn al-Din Mawdud kunne få glede av arbeidet. Herskeren ble styrtet fra tronen i 1232 eller 1233. Men al-Jawbari hadde tilsynelatende selv brukt den innsamlede kunnskapen.
I hvert fall innrømmer han i et svakt øyeblikk å ha lurt torghandlerne til å tro at pulveret han solgte, var luksusvaren pepper. I virkeligheten ble «pepperen» laget av helt vanlige mungbønner.
Om forfatteren også hadde gjort seg skyldig i noe annet og verre, er uvisst, men frykten for å få navnet sitt svertet må ha plaget ham. I hvert fall bedyrer han sin uskyld.
«Jeg sverger ved den mektige Gud at min sjel aldri ga etter. Jeg var aldri i stand til å overbevise den om at det var i dens interesse å beskjeftige seg med den slags ting», garanterer al-Jawbari.
Underfundig legger han imidlertid til: «På den annen side er det bedre å vite ting enn å være uvitende om dem.»