1. Selgere klipte pengene i stykker
I løpet av 1200-tallet gikk blant annet Venezia, Milano og Firenze fra bytteøkonomi til å bruke mynter.
Byene handlet internasjonalt, og det var smartere å bruke kontanter til innkjøp av for eksempel ull i England eller krydder i Østen. Alternativet var å ha med fysiske byttevarer, som kunne gå i stykker eller råtne underveis.
Venezias lire i sølv og Firenzes florin i 3,5 gram rent gull ble etter hvert overtatt av konger og fyrster i blant annet England, Ungarn, Tyskland og Danmark.
Her fikk myntene regionale navn og ble slått med regentens kontrafei (portrett) som kvalitetsstempel.
Juks med innholdet av gull og sølv var en alvorlig forbrytelse, og i England fikk falskmyntnere hånden hogd av.
Småhandlere trengte ikke alltid en hel mynt i edelt metall. I stedet ble mynten klippet i mindre stykker og brukt til flere betalinger, noe som forringet den praktiske verdien.
«Myntene var nesten klippet til den innerste sirkelen, og inskripsjonen rundt kanten var enten helt forsvunnet eller stygt skadet», skrev munken Matheus Parisensis i 1248 irritert om denne praksisen.
2. Alle svindlere skulle straffes
- Gjødsel-vogna: Engelske lånehaier, som var kjent for å ta svært høy rente, ble spent fast på en stol og kjørt rundt i markedsbyen. Turen foregikk med en åpen vogn som vanligvis ble brukt til gjødsel.
- Brenning: I Firenze skulle råttent kjøtt brennes foran slakterens bod, mens dårlig farget silke ble lagt i hauger midt på gata og satt fyr på.
- Gapestokk: Fortynnet vin eller øl brygget på råttent korn ga tre dager i gapestokken. Svindleren måtte selv ta en slurk av varen før han fikk resten helt over hodet.
3. Ingen kjøttrester eller terninger på plassen!
Klare regler skulle sikre et velfungerende marked, men metodene var ofte røffe. I den italienske byen Pistoia var handelsgatene i 1180 blitt så trange at byrådet måtte gripe inn.
Rådet bestemte at hus med balkong skulle rives, fordi stolpene balkongene sto på, snevret inn «offentlige gater».
Byrådet besluttet også at byens slaktere skulle slå dyrene sine i pannen og partere dem offentlig. Regelen skulle forhindre den «utbredte og omfattende svindelen» med gammelt kjøtt fra selvdøde dyr.
Ofte var det byens laug som fikk i oppdrag å føre tilsyn med om selgerne fulgte reglene. I Firenze skulle slakterlauget for eksempel sørge for at medlemmene etterlot utsalgs-
stedene sine «grundig rengjort og uten råtne rester».
Kjøttavfall og andre rester var imidlertid så god butikk at byene holdt auksjon over retten til å feie torget. Vinneren samlet hauger av dyremøkk og kjøtt som kunne selges som henholdsvis gjødsel og grisefôr.
Det var også helt avgjørende for et markeds suksess om myndighetene kunne sikre ro og orden på plassen.
I engelske Leicester fikk bråkmakere som trakk sverdet innenfor synsvidde av markedet derfor hardere straffer enn normalt. Andre steder fikk ikke besøkende ta «spyd, hellebarder og store staver» med seg gjennom byporten.
4. Alle måtte respektere bestemte regler
- Flagrende markiser: Butikkeiere skulle tjore markisene sine. Blafrende baldakiner var nemlig «stygge og usømmelige», het det i Pistoias reglement fra 1296.
- Smale disker: På grunn av plassmangel kunne disken i en bod i mange italienske byer ikke stikke mer enn en fot (omtrent 30 centimeter) ut på gaten.
- Trekkdyr: Okser, hester og esler kunne ikke stå tjoret på plassen mens markedet var åpent. Dyrene tok for mye plass, og måtte plasseres i en stall – for eksempel ved nærmeste vertshus.
5. Øl og vin kostet alltid det samme
For å unngå prissvingninger på basale matvarer på grunn av krig eller uår, var det satt makspris på varer som brød, vin og øl.
I England bestemte kongen for eksempel at et brød kostet en halv penny, mens det i italienske bystater var fyrsten, laugene eller byrådet som bestemte.
Maksprisen skulle sikre at selv samfunnets laveste klasser hadde råd til mat – og dermed hindre at det brøt ut opprør.
Selv om Englands kong Edvard 2. i 1307 ba sheriffene sine utpeke to priskontrollører i hver av landets byer, var det umulig for ordensmakten å sjekke om selgerne alltid overholdt reglene.
Ble en baker eller brygger tatt i å jukse, vanket det rundt 6 pence i bøter. Gjengangere kunne risikere en straff på hele 24 pence – eller en ydmykende tur i gapestokken.