Middelalderens gale riddere: Broene måtte forsvares mot fantasi-fiender.
På 1400-tallet forsvant riddernes betydning på slagmarken. Derfor diktet de panserkledde krigerne opp vanvittige konflikter som kunne sikre dem ærerike kamper.
Under de såkalte pas d'armes møttes ridderne og ønsket hverandre en god og ridderlig kamp. Så begynte den blodige - og unødvendige - kampen.
Ridderen Jacques de Lalaing ventet forventningsfullt da han hørte Pierre de Chandio og følget hans nærme seg 1. februar 1450.
Som ung mann hadde de Lalaing sverget på at han ville rekke å kjempe mot 30 menn før han fylte 30 år.
Pierre de Chandio skulle bli en av dem.
En uke tidligere hadde han utfordret Lalaing til kamp - og nå nærmet Chandio seg slagmarken med 600 riddere som støttespillere og følgesvenner.
Lalaing og Pierre de Chandio var bare to av tusenvis av riddere som deltok i den spesielle duellformen pas d'armes, bevæpnet passasje, på 1400-tallet.
Mot slutten av middelalderen ble turneringer riddernes måte å trene kampkunst på. Her kjempet de med lanser, sverd og økser.
På 1400-tallet var riddernes dominans på slagmarken truet. Hundreårskrigen, som varte fra 1337 til 1453, hadde vist at de rustningskledde rytterne langt fra var usårbare.
Med langbuer kunne soldatene treffe ridderne på lang avstand, og fotfolk utstyrt med piker – flere meter lange spyd – skapte kaos og død i riddernes rekker.
Til tross for nederlagene på slagmarken var de rustningskledde soldatene ikke klare til å oppgi sitt prestisjetunge liv.
Inspirert av 1100-tallets ridderromaner om tapre riddere som trosset drager og reddet kvinner i nød, klekket de ut dramaer med seg selv i helterollen.
Snart kunne den forlegne befolkningen i byene i Frankrike og Spania høre riddere dikte opp historier om kvinner som ble overfalt av røvere i nærheten eller uskyldige som ble angrepet på veien.
Deretter sverget ridderen å forsvare en passasje - på fransk pas - som et veikryss eller en bro mot alle som forsøkte å passere.
Ridderen kunngjorde vanligvis sin hensikt under en fest eller lignende begivenhet der mulige motstandere var samlet - og ofte et helt år i forveien.
Deretter begynte forberedelsene til det kommende pas d'armes - for det var ikke nok bare å "forsvare" en bro på et tilfeldig sted. Alt måtte se naturtro ut, og det var viktig at folk fikk inntrykk av at virkelige menneskeliv sto på spill.
Derfor fikk ridderen hjelpere til å bygge små hytter og hele landsbyer i nærheten av broene og hyret inn skuespillere utkledd som bønder eller kvinner. Først når kulissene var perfekte, kunne kampen begynne.
Don Suero de Quiñones "forsvarte" en bro i Spania mot andre spanske riddere i over en måned.
Ridder kjempet i 30 dager
I 1434 "forsvarte" Don Suero de Quiñones en bro. På én måned beseiret han 180 motstandere.
Den spanske adelsmannen don Suero de Quiñones var mer enn alminnelig oppsatt på å demonstrere sine kampferdigheter.
I 1434 slo han seg ned ved en bro i byen Hospital de Òrbigo i Nordvest-Spania sammen med tolv hjelpere.
Her skulle han holde stand i 30 dager, eller til han hadde "knekt 300 lanser", erklærte han.
Da Suero hadde kjempet i en måned og dermed nådd sitt mål, avlyste han dystene.
Selv om han bare hadde knekt 180 lanser, var han og hans menn for skadet til at han kunne fortsette.
Under kampene ble en motstander drept da en lanse gjennomboret visiret på hjelmen hans under dysten.
Siden kirken anså ridderturneringer som en synd, nektet den lokale presten å begrave den døde mannen, som derfor i all hast ble begravet ved broen.
Skjoldfargen bestemte våpenet
Så snart kulissene var klare, var ridderen og motstanderen klar for hovedbegivenheten.
Den som utfordret ridderen, hadde signalisert hvordan de to skulle duellere ved å berøre et av skjoldene som forsvareren hadde hengt opp, med lansen sin.
I Jacques de Lalaings tilfelle betydde det hvite skjoldet kamp med stridsøks, det purpurfargede kamp med sverd og det svarte duell med lanse.
En herold førte opp navnene på utfordrerne og noterte hvilken kampform de hadde valgt.
Ved samme anledning kontrollerte han også om motstanderen var verdig.
Folk som ikke var av tilstrekkelig fin slekt, eller som hadde giftet seg under sin stand, ble nektet adgang til duellen.
De to ridderne ble også enige om når kampen skulle ende - f.eks. etter et visst antall slag.
Hvis det hele ble for dramatisk, grep en dommer inn - i hvert fall i prinsippet. Ridderne kunne nemlig rekke å påføre hverandre stor skade før noen sa stopp.
I Jacques de Lalaings tilfelle betydde det hvite skjoldet kamp med stridsøks, det purpurfargede kamp med sverd og det svarte duell med lanse.
Jacques de Lalaing ble f.eks. så rasende at han midt i en duell grep motstanderens øks med høyre hånd mens han med venstre hånd hogg øksen sin inn i motstanderens ansikt.
Ettersom motstanderen ikke hadde visir, men bare en brynjehette, fløt blodet i stride strømmer. Å bli slått av hesten eller slått med fiendens jernkledde hanske var heller ikke uvanlig.
Det hendte at riddere ble så hardt såret at de måtte trekke seg fra kampen før de hadde nådd det avtalte antallet slag.
Men for vinnerne av pas d'armes ventet belønningen.
I noen tilfeller var premien en beskjeden blomsterbukett og et kyss fra hyrdinnen.
Andre kunne være så heldige å få en liten gullmodell av våpenet de hadde valgt å kjempe med. For spesielt dyktige riddere ventet større æresbevisninger.
Lalaing, som klarte å forsvare passet sitt i et helt år, ble tatt imot ved hoffet i Burgund og innlemmet i den prestisjetunge ordenen Det gylne skinn.
Snart løp imidlertid tiden fra pas d'armes, og fenomenet ble en del av de ridderturneringene som konger og fyrster arrangerte i forbindelse med store fester.
Jacques de Lalaing fikk ikke oppleve den tiden. Men han opplevde den nye tidens krigføring på nært hold.
Som soldat i hertugen av Burgunds hær ble han en av de første europeiske adelsmennene som ble drept av en kanonkule i 1453.