Middelalderens karteller

Gildene var frivillige sammenslutninger, og eden var det eneste som forpliktet medlemmene overfor hverandre. Nye medlemmer ble derfor vurdert nøye før de ble tatt opp. Opptaket foregikk ved en høytidelig seremoni, som stort sett var lik for alle gilder.

Gilder ga beskyttelse

Ved opptakshøytideligheten var alle medlemmene i gildet til stede. Oldermannen åpnet gildets lade, et skrin som bare kunne åpnes når oldermannen og en eller to andre var til stede med hver sin nøkkel.

I laden lå gildets mest kostbare klenodium, et stort og rikt dekorert drikkebeger av sølv, som ble kalt velkomsten, og der navnene på alle medlemmene var inngravert.

Deretter «klappet oldermannen til lyd» og holdt en tale om skråen, det vil si gildets lover og regler.

Den nyopptatte sverget ved både Gud og sin egen ære at han ville overholde skråen. Deretter tok han begeret med hansker på, slik at hendene hans ikke skitnet det til, og drakk mens oldermannen svingte begerets lokk over det nye medlemmets hode.

Høye hurrarop fra forsamlingen forkynte at en ny bror var tatt opp.

Hvis medlemmene brøt skråen, ble saken tatt opp ved gildedomstolen. Som regel ble misdederen straffet med en bot, men i grovere tilfeller var straffen utvisning. Og det var en straff alle medlemmer fryktet.

Gildene fungerte nemlig som det eneste sosiale sikkerhetsnettet i kjøpstedene som vokste frem i tidlig middelalder.

Kongen ville samle handelen i byene, slik at han enklere kunne beskatte varer, kjøpmenn og håndverkere. Derfor fikk de største handelsplassene kjøpstadretter, og all handel og håndverk skulle nå foregå her.

De nye rettighetene og en eksplosiv folkevekst fikk byene til å vokse til en størrelse som aldri før var sett i Nord-Europa. Markedsplasser, domkirker, vertshus og hus med flere etasjer var det som møtte bøndene når de dro inn for å handle.

Kirke og edsbrødre i allianse

På landet hadde medlemmer av samme slekt hjulpet hverandre i dårlige tider, men i byene var familien tvunget til å klare seg selv. Og hvis en forsørger døde eller ble invalidisert i en arbeidsulykke, var resten av familien dømt til sult og fattigdom.

Derfor betalte gildemedlemmene en årlig kontingent, og dessuten ble de ustanselig idømt bøter når de overtrådte en av skråens mange finurlige regler om hvordan de forsamlede skulle hilse, drikke eller være kledd på møtene.

Pengene fra alle bøtene ble delt ut til enker, brukt til begravelser eller som en slags trygd hvis et av medlemmene ble arbeidsløs.

Gildenes sosiale arbeid minnet i det hele tatt mye om kirkens, og de to instansene samarbeidet tett.

Gildene brukte også store summer på å sette opp altre i kirkene i byen, der det ble lest bønner over sjelene til avdøde brødre.

Dessuten bekostet St. Knuts-gildene egne Knutsklokker som kunne ringe for avsjelede brødre. Fordi gildenes lover og selvjustis også bidro til å opprettholde fred i byene, var kirken vennlig stemt overfor brorskapene. Det ga brorskapene økt innflytelse.

Det haglet med bøter

Men først og fremst var gildene sosiale foreninger der likesinnede møttes. Medlemmene samlet seg regelmessig til drikkegilder som ga brorskapene navnet.

Ledsaget av rikelige mengder mat, øl og vin ble forretningsavtaler inngått, ekteskap arrangert, og livslange vennskap formet.

Underveis utviklet det seg hele festkulturer med drikkesanger, skåler, hilsener og taler. Ritualene var forskjellige, men det alle gilder hadde felles var at møtene erfaringsmessig kunne utvikle seg til å bli svært livlige.

I en skrå advares gildemedlemmer om at de kunne idømmes bøter for ørefiker, lugging, lusinger og for å slå ut tenner. Det kostet også dyrt å «wawre (slenge, red.) på gaten og gjøre seg gal og løpe eller gå og hogge i stein med sverd eller slå med spyd på dører eller vinduer».

Ved et gildemøte i Odense forteller referatet at oldermannen ba den norske snekkeren Herman Døl betale det han skyldte gildet. Herman Døl svarte at han ikke hadde penger.

Et annet medlem, Matthias Høn, svarte at Herman bare trengte klappe sin kone på låret, så fikk han vel penger. Da ble Herman Døl fornærmet, og svarte med ord som var så grove at det kostet ham en bot på en halv riksdaler.

Men han slengte fattigbøssen vekk da den ble satt foran ham, noe som kostet ham nok en bot på en halv riksdaler.

Herman Døl spratt opp for å slåss, men da ble han straks grepet i armer og bein. Sprellende av raseri, og enda en bot rikere, ble Herman Døl båret ut av gildesalen.

Gilder ble fagforeninger

På 1100-tallet og 1200-tallet var gildene brede sammenslutninger av folk fra samme stand, men med ulike profesjoner. Både kjøpmenn, håndverksmestere, prester og til og med kvinner kunne være medlem av samme gilde.

Men fra rundt 1300 ble gildene mer ensartede. Kjøpmenn og handelsfolk dannet sine egne gilder, mens håndverkerne splittet seg opp og møttes nå bare med utøvere av samme fag.

I Europas største byer slo snart ethvert håndverk seg sammen, for eksempel kunne London mønstre gilder for omtrekkere, hesteskomakere, stigbøylemakere, treskomakere, vokslysmakere og talglysmakere. Mange små gilder samarbeidet slik at de sto sterkere når de ville ha kravene sine innfridd.

Gildenes regler og formål ble nå mer faglige, og de arbeidet særlig med å hindre at andre enn medlemmene utøvde faget. Håndverksmestere som ikke var medlemmer, ble møtt med sjikane og hærverk. Nå kunne gildet også fastsette priser på fagets varer og ytelser.

Hovedformålet med gildenes regler var å sikre alle medlemmer noenlunde lik, god inntekt samt sikre lærlinger mot urimelige arbeidsforhold og sultelønn.

Derfor utformet gildet regler for det meste – fra antall svenner en mester fikk ha, til hvilke redskaper han fikk bruke i arbeidet.

Vevernes gilde i den tyske byen Stendal beskrev det tydelig i skråen sin: «Hvis en borger ønsker å praktisere veverhåndverket, må han ha en tein eller så mange som to, og for hver tein skal han betale tre solidii når han trer inn i brorskapet… Hvis en edsbror bryter reglene… skal han betale en talent for hver av sine forseelser eller miste retten til sitt håndverk i et år».

Gildene hegnet om renommeet sitt, derfor foretok ledelsen kvalitetskontroll av medlemmenes håndverk. En håndverksmester måtte bevise overfor rådet at han var en dyktig håndverker før han ble opptatt.

Hvis han siden utførte beviselig dårlig arbeid, ble han straffet med en bot og i verste fall kastet ut. Skjedde det, måtte han slutte å praktisere faget sitt som mester og klare seg som svenn.

Fransk konge mistet Toulouse

I løpet av 1400-tallet hadde gilder og laug vokst seg så sterke at det ikke lenger var en frivillig sak å delta. Den frie konkurransen var satt ut av spill, og hvis man ville overleve, var det på fellesskapets, ikke det frie initiativs, premisser.

Frem til industrialiseringen skjøt fart rundt år 1800, hadde medlemmer av de mektige kartellene borgermesterposter i mange europeiske byer, og inntok ledende posisjoner i byrådene.

Kirken var stadig en trofast alliert, men kongene i Frankrike og Tyskland forsøkte nå å nedkjempe de mektigste av gildene. Ikke alltid med like stort hell.

I Toulouse tok for eksempel gildene ganske enkelt makten og etterlot den franske kongen uten reell innflytelse over byen.

I Norden så kongene ingen annen utvei enn å samarbeide for ikke å miste kontrollen over kjøpstedene. Danske, norske og svenske konger gjorde seg i stedet til beskyttere av forskjellige gilder, og kongene opphøyde skråene til lov.

Dermed kunne gilder og laug offisielt fastsette lønn, priser og arbeidstid med kongens velsignelse.

Gigantiske palasser eid av gilder skjøt opp i de europeiske storbyene. I London overgikk bare kongeslottet Westminster Hall størrelsen på London Guild Hall, som Londons mer enn 50 gilder reiste i fellesskap i 1411.

I dag er London Guild Hall stadig en del av Londons rådhus.

Industriens fremmarsj kvalte gilder

Gildene betalte tilbake ved å støtte kongene. I 1344 lovet Onarheimsgildet fra Sunnhordland for eksempel sin og hele områdets støtte til den mindreårige
Håkon 4. Magnusson.

Senere samme år kunne Håkon blant annet derfor la seg hylle som konge. Gildene hadde fått nasjonalpolitisk makt, og kongen var blitt avhengig av den politiske støtten deres.

Seglet på hyllingsbrevet fra Onarheimsgildet ble i 1961 fylkesvåpenet til Hordaland fylkeskommune.

Først da industrialiseringen i Europa på 1800-tallet oversvømte markedet med maskinproduserte varer, mistet gildene makt. Og den stadig sterkere statsmakten kunne nå gjøre opp med systemet som satte den frie konkurransen ut av spill og fordyret varene.

I Norge hadde de eldste gildene hatt et mer religiøst og sosialt preg. De ble forbudt av kongene fra slutten av 1200-tallet, og først fra midten av 1500-tallet oppsto det for alvor norske sammenslutninger av håndverkere, såkalte laug.

I løpet av 1800-tallet fulgte Norge tendensene i andre deler av Europa, og laugene i Norge ble forbudt ved lov. Kartellenes lange monopol var endelig brutt.