Milano var riddernes motemekka
Europas riddere ble sårbare mål på 1300-tallet. Adelsmenn bukket under for armbrøster, langbuer og hellebarder før Milanos rustningssmeder kom til unnsetning. Og ingen panser kunne måle seg med det fra familien Missaglia.
Påkledning tok en evighet, og monteringen av en rustning fulgte ofte et helt manuskript.
Sønnen av en ridder forberedte seg på krig fra han var gammel nok til å svinge et tresverd. Gjennom barndommen ble han grundig opplært i alt han kom til å trenge når det en gang ble hans tur til å ri ut og kjempe for slektens ære.
Frem til 1300-tallet ble den årelange treningen belønnet med herredømmet på Europas slagmarker. Når en ridder kom galopperende frem til frontalangrep, var ikke bondekrigene sene om å hoppe til sides.
Men så begynte iherdige fotsoldater å ta opp kampen. Flamlendere med store køller, sveitsere med hellebarder, skotter med spyd og engelskmenn med langbuer viste at selv primitive våpen kunne vinne knusende seiere over rytterhærer.
De stolte ridderne forsto at alle ferdighetene de hadde bygd seg opp kunne gå til spille på et øyeblikk. Det skulle ikke mer til enn et desperat støt eller et heldig skudd fra en bondesoldat.
Ville ridderen beholde lederposisjonen på slagmarken, måtte han utrustes bedre. Den klassiske ringbrynjen ga ikke nok beskyttelse lenger.
Selv hvis ridderen hadde på to lag eller supplerte med andre former for beskyttelse, kunne en armbrøstbolt trenge gjennom.
Ridderen måtte i stedet iføres tettsittende panserplater som kunne stå imot selv de mest effektive våpen på slagmarken.
Å lage en slik form for beskyttelse gikk langt utover evnene til en vanlig finsmed.
Oppgaven måtte i stedet overlates til spesialiserte rustningsmakere, en yrkesgruppe som oppsto rundt år 1400.
Milano ledet an
I senmiddelalderen var utviklingsnivået i de italienske byene høyt sammenlignet med resten av kontinentet.
Det var her den toneangivende kunsten, litteraturen, arkitekturen og teknologien så dagens lys.
Med sin kunnskap om naturvitenskap og håndverk ledet italienerne også an da avanserte rustninger skulle skapes til adelen.
Milano i Nord-Italia hadde lenge vært kjent som den ledende byen når det kom til våpenproduksjon.
«På dette stedet fins det et imponerende antall våpensmeder som hver dag produserer utrustning av enhver art», kunne en skribent ved navn Bonvesin de Riva fortelle i 1288. «Herfra forsynes alle andre byer i Italia med våpen, og de selges til og med videre til tartarene og sarasenerne».
Da Europas riddere kvittet seg med ringbrynjene og ville ha kroppspanser av tettsittende stålplater, hadde Milano det som skulle til for å levere varene.
To tiår inn på 1400-tallet hadde byen allerede en hel gate der rustningsmedenes verksteder lå side om side.
Milano forble stedet der den mest moderne krigsutrustningen ble laget. I 1427 var byens lagre av våpen og rustninger så fulle at 4000 riddere og 2000 pansrede fotfolk kunne gjøres klar til kamp på få dagers varsel.
Metervarer kunne kjøpes inn i stort, men til de kresne kundene skapte smedene også sanne mesterverk.
Etterspørselen etter Milano-håndverk tiltrakk talentfulle smeder utenfra. Blant dem var en familie som kalte seg Missaglia, og i løpet av få år ble den kjent ved hoff over hele Europa.
En rustning som hadde Missaglia-firmaets logo inngravert fikk samme status som dagens mest eksklusive klesmerker.
Huset Missaglia var blant de første i Europa som satte logo på produktene sine.
Missaglia flyttet inn
Milanos nye mestersmeder het egentlig Negroni til etternavn og stammet fra den lille landsbyen Ello fem mil fra byen.
I 1428 åpnet de to brødrene Tommaso og Dionigi et verksted der de begynte å produsere rustninger.
Allerede året etter kjøpte Tommaso broren ut av familiebedriften og fortsatte på egen hånd. Samtidig skiftet han ut navnet Negroni med Missaglia.
For en smed med evner og ambisjoner bød Milano på enestående muligheter. Faktisk var det nærmest umulig å slå seg ned som håndverksmester noe annet sted enn akkurat her. I andre byer ble innflyttere nemlig holdt effektivt nede av laugene.
Middelalderens laug var bransjeforeninger som fantes i de fleste byer og kjøpsteder. Håndverksmestrene laget felles regler og standarder for faget deres – og holdt andre ute.
I den sørtyske byen Augsburg, som i likhet med Milano var kjent for sine metallvarer, måtte en smed være lærling i fire år, svenn i fire til og bestå en prøve til slutt. Først da kunne han åpne eget verksted og kalle seg mester.
I en annen sørtysk by, Nürnberg, var det lettere å etablere seg som smed.
Til gjengjeld ga lauget ham bare mulighet for å produsere en beskjeden mengde varer, for han kunne høyst ha to svenner og en enkelt elev.
I Milano var situasjonen en annen. Her fantes det ingen laug, og alle kunne drive det så langt som håndverkerferdighetene og forretningstalentet tillot.
Tommaso Missaglia sto fritt til å åpne verksted i Via Armorari, rustningssmedenes gate, og begynne å hamre.
Smedmesteren skapte et imperium
Når Tommaso skapte stålplater om til brystpanser og hjelmer, arbeidet han ikke alene. Hans eldste sønn, Antonio, var bare 13 år gammel i 1429, men gutten kunne betjene blåsebelgen og øve seg på små smedoppgaver.
De frie forholdene i Milano tillot også Tommaso å hyre ekstra arbeidskraft når store ordrer krevde flere hender.
Eller han kunne få deler av en rustning smidd på et av de andre verkstedene i Via Armorari. Den fleksibiliteten fantes ikke i byer der laugene bestemte.
I Nürnberg og Augsburg kunne heller ikke en rustningssmed utvide geskjeften til andre fag, slik Tommaso gjorde i Milano.
Han utnyttet sin økende inntekt til å gå inn i alle leddene som lå rundt fremstillingen av rustninger. Missaglia fikk andel i gruvedriften i de italienske Alper og i utvinningen av jern fra jernmalm.
En voksende stab av rustningssmeder hadde sin daglige dont i Tommasos verksted, og de fikk selskap av andre spesialister: pussere som ga panserdelene en speilblank overflate, låsesmeder til å montere hengsler og spenner og gullsmeder til utsmykning av de gjeveste praktrustningene.
Dermed slapp Tommaso å betale mellommenn som ellers skulle ha hatt sin andel. Huset Missaglia kunne gjøre alt selv og brukte bare underleverandører når det var en fordel. Pengene rant inn.
Tommaso ble i løpet av få år en av Milanos ledende rustningsmakere, og det sikret ham mange ordrer utenfra.
Dokumenter viser at han allerede i 1430 hadde handelsforbindelser til byer i hele Italia og på Pyrenéhalvøya.
Missaglias verksted begynte å motta ordrer fra noen av Europas prektigste herrer. I 1445 bestilte hertugen av Ferrara for eksempel en kostbar rustning som skulle gis i gave til biskopen av Liege i dagens Belgia.
Men Tommasos viktigste kunde var Milanos egen hertug. Han valgte Missaglia som leverandør til sitt hoff, ga skattefordeler mot avslag i prisen og slo Tommaso til ridder.
Den dyktige smedmesteren hadde skapt et imperium før han døde i 1452.
Missaglia skaper et mesterverk
I 1451 blir Milano-smedene omsider ferdige med kurfyrste Fredrik 1. av Pfalz' nye rustning. De siste to årene har de stått hardt på for å kreere en praktvare som beskytter eieren og ikke minst gir ham stil.
Klikk på tegningen og finn ut mer om hver enkelt del av rustningen
Betalte med privilegier
Tommaso etterlot seg en hel haug med sønner, men det var den eldste, Antonio, som etter hvert tok over familievirksomheten.
Lillebroren Francesco ble Missaglias reisende ambassadør og besøkte Europas hoff.
Francescos kalender viser hvor stort marked Missaglia fikk. I 1464 besøkte han hertug Filip den gode av Burgund, Europas mest beundrede adelsmann, for å ta mål til tre rustninger.
To år senere ble Francesco mottatt av Frankrikes kong Ludvig 11., og audiensen var så vellykket at han kunne gå derfra med en bestilling. Mindre fine kunder fikk ikke besøk av Francesco.
De kunne i stedet møte opp i Missaglias forretninger i Roma, Napoli, Barcelona eller Tours og få en avstøping av seg selv i voks. Formene ble så sendt til verkstedet i Milano.
Mens Francesco dro fra hoff til hoff, ble Antonio hjemme og passet forretningen. Mye av tiden hans gikk med på å pleie forholdet til byens hertugdynasti Sforza, som stadig bestilte nye rustninger, men ikke alltid kunne betale regningen. I stedet for penger lot Antonio seg betale med privilegier.
Missaglia-enes overhode fikk i 1472 lov til å kjøpe et gods utenfor byen, og et par år senere ble han opphøyd til greve.
Tommasos sønn hadde gjort slekten til en adelsfamilie, og han ble den siste som svingte hammeren selv.
Etter Antonios død rundt 1495 solgte arvingene hans ut verkstedene, gruvene og jernverkene.
Huset Missaglia gled ut av historien, og det samme gjorde Milanos monopol.
De sørtyske rustningssmedene innhentet italienernes forsprang, og dermed var stilbevisste riddere sikret et godt utvalg i byer der de kunne shoppe moteriktig panser.