Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

“Når alt er forbudt, er alt tillatt”

Inkvisisjonens forhørsprotokoller er en gullgruve av viten om alminnelige menneskers liv i middelalderen. På 1300-tallet kom det frem at en prest i en liten landsby hadde tvunget kvinner til sex.

Imageselect

Med et fast grep ble den 21 år gamle Grazide Rives fra Montaillou ført gjennom Carcassonne-borgens mørke ganger.

Angsten sto skrevet i ansiktet på den unge kvinnen. Om få øyeblikk skulle hun stå overfor Sør-Frankrikes skrekk, inkvisisjonen.

Et eneste feilsvar kunne sende henne i fengsel eller på bålet.

Fangevokterne åpnet døren til borgens store sal, der inkvisisjonens leder, biskop Fournier, satt på et podium omgitt av dominikanermunker.

Nedenfor satt skrivere og jurister klar til å notere ned hvert eneste ord som ble sagt.

De neste timene ble Grazide Rives bombardert med spørsmål som skulle avsløre om hun var katar – kristen fritenker – og dermed en farlig avviker fra den katolske troen.

Til biskopens forundring dreide ikke Grazide Rives' svar seg om religion, men om landsbyens prest Pierre Clergue og hans forhold til kvinner.

“Med presten er det i orden. Men du skal ikke ha andre menn!”
Fastslo en bonde overfor sin kone, som også var prestens elskerinne.

Til slutt spurte biskopen den unge kvinnen rett ut om forholdet til den katolske presten.

"For sju år siden kom presten til min mors hus mens hun var ute for å høste. Han presset på og sa: ‘La oss bli mer kjødelig kjent’. Jeg var jomfru. Jeg tror jeg var 14 eller 15. Han tok møydommen min på låven (…) Prestens kjødelige besøk fortsatte frem til januar, og alltid i min mors hus. Hun var kjent med det og samtykket".

Grazide Rives' beretning var ikke slutt. "I januar viet presten meg til min nå avdøde mann, men det ble ikke slutt på prestens besøk av den grunn.

Også min mann visste om det og samtykket. Noen ganger kunne han spørre meg: "Har presten gjort det med deg?"

Jeg svarte: "Ja".

Da svarte min mann: "Det er greit nok med presten, men andre menn holder du deg unna!"

Grazide Rives unnslapp inkvisisjonens klør med liv og eiendom i behold, men biskopen visste nå at han snart måtte kalle Pierre Clergue inn til avhør.

Biskop Fournier sto i spissen for kjetterjakten i Montaillou. Hans iherdighet lønte seg, og han ble senere valgt til pave.

© Bridgeman Images

Forhørene er en gullgruve

Historien om Grazide Rives og den lokale presten som tok seg til rette med henne, ville normalt vært helt ukjent for ettertidens historikere.

Vanlige mennesker uten penger eller status ble stort sett ignorert av middelalderens krønikeskrivere.

Forfatterne fokuserte i stedet på den militære og religiøse eliten som styrte Europa.

Derfor vet moderne historikere en del om overklassens liv i middelalderen – men den jevne befolkningens hverdag har forskerne vært nødt til å gjette seg til.

Men takket være inkvisisjonens­ nidkjære forhør av hundrevis av beboere i landsbyen Montaillou har moderne historikere fått tilgang til en gullgruve av opplysninger som ellers ikke finnes i middelalderens kilder.

De fleste innbyggerne i middelalderens Frankrike var bønder som nå er glemt og navnløse, men i de grundige forhørene fra Montaillou står det spennende detaljer om vanlige folks liv.

Limbourg Brothers

Glemt i kjelleren

Oppgaven til lederen for inkvisisjonen i Montaillou, biskop Jacques Fournier, var å avsløre og straffe alle katarer i sitt domkapittel – og han tok arbeidet svært alvorlig.

"Pedantisk som en skolemann", kalte et medlem av inkvisisjonen ham.

I de sju årene mellom 1318 og 1325 tok biskopen for seg innbyggerne i Montaillou og spurte dem ut om alt fra slektsforbindelser, boforhold, vaner og kosthold til de mest intime detaljer om sjelens frelse og seksuallivet.

Svarene ble nøye skrevet ned av ivrige skrivere.

Biskopen kom fra beskjedne kår, men hadde arbeidet seg opp gjennom en munkeorden og var stålsatt i sin vilje til å nå enda lenger.

Han oppbevarte derfor personlig alle avhørsprotokoller slik at sakene om nødvendig kunne gjenåpnes.

Ni år etter at biskopen hadde avsluttet undersøkelsene i Montaillou, ble han utnevnt til pave Benedict 12. som belønning for sin iherdige jakt på kjettere.

Da Fournier dro til Avignon, der pavestolen residerte, tok han med dokumentene fra Montaillou. De neste 500 årene lå avhørsprotokollene skjult i pavesetets arkiver, som i mellomtiden hadde flyttet tilbake til Roma.

Papirene ble først hentet frem på 1800-tallet da en kirkehistoriker skulle skrive om Jacques Fournier.

Historikeren bet seg ikke merke i materialet den gangen, fordi det ikke handlet direkte om Fourniers store gjerninger.

Som pave sto han blant annet bak byggingen av det overdådige pavepalasset i Avignon.

Ikke før på 1960-tallet ble de håndskrevne avhørene fra Montaillou gjennomgått av en fransk historiker og gitt ut.

Nå kunne alle dykke ned i dramaet som inkvisisjonens avhør, dommer og straffer ble for innbyggerne i den lille byen.

Dette ga en helt ny innsikt i vanlige menneskers liv på 1300-tallet.

Feil svar på inkvisisjonens spørsmål betydde at landsbyens beboere led døden på bålet.

Ritzau Scanpix

Døtre var en ulykke

Avhørene fra Montaillou ga historikere ny kunnskap, for eksempel om at kjernen i landsbyboernes liv var huset – og ikke slekten, som hittil antatt.

Fjerne slektninger var ikke så viktige hvis de ikke bodde under samme tak.

Til gjengjeld hadde alle medlemmer i en husstand plikt til å gjøre beboerne i huset så velstående og innflytelsesrike som mulig.

Til husstanden hørte også de avdøde, så da prestens far døde på begynnelsen av 1300-tallet, fikk to kvinner i oppgave "å klippe noen hårlokker, fingernegler og tånegler fra den døde kroppen".

Det skulle sikre "at den døde mannens hus fortsatt hadde hellet med seg".

Med avhørsprotokollene i hånden fikk historikerne også bevis for at døtre var en ulykke for innbyggerne i Montaillou.

“En kvinnes sjel og en sugges sjel er ett og det samme – med andre ord ikke meget!”
Sa en av landsbyens bønder da biskopen avhørte ham.

De ville med tiden gifte seg ut av slekten – og ta en medgift med seg.

Situasjonen fikk presten til å konstatere at "det ville være mye bedre om en søster giftet seg med sin bror fremfor å forlate farens hus med en stor sum som medgift. Under slike forhold blir det fedrene hus praktisk talt ødelagt".

Kvinnene sto generelt ikke særlig høyt i kurs.

"En kvinnes og en sugges sjel går for det samme – med andre ord ikke mye", kom det for eksempel fra en bonde under et av biskopens avhør.

En annen fulgte opp med at "en mann er ingenting verdt hvis han ikke er sin kones mester”.

Enker dyrket ivrig sine elskere

Til historikernes overraskelse søkte særlig områdets kvinner den kjødelige kjærligheten utenfor ekteskapet, selv om det ble regnet som en stor synd, både religiøst og sosialt, hvis en gift kvinne traff en annen mann.

Borgfruen i Montaillou, Beatrice de Planissole, hadde for eksempel en affære med sin hovmester mens hun var gift. Men frykten satt i henne.

"Hvis min mann finner ut av det, kommer han til å drepe meg", sa hun ifølge avhørsprotokollen til sin elsker.

Vanligvis ventet kvinnene med å skaffe seg en elsker til etter at de var blitt enker – eller hadde en før de ble gift. Ingen av delene ble sett ned på.

På 1200-tallet ble mange katarer drevet sammen og henrettet.­ Men jakten på de kjetterske ideene fortsatte.

© Imageselect

Katarer gikk inn for fri sex

Den katolske kirken ville for enhver pris utrydde de kjetterske katarene som gikk inn for fri sex og nektet å betale til kirken.

På slutten av 1100-tallet feide nye ideer over det sørlige Frankrike og nordlige Italia, og den kristne bevegelsen katarene, som betyr «de rene», vokste frem.

Fritenkerbevegelsen snudde ryggen til pavens og kardinalenes pomp og prakt. Dessuten nektet de å betale kirkeskatten tiende – en tiendedel av all inntekt – slik skikken ellers var.

Katarene mente at den materielle verden var ond, ikke skapt av Gud, men av Djevelen – som også hadde skapt kroppen.

Bevegelsens prester skulle være så rene som mulig og derfor leve som vegetarer, i fattigdom og uten å nyte kvinnelig selskap.

For den jevne katar var sex utenfor parforholdet derimot ikke noe problem, og det var heller ingenting i veien for å strebe etter personlig rikdom.

Katarenes ideer ble sett på som en så alvorlig trussel mot den katolske kirken at paven snart kalte til korstog mot fritenkerne.

Mellom 1209 og 1229 ble rundt en halv million katarer forfulgt og drept av pavens korsriddere.

Men først med Jacques Fourniers kjetterprosesser på 1300-tallet ble de siste katarene fordrevet fra Frankrike.

Da borgfruen Beatrice de Planissole ble enke, tok hun seg ifølge avhørene en ny elsker.

Valget falt på landsbypresten Pierre Clergue. Ingen av dem oppfattet forholdet som syndig, men en ting bekymret fruen på borgen:

"Hva skal jeg gjøre hvis jeg blir gravid? Det vil gjøre meg skamfull og fortapt".

Et barn utenfor ekteskap ville stemple henne og sette en stopper for fremtidige ekteskap.

Den foretaksomme presten hadde en løsning:

"Jeg har en bestemt urt. Hvis en mann har den på seg når han blander sin kropp med en kvinnes, kan hun ikke bli gravid".

Ifølge protokollene forsvant uroen etter den beskjeden, og hun gikk med på en hyrdestund med presten foran alteret i kirken.

Presten hadde 12 elskerinner

Biskop Fourniers avhør viser at presten Pierre Clergue hadde minst tolv elskerinner i løpet av 20 år.

To av dem var søstre, og to av dem var ugifte jomfruer. Resten var landsbyens mange enker.

Pierre Clergue var offisielt prest i den katolske kirken, men i hjertet var han katar.

Verken den ene eller den andre religionen tillot ham å ha seksuell omgang med kvinner – katarenes hellige menn skulle leve både uten kvinner og kjøtt.

Han rettferdiggjorde sine erobringer ved å si: "Kjødelig samkvem er alltid feil, også blant ektefolk...Og når alt er forbudt, er alt tillatt”.

I 1318 hadde inkvisisjonen det travelt med å jakte på kjettere – også i små landsbyer som Montaillou.

© Shutterstock

Straffen var døden – eller å miste huset sitt

Montaillou ble aldri det samme etter inkvisisjonens herjinger. Noen innbyggere døde på bålet, andre­ valgte å utvandre.

Innbyggere i 1318: Ca. 250 – hvorav katarer: Ca. 100

Anklagede: 28 personer

Dømte: 18 personer

Brente: Fem personer fra Montaillou­ ble dømt til kjetter-bålet av inkvisisjonen. I tillegg ble knoklene fra en avdød gravd opp og brent som straff.

Døde i fengsel: Minst fire innbyggere­ fra Montaillou døde i inkvisisjonens fengsel.

Nedrevne hus: To familier fikk huset sitt revet ned.

For borgerne i Montaillou var det den verste straffen nest etter dødsstraff.

Da inkvisisjonen endelig oppga å finne flere kjettere i Montaillou, flyttet en del av byens innbyggere til Nord-Spania.

Her kunne katarene leve i fred, så lenge de avholdt seg fra å misjonere.

Montaillou­ ble nesten avfolket og borgen ved byen oppgitt.

I dag bor det bare rundt 20 innbyggere i landsbyen. Borgermesteren heter Jean Clergue – han er etterkommer av den promiskuøse presten Pierre.

Kvinne fikk tungen skåret av

Fourniers avhør avslørte at Pierre Clergue ikke sto tilbake for å true til seg kvinnenes gunst eller sette makt bak truslene sine.

Slekten hans var Montaillous mektigste, og broren hans var fogd for den lokale godseieren.

For å befeste slektens posisjon ble Pierre Clergue inkvisisjonens mann i Montaillou – selv om han egentlig var en av katarene de var på jakt etter.

Som dobbeltagent kjente han til inkvisisjonens planer, og kunne utnytte kirkens straffende makt til egne formål.

For eksempel sørget han for at en eldre kvinne som hadde vært løsmunnet om Clergue-slektens kjetteri, fikk skåret tungen av.

Rykter om Pierre Clergues dobbeltspill nådde til slutt biskop Fournier, og i 1320 ble presten dømt for kjetteri og fengslet i Carcassonne.

Han overlevde ikke lenge i borgens kalde fangekjeller, men gjerningene hans – blant annet med den unge Grazide Rives – har gått over i historien takket være den nidkjære biskopens grundige avhør.

Les også:

Middelalderen

Middelalderens uheldigste tronarvinger

15 minutter
Middelalderen

Stockholms blodbad – Sveriges blodigste fest

25 minutter
øjensalve fra middelalderen
Middelalderen

Salve fra middelalderen dreper multi-resistente bakterier

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul