Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Kirkeleder velsigner bæver

Paven: Beveren er en fisk

Kjøtt var forbudt på middelalderens mange fastedager. Savnet drev selv de frommeste munker til vanvidd, men så grep paven inn. Et pelskledd dyr med fiskehale viste seg å bli svaret på deres bønner.

DEA/ARCHIVO J. LANGE/GETTY IMAGES & Shutterstock

“Du kan ikke forestille deg hvor lei jeg er av fisk og hvor sterkt jeg lengter etter kjøtt, for hele fasten har jeg ikke fått annet enn saltet fisk”, skrev en gutt i skoleboken sin midt på 1400-tallet.

Som resten av familien savnet gutten desperat smaken av de lekre kjøttrettene som moren hans pleide å tilberede. Og gutten var ikke den eneste – alle led under den ensformige kosten som ble følgen av kirkens forbud mot kjøtt.

Både adelsmenn, bønder og munker sukket over å få servert saltet fisk i det uendelige mens den førti dager lange fasten slepte seg av sted.

Spesielt biskopene var vant til å spise som fyrster den gang. De hersket over store gods og levde et liv i luksus – og deres matglede drev dem til å tenke kreativt i jakten på måter å omgå forbudet mot kjøtt på. Med tiden skulle deres kreativitet komme til å koste nesten alle beverne i Europa livet.

Mandelmelk var ikke nok i fasten

I middelalderen var nesten halvparten av året fastedager da kirkens menn og deres menigheter hverken fikk spise kjøtt eller andre matvarer som stammet fra husdyr. Melk og ost var bare noen av de lekkerbiskenene som alle måtte greie seg uten.

Den 40 dager lange fasten hadde sin rot i beretningen om Jesus i ørkenen. Her levde han av nesten ingenting i 40 dager. Djevelen forsøkte å lokke Jesus til å forvandle stein til brød.

© Brooklyn Museum, James Tissot

Vårens prøvelser med fastetiden, den lengste sammenhengende perioden med forbud mot animalske produkter, var spesielt tung å komme gjennom for både høy og lav.

Helt lovlige imitasjoner ble inntatt uten større glede, for de var bare sørgelige erstatninger for ekte vare, f.eks. ble laks røkt på en måte så det kom til å ligne bacon. Man etterlignet kumelk ved å knuse mandler og blande smulene med vann og krydder, men de færreste likte mandelmelken.

Folk savnet også egg, og i middelalderen kunne bare de velstående lindre savnet med “falske egg”: Eggehviten besto av hakket fiskeblære og mandelmelk mens plommen ble farget gul med det kostbare krydderiet safran. Hele herligheten ble fylt i et tomt eggeskall som riktignok fikk retten til å ligne hardkokte egg, men smaken var langt fra den samme.

Men ingen av de lovlige erstatningsvarene kunne døyve savnet av kjøtt. Og det fikk det kristne Europas ledende skikkelser til å gå foran i jakten på en kreativ løsning.

I mangel av kunnskap om beverens natur tydde middelalderens forfattere til fri fantasi.

© Public domain

Jakt fikk beveren til å bite av seg testiklene

Mytene om de sky beverne florerte i middelalderen. Testikkelmyten var spesielt seiglivet.

I 1187 ga historikeren og kirkelederen Gerald av Wales en utførlig beskrivelse av hvordan beverne forsøkte å redde livet når man jaktet på dem.

“Når de hører lyden av jegerne som forsøker å stikke hull i hulene med skarpe stokker, flykter de så fort de kan”, forklarte Gerald i verket “En reise gjennom Wales”.

Ifølge historikeren søkte beveren først tilflukt i demningen sin og passet på å tette igjen alle inngangene så jegernes hunder ikke kunne følge etter. Men selv det var ikke nok mot en iherdig jeger.

"Når beveren innser at han ikke kan komme seg unna jakthundene som er etter ham, ofrer han en del av kroppen som han instinktivt vet at de er på jakt etter. Mens jegeren ser på, kastrerer beveren seg selv. Derfor har han fått navnet Castor. Og hvis hundene jakter på en bever som allerede er kastrert, er han snarrådig nok til å løpe opp på en forhøyning der han løfter på beina slik at jegerne kan se at det de er ute etter, allerede er borte."

Etter hvert ble Geralds historie tatt bokstavelig, men i middelalderen var den bare en allegori som kristne kunne forstå og leve etter. I fromme kristnes øyne skulle et menneske som ville leve et gudfryktig liv, kaste fra seg alle sine synder når djevelen sto foran ham. Når djevelen så at mennesket ikke hadde det som han var ute etter, ville han la det være i fred.

“I fastetiden spiser høytstående og religiøse personer dette fiskelignende dyrets hale siden den har både samme smak og farge som en fisk”, skrev Gerald av Wales i 1187. Det dyret han beskrev, var en av de mest ettertraktede rettene i fastetiden: beveren.

Kirken opphøyde beveren til en fisk

Kirkens strenge fasteregler hadde flere formål: Dels kunne menigheten bøte for sine synder ved å faste regelmessig, dels var faste en del av en renselsesprosess før viktige kirkelige høytider som jul, påske og pinse. På fastedagene fulgte de troende kirkens regler for hva de kunne spise, og heldigvis betydde ikke faste at kirkegjengerne slett ikke fikk spise noe.

Bibelen omtalte bare hvilke dyr det var forbudt å spise, og kirkens menn henviste bl.a. til Paulus' 1 korinterbrev, der det sto: “Ikke alt kjøtt er av samme slag. Det er ett slag hos mennesker, ett hos fe, ett hos fugl og ett hos fisk.”

Heldigvis fantes det råd når smaksløkene skrek etter variasjon, for når det gjaldt å avgjøre hva som var en fisk, fikk kirken etter hvert et åpent sinn – godt hjulpet av samfunnselitens hang til kjøtt.

ridder spidder enhjørning

Hvor lite middelalderens lærde visste om dyr, ser vi f.eks. av deres tro på enhjørninger.
Ifølge middelalderens overtro kunne fabeldyret bare nedlegges med hjelp av en vakker jomfru.

© Rochester Bestiary

I middelalderen skjelnet ikke de lærde mellom pattedyr og virveldyr som f.eks. fisk. I stedet delte de inn faunaen etter hvor dyrene som oftest ble iakttatt. Det fantes dyr som hørte til i luften, på jorden eller i vannet. Inndelingen gjorde det mulig å gradbøye hvilken kategori bestemte arter tilhørte, og dermed om folk kunne spise dem på fastedager.

Når de lærde skulle avgjøre om et dyr var fisk, fugl eller fe, satte de sin lit til antikkens store menn. Den romerske naturhistorikeren Plinius den eldre (23-79 e.Kr.) ga matglade kirkefolk idéen til å gjøre beverkjøtt til en tillatt delikatesse under den lange fasten. Han skrev nemlig:

“Beveren har hale som en fisk.”

Fransiskanermunken Bartolomeus Anglicus (ca. 1190-1272) tok med glede sitatet og skrev i verket sitt av beveren måtte klassifiseres som et vanndyr, “for dens hale er av et fiskeaktig slag”.

I 1418 fastslo imidlertid et pavelig dekret at siden resten av dyret var pelskledd og minnet så sterkt om dyr som levde på land, fikk en god kristen nøye seg med å spise halen på fastedager.

Kirkens menn mente at en avskåret beverhale lignet noe fra en fisk. Dermed var alibiet i orden.

© Shutterstock

I dag vil de færreste mene at beverhalen minner om halefinnen på en fisk, men i middelalderens oppslagsverker om dyr – de såkalte bestiariene – ligner den vitterlig en finne. Bestiarienes forfattere hadde nemlig sjelden sett alle de dyrene som de beskrev – og slett ikke den sky beveren.

I stedet tegnet forfatterne dem ut fra myter om det gåtefulle dyret. Og siden de hadde hørt at beveren svømte ved hjelp av halen – slik som fisken – tegnet de pelsdyret med halefinne.

Beverhaler ble et ettertraktet måltid i fastetiden. Hittil hadde man jaktet på den store gnageren for den fine pelsens skyld. Nå ble den skutt med pil, fanget i feller og spiddet med ålejern for å tilfredsstille overklassens kjøttsult. Beverbestanden kollapset i Europa, noe som bare gjorde delikatessen enda mer ettertraktet blant kongelige, adelige og biskoper.

Tradisjonen levde i århundrer

Martin Luther og protestantismen avskaffet fasten i løpet av 1500-tallet, men katolske land holdt tradisjonen i hevd – og de beholdt beverhaler på menyen. Snart gikk det ut over beverne i en ny verdensdel. I løpet av 1500- og 1600-tallet ble Amerika kolonisert, og Vatikanet mottok nye forespørsler om fastemat.

Under beverjakten brukte jegerne blant annet et slags ålejern til å spidde pelsdyret under vann.

© Wolf Helmhardt von Hohberg

Inspirert av middelalderens kokker henvendte biskopen i Quebec seg til paven i Roma på 1600-tallet for å få tillatelse til å la menigheten sin spise bever på fastedager.

Kirken sto fast på at siden beveren var så god en svømmer og levde under vann det meste av tiden, var det helt i orden å betrakte den som en fisk.

Svaret ble startskuddet for en intens jakt på Nord-Amerikas bevere, som ble en innbringende eksportvare til kjøttsultne søreuropeere. Med beveren som forbilde ble det snart mulig å få flere amerikanske pelsdyr velsignet som fisk. I 1784 føyde spanske biskoper kapivaren (flodsvinet) til listen – med pavens godkjenning. Og det selv om dyret ikke har noen hale.

Bever-trikset virket også i Amerika

Hjemme i Europa fortsatte den nådeløse jakten på beveren, for utover å levere kjøtt til fasten var pelsdyrenes testikler også høyt skattet.

Bevergjel var et vidundermiddel

Ifølge legekyndige kunne pulveriserte bevertestikler kurere alt fra gikt til krampe og nervøse anfall. Troen på testiklenes helbredende virkning skyldtes en banal misforståelse: På latin heter beveren Castor, og i middelalderen antok mange at navnet var avledet av det latinske ordet for å kastrere, castratio. Men egentlig stammer ordet fra det greske kastor og det eldgamle asiatiske språket sanskrit, der kasturi betydde moskus – altså et sekret.

Enkelte kloke koner visste imidlertid at de i stedet for testikler skulle kjøpslå med jegerne om å få kjøpe to små kjertler som sitter ved beverens anus. Det er disse kjertlene som inneholder sekretet castoreum – eller som det ble kalt: bevergjel. Siden beveren elsker piletreets bark, som inneholder det smertestillende og antiinflammatoriske stoffet salisylsyre, hadde bevergjel trolig en lindrende virkning på pasienter som led av gikt.

  • Saltfisk drev munker til vanvidd under fasten mens en fersk ørret var mye bedre. Men mest av alt drømte kirkens menn om kjøtt.

    © The Picture Art Collection/Imageselect

    Harefostre kom på menyen

    Beverhaler var langt fra det eneste som kjøttsultne katolikker kastet seg over i fastetiden. Alle avkroker av jordens fauna ble gransket i jakten på alternativer til fisk, grøt og grønnsaksuppe.

  • © Shutterstock

    Delfinpølse var en delikatesse

    I 1400-tallsskrifter fra et østerriksk nonnekloster heter det at “du kan lage mange gode retter av en delfin. Du kan lage gode steker av den (…) pølser og godt dyrekjøtt”. Men delfin var bare for de rikeste, og i England forbød loven andre enn kongen å spise dyret, som ble betegnet som en “kongelig fisk”.

  • © Shutterstock

    Nisesuppe ga avveksling

    Delfinens nærmeste slektning slapp heller ikke unna. Siden de små hvalene i nisefamilien levde i havet, måtte også de være fisk. Under fasten ble det derfor kokt suppe på nisekjøtt. Suppen ble blandet med mandelmelk, safran og hvete. Nise kalles tumlare på svensk og marsvin på dansk, av middelaldertysk merswin eller ”havets gris”.

  • © Shutterstock

    Hvitkinngåsen vokste på trær

    I middelalderen mente de kristne at hvitkinngåsen vokste på trær. Det var nemlig ingen som hadde sett fuglens unger – fordi den yngler i arktiske strøk – men frukt kunne man godt spise under fasten, og dermed kom hvitkinngåsen i gryten.
    “Men når de gjør det, ledes de i synd”, mente kirkelederen Gerald av Wales i 1187. Pave Innocens 3 (1198-1216) var enig og forbød skikken, men den holdt seg likevel frem til 1900-tallet.

  • © Shutterstock

    Lunden ble offer for sin livsstil

    I det hele tatt skulle dyr passe seg for å oppføre seg altfor uvanlig i middelalderen, for da risikerte de å ende som fastemat. Et godt eksempel er lundefuglen. Den holdt til på små øyer og kunne derfor ikke studeres av middelalderens lærde. Lunden tilbringer så mye tid ute av syne at den katolske kirke godkjente den lille fuglen som fisk.

  • Kanin vektor
    © Shutterstock

    Stuing av harefostre

    Mange middelalderkokker tolket Bibelens regler for fasten kreativt. Når testamentene f.eks. sa at kristne ikke måtte spise dyr født av kjøtt, åpnet det en kjærkommen mulighet for å ta et ennå ufødt foster og tilberede det. Ufødte hareunger ble derfor ettertraktet mat. De ble gjerne servert stekt eller stuet.

Bevergjel ble også lovprist fordi det var godt for potensen – en påstand som virker en smule mer tvilsom. Virkingen ble best hvis herren med ereksjonsproblemer spiste bevergjelen, forsikret selgerne – uten å avsløre hvor nær dyrets anus produktet var høstet.

Biavlere svor også til bevergjel. De smurte den på den trange sprekken ved inngangen til bikubene. Lukten holdt angivelig vepsen på avstand. Fiskere smurte bevergjel på garnene sine for å tiltrekke mer fisk.

Men jegerne var ikke alltid interessert i å selge bevergjelen sin, for den kunne også brukes til å lokke til seg flere bevere som kunne felles. I naturen bruker beverne castoreum til å markere territoriet sitt, og lukten tiltrekker seg artsfeller.

Rotter fikk også kirkens velsignelse

I Nord-Amerika fortsatte kirken med å føre opp flere svømmende gnagere på listen over fisk. Så sent som i 1812 ble bisamrotte godkjent som mat under fasten. Det året invaderte britiske styrker USA under den britisk-amerikanske krig og herjet i Michigan, der de brente av bøndenes åkrer og stjal kveget.

I siste øyeblikk unngikk beveren å bli utryddet i Europa.

© De Agostini Picture Library/Getty Images

Hungersnøden gjorde med ett bisamen ettertraktet, og kirken ga katolikkene i området tillatelse til å spise pelsdyret også i fastetiden.

Forsøkene på å finne alternative former for mat til fastedagene har fortsatt helt frem til vår tid. I begynnelsen av 1960-årene innså burgerkjeden McDonald's at de ikke solgte så mange Big Macs i fastetiden.

En kort stund overveide sjefene for McDonald's å servere burgere med kjøtt av bever og bisamrotte i stedet for oksekjøtt før de bestemte seg for fisk til sin første kjøttfrie burger. Det ble starten på burgeren Filet-O-Fish, som siden har vært fast inventar på menyen.

Castor reiste seg igjen

Med jakten på beverkjøtt og bevergjel ble beveren så godt som utryddet i Europa i løpet av noen århundrer. Først på 1900-tallet var bestanden så liten som ca. 1200 dyr som levde spredt ut over kontinentet – fra Norge og Tyskland til Uralfjellene i Russland. Det var tvil om arten kunne overleve. Bare en iherdig avlsinnsats utover på 1900-tallet og utsetting av russiske bevere langs tyske og franske elver reddet Castor fiber fra å bukke under.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul