Ridder Ulrich drømte om kjærlighet og sex

Etter at han har kjempet seg gjennom land og rike for hennes skyld, vil hun endelig skjenke ham den velfortjente elskovs­natten han har higet etter så lenge.

Ved synet av et langt, hvitt laken som henger ned fra balkongen, glemmer Ulrich alt om å holde øye med slottets vakter. I ett byks er han framme ved lakenet, og han holder et fast grep mens adelsdamens tjeneste­piker fnisende haler ham opp.

Den uvanlige entreen og følgene av den beskrev Ulrich von Liechtenstein selv, da han i 1255 utga selvbiografien «Vrouwen dienest» (mellomhøytysk for «Kvinnetjeneste») skrevet på vers.

Som tittelen mer enn antyder, var den østerrikske ridderen besatt av det motsatte kjønn, og han viet store deler av livet sitt til å tjene nettopp den adelsdamen som han med bankende hjerte ble trukket opp til.

Karrierestart på en kjepphest

Utenom selvbiografien har historikerne få kilder til den kvinneglade ridderens liv.

Ulrich von Liechtenstein ble født i ca. 1200 i Steiermark i Østerrike – etter alt å dømme på slottet Liechtenstein. Som adelssønn lærte han trolig å snakke både tysk, fransk og italiensk.

Ifølge selvbiografien red Ulrich som barn rundt «på en kjepphest» under festene på slottet, mens såkalte minnesangere (kjærlighetssangere) underholdt med viser om riddere som kjempet for sin utkåredes ære.

Sangene inspirerte den lille gutten til å velge sin fremtidige levevei, og ifølge Ulrich selv avla han i sitt stille sinn en ed: «Jeg vil gi min kropp og hele mitt sinn / og livet selv til kvinnene / og tjene dem.»

Gift kvinne vekker lysten

For å nå sitt mål kastet den ambisiøse adelssønnen seg over det å lære våpenkamp, både til fots og på hesteryggen.

I en alder av 12 år var Ulrich allerede en habil rytter, og han ble antatt som page hos en adelskvinne hvis skjønnhet de østerrikske minnesangere hyllet.

Ulrich forelsket seg omgående i sin arbeidsgiver, som desverre var gift og dertil dobbelt så gammel som han.

Hennes uoppnåelighet forsterket bare hans kjærlighet – og den unge pagen bestemte seg for å vinne hennes hjerte.

Beklageligvis nevner Ulrich aldri den vakre kvinnen ved navn, og historikerne har ikke klart å identifisere henne.

Etter alt å dømme ble Ulrich hos adelskvinnen i et par år, og han fikk rikelig anledning til å dyrke sin store besettelse.

Bl.a. plukket han buketter som han satte frem til henne mens han dagdrømte om hvordan hennes fingre ville “holde om hver stilk / akkurat der, hvor jeg holdt om dem”.

Så forgapt i henne var han at han fra tid til annen drakk det skitne vannet fra vaskefatet etter at hun hadde vasket hendene sine før et måltid.

Ulrichs kone var ren proforma

I første halvdel av 1200-tallet var det ingen væpnede konflikter i Østerrike eller nabolandene – en utfordring for unge menn som gjerne ville bli slått til ridder.

Ulrich gikk derfor i lære hos en erfaren ridder da han ble væpner for markgreve Heinrich av Istria i 1215. Greven lærte ham å konversere med damer, ri elegant og skrive forføreriske brev.

Etter fire år døde imidlertid Ulrichs far, og den unge mannen vendte hjem til slottet Liechtenstein for å ta seg av arven. På hjemveien så han «mang en ungdommelig gruppe / som deltok i dystløp» (riddertidens turneringskamp til hest).

Synet ga Ulrich en idé om hvordan han kunne vinne heder og gjøre seg fortjent til adelsdamen – han ville delta i ridderturneringer: «Med sverd og lanse vil jeg kjempe djervt / for henne.»

Til tross for Ulrichs konstante higen etter den uoppnåelige kvinnen, ble han på denne tiden gift med en helt annen kvinne – i hvert fall nevner han «min kone» flere ganger i selvbiografien.

Det virker likevel ikke som om Ulrich så på ekteskapet som et hinder for damejakt. I samme periode deltok han nemlig i mange ridderturneringer med stor suksess – og han dedikerte hver eneste seier til adelsdamen.

Seirene hjalp også på hederskontoen: I 1222 ble Ulrich invitert i bryllup i Wien, der markgreve Leopold av Østerrike giftet bort sin datter. Under festen slo greven 200 menn til riddere, deriblant Ulrich.

Etter bryllupet konkurrerte ridderne – og Ulrichs flamme satt på tribunen.

Avhugget finger beviser kjærligheten

Etter turneringen fikk Ulrich tanten sin til å levere et brev til adelsdamen. Svaret var som å få en bøtte kaldt vann i ansiktet: «For en kvinne må det stadig / forhindre et tett forhold / å se hans mest uskjønne lepper.»

Avvisningen skyldtes at Ulrich var født med leppe-gane-spalte. Men den unge ridderen nektet å gi opp.

Han dro umiddelbart til byen Graz, der han fikk en lege til å operere leppen. Nok en gang besøkte tanten adelsdamen, som denne gang sa ja til å se Ulrich «for å finne ut hvordan hans munn ser ut og ikke av andre grunner.»

Da møtet endelig skjedde, var Ulrich imidlertid så forlegen at han ikke engang klarte å åpne munnen.

Flere ganger red han opp på siden av kvinnen for å gjøre et nytt forsøk, men han forble stum. Handlingslammelsen var pinlig for Ulrich, og da de nådde dagens endestasjon, øynet han en siste sjanse:

Han hoppet av gangeren sin og tilbød å hjelpe kvinnen ned fra hesten. Hun svarte ham hånlig: «Det har du ikke styrke til. Du kan ikke løfte meg ned, for du er skrøpelig og svak, og også trøtt.»

Da Ulrich likevel prøvde å hjelpe henne ned, rev hun en hårlokk av ham mens hun utbrøt:

«Det får du for å være sjenert!»

Dette avskrekket ikke den forelskede ridderen, som var ekstatisk over at hun overhodet hadde snakket til ham. Ulrich overøste henne med kjærlighetsbrev og dikt, som tanten og andre budbringere overleverte.

I mellomtiden holdt han seg imidlertid ikke for god til å kurtisere andre kvinner:

«Den vinteren red jeg opp og ned / for å besøke fruentimmere nær byen.»

Ulrich deltok fortsatt flittig i ridder­turneringene, men våren 1223 gikk det galt: Lansen fra en av motstanderne traff hånden hans, og nå dinglet den ene av fingrene i en senete tråd.

Den sårede ridderen fikk en venn til å skjære fingeren helt av, og deretter la han den i enda et kjærlighetsbrev som ble levert til den overraskede adels­damen.

Ulrich ville vise at han var klar til å ofre seg for kjærligheten. En stund etter kom adelskvinnens kjølige svar:

«Jeg beholder fingeren – men ikke fordi hjertet mitt endelig er blitt rørt.»

En mann i dameklær drar på turné

Fingeren var altså ikke nok til å vinne drømmekvinnen, og Ulrich bestemte seg for å dra ut på en stor Europaturné. Turen skulle gå fra Venezia til Böhmen, og underveis ville han delta i turneringer til adelsdamens ære – forkledd som gud­in­nen Venus. Den eksentriske ideen bak dameklærne var å hylle alle kvinner.

Før Ulrich og hans Venus-kortesje ankom en ny kamparena, ble det sendt ut budbringere for å oppfordre lokale riddere til kamp mot Venus.

Reglene var enkle: Hvis en motstander traff Venus med sin lanse, fikk han en ring i gave fra «kjærlighetsgudinnen».

Venusturneen ble en stor suksess. I de fem ukene den varte, utkjempet Ulrich inntil åtte kamper om dagen. Han hevdet at han knekte 307 lanser mot motstanderne mens han bare delte ut 271 gullringer.

Selv som kvinne fikk Ulrich rikelig anledning til å forlyste seg med det motsatte kjønn. Etter en turnering ble han blant annet kysset av en dame som først i siste sekund oppdaget at Venus denne dagen var en mann.

I landsbyen Gloggnitz tok han av seg Venus-drakten i det vertshuset der følget bodde og tilbrakte tre dager sammen med sin kone i all hemmelighet:

«Red med glede til et sted, der jeg fant / min kjæreste kone, som jeg forguder / jeg kunne ikke elske henne høyere.»

Lakenheis opp til balkongen

Etter flere år virket det plutselig som om ridder Ulrichs strev bar frukter. Hans elskede adelsdame inviterte ham til slottet sitt slik at han kunne fortelle hva han hadde på hjertet.

For å spare hennes gode rykte, ba hun ham imidlertid om å snike seg inn på slottet forkledd som en av de spedalske som alltid tigget ved porten.

Oppildnet av brevet red Ulrich over 160 mil sammen med tjeneren sin. Ved ankomsten byttet de to mennene klærne og sverdene sine ut med filler og tiggerskåler.

Portvakten nektet imidlertid å slippe dem inn og ba dem komme igjen neste kveld. Etter en kald og våt natt i en kornåker, der Ulrich og tjeneren hans nesten ble spist opp av insekter, vendte de tilbake til slottet.

Her fikk de mat, men denne natten gjemte Ulrich og tjeneren seg under noen steiner nede ved vollgraven og ventet på at vaktene skulle gå videre på runden sin.

Til Ulrichs store avsky ga den ene vakten seg til å tisse akkurat der de lå, men han bet ydmykelsen i seg.

Med urin dryppende fra klærne snek de seg opp fra vollgraven. De så lyset fra balkongen og lakenet som adelsdamen hadde firt ned til ham.

Etter mye strev klarte de fnisende tjenestepikene å heise opp ridderen, og Ulrich svingte beina elegant inn over balkongen.

Her fant han sin elskede ikke bare sammen med tjenestefolk – men også hans egen tante.

Det verste var imidlertid at adelsdamen nektet å gå til sengs med ham! I desperasjon truet Ulrich med å nekte å forlate slottet før han fikk viljen sin.

Trusselen lot til å virke.

Adelsdamen sa at hun var hans hvis hun fikk heise ham ned med lakenet og opp igjen.

Blind av begjær gjorde Ulrich som hun sa. På balkongkanten fikk han lov til å kysse henne én gang før hun begynte å fire ham ned.

Da Ulrich sto på bakken rakk han knapt å se seg om før damen trakk «lakenet tilbake opp langs muren».

Familieliv og krig lindrer hjertesorgen

Ridder Ulrich var knust. Hans elskede hadde ydmyket ham, og i sin nedtrykthet bestemte han seg for å drukne seg i en innsjø.

Tjeneren hans klarte å snakke ham fra det. Full av skam red den før så optimistiske ridderen bort fra slottet.

Flere brevvekslinger med kvinnen fulgte – hun prøvde blant annet å få Ulrich til å dra på en lang sjøreise for å bevise sin kjærlighet – før han til slutt ga opp.

Etter det mislykkede elskovseventyret ble Ulrich ifølge historikerne en aktet samfunnsborger som slo seg til ro med kone og barn – selv om han ofte deltok i ridderturneringer.

I 1250 støttet Ulrich erkebiskopen i Salzburg, som hadde blitt avsatt av paven i Roma, med en hær på 100 mann. Da erkebiskopen seiret i 1252, fungerte Ulrich von Liechtenstein som megler mellom partene.

20 år senere ble Ulrich utnevnt til dommer, men han rakk bare å ha embetet i tre år før han døde i 1275.

Selv om den poetiske Ulrich aldri vant hjertet til sin elskede adelsdame, klarte han å gjenfinne gleden ved ridderlivet – drevet av kjærlighet til familien og krigskunsten.