På 1400- og 1500-tallet risikerte alle kjøpmenn å bli overfalt av fattige, forhenværende riddere.

© José Daniel Cabrera & Shutterstock
Samfunn - Middelalderen

Riddernes fall: Dårlig oppførsel ble deres undergang

Ridderne er kjent for å kjempe i Det hellige land – og for aldri å svikte en jomfru i nød. Men hvorfor forsvant disse gudfryktige gentlemennene i skinnende rustning ut av historien? De glemte sine gode manerer og ble til forhatte landeveisrøvere.

Götz von Berlichingen svetter i den tunge rustningen, men for sitt indre blikk ser han allerede gullet glimte.

Noen hundre meter foran ham ligger Nürnberg, landets rikeste by, som nettopp har feiret en av årets store kirkefester med et godt besøkt marked.

Etter stengetid er nok kjøpmennenes pengekister fylt til randen.

Ett hinder ligger imidlertid mellom Götz og alle gullmyntene. Foran ham er Nürnbergs soldater i ferd med å sperre av den øde landeveien.

Soldatene er mange og bedre bevæpnet enn Götz og hans kumpaner. Han kan bare vinne hvis han går til angrep.

Besluttsomt rir Götz opp til soldatenes offiser, som sitter høyt til hest. Like før soldatene rekker å danne rekkene, svinger Götz lansen og slår offiseren i bakken med ett slag.

Midt i forvirringen angriper Götz’ menn. Den uventede manøveren overrumpler soldatene, som like etter legger på flukt.

Triumferende stjeler Götz og kumpanene hans de etterlatte våpnene.

Da Götz von Berlichingen mange år senere satte seg til å skrive sine erindringer, husket han med glede tilbake på nettopp denne dagen – 19. juni 1502 – for det var hans første kupp som røverridder, og suksessen viste at han hadde talent for bransjen.

Gjennom tre tiår skulle Götz von Berlichingen spre redsel i det midttyske området, der han røvet formuer og kidnappet rike kjøpmenn.

Og Götz var langt ifra den eneste – overalt i Tyskland huserte brutale røverriddere.

Keiserens utvalgte elite

Götz var ikke forutbestemt til livet som kriminell. Den fornemme Berlichingen-slekten kunne føre sine aner helt tilbake til 800-tallet – til tiden da ridderstanden ble innstiftet av frankernes keiser Karl den store, som regjerte i årene 800-814 og samlet det meste av Europa under seg.

Ridderskapet var tenkt som en hedersbevisning keiseren ga sine beste og modigste menn.

Møtte keiseren en soldat som gjorde seg særlig bemerket i kamp, slo Karl ham til ridder – og regnet ham fra da av blant sine betrodde menn.

Med ridderslaget fulgte store jordområder og landsbyer som skulle gjøre ridderen velstående. Og penger ville han få bruk for, for en ridders fremtredende posisjon var betinget av at han kunne stille med krigshest og full kamputrustning når keiseren kalte.

Etter Karls død smuldret det mektige Frankerriket opp, og et vell av fyrster og hertuger tok makten i hvert sitt vesle land.

Alle trengte riddere til å føre kriger. I fredelige perioder møttes ridderne til store turneringer, som kunne samle tusenvis av jublende tilskuere.

Ridderen var middelalderens elite­soldat – og dessuten en gudfryktig gentleman som hadde lært gode manerer og aldri sviktet en jomfru i nød.

Men i løpet av 1300-tallet falt overlevelsessjansene hans dramatisk. Et nytt våpen – armbrøsten – kunne sende skudd tvers gjennom ringbrynjen som hittil hadde gjort ridderen usårlig.

Eneste motsvar var å få laget en rustning av stålplater. Den nye beskyttelsen var imidlertid langt dyrere enn ringbrynjen, og utgiften kom på det verst tenkelige tidspunktet, for pesten hadde rasert Europa bare noen få år før.

Svartedauden kostet en tredjedel av befolkningen livet – blant dem var leilendingene som hadde arbeidet på ridderens marker og sikret ham inntekter.

Nå lå åkrene brakk, og ridderen hadde havnet i alvorlige økonomiske vanskeligheter.

Røverriddere på rov: En liten gruppe riddere har stoppet en konvoi med kjøpmenn for å røve pengeskrin og varer. Hvis byttet er for magert, tar ridderne gisler for å kreve løsepenger.

© AKG Images

Ridderne tjener penger på ran

Det var dyrt å drive en ridders hjem. Først og fremst måtte han ha sin egen borg, gjerne på toppen av en klippe.

Han måtte dessuten ha en stab av tjenestefolk for å ta unna daglige oppgaver.

Fine klær var også nødvendig, for ridderen og hans familie tilhørte lavadelen og menget seg gjerne med landets finere borgere. Og på toppen av alt kom utgiftene til krigsutrustningen.

Ridderen måtte finne nye måter å tjene penger på. På begynnelsen av 1400-tallet forlot en del av dem soldatlivet og fikk administrative oppgaver hos keiseren eller fyrstene.

Andre forsøkte å klare seg som selvstendige riddere som kunne hyres til en spesiell oppgave – som for eksempel å delta i slag eller opprettholde lov og orden i et område.

Tilbake sto en gruppe riddere som nektet å oppgi det røffe livet med hest og lanse.

Med den største forakt så de på hvordan handelsfolk og håndverkere skapte velstand i byene. Særlig kjøpmennene – av riddere hånlig omtalt som «peppersekker» – ble rike.

Den voksende handelen krevde et velutviklet finansvesen med pengeutlånere. Den største av dem var kleshandleren Jakob Fugger fra Augsburg.

På slutten av 1400-tallet fikk han tilnavnet «den rike». Keiseren og de europeiske fyrstene, som alltid manglet penger, strømmet til Fugger for å få finansiert krigene og luksuslivet.

Til gjengjeld fikk Fugger innflytelse. Pengene sikret ham også en adelstittel – stikk i strid med alle de gamle tradisjonene.

Synet av nyrike kjøpmenn som Fugger provoserte de utarmede ridderne. De bestemte seg for å bruke kamperfaringen til å rane pengene tilbake. En av dem var Götz von Berlichingen.

Ung mann i røverlære

Götz’ ridderslekt hadde i noen år forsøkt å tilpasse seg de nye tidene ved å gå i keiserlig tjeneste som embetsmenn, men livet på kontor tiltalte ikke Götz.

Selv om han kunne lese og skrive, følte han – som han skriver i sine erindringer – «ingen dragning mot skolen, men mot hester og riddergjerningen».

Etter god tradisjon hadde han som ung gutt blitt sendt til en adelsfamilie for å lære alt han trengte om livet ved hoffet.

Götz var en oppvakt ung mann, og som 17-åring ble han hyret av markgreven Friedrich von Brandenburg for å være tjener, oppføre ridderspill og fungere som væpner ved markgrevens hoff.

Götz kjedet seg forferdelig hos markgreven, og meldte seg i stedet hos en av tidens store røverriddere, Hans Thalacker.

Her lærte den unge Götz alt som var verdt å vite om ran, kidnapping og pengeutpressing. I 1502 var han klar til sitt første overfall på Nürnbergs kjøpmenn.

I 1523 besluttet en rekke byer med Nürnberg i spissen å stanse røverridderne. En hær dro ut for å ødelegge borgene deres. Her brenner Thomas von Absbergs hjem.

© Hans Wandereisen, 1523/Staatsbibliothek Bamberg

Ran og gisseltaking er lovlig

Rent juridisk var røverriddernes overfall lovlige, for i Det tysk-romerske riket nøt ridderstanden et bemerkelsesverdig privilegium:

I borgene deres gjaldt ikke samfunnets lover – her kunne de fritt skjule gisler. Dess- uten hadde ridderne rett til å føre feider.

Alt de trengte var å erklære fiendskap mot en person eller en by for å kunne kreve sin rett.

Ifølge røverriddernes fortolkning av feideretten kunne de begå ran og ta gisler for blant annet å få betalt en gjeld som de ikke behøvde å føre bevis for.

I løpet av sin lange karriere deltok Götz i 500 feider, og ble kjent for sin spesielle angrepsstil.

Med den tunge armbrøsten ga han motstanderen et syngende slag over øret. Slaget var ikke bare særdeles smertefullt, det garanterte også at offeret ikke kunne delta i kamp mer.

«Jeg regnet meg selv som en glad ungkar og mente at jeg hadde lov til å oppføre meg som et godt og tappert mannfolk», konkluderer den driftige Götz von Berlichingen i sine erindringer.

Men før han kom så langt, ble den unge røverridderen rammet av en kata- strofe som kunne ha kostet ham livet.

Götz får hånden skutt av

Søndag 27. april 1504 var Götz hyret til en av de utallige småkrigene fyrstene utkjempet mot hverandre, da et skudd fra en feltslange (en lang, tynn kanon) traff Götz i høyre hånd.

Smerten fikk ridderen til å svaie i sadelen, men han klarte å holde seg oppreist. Selv tiår senere kunne han se det like levende for seg.

Hånden var skutt av – den hang og dinglet fra underarmen i en hudflik. Hardt såret og forsvarsløs befant Götz seg midt på kampplassen:

«Jeg snudde hesten som om ingenting var hendt, og tok meg uskadd frem mellom fiendene til mine folk».

Hånden kunne ikke reddes, og i flere dager svevde han mellom liv og død, før han endelig kom seg. Men i en bransje som krevde kyndig omgang med hest og sverd, gikk Götz en mørk fremtid i møte. Han var bare 24 år gammel og komplett ubrukelig i kamp.

Den unge ridderen ble mørkere og mørkere til sinns, men så kom han på en soldat faren hans en gang hadde fortalt om: «Han hadde også bare én hånd, men klarte seg like godt som noen annen mot fiendene i felten».

Soldatens redning var å få konstruert en kunstig hånd av jern – og en slik ønsket Götz seg nå.

Navnet på smeden som lagde Götz’ kunstige hånd er det ikke mulig å oppdrive i dag, men han må ha vært et geni, for hånden var så avansert at ridderen kunne gripe rundt sverdet og dra i kamp igjen.

«Etter at jeg i snart 60 år med denne neven har ført krig, feider og handel, kan jeg ikke si annet enn at den allmektige Gud har vist meg en vidunderlig nåde», skriver Götz.

Bortføring er god butikk

Ikke bare fungerte hånden perfekt, den understreket også Götz’ brutale image. De færreste kjøpmenn kunne snakke om «ridderen med jernhånden» uten å grøsse.

Og Götz visste å utnytte sitt nye varemerke i årene som fulgte.

Intet påskudd var for tynt når det gjaldt å erklære fiendskap – det gikk særlig utover byene Köln, Mainz og

Nürnberg. For eksempel påtok Götz seg å hjelpe skredderen Hans Sindelfinger, som hadde talent for å skyte med langbue.

En gang hadde Sindelfinger vunnet en skytekonkurranse i Köln, men den lovede pengepremien fikk han aldri.

Götz gikk straks til aksjon for å bøte på urettferdigheten. Han visste at den enkleste måten å få fatt i penger på, var gjennom en kidnapping.

I motsetning til et krevende plyndringstokt kunne røverridderen klare seg med en liten gruppe håndgangne menn til å pågripe en tilfeldig kjøpmann, føre ham hjem til borgen og holde ham fanget til løsesummen kom fra gisselets familie.

Som regel ble pengene betalt fort, for fangenskap på en ridderborg var alt annet enn behagelig.

Dessuten visste gislenes familie at en røverridder godt kunne miste tålmodigheten og drepe gisselet hvis forhandlingene trakk ut.

Götz lå i bakhold da kjøpmannen Contz Heymen og sønnen var på vei fra Köln til byen Steinau med varer.

I lynende rustning hoppet Götz frem fra veikanten og svingte armbrøsten mot kjøpmannens øre.

Mens Contz Heymen så stjerner, grep Götz’ menn ham og sønnen. Nå skulle de betale for uretten som var begått mot Sindelfinger.

Rutinert bandt Götz gislenes hender til sadelknappen og førte dem til borgen Jagsthausen, der de ble lagt i lenker nede i stallen.

Krigen mot Köln og Bamberg

Kjøpmann Heymen gikk med på å betale løsesummen, men forklarte at han først måtte dra til Leipzig, der han hadde et stort parti varer.

Når de var solgt, kunne Götz få pengene, lovet Heymen. Sønnen kunne bli på Jagsthausen som gissel.

«Jeg ga ham (Heymen, red.) skriftlige anvisninger og lot gårdsgutten min reise med ham. Dessuten fikk jeg ham til å love at han skulle overnatte i de herbergene jeg hadde utpekt», forteller Götz.

For en gangs skyld ble den rutinerte røverridderen lurt. Ukene gikk uten at Heymen dukket opp igjen – og for å gjøre vondt verre tok Bambergs biskop gårdsgutten i forvaring og nektet å slippe ham fri.

Nå begynte Götz å terrorisere Bamberg. Som regel la han seg i bakhold ved veier som førte til byen og åpnet gjerne overfallet med å spørre de reisende hvor de kom fra.

Var svaret «Bamberg», tok han dem som gisler og tvang dem til å skrive brev til biskopen, der de bønnfalt ham om å la Götz’ gårdsgutt gå.

Biskopen innså at røverridderen aldri kom til å gi opp, og ga omsider etter for kravet. Men ennå hadde ikke Götz fått pengene fra Heymen, og han begynte å tyrannisere Kölns kjøpmenn.

Endelig fikk også de nok. Ved fredsslutningen i november 1510 gikk byens lede­nde menn med på å betale 1000 rhinske gullgylden til Götz – en hel formue og nesten ti ganger så mye som Sindelfingers opprinnelige krav.

Omsider kunne Contz Heymens sønn forlate borgen. Han hadde vært ufrivillig gjest hos røverridderen i nesten et år.

Götz tar 55 kjøpmenn til fange

Etter utvekslingen av penger og gisler kunne Götz ha trukket seg tilbake som en holden mann. Men feiden mot Bamberg og Köln hadde lært ham å tenke stort – hvorfor nøye seg med én kjøpmann når det fantes så mange der ute?

«Nå ville jeg ikke skåne noen. Også de fra Nürnberg skulle være mine fiender, og snart skred jeg til verket», forteller han åpenhjertig i sine erindringer.

Noe av det første Götz gjorde var å grave frem en gammel drapssak. Drapet var for lengst oppklart, men det kunne ikke Götz ta hensyn til. I pinsen 1512 samlet han 130 garvede røvere og riddere rundt seg.

Bandens nestkommanderende het Hans von Selbitz – en ett-beinet banditt. Spesialiteten hans var å snu seg lynraskt i sadelen ved hjelp av beinstumpen, slik at han red baklengs og kunne plaffe ned forfølgere.

18. mai 1512 la Götz og mennene hans seg på lur ved landeveien mot Nürnberg.

Götz hadde tidligere lært seg at det var «god fangst å få» her. Dessuten hadde han fått nyss om at en søkklastet karavane tilhørende rike Nürnberg-kjøpmenn var på vei fra påskemarkedet i Leipzig.

Vognene ville være lastet med fulle pengeskrin, lovet kilden hans.

Götz behøvde ikke å vente lenge. Snart hørte han lyden av hestehover og skramlende vognhjul.

Røverne, som hadde viklet kluter rundt hestehovene for å kunne bevege seg lydløst gjennom skogen, kom hoppende frem foran rekken av hestekjerrer.

Lamslåtte lot kjøpmennene røverne rote gjennom kister og pengepunger, så ikke en eneste gullmynt ble oversett.

Men kjøpmennenes problemer var på ingen måte over. Götz tok også 55 av dem som gisler – en kilde til ytterligere rikdom.

Byttet var så stort at Götz for en gangs skyld hadde problemer med innkvarteringen.

På sin egen borg hadde han ikke plass til 55 gisler, og venner og kolleger hadde lite lyst til å hjelpe – de fryktet at massekidnappingen muligens var et brudd på reglene for en akseptabel feide.

«Jeg har høns, men finner ingen kurv!» klagde Götz da han nok en gang møtte en lukket port.

Keiseren vil ikke hjelpe

Tiden i Götz’ vold var ytterst ubehagelig for kjøpmennene.

De fortalte siden at røverridderen oppførte seg mer og mer brutalt overfor dem. Under selve overfallet hadde Götz for eksempel dolket en av dem i skulderen.

Og da offeret skrek, ba Götz ham om å slutte å skape seg. Götz nevner ikke hendelsen i sine erindringer – den er hentet fra samtidens rettsprotokoller.

Det fins også et vitnesbyrd fra gullsmeden Derer, som fortalte at Götz bandt ham til et tre sammen med tre handelsfolk.

De ble surret fast «kryssvis», slik at annenhver hang med hodet ned. Metoden gikk under navnet Die Schwäbische Katze. Den gjorde det vanskelig for fangene å puste, fordi reipene strammet seg ved hvert åndedrag.

Kjøpmennene forklarte at Götz lot dem sulte og tørste, og at han truet med å hogge hendene av dem da utbetalingen av løsesummen trakk ut.

Da pengene endelig var avlevert, ba kjøpmennene keiser Maximilian 1. om å sette en stopper for røverridderne, men keiseren avfeide dem:

«Den ene (Götz, red.) har bare én hånd, den andre (Selbitz, red.) bare ett bein. Hva ville dere ha gjort hvis de hadde hatt to hender og to bein?»

Det hånlige svaret dekket over at Maximilian ikke kunne hjelpe dem. Vel var han tysk-romersk keiser og dermed overhode i et rike som strakte seg fra Lübeck i nord til Italia i sør, men han hadde små muligheter for å få viljen sin gjennom, for han hadde for eksempel ingen hær.

Makten lå hos de rundt hundre grevene, hertugene, kurfyrstene og kongene som regjerte hver sin lille bit av Det tysk-romerske riket. På toppen kom 50 selvstyrende riksbyer og den katolske kirkens jordeiendommer.

Maximilian måtte regjere ved hjelp av skiftende allianser med fyrstene og var i konstant pengemangel. Ikke minst tvang appetitten på kriger ham ut på tigger- ferd.

I 1493 ble keiseren av den grunn nødt til å gifte seg med en italiensk fyrstedatter for å få fingrene i den rause medgiften på 400 000 gulldukater. Selv var han ikke engang til stede i bryllupet.

Senere havnet han i klørne på kjøpmannen Jakob Fugger.

Med keiserens aksept oppførte Götz seg nå som om han var usårlig. Han førte feider – det vil si røvet og plyndret – og kjøpte borger for byttet.

Og han var langt ifra den eneste. Bare i det sørvesttyske området kalt Schwaben var minst tjue røverriddere på ferde.

Riddernes tid var over på 1500-tallet, men tittelen ble ført videre helt til Det tysk-romerske riket gikk i oppløsning i 1806.

© Istock

Götz havner i husarrest

Ridderprivilegier eller ei – hos byene i Schwaben var det definitivt slutt på tålmodigheten.

For å få bukt med de lokale røverridderne sluttet 22 byer seg sammen i et militærforbund som rådde over 10 000 soldater, og sommeren 1523 dro hæren ut for å rive i alt 22 røverborger. Den siste i rekken tilhørte ridderen Thomas von Absberg, som særlig terroriserte Nürnberg.

«Håndavhuggeren» var det tvilsomme tilnavnet Absberg gikk under, og det var ikke for ingenting. Han var beryktet for sitt psykopatiske hat mot byens kjøpmenn – og hogde høyre hånd av alle han tok til fange.

De schwabiske soldatene brente ned Absbergs borg, men røverridderen fant de ikke. Han fortsatte med overfallene i flere år, før Nürnbergs kjøpmenn klarte å bestikke en krovert til å myrde Thomas von Absberg.

Götz var heldigere da han ble tatt til fange i Augsburg i 1528. Røverridderens banemenn nøyde seg med å tvinge ham til å avlegge en hellig ed på at han aldri mer skulle starte en feide. Han fikk også livsvarig husarrest.

Fra nå av kunne han ikke sette seg på en hest eller forlate sine egne eiendommer. Han måtte sove i sin egen seng hver eneste natt.

I 16 år holdt Götz løftet sitt – til keiser Karl 5. benådet ham i 1540. Med tiden ble den aldrende røverridderen en del av det gode selskap igjen, for i 1542 gjorde han tjeneste hos de keiserlige styrkene i krigen mot osmanene, og to år senere deltok han i en invasjon av Frankrike.

I det siste felttoget fikk den 62 år gamle ridderen dysenteri og måtte dra hjem. Götz’ tid ved sverdet var forbi.

Det samme var riddernes stolte æra. Krigene hadde skiftet karakter siden deres velmaktsdager – nå ble en krig hovedsakelig utkjempet med skytevåpen og leiesoldater, som var billige i drift.

Götz von Berlichingen tilbrakte de siste leveårene på borgen Hornberg, der han skrev sine erindringer.

Sjelekvaler over sine blodige handlinger hadde han ikke, bare en nagende bekymring for ettermælet.

Som motiv for å skrive boken oppga han at «noen av dem som ikke vil meg vel – av misunnelse eller hat – gjerne vil fremstille det jeg i mine dager har utført på ondeste vis». Røveren døde fredelig i 1562, 82 år gammel.

Les også:

Roseroman, middelalder, frekk
Middelalderen

Vovet middelalderroman lå skjult i arkiv

2 minutter
Middelalderen

Blider var middelalderens altødeleggende supervåpen

14 minutter
Middelalderen

Top 10: Historiens beste riddere

4 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!