Livet var ikke lett for middelalderens elite. Særlig ridderne måtte huske et utall regler – både ute og hjemme.

© Bridgeman
Samfunn - Middelalderen

Ridderregler gjorde livet surt for middelalderens elite

Middelalderens ridder måtte være sterk, trofast og fryktløs i kamp. Men han måtte også vite når det passet seg å pille nese eller spytte, og hvilke damer han skulle styre unna. Det var vanskelig å huske alle reglene. Derfor bestemte en engelskmann seg på 1200-tallet for å skrive ned alle.

Det var ingen sak å være ridder i gamle dager. På den tiden da normannerne inntok England i 1066, var en stridshingst, en sterk sverdarm og en god dose mannsmot nok for en mann som ville sikre seg rett til en plass blant rikets beste menn.

Nå, 150 år senere, er det ikke lenger nok bare å kunne slåss. Hvis en ridder vil beholde sin plass høyt på rangstigen, må han være i stand til å te seg i finere selskap, langt fra slagmarken. Han må være ridderlig.

Fremfor å gripe etter sverdet ved enhver anledning bør han interessere seg for poesi, skjønnsang og dannet konversasjon.

I tillegg må han vite at det er dårlig stil å knabbe vertens sølvbestikk etter middagen, og at sex med nonner aldri er en god idé.

Heldigvis kan en ridder lære alt dette hvis han bare slår opp i Daniel av Beccles’ håndbok for ekte riddere – et av middelalderens kanskje mest uvanlige­, men også mest praktiske oppslagsverk.

Dikt var lærebok for adelsmenn

Verket om takt og tone blant riddere var det første av sin art og ble skrevet i England rundt år 1200.

Mannen som førte fjærpennen, er stort sett ukjent, men ifølge en samtidig fortegnelse over datidens forfattere var han i 30 år ridder ved kong Henrik 2.s hoff. Den mektige kongen regjerte fra 1154 til 1189.

Forfatteren het Danielis Becclesiensis – Daniel av Beccles – og hadde i likhet med mange andre i middelalderen navn etter fødestedet.

I dag kjenner få utenfor England den vesle byen på østkysten, men rundt år 1200 var Beccles et sentrum for handel, tro og rettsvesen.

Daniel av Beccles’ verk bærer tittelen Urbanus Magnus, som har blitt oversatt til Det siviliserte mennesket.

Teksten var den første i sitt slag i England og har form av et langstrakt dikt på 3000 linjer, og i innledningen gir forfatteren en god pekepinn på hva leserne kan forvente å få ut av verket:

«Å være smykket med moral og manerer, å bli aktet, å være edel blant fyrster og å føre et sivilisert liv».

Beccles’ skriverier var uten tvil inspirert av romerske diktere som for eksempel Ovid, som i oldtiden forfattet en håndbok om elskovskunst, og Horats, som skrev om moral og manerer. I likhet med de to romerne diktet Daniel av Beccles på latin.

«Les og les ofte om igjen», formante Beccles­ sin leser. «Og legg deg for evig og alltid disse versene som jeg har bestemt å skrive­, på minnet».

Repetisjon var absolutt nødvendig hvis en ridder ønsket å rette seg etter alle leve- reglene Beccles dikterte – for det var mange. En del virker kjent i dag, andre virker bare absurde og dypt komiske.

Herren var den viktigste

Riddere eide jord, og til gjengjeld for den skyldte de sin herre troskap. Herren kunne være en baron, en hertug eller kanskje selveste kongen.

Overfor denne velgjøreren og beskytteren var det viktig å oppføre seg korrekt ned i minste detalj og unngå bondske manerer.

«Utforsk ikke din nese med en vrikkende finger når du er i selskap med stormenn», advarte Beccles.

I det hele tatt hadde forfatteren mange ord å si om hvordan en ridder skulle forholde seg til kroppen sin når han var i fint selskap:

«Jakt ikke lopper på armen eller brystet ditt foran din herre eller tjenerskap i gildesalen», het det i en regel som kunne være vanskelig å etterleve i middelalderen, der de fleste­ var plaget av utøy.

Mange regler i Det siviliserte mennesket handlet om bordmanerer, for når en ridder var i selskap med sin herre, foregikk det ofte benket foran et solid måltid i gildesalen.

«Når du sitter ved bordet som gjest, bør du ikke hvile albuene på det», advarte Beccles. «Du kan ha albuene på ditt eget bord, men ikke en annens».

Under måltidet var det viktig å ta hensyn til sine sidemenn. Ellers risikerte ridderne å miste anseelse.

«Ligger det en fet godbit på sidemannens tallerken, må du passe deg for å røre den med fingeren din, ellers kan andres fingre utpeke deg som lømmel».

En sann ridder måtte i det hele tatt vite forskjell på mitt og ditt:

«Skjeer som du har brukt til å spise med, blir ikke din eiendom».

En verdig herre burde dessuten ikke spise mens andre drakk, og heller ikke snakke eller drikke med mat i munnen.

Det var også strengt forbudt å pusse nesen og spytte ved bordet, og hoste skulle resolutt undertrykkes.

«Trenger du å rape, må du sørge for å se opp i taket», skrev Beccles.

Bare lukten som følger rapingen ble åpenbart regnet som ufyselig i middelalderen.

Legenden om ridderne av det runde bord inneholdt alle dydene en ung adelsmann i middelalderen måtte inneha.

© Shutterstock

Riddere kjente doreglene

Mens fatene med overdådig mat ble ryddet og begrene tømt igjen og igjen, meldte det seg et naturlig behov for å lette på trykket.

Her var det også viktig å kjenne til hoffetiketten. For eksempel var det ifølge Daniel av Beccles upassende for alle andre enn verten å urinere i salen – trolig i en potte, selv om forfatteren ikke går i detalj.

Resten av klientellet burde forlate lokalet og i stedet gjøre sitt fornødne utenfor. Ridderens herre forlot imidlertid også salen hvis «nummer to» meldte seg, og her måtte ridderen huske at hans herre kunne trenge assistanse.

Det var en stor ære å bli utpekt som den som hjalp til under herrens toalettbesøk.

«Når han setter seg på avtredet, tar du høy i hendene dine, former to store klumper mellom fingrene og klemmer dem grundig sammen».

Høyet var dermed klart til å bli brukt som toalettpapir. Når herren var ferdig, skulle ridderen bare overrekke høyet så den mektige fyrsten kunne tørke seg selv bak. Og det er ikke engang nødvendig å knele imens, forklarte Beccles.

Også når ridderen fikk behov for å tre av på naturens vegne, måtte han følge helt spesielle regler.

«Hvis to sitter sammen på avtredet, bør ikke den ene reise seg samtidig som den andre tømmer seg», slo Daniel av Beccles fast.

Hvis ridderen var nødt til å tømme tarmen i det fri, måtte han finne et diskret sted i en skog eller på et jorde.

Her kunne han sette seg på huk med ansiktet mot vindretningen. Så måtte han huske å bare bruke venstre hånd til å tørke seg med.

Ridderen var også forpliktet til å vise hensyn hvis han fikk øye på andre som unnagjorde dobesøket i naturen:

«Angrip ikke din fiende når han sitter på huk for å gjøre sitt fornødne».

Omsider endte gildet, og ridderen måtte begi seg hjemover. Han behøvde ikke å bevege seg langt for å finne hesten sin, for den sto ofte oppstallet i gildesalen.

Beccles var nøye på hvilke dyr som var tillatt innendørs. «Oppstalling av primitive dyr i salen er forbudt. Griser eller katter skal ikke ses der inne», skrev forfatteren.

«Dyr som kan tas med inn, er stridshingsten og ridehesten, hunder beregnet på harejakt, mastiffvalper, hauker, spurvehauker, falker og dvergfalker».

Selv om ridderen var ivrig etter å begynne på hjemturen etter middagen, gikk det ikke an å vise sin utålmodighet altfor tydelig og hoppe direkte i salen:

«Når du skal dra, lar du ridehesten stå ved døren. Stig ikke opp på den inne i gildesalen».

Vel hjemme falt mange av kravene til ridderlig oppførsel bort. Til gjengjeld trådte et nytt sett regler i kraft.

Kona fikk frie tøyler

Hjemme ventet ridderens kone, og hun var en person han skulle behandle med stor omtanke. Først og fremst var det viktig å fortelle henne så lite som mulig om alvorlige saker.

«Når du har noe du ikke vil at andre skal vite, må du ikke la kona finne ut av det», advarte Beccles.

Ekteskapet betydde ikke at ridderen ikke kunne ha seg med andre kvinner, men det var grenser.

Sex med slektninger, gudmødre eller «hellige kvinner», altså nonner, skulle unngås. I tillegg kunne ridderen tilsynelatende velge og vrake hvis bare kvinnene hadde en viss standard:

«Hvis du overmannes av erotisk trang som ung, og penisen din tvinger deg til å gå til en prostituert, oppsøk da aldri en vanlig skjøge. Tøm dine

testikler raskt, og skynd deg bort!»

Tempo gjorde åpenbart den syndige atferden mer akseptabel. Ifølge Beccles skulle ridderen akte seg vel for å la seg forføre av sin herres kone. Selv om hun sverget ham rikdom, lykke og evig kjærlighet, var det best å dra en nødløgn:

«Din sikreste plan er å spille syk og så skynde deg klokt og forsiktig bort».

Ridderen måtte likevel ikke bebreide adelskvinnen, for slike lyster var nå en gang en del av hennes gudegitte natur. Det samme gjaldt for alle av hunkjønn – også ridderens egen hustru.

«Det hun lengter etter er et tykt, kneisende, robust stykke utstyr. Langt, glatt og stivt», mente Daniel av Beccles.

Søte ord kunne dessuten få selv den mest ærbare, pliktoppfyllende og hengivne kvinne til å gi seg hen med hvem som helst: «Med en kokk eller tåpe, en bonde eller en plogmann eller en prest».

Kvinnen var slave av sitt kjønn, og det måtte ridderen akseptere, for bare gjennom henne ville slekten hans bli ført videre av en ny generasjon.

«Hvis du gjøres til hanrei, må du ikke si et ord om det», advarte Beccles.

Ridderen måtte legge bånd på sin vrede og konsentrere seg om å avle en arving til tittelen og godset: «Hvis du gjøres til hanrei, lær deg å se opp i taket».

Familiefreden gikk foran alt annet, og hvis bare kona leverte et levedyktig guttebarn, måtte ridderen pent bære over med alle hennes laster.

Under kong Henrik 2. ble musikk og poesi en viktig del av ridderlivet.

© Bridgeman

Barn var en plage

Det var viktig for ridderen å få en sønn, men Beccles var ikke nådig når det gjaldt barns manglende manerer: «De smører klærne inn i aske, de griser seg til, de sikler. De tørker neser fulle av skitt i ermene».

En dag ville de heldigvis bli voksne.

Da skulle de få sitt eget eksemplar av Det siviliserte mennesket, slik at også de kunne bli ridderlige riddere. Til de nye, ofte arrogante ridderne hadde Beccles et viktig råd: «La ikke ulykke regne på folk under deg når du treffer­ stjernene med hodet ditt».

Etter 2995 linjer hadde ikke Daniel av Beccles mer livsvisdom å formidle. Nå gjensto det bare å runde av:

«Gamle Henrik lærte folk uten stil hoffleksjonene som er presentert i denne boken. Her ender Det siviliserte menneskets bok av Daniel av Beccles», skrev den trette dikteren. «Fir seilet! Måtte Gud som velsignet profeten Elias, gi Daniel himmelsk fred».

Mange av Beccles’ bud har i dag mistet sin mening, men enkelte har like stor vekt som i år 1200.

Les også:

Roseroman, middelalder, frekk
Middelalderen

Vovet middelalderroman lå skjult i arkiv

2 minutter
pest døden middelalder
Middelalderen

Myrslam sladrer om svartedaudens utbredelse

2 minutter
Middelalderen

Top 10: Historiens beste riddere

4 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!