Slaget ved Crécy: Fransk ridderhær blir slaktet

Landgang i Normandie

Seks uker tidligere har Englands kong Edvard 3. gått i land med 10-15 000 mann på kysten av Nord-Frankrike. Etter ni års krig uten resultater vil han møte den franske kong Filip 6. i åpen kamp. Det første hæren gjør er å innta Barfleur, som overgir seg uten motstand.

«Men det forhindret ikke at byen ble plyndret og ribbet for gull, sølv og alt annet verdifullt,» skrev den franske krønikeskriveren Jean Froissart noen år senere. Han var en ung gutt da Edvards invasjon fant sted, og som voksen samlet han øyenvitnebeskrivelser fra kampene. Ut fra dem skrev Froissart et verk som ble en av hovedkildene til de første 50 årene av hundreårskrigens historie.

Fra Normandie marsjerer Edvard mot Paris, mens styrkene hans herjer landet. Plyndringene skaffer penger til å betale soldatene, og får samtidig franske Filip til å miste anseelse. En middelalderkonge som ikke forsvarer riket sitt, risikerer å miste adelens støtte, og i verste fall tronen.

«Da kong Filip hørte om den ødeleggelsen kongen av England forårsaket i riket hans, sverget han at engelskmennene ikke skulle slippe ut av landet uten kamp», skrev Froissart.
Frankrikes hersker samler en mektig hær på 27 000 mann for å ta imot fienden ved Paris.

Edvard svinger hæren sin mot nord og fortsetter plyndringene, mens han leter etter et egnet sted å stanse. Tiden er snart inne til å kjempe.

Kong Edvard gjør seg klar til kamp

Englands hersker finner slagmarken sin nord for den vesle byen Crécy. Her, på toppen av et høydedrag, fordeler han troppene slik at de utnytter landskapet.

Bueskytterne plasseres øverst på bratte skrenter, der de er i sikkerhet for rytterangrep og har fritt skuddfelt. De engelske ridderne stiger av hestene og stiller opp til forsvar ved enden av høyderyggens slakere skråninger. To kompakte slagformasjoner er i front, og en tredje under Edvard utgjør reserven.

Den engelske slagordenen har tidligere vist seg å være effektiv mot skottene. Nå vil kongen teste den på Frankrikes hær, som regnes som Europas sterkeste.

De første franske soldatene når frem til Crécy sent på ettermiddagen og gjør seg straks klar til angrep. Filip og feltherrene hans regner med en enkel seier over de undertallige og slitne fiendene.

Bare én råder Filip til å utsette slaget til neste dag. Det er kong Johan av Böhmen, som har forlatt sitt eget rike mange år før og nå tjener franske Filip.

Johan er nesten blind, men da han får beskrevet landskapet rundt Crécy, ser han situasjonen klarere enn de fleste. Han anbefaler å vente til de flere tusen fotfolkene når frem.

De vil være en stor hjelp i det vanskelige terrenget, mener Böhmens konge, men han blir hånet for sin forsiktighet.

«Send genoveserne frem, og begynn slaget i Guds og St. Denis' navn», befaler Filip, ifølge Froissart.

Elitetropper drives på flukt

Leiesoldatene fra Genova protesterer mot ordren. De pleier å gå i kamp med store skjold – paviser – som armbrøstskytterne kan dekke seg bak når de lader våpnene sine. Men pavisene er stablet på vogner som ennå er på landeveien langt bak styrkene. Uten dem er genoveserne sårbare.

Filip er urokkelig. Han vil sørge for at fienden på åsen er svekket før tusenvis av franske riddere galopperer opp og avgjør kampen. Taktikken har virket før, så kongen vil ikke ha noen innsigelser.

Til tross for genovesernes bange anelser, har de tilsynelatende oddsene med seg. 6000 mann rykker frem mot den sørlige delen av Edvards slag­linje, der bare 2000 bueskyttere venter. Og leie-sol­datenes armbrøster overgår lang­buer i både slagkraft og rekkevidde.

Men så griper været inn, i form av en voldsom regnbyge. Armbrøststrengene blir våte og mister dermed noe av kraften. Genoveserne må rykke frem til de bare er 150 meter fra målet, før de avfyrer første salve. De er nå innenfor rekkevidde for langbuene.

Engelskmennene har nemlig tørre buestrenger, fordi skytterne tok dem av og la dem i hjelmene sine da det begynte å regne. Samtidig blir rekkevidden deres enda lengre på grunn av høydeforskjellen mellom de to styrkene.

Idet genoveserne hever armbrøstene til skudd, lyder et høyt kommandorop fra engelskmennenes rekker. En byge av piler stiger mot himmelen. Mens de fremdeles er i luften, følger flere etter, for bueskytterne er trent til å skyte i serier på seks piler. På et øyeblikk har i alt 12 000 piler fløyet gjennom luften.

«De skjøt pilene sine med en slik kraft og hastighet at det føltes som det snødde», fortalte Froissart.

Genoveserne kan ikke måle seg med engelskmennenes skuddhastighet, og lider fryktelige tap mens de lader de trege våpnene. Redslene blir bare forsterket av brølene fra kanonene engelskmennene har med seg til Crécy.

Det er første gang artilleri brukes på en europeisk slagmark. De genovesiske leiesoldatene vakler – og deretter gjør de full retrett.

Resten av den franske hæren ser lamslått på. Så sporer en stor styrke av kong Filips riddere hestene sine og galop­perer fremover med tordnende hover.

Ridderne må avgjøre slaget

Det franske rytterangrepet ledes av greven av Alençon. Han er kong Filips mest kampvillige hærfører, og den eneste med en nesten fulltallig styrke. Store deler av den franske hæren er fremdeles på landeveien på vei mot Crécy.

På vei oppover skråningen mot Edvards hær passerer Alençon mellom to skrenter. Her er engelske bueskyttere utplassert og overøser ridderne med piler. Franskmennene er godt beskyttet av sterke rustninger, men mange hester blir truffet og stuper i bakken.

Instinktivt trekker de franske ridderne på flankene inn mot midten for å komme på avstand av de dødelige langbuene. Dermed blir Alençons styrke klemt sammen på altfor liten plass:

«Trykket var så stort at menn midt i den franske hæren ble klemt i hjel uten engang å ha vært i kamp», skrev den engelske krønikeskriveren Geoffrey Le Baker noen år senere.

Endelig når de franske rytterne målene sine. Like foran dem står engelskmennene i slagorden, passive og til fots. Over forsamlingen vaier prinsen av Wales' fane, for Edvard, eldste sønn av kong Edvard, har kommandoen på denne delen av slaglinjen.

Han skal siden gå over i historien som Den svarte prinsen – berømt som en talentfull og grusom hærfører, men Crécy er hans første slag. Edvard er bare 16 år gammel. Det er ungguttens røde og blå flagg greven av Alençons riddere styrer mot da de nærmer seg toppen av høydedraget.

Rustningskledde ryttere som galopperer frem mens bakken skjelver, vekker frykt hos de fleste krigere.

I middelalderen er det ofte nok til å ut­løse flukt, for hærenes fotfolk består gjerne av bondegutter uten trening, erfaring eller panser på kroppen. Men prins Edvards styrke består av riddere som har øvd seg på krig helt fra barndommen, og mange har vært i kamp før. De holder plassene i formasjonen og gjør det umulig for de franske rytterne å trenge inn blant dem.

Taktikken virker. De franske hestene bremser opp før de kolliderer med de kompakte engelske rekkene. I stedet for å renne fienden i senk må Alençons menn prøve å hogge seg vei – og etter rittet gjennom pilstormen er det nå en kaotisk flokk engelskmennene har foran seg.

Greven selv prøver å nå prinsen av Wales' fane, men blir drept i forsøket, en skjebne han deler med mange andre kjente franske riddere.

Etter en kort kamp begynner de overlevende franske ridderne å trekke seg tilbake.

Bak dem rykker engelske krigere frem og tar livet av de mange sårede som har blitt liggende i skråningen. I likhet med den franske kongen tar de ingen fanger. Rytter­angrepet har endt som en blodig fiasko.

Fullt kaos

Etter det katastrofale rittet til Alençon er krønikeskriverne uenige om slagets videre forløp. Noen beskriver opptil 15 franske angrep – én påstår hele 18.

De franske ridderne blir tilsynelatende sendt frem etter hvert som de ankommer slagmarken. Solen er på vei ned, og ingen har lenger oversikten.

De fleste angrepene blir rettet mot prinsen av Wales, for styrken hans står nærmest den franske hæren. Soldatene hans vakler under presset, og plutselig blir den unge Edvard selv slått i bakken.

Den engelske reserven lenger bak ser prinsens fane falle, og et øyeblikk etter når en budbringer frem med en inntrengende bønn om forsterkninger.

«Er min sønn død?» spør kong Edvard, ifølge Froissart.

«Nei, herre», får han til svar.

«Ri tilbake og si til dem som sendte deg at ingen skal be meg om hjelp, så lenge min sønn lever. Og si at de må la gutten vise hva han duger til i dag».

Kongen vil ikke gripe inn – men andre strømmer til unnsetning på eget initiativ, og like etter reises den rød-blå fanen på nytt. Prinsen av Wales er på beina igjen, og de franske angriperne blir drevet tilbake.

Den blinde kongens dødsritt

Solen er gått ned, og mørket har begynt å senke seg da kong Filip selv rir frem til kamp.

Han vil ikke sette inn støtet mot prinsen av Wales, for i skråningen foran styrkene hans ligger det nå rustningsdeler, blødende hester og døde menn overalt. I stedet leder kongen ridderne sine opp gjennom dalen for å slå til mot engelskmennenes venstre flanke.

I likhet med tidligere angrep blir imidlertid dette en katastrofe. Pilregnet feller så mange hester og menn at dalsiden foran den engelske slaglinjen blir kjent som kadaver-
dalen. Kong Filip blir truffet i ansiktet av en pil, men vil fortsette kampen, helt til en fransk ridder griper bisselet på hesten hans.

«Herre, det er på tide å forlate dette stedet, kast ikke bort livet her. De har tapt dette slaget, men vil vinne andre». Den desorienterte kongen lar seg geleide bort fra slagmarken.

Av de øverste franske lederne er bare kong Johan av Böhmen tilbake. Han vet at slaget er tapt, men æren påbyr ham å handle. Dessuten er hans sønn Karl forsvunnet og kanskje død.

«Jeg forlanger at dere bringer meg til fienden slik at jeg kan rette et siste sverdslag mot ham», er den blinde kongens siste ordre.

To riddere binder seletøyet sitt fast til kongens hest og leder ham fremover. Senere blir Johan funnet blant de falne, og engelskmennene legger ham i en merket grav like ved slagmarken.

Sønnen Karl er ikke død. Han har bare vært forutseende nok til å forlate slagmarken fremfor å angripe.

Fremtiden skal belønne fornuften hans med Tysklands keiserkrone, og han nevner aldri siden at han var til stede ved Crécy.

Kveld blir til natt

Ved midnatt ebber kampen på høydedraget langsomt ut. Edvard gir hæren ordre om å bli på post og setter fyr på en mølle for å lyse opp landskapet. Flammenes skjær avslører at de franske styrkene er på tilbaketog – det blir ikke flere angrep.

Tidlig neste morgen sender Edvard en styrke av bueskyttere og riddere til hest ned i dalen, der tåken ligger tett.

Her blir grupper av franske krigere overrumplet og beseiret, og snart kan fortroppen melde tilbake til kongen at all motstand er nedkjempet. Når gjenstår det bare å gjøre opp regnskap.

Edvard lar mennene sine samle inn skjold slik at skriverne kan telle hvor mange franske riddere som har falt i slaget.

Det endelige tallet er 1542 adelsmenn, og i tillegg kommer et ukjent antall armbrøstskyttere og andre fotsoldater – menige kom ikke med i de offisielle oversiktene.

Engelskmennene finner også det hellige franske krigsbanneret, Oriflamme. Edvards hær har bare mistet rundt 300 mann.

Hundreårskrigens første store slag er en knusende engelsk seier – og flere følger.

I 1356 vinner prinsen av Wales like klart ved Poitier – der han til og med tar Frankrikes konge til fange. Engelskmennene har vist at den tradisjonelle ridderen til hest ikke er uovervinnelig.