Stockholms blodbad – Sveriges blodigste fest

Den svenske adelen kan trygt feste, for kongen har gitt amnesti til de tidligere opprørerne og fastslått at “all gunst og mistanke skal tilgis” så ingen kan straffes for sin motstand.

Men på festens tredje dag hører gjestene plutselig at soldater lukker de tunge dørene i slottsgården, og de kraftige slåene blir skjøvet for.

Ingen får lenger lov til å komme ut. Så trer erkebiskop Gustav Trolle frem. Med myndig stemme begynner han å ramse opp navn på folk som sitter i salen. Ordene får det til å gå kaldt nedover ryggen på forsamlingen – spesielt da Trolle avslutter sin oppramsing med beskyldninger om “kjetteri.”

Trolles erklæring er skjebnesvanger, for Christian 2.s verdslige amnesti gir ingen beskyttelse mot anklager om kjetteri.

Få timer senere henter kongens soldater de første anklagede og låser dem inne i slottstårnet. Snart skal den svenske adelens blod flyte på skafottet.

Elitehær banet vei

Hendelsene i Stockholm var toppunktet i en lang og ødeleggende konflikt.

I 1397 hadde det forente Danmark-Norge gått sammen med Sverige i Kalmarunionen. På papiret var personalunionen et fellesskap, men i virkeligheten ga avtalen Danmark den reelle makten i Norden.

Idyllen varte da også kort tid. Fra midten av 1400-tallet ble svenskene så lei av den danske overmakten at opprørske adelsfolk og riksforstandere – kongens stedfortredere – forsøkte å løsrive landet med makt.

De danske styrkene ble kastet ut av landet, og i 1448 valgte svenskene sin egen konge som i 1451 erklærte Danmark krig.

Skiftende danske konger forsøkte å knuse de oppsetsige svenskene med felttog og beleiringer, men uten noe stort hell.

Formelt besto unionen fremdeles, men Danmark klarte ikke å bevare kontrollen over Sverige i lengre tid.

Da kong Hans kom til makten i 1483, var han oppsatt på å håndheve sitt overherredømme, og i 1497 tok han kontrollen over Sverige med makt.

Men svenskene rev seg løs allerede i 1501, og landet ble nå reelt styrt av riksforstanderen Sten Sture den eldre, og fra 1512 av Sten Sture den yngre.

I 1513 ble kong Hans’ sønn Christian kronet som konge av Danmark-Norge, og også han hadde en gloriøs drøm om å få Kalmarunionen tilbake til fordums storhet.

Kongen hadde et ess i ermet, kirken, ikke minst i form av det nære forholdet han hadde til erkebiskopen av Uppsala – Gustav Trolle.

Trolle kom fra en av Sveriges rikeste familier, og faren Erik Trolle eide bl.a. 950 gårder i Sverige og 450 i Danmark. Erkebiskopen kjempet for en unionsvennlig politikk og sto derfor i sterk opposisjon til Sture og hans dansk-fiendtlige riksråd.

Konflikten førte til at erkebiskopen ble avsatt og fengslet i 1517. Det skjedde etter en lang beleiring av hans borg Stäket, som så ble plyndret av Stures soldater.

Den antikirkelige handlingen hadde gitt gjenlyd helt nede i Italia, og pave Leo 10 lyste Sten Sture og tilhengerne hans i bann. Dermed sto svenskene utenfor felles­skapet i den katolske kirken. Politisk var dette en alvorlig sak.

Dessuten var bannlysingen en gavepakke til Christian 2. og det perfekte påskudd for en invasjon i kirkens navn.

De to første angrepene i 1517 og 1518 mislyktes, men i januar 1520 satte kongen i gang sin hittil største invasjon av landet. Planen var å marsjere mot Stockholm og erobre den svenske hovedstaden med støtte fra den store danske krigsflåten.

Den 19. januar 1520 barket den danske hovedstyrken og den svenske opprørshæren sammen på den islagte sjøen Åsunden cirka 100 km øst for Göteborg.

Tallmessig var de to styrkene like, men dermed var det slutt på jevnbyrdigheten.

Mens svenskenes hær stort sett besto av bønder, besto den danske hæren primært av tyske landsknekter, profesjonelle og erfarne leiesoldater som var viden kjent for sin dødsforakt og brutalitet.

Der svenskene måtte nøye seg med økser, armbrøster og spyd, rådet danskene over både skytevåpen og feltartilleri.

Det siste skulle bli skjebnesvangert på den tilfrosne sjøen.

Under kampen gikk Sten Sture foran og inspirerte sine landsmenn, men plutselig suste en dansk kanonkule mot ham og knuste det ene beinet hans.

Den hardt sårede Sture ble kjørt bort før de danske styrkene vant slaget, men tross forsøk på legehjelp døde han den 3. februar.

Uten Sture gikk den svenske hæren i oppløsning. Selv om riksforstanderens enke Kristina Gyllenstierna fortsatt manet til motstand, smuldret kampånden fort.

I det stille hadde store deler av den svenske adelen ment at Sten Sture var for egenrådig og fryktet at han bare ville ivareta sin egen slekts interesser.

Derfor var de ikke fullt så nervøse for en dansk maktovertakelse da de skjønte at danskekongen – som de bare visste litt om – ville være mer upartisk når det gjaldt å tildele makt og privilegier.

Biskopene Hans Brask i Linköping og Otto Svinhufvud i Västerås stilte seg i spissen for fredsfraksjonen, og selv Stures kansler, biskop Mattias i Strängnäs, mente at svenskene burde forhandle.

Kongen lovet til gjengjeld amnesti til alle som gikk over på hans side.

Snart var det bare Stockholm igjen.

Her forskanset Kristina Gyllenstierna seg, og først i september, etter en fire måneders beleiring, klarte Christian 2. å forhandle seg frem til en fredsslutning, blant annet med hjelp av biskop Mattias. Som belønning lovet Christian 2 sine motstandere fullt amnesti.

Slagplanen for Stockholms blodbad

Den 7. september 1520 gjorde Christian 2. sitt inntog i Stockholm fulgt av 1000 ryttere og 2000 infanterister.

Borgermester Anders Olofsson møtte kongen med to rådmenn og overga ham byens nøkler. Med Christian 2. i spissen fortsatte prosesjonen inn i byen, der kongen formelt overtok slottet i det nåværende Gamla Stan.

De neste dagene forkynte trompeterer freden over hele Stockholm, og Christian 2. mottok bystyrets hyllest i et brev som fastslo at han nå var byens “rette og naturlige herre.”

Noen dager senere reiste Christian 2. tilbake til Danmark for å ordne noen saker før kroningsfesten den 4. november.

Enkelte historikere mener at majesteten brukte dagene før avreisen til å legge en slagplan sammen med Gustav Trolle om hvordan han skulle undertvinge seg den svenske adelen.

Planen skulle for alltid sikre dansk herredømme over Sverige og straffe Trolles fiender så biskopen kunne bli landets nye leder, bare overgått av kongen selv.

Christian 2 var tilbake et par uker senere, fast bestemt på å la seg velge til landets rettmessige arvekonge.

Sverige hadde til alle tider vært et valgkongedømme hvor hver enkelt monark måtte godkjennes av rikets ledende menn.

Mens Stockholm gjorde seg klar til fest, innkalte Christian 2 til møte for å få spørsmålet om arveretten avklart.

For kongen selv var det ingen tvil. I 1497, da faren hans, kong Hans, regjerte Sverige, valgte det svenske riksrådet Christian som landets rettmessige tronarving.

Sverige hadde ikke vært på danske hender på 19 år, men Christian 2. mente arveretten fremdeles sto ved makt. Argumentet lød banalt, men det var belegg for påstanden.

I Sveriges kongelov sto det ganske riktig at “Til kongeriket Sverige skal kongen velges, det skal ikke arves.” Men loven sa også at valget helst skulle gå til “kongesønner om slike finnes.”

Teksten var imidlertid for vagt formulert til å sikre den danske kongeslekten herredømmet over Sverige til evig tid. Lovteksten forklarte heller ikke hvorfor Christian 2. – hvis han som kongesønn auto­matisk var sikret tronen – i sin tid ble nødt til å la seg velge.

Men alt dette fant kongen råd for. Blant hans håndgangne menn var biskopen Jens Andersen, også kalt “Beldenak”, som betyr “den skallete”.

Biskopens hårvekst har med andre ord ikke vært særlig imponerende, men han var en dreven lovkyndig og en av Christian 2.s mest lojale menn.

Andersen gravde frem en gammel lovtekst som sa at kongen skulle velges hvis den avdøde kongen hadde flere sønner.

Det hadde Hans da Christian 2 ble valgt til svensk konge i 1497. Men nå, da de andre sønnene var døde, kunne Christian 2 innta tronen som arvekonge, fastslo biskopen.

Både riksrådet og en samling adelsfolk og prester endte med å godta Andersens argumenter. Den 31. oktober erklærte riksrådet at Christian 2 vitterlig var “rettmessig arving” til den svenske kronen.

Ingen svensker slått til ridder

Herredømmet over riket var nå sikret, og Christian 2. kunne den 4. november selvsikkert gjøre sitt inntog i forkant av kroningsseremonien i Sankt Nikolai kyrka – dagens Storkyrkan – i Stockholm.

Her leste biskop Trolle opp fra kapittel 13 av Paulus’ brev til romerne, som formanet menigheten til ikke å sette seg opp mot myndighetene.

“Det er ikke for ingenting at myndig­hetene bærer sverd; de er Guds tjenere og skal la vreden ramme dem som gjør det onde”, lød det fra prekestolen. Ordene klang forunderlig illevarslende i den ellers feststemte kirken.

Bedre ble det ikke da Christian 2. begynte å slå en rekke fremtredende menn til riddere etter kroningen.

Blant dem som mottok den kongelige anerkjennelsen var hedersmenn som norske Niels Lykke og Søren Norby, den danske flåtens øverstbefalende som hadde spilt en fremtredende rolle i kampen mot Sverige.

Derimot var ikke en eneste svenske å finne blant de nye ridderne.

Grunnen var enkel. En slik ære “kunne denne gangen ikke tilkomme noen svensk mann, ettersom riket var overvunnet med sverdet” som kongen brutalt fastslo.

Alle visste at freden var kommet i stand etter forhandlinger, og at Sverige ikke var “overvunnet med sverdet.”

Men Christians budskap var ikke til å ta feil av. Han var, som riksrådet nettopp hadde bekreftet, Sveriges rettmessige arvekonge, og enhver som hadde motsatt seg ham med makt – likegyldig når – hadde derfor begått opprør og forræderi.

Men den dårlige stemningen forduftet så snart kongen med kyss og klem slo dørene opp til kroningsfest på slottet samme kveld.

Ingen kilder forteller om mismot under de to første dagene av det overdådige gildet.

Gjestene, som bl.a. omfattet tidligere fiender av kongen som Stures enke Kristina Gyllenstierna og biskopene Hans Brask og Mattias, spiste, drakk og hygget seg med bl.a. ridderturneringer – bare avbrutt av noen timers søvn.

Da slottets dører ble smekket i ved middagstider onsdag den 7. november og Trolle stilte seg opp for å holde tale, trodde nok de fleste at biskopens opptreden var et innslag i festlighetene.

Men Trolle trådte alvorlig frem og ga fromt uttrykk for håpet om rettferdighet for “hele kristenheten.”

Deretter ga han seg til å ramse opp navnene på de anklagede.

På listen var den døde Sten Sture, hans enke Kristina og hennes mor, fru Sigrid Eskilsdotter, samt flere adelsmenn, rådsmedlemmer og borgere som var kjente Sture-tilhengere. Oppramsingen endte med ordene: “... hvorfor jeg betrakter dere alle som like skyldige i kjetteri”.

Trolle ramset deretter opp erstatningskravene mot de 18 anklagede. De skulle betale for beleiringen og plyndringen av borgen hans og den overlast han hadde lidd i fengselet.

De skulle også erstatte rovet fra Uppsala domkirke, hvor alle “verdigjenstander, gull, sølv, våpen og verdier” var blitt stjålet.

Biskopen krevde også økonomisk kompensasjon for overlast mot sine to forgjengere i embetet. I alt løp den samlede erstatningen opp i en astronomisk sum av 1,1 million sølvmark – 231 tonn sølv.

Til slutt fastslo Trolle at de anklagede skulle arresteres inntil kongen hadde avsagt dommen over de “åpenlyse kjetterne”.

Ordvalget var farlig, for en åpenlys kjetter var ikke beskyttet av verdslig amnesti og kunne henrettes uten videre.

Panikk førte til flere anklager

I et fortvilet forsøk på å stoppe de livs­farl­ige anklagene sto Kristina Gyllenstierna frem.

Hun viste frem et brev fra den 23. november 1517, prydet med Sten Sture og riksrådets underskrift.

I brevet erklærte riksrådets medlemmer at de sto på Sten Stures side i kampen mot den dansksinnede erkebiskopen Gustav Trolle. Samtlige medlemmer, også flere biskoper, hadde satt seglet sitt under brevet.

Med brevet forsøkte Kristina Gyllen­stierna å vise at de anklagede langt fra hadde handlet alene. Dermed lot hun også Christian 2. forstå at hvis han ønsket å straffe noen, måtte han utfordre hele den svenske adelen.

Hun forestilte seg antakelig at det ville den nylig kronede kongen av Sverige aldri våge å gjøre hvis han ønsket ro i landet.

Men Gyllenstiernas forsøk på å redde sine landsmenn hadde helt motsatt virkning. Enhver som hadde satt sitt segl under brevet, var i Christian 2. og Trolles øyne utvilsomt skyldige i kjetteri.

Bare et par biskoper ble benådet, bl.a. den slu Hans Brask fra Linköping som ba om å få seglet sitt brutt. Ut falt en liten seddel med påskriften: “Dette er jeg tvunget og nødt til.” Men ut over dette viste majesteten ingen tegn til å la seg formilde.

Snart forlot Christian 2. salen – imens fortsatte rettergangen der flere sto frem og la frem anklager mot ledende Sture-tilhengere.

Da mørket falt på, gikk døren til salen opp. Inn trådte admiral Søren Norby flankert av soldater.

Flammer fra soldatenes fakler opplyste gjestenes skrekkslagne ansikter mens Norby gikk fra den ene gjesten til den andre og pekte ut dem som skulle føres bort.

“Først kalte de ut biskopene og noen menn, siden førte de massevis av både adelige og ikke-adelige kvinner og menn opp i tårnet,” skrev tre prester fra Uppsala i ettertid. De var til stede under forløpet og forsøkte desperat ikke å bli trukket med i anklagene de også.

Biskopene falt først under Stockholms blodbad

De anklagede tilbrakte natten innelåst i små celler på slottet.

Om morgenen den 8. november fortsatte rettergangen. Her fikk de tre prestene fra Uppsala vite at de skulle være en del av en dommergruppe på 14 geistlige som skulle avgjøre om det var snakk om kjetteri.

Gruppen ble ledet av Jens Andersen og Gustav Trolle.

Trolle skulle altså fungere som dommer over sine egne anklager. Det gikk da heller ikke mer enn et par timer før de anklagede var funnet skyldige i kjetteri både etter romerkirkens og Sveriges lov.

Panelet hadde nettopp satt seg ned for å spise lunsj da en opprørende beskjed nådde forsamlingen.

De svenske biskopene Mattias – Sten Stures tidligere kansler som hadde hjulpet Christian 2. med å forhandle fred i Stockholm – og Vincent i Skara var blitt hentet fra en celle i slottstårnet.

De ville snart bli ført til Stortorget, lød det. Forvirringen bredte seg. De to mennenes navn var ikke på Trolles liste over anklagede, og panelet hadde heller ikke utpekt dem som kjett­ere. Jens Andersen forsikret straks prestene om at kongen aldri ville gjøre noe ondt “mot slike menn.”

Få minutter senere ble det imidlertid opplyst at Mattias og Vincent skulle henrettes. Prester og biskoper reiste seg straks fra bordet og hastet gjennom slottets ganger til kongens gemakker. De fikk aldri møte majesteten.

Ved døren sto Didrik Slagheck, en av kongens håndgangne menn.

Slagheck, en lykkejeger og tidligere selger av avlatsbrev – var øyensynlig utkåret til å utføre kongens skitne arbeid. Historikerne mener at han på kongens bud sto bak ordren om å sette i verk henrettelsene.

Nå ropte han til prestene at de skulle stanse med mindre de var ute etter å “bli utslettet slik som de andre forræderne”.

Imens ble Mattias og Vincent ført over slottets vindebro til Stortorget. Selv da de møtte skarpretteren på broen, gikk ikke situasjonens alvor opp for dem.

“Hva nytt?” spurte biskop Vincent vennlig. “Ikke akkurat gode nyheter”, svarte Homuth. “Deres Nåde må tilgi meg, det har blitt meg befalt å slå hodet av Deres Nåde!”

Da biskopene kom frem, hadde kongens soldater dannet en firkantet kjede rundt noen raskt oppstilte skafotter på plassen.

Den nyslåtte ridderen Niels Lykke trådte frem og ropte til de forvirrede og skrekkslagne tilskuerne at Gustav Trolle hadde tryglet majesteten om at de anklagede måtte bli straffet for sine ugjerninger mot ham.

Få minutter etter svingte skarpretteren sverdet og skilte Mattias’ hode fra kroppen med et enkelt hugg. Nå hjalp det ikke at han hadde vært talsmann for fred med Christian 2.

Skarpretteren satte respektfullt bispeluen på Mattias’ avhogde hode. Men da det ble Vincents tur, begynte han å få det travelt, og biskopens hode ble kjapt kastet i en tønne.

Én etter én ble de dømte ført frem til det blodige skafottet.

Blodet fløt i gatene

Christian 2s soldater gikk samtidig fra hus til hus for å finne de dødsdømte som ikke var sperret inne på slottet, og tvang dem med seg.

Rettssaken var gjennomført så raskt at mange ikke ante de var blitt dømt.

En barberer ved navn Lambert hadde en kunde under kniven da han ble slept vekk. Det var “som sauer som føres bort fra kveet,” ifølge den samtidige svenske krønikeskriveren Olaus Petri, som var til stede under blodbadet.

Gateselgeren Lasse Hass var så forferdet da han så at hans landsmenn ble henrett­et at han begynte å gråte. Soldat­ene tolket tårene som uttrykk for politisk sympati og overga Hass til bødlene. De hengte ham straks opp i galgen, den mest brukte metoden når borgere og småkårsfolk skulle henrettes.

Soldatene utnyttet skamløst situasjonen. Mange stjal de dødsdømtes nøkler, kastet ut overlevende familiemedlemmer og plyndret hjemmene deres for “gull, sølv, penger og alle de beste varene deres.”

Noen få av de dødsdømte flyktet og reddet bare hodet fordi admiral Søren Norby forbarmet seg over dem og skjulte dem på skipet sitt. Der hadde ikke kongens soldater adgang.

Halshogging ble oppfattet som en for mild straff for Kristina Gyllenstierna, enken etter Sten Sture. Hun fikk valget mellom å bli brent, druknet eller gravlagt levende.

Men kongen forbarmet seg i siste øyeblikk, sannsynligvis fordi hun var kvinne, og dømte henne i stedet til livsvarig fengsel. Han truet med å sy Kristinas mor i en sekk og drukne henne, men også hun slapp med fengsel.

Den første dagen ble 32 borgere henrettet, bl.a. Stockholms tre borgermestre og 14 rådmenn som alle hadde vært til stede ved kroningsfesten.

Henrettelsene skjedde etter sosial rangorden. Etter biskop­ene fulgte de høyadelige riksrådsmedlemmene. Deretter kom turen til lavadelen og til slutt borgerne.

Dagen etter sto de henrettedes tjenestefolk for tur. Flere ble grepet idet de intetanende kom ridende inn i byen.

“Ned fra hesten og opp i galgen, det var ganske forferdelig å se på” som Petri beskrev det.

Skarpretteren fortalte senere at Didrik Slagheck – tydelig beruset – hadde gitt ham ordre om at ofrene skulle drepes straks og uten mulighet til først å bekjenne syndene sine for en prest. Dermed hadde de ingen mulighet til å få syndsforlatelse.

Lørdag den 10. november var gatene forvandlet til en blodig sørpe, og likene lå i stabler på torget mens hodene var plassert i tønner.

Som kjettere kunne ikke de døde gravlegges i vigslet jord. De ble i stedet ført til Södermalm for å bli brent “som et synlig bevis på kjetteriet”.

Selv levningene av Stein Sture ble gravd opp og kastet på bålet.

Stortorget lå på en forhøyning, og ifølge Olaus Petri skyllet blodet fra de 82 henrettede ned gjennom gatene: “Det var et ynkelig og jammerlig syn å se hvordan blodet rant i rennesteinene fra torget.”

Oppryddingen etter Stockholms blodbad

Det hastet med å få ryddet opp, for få dager etter innbød kongen igjen til fest.

Den 10. november hadde Christians kone, dronning Elisabeth, født ham en datter, prinsesse Dorothea, og det skulle feires.

Festen fant sted i Stockholms rådhus på Stortorget – få meter fra der blodet hadde flytt for noen dager siden.

Adelsfolk som hadde overlevd massakren, måtte vise gode miner til slett spill der de danset ringdans på rådhuset foran en smilende Christian 2.

Kongens triumf ble kortvarig. Blant de henrettede var storbonden Erik Johansson. Han hadde kommet til byen den 7. november, akkurat idet rettssakene startet.

Da han fikk nyheten om at flere riksråder var arrestert, hastet han ifølge historieskriveren Reimar Koch fra Lübeck til slottet.

Han hamret hissig på porten som Christian 2. etter sigende skal ha beordret åpnet med ordene: “Lås opp, lås opp, la ikke fuglen fly fra oss.”

Erik Johansson ble deretter straks arrestert og senere henrettet på Stortorget. Da sønnen Gustav Eriksson hørte om drapet, besluttet han å nedkjempe Christian 2.

Med en veldig bondehær fordrev han danskekongen fra Sverige og ble kjent under kongenavnet Gustav Vasa.

Heller ikke danskene viste Christian 2. noen større nåde. Kongens krigseventyr hadde kostet folket dyrt, og under et opprør ble han fordrevet av sine danske undersåtter som innsatte onkelen Fredrik 1 på tronen.

Christian 2. ble sittende 27 år i fangenskap. Her fikk han god tid til å tenke over de blodige valgene han hadde truffet gjennom livet.