Riddere kjemper

Stridsvogner av tre beseiret korstogshæren

Da presten Jan Hus ender på kjetterbålet i 1415, setter tilhengerne hans Böhmen i brann. 80 000 katolske korsfarere prøver å kvele opprøret – men en enøyd hærfører står klar med sitt nye supervåpen.

Da presten Jan Hus ender på kjetterbålet i 1415, setter tilhengerne hans Böhmen i brann. 80 000 katolske korsfarere prøver å kvele opprøret – men en enøyd hærfører står klar med sitt nye supervåpen.

Darren Tan

I månedsvis har presten Jan Hus sittet fanget i et kaldt og klamt tårn i et kloster utenfor den sørtyske byen Konstanz. Den bøhmiske teologen er anklaget for kjetteri, og i begynnelsen av juni 1415 er det endelig satt av tid til en rettergang for å avgjøre Hus' skjebne. Omgitt av lærd presteskap og kong Sigismund av Ungarn står den svekkede Hus på anklagebenken.

Hus har ankommet Konstanz med garantier om fritt leide fra Sigismund, og selvbevisst viser han sin irritasjon over kongens bedrag.

"Det er så mange og så mektige herrer i kongeriket Böhmen som elsker meg. Jeg kunne ha oppholdt meg på borgene deres og fortsatt ha skjult meg", påpeker han.

Anklageskriftet mot presten er langt: Han anerkjenner ikke paven som Guds representant på jorden, han ser avlatsbrev som uttrykk for grådig dekadanse, og han mener at gudstjenestene i Böhmen bør foregå på tsjekkisk.

“Hvis du forstokket blir ved kjetteriet ditt, så vil jeg personlig tenne på og brenne deg!” Kong Sigismund til Jan Hus, 1415.

Med rak rygg og all den klarhet han kan mønstre, tar Hus imot de voldelige anklagene før han river fra hverandre både biskopers og kardinalers argumenter. Men han taler for døve ører, og kong Sigismund kunngjør:

"Hvis du forstokket forblir ved kjetteriet ditt, vil jeg personlig tenne på og brenne deg!"

Den 6. juli 1415 skal dommen forkynnes. Det eneste som kan redde livet til Hus nå, er at han avsverger seg sine ord og skrifter. Men han fastholder sin oppfatning av kirken og blir dømt som kjetter.

Det er opp til Sigismund å forkynne straffen, og som en skinnhellig gest ber de geistlige kongen om å spare kjetterens liv. Kongen gir stafettpinnen videre til en av sine hertuger med ordene: "Gjør med ham det som tilkommer en kjetter." Hertugen følger umiddelbart opp med den endelige dommen:

"Brenn ham!"

Med henrettelsen av Jan Hus håper de katolske geistlige og kong Sigismund at de har stanset den opprørske sekten i Böhmen som presten står i spissen for. Men kjetterbrannen i Konstanz skal i stedet vise seg å antenne 15 års religionskrig i Sentral-Europa.

Jan Hus brennes på bålet

Selv da flammene sto rundt føttene på Jan Hus, nektet han å erkjenne seg skyldig i kjetteri.

© Imageselect Heritage

Fra kjetter til martyr

Da den kjetterdømte Hus ble brent i 1415, hadde han i mer enn et tiår forkynt sine reformideer og kritikk av den etablerte kirken i kongeriket Böhmen, som dekket deler av dagens Tsjekkia. Siden 1398 hadde han undervist ved universitetet i Praha og hadde tidlig begynt å forsvare den engelske reformatoren John Wycliffes kritikk av paven og geistlighetens privilegerte status.

Men Hus stoppet ikke der. Han krevde også nasjonal selvbestemmelse, frigjøring fra Det tysk-romerske riket og et oppgjør med kirkens grådighet, rikdom og bruken av avlatsbrev.

Spesielt det nasjonalistiske utgangspunktet i Hus’ tanker talte til hans landsmenn. Böhmen var en del av Det tysk-romerske riket, og mange mektige posisjoner i samfunnet ble besatt av tyskere som ofte hadde kjøpt embetene sine eller oppnådd dem på annen korrupt måte. Hus' tilhengere gikk under navnet husittene og fantes i alle bøhmiske samfunnslag, fra bønder til adelsmenn.

Jan Hus

100 år etter henrettelsen fikk Jan Hus’ tanker stor betydning for Martin Luther og protestantismen.

© C.G. Voorhelm Schneevoogt

Etter henrettelsen av Jan Hus utarbeidet hans støttespillere i Böhmen et protestbrev med hele 452 adelige segl under. I kraftige ordelag ble kong Sigismund og konsilets handlinger fordømt. Husittene slo fast at de geistlige kardinalene "talte løgner som en forrædersk fiende av vårt kongerike og vår nasjon, og er selv ondsinnede kjettere, og til og med sønner av djevelen, som er far til alle løgner".

Kongen og kirken svarte raskt tilbake ved å ekskommunisere alle 452 adelige og erklære dem som "kjetteriets støtter".

Sigismund var ikke interessert i forhandlinger og proklamerte i stedet: "La alle bøhmere, tyskere og latinere vite at vi nesten ikke kan vente på dagen da vi skal drukne alle husitter".

Få år senere ble det første korstoget innledet mot kjetterne i Böhmen.

Kirkelig forsamling

Rettssaken mot Jan Hus under konsilet i Konstanz tok en måned. Presten forsvarte seg selv, men hans teologiske argumenter falt for døve ører.

© Peter Horree/Imageselect

Kristendommen var splittet som aldri før

I 1378 opplevde kirken en krise uten sidestykke da det brøt ut så mye uenighet om valget av pave at to konkurrerende paver ble valgt. En pave satt i Roma, og den andre fikk sete i Avignon. Det store skismaet, som perioden kalles, rystet kirken i sine grunnvoller, og da den i 1409 forsøkte å komme til enighet om en ny samlende pave, ble resultatet bare at det nå var tre paver.

Samtidig blusset reformideer opp i Böhmen under ledelse av Jan Hus, som kritiserte hele den katolske kirkens oppbygning.

Et konsil i den tyske byen Konstanz skulle løse det store skismaet (1414-1418), for selve kirkens overlevelse sto på spill. De mange pavene måtte forkastes, og alle avvik fra den katolske tro måtte slås ned.

Overordnet sett var konsilet en suksess. Alle de tre pavene ble avsatt og den nye paven, Martin 5., valgt. I tillegg ble Jan Hus dømt for kjetteri og brent på bålet. Men reformideene hans levde videre i det skjulte, og 100 år senere var den tyske teologen Martin Luther sterkt inspirert av kjetteren da han innledet reformasjonen.

"Jeg kunne ikke forstå hvilken grunn de hadde til å brenne en så storslått mann som beskrev de hellige tekstene med slik gravitas og evne", skrev Luther om Jan Hus.

Enøyd gikk i front for husittene

Hvis Jan Hus var husittenes penn, så var Jan Žižka deres sverd. Historikere vet ikke så mye om Žižkas oppvekst, annet enn at han ble født inn i en jordeiende familie i det sørlige Böhmen rundt år 1360. I en alder av ca. 20 år flyttet han til Praha. Tidlig i livet hadde han mistet det ene øyet, og i Praha fikk han tilnavnet "Žižka", tsjekkisk for enøye.

I 1409 var Žižka en del av livvakten til den bøhmiske kongen Wenzel 4., og det var her han først ble kjent med Jan Hus og hans reformideer. Store deler av hoffet var trollbundet av den karismatiske og veltalende presten – ikke minst Žižka, som ble et dedikert medlem av husittenes sekt.

Jan Zizka

Jan Žižka bar alltid en lapp over sitt dårlige øye. Ifølge en tsjekkisk myte mistet han øyet under slaget ved Tannenberg (1410), men i dag regner historikerne med at det skjedde tidligere.

© Jan Vilímek

Hus' mange tilhengere ble sterkt radikalisert da de hørte at deres religiøse leder var blitt brent. Og selv om den bøhmiske kong Wenzel førte en svært imøtekommende politikk og gjorde alt for å unngå en religiøs borgerkrig i riket sitt, kokte konflikten over den 30. juli 1419.

Noen husitter var blitt tatt til fange, og for å få dem løslatt marsjerte Žižka sammen med en gruppe trosfeller mot rådhuset i Praha. Da en stein ble kastet fra et vindu, stormet forsamlingen under Žižkas ledelse rådhuset.

Husittene stormet gjennom bygningens korridorer og kastet i sinne både borgermesteren, dommeren og flere byrådsmedlemmer ut av vinduene slik at de døde på brosteinene.

Angrepet på rådhuset i Praha gjorde kong Wenzel så rasende at han fikk to slagtilfeller og falt død om. Som den første i arvefølgen sto ingen ringere enn kong Sigismund av Ungarn, den bøhmiske sektens fiende nummer én. Husitterkrigene var i gang.

To prekener

Mens de katolske prestene gjennomførte messen på uforståelig latin, preket husitterprestene om dommedag innlevende på tsjekkisk.

© Walters Art Museum & Album/Fine Art Images/Imageselect

Husittenes reformønsker var stikk i strid med flere grunnleggende elementer i den katolske praksisen. Som Martin Luther 100 år senere, forsøkte Jan Hus og hans tilhengere å skape en mer bibelnær religion.

Vinglass
© Shutterstock

Alle kunne drikke vin under nattverden

Katolikker: Selv om de tidlige kristne skrifter foreskrev at det under nattverden skulle gis både vin og brød til menigheten, var vinen hos katolikkene forbeholdt geistligheten. Dette skjedde for å fremheve presteskapets status.

Husitter: For å være tro mot Bibelens ord insisterte husittene på at menigheten mottok begge deler under nattverden. I protest mot den katolske praksisen begynte de derfor i 1414 å gi vin til alle.

Fattig person
© Shutterstock

Geistligheten skulle leve i fattigdom

Katolikker: Gjennom århundrene hadde geistligheten samlet store rikdommer og mye makt. Kirken forsvarte dette med at pengene skulle brukes til å lovprise Jesus Kristus.

Husitter: Et hovedaspekt ved Jan Hus’ lære var å føre kirken tilbake til en enkel og ydmyk institusjon. Kirkens gull, juveler og store landeiendommer skulle bort, slik at geistligheten kunne følge Jesu eksempel og leve i fattigdom.

Flamme
© Shutterstock

Kirkens fordervelse varslet dommedag

Katolikker: Selv om dommedag, når Jesus ifølge Bibelen vender tilbake, var en integrert del av troen, ofret ikke kirken den mye oppmerksomhet i senmiddelalderen. Kirken ønsket snarere å fungere som en stabiliserende faktor i samfunnet.

Husitter: Særlig husitt-fraksjonen taborittene var svært opptatt av dommedag. De mente at kirkens fordervelse var tegn på apokalypsens snarlige komme. De så sin kamp som et opprør mot djevelen forut for Jesu komme.

Et korstog mot kjetterne

Husittenes opprør kastet Böhmen ut i et religiøst kaos, med katolikker og husitter som forfulgte, utviste og drepte hverandre i hopetall. I katolske enklaver var bare anklagen om kjetteri nok til å få menn, kvinner og barn til å dingle i galgen.

Spesielt i Praha, der Žižka oppholdt seg, brøt det ut en reell borgerkrig. Med desperate husitter på den ene siden og kongetro katolikker på den andre ble gatene til slagmarker. Store deler av byen ble satt i brann, og med Žižka i spissen brøt det ut et febrilsk kappløp for å sikre seg kontrollen over byens festningsverk.

Husittene i Praha ble imidlertid splittet da den moderate delen av bevegelsen – de såkalte utrakvistene – valgte å forhandle med katolikkene og overga festningen som Žižka hadde erobret. I november 1419 flyktet Žižka i raseri sørvestover til byen Plzeň sammen med taborittene, den radikale delen av husitterbevegelsen.

“Kirken er ikke bare blitt til en stemor, men et monster som fortærer sitt eget avkom.” Husitterpresten Jan Želivský, 1420.

I Roma ønsket pave Martin 5. å slå ned på all splid i kirken og oppfordret 17. mars 1420 til korstog mot de bøhmiske kjetterne. Husittene gjorde seg klare til kamp, ​​og en rekke predikanter skrudde opp den anti-katolske retorikken.

"Kirken er ikke bare blitt en stemor, men et monster som sluker sitt eget avkom", tordnet presten Jan Želivský.

Kort tid etter pavens korstogserklæring ble Plzeň beleiret av katolske rojalister, og Žižka måtte erkjenne den håpløse situasjonen han var i. Den enøyde bøhmeren hadde mange års krigserfaring; han hadde vært leder av en stor røverbande og hadde kjempet som leiesoldat. Han var et naturlig valg som en av taborittenes militære ledere og fikk raskt forhandlet i land en overgivelse med rojalistenes general.

Žižka ble fortalt at hvis han ga opp Plzeň, ville han få fritt leide til å dra mot byen Tábor i det sørlige Böhmen, som var taborittenes hovedkvarter. Žižkas hær på 400 mann la i vei sammen med en kortesje på tolv trevogner lastet med proviant og våpen. Men løftet om en fredelig reise ble brutt, for et løfte avgitt til en kjetter var ifølge katolsk lov ikke bindende.

Husitter og korsriddere

Husittenes motstand mot de katolske korstogene ble raskt en viktig nasjonalfortelling i Böhmen. Her illustrert i et tsjekkisk manuskript fra slutten av 1400-tallet.

© Jenaer Kodex

Trevogner ga ridderne bank

Midt på dagen den 25. mars utenfor byen Sudoměř fikk general Žižka øye på 2000 fiendtlige ryttere som var på vei mot ham. Husitterhæren befant seg i en bred elvedal og hadde ingen naturlige skanser å forsvare seg bak. Žižka var nødt til å improvisere for å overleve.

På et øyeblikk fikk han kjørt kortesjens tolv vogner i stilling på en mindre sti mellom en dam og en myr. I krig ble trevogner primært brukt til transport og bare i sjeldne tilfeller satt inn som en siste desperat forsvarslinje. Men nå beordret Žižka at de skulle stilles opp som en mobil palisade hektet sammen med lenker for å beskytte mot de tunge riddernes stormløp. I hver vogn plasserte tsjekkeren både armbrøstskyttere og folk med hakebøsser. Bak vognene fikk alle de resterende husittene, også kvinnene, et improvisert våpen i hendene.

Žižkas plan var at hans smale forsvarsposisjon mellom dammen og myren skulle fungere som en trakt som ville ødelegge riddernes mulighet til å angripe i samlet flokk. Når vognene hadde stoppet ridderhærens stormløp, ville de bli møtt av bondehæren som angrep med treskeredskaper og andre våpen.

Kamp, krigsvogn

I Jan Žižkas hender ble kjerrene til militære festninger som kunne slå tilbake store hærer.

© ΑΩ institut

Generalen rakk akkurat å få oppstillingen på plass før ridderne angrep. I et stormløp åpnet 1000 riddere slaget. Rytterne stormet inn mot Žižkas posisjon, men klarte ikke å bryte gjennom de solide trevognene. Området foran vognene ble til slaktebenker, og hundrevis av riddere ble revet i stykker av høsteredskaper, blykuler og bolter fra armbrøstene.

I desperasjon forsøkte den katolske hæren å krysse myren for å angripe Žižkas flanke, men hestene sank ned i gjørmen så de panserkledde ridderne måtte prøve å fortsette til fots, og dermed ble de overmannet av husittene.

Kampen fortsatte i timevis, og da solen gikk ned, mistet den katolske hæren overblikket. I ly av mørket kunne Žižka samle styrken sin og rømme. Den enøyde generalen hadde med 400 mann og 12 vogner slått tilbake 2000 tungt bevæpnede riddere. På én dag var middelalderens krigføring revolusjonert.

Krigsvogn

Kjerrer og vogner av tre ser enkle ut, men de var kraftige nok til å stoppe selv tunge ridderes stormløp.

© Ludek

Vogntaktikken fikk kort levetid

Vogner har til alle tider vært brukt i krig – imidlertid mest som transportmiddel, stridsvogner eller som en siste forsvarslinje – men Jan Žižka brakte dem helt frem til frontlinjen som det viktigste verktøyet i hærens arsenal.

Det hadde gått opp for husittergeneralen at ved å lage en formasjon av tunge, forsterkede trevogner som soldatene hans kunne kjempe fra, ville han ødelegge riddernes viktigste våpen – det dødbringende stormløpet. De forsterkede vognene fungerte som en mur mot ridderne og tvang dem til å stoppe opp. Dermed ble de avskåret fra å angripe fiendens fotfolk i full galopp.

Žižkas vogntaktikk ble videreført etter hans død, men den fikk bare en kort levetid. Allerede på begynnelsen av 1500-tallet var skytevåpnene blitt så kraftige at de lett kunne gjennombore trepanseret, og da var det ikke lenger effektivt å gjemme seg bak en vogn.

Žižka kom Praha til unnsetning

Etter den imponerende prestasjonen ved Sudoměř ankom Žižka Tábor som en helt, og husittene mente at han måtte være utpekt av Gud. Kort tid etter ble han forfremmet til deres øverste militære leder.

Under Žižka ble borgerkrigen i Böhmen enda blodigere. Han tok med seg mennene sine ut på små tokt for å terrorisere de lokale katolikkene omkring Tábor. Hver gang lyktes han i å overrumple motstanderen, og utallige krigsfanger ble henrettet med kaldt blod som hevn for de mange forfulgte og drepte husittene.

Under ett tokt, der seks fanger ble tatt, tilbød taborittene til og med å skåne én hvis han ville henrette de fem andre – noe katolikken raskt godtok.

“Hvis De vil overholde Guds lover, så marsjer til vår unnsetning uten å nøle og med så mange menn som De kan samle.” Utrakvistene tryglet i 1420 taborittene om å redde dem fra kong Sigismund.

Mens generalen vant slag etter slag med sine taboritter i Sør-Böhmen, var kong Sigismund ankommet i nord med en hær på 20 000 tyske leiesoldater.

Den 16. mai mottok Žižka et brev fra utrakvistene i Praha, der de tryglet ham om å komme dem til unnsetning fordi Sigismunds tropper truet byen:

"Hvis De vil overholde Guds lover, så marsjer til vår unnsetning uten å nøle og med så mange menn som De kan samle."

Uten å nøle mobiliserte generalen styrkene sine og marsjerte raskt nordover med 9000 mann. Sigismund rakk ikke å sende en styrke av gårde for å stoppe Žižka, og allerede fire dager senere ankom Žižka med sine menn etter å ha marsjert 90 km.

Den krigsvante generalen gikk straks i gang med å forsterke Prahas forsvar, ikke minst rundt byens forsyningsvei, som han forutså at katolikkene ville angripe. Forberedelsene var bare så vidt fullført da Sigismunds styrker nådde Praha. Korsfarere fra hele Europa hadde strømmet til kongens hær, og nå sto 80 000 mann foran byen.

Kampscene

Etter Jan Žižkas imponerende seier over katolikkene ved Vítkovhøyden ble området døpt Žižkov etter generalen. Det er i dag en del av det sentrale Praha.

© Petr Bonek/Imageselect

Akkurat som Žižka hadde forutsett, angrep Sigismund festningsverkene på Vítkovhøyden, som sikret byens forsyningsvei. Kongen lot seg ikke skremme av at hæren hans skulle marsjere fremover langs en vollgrav, og at det på den andre siden av veien var en bratt skråning ned.

Denne flaskehalsen fjernet korsfarernes tallmessige fordel. Derfor var en underlegen forsvarsstyrke i stand til å holde angriperne unna i timevis slik at Žižkas herdede soldater kunne komme til unnsetning. Soldatene stormet korstogets bakerste rekker, hvor panikken spredte seg.

Over 200 riddere ble presset ut over klippeskrenten og falt 75 meter ned til den sikre død. Korsfarerne mistet bare rundt 500 mann under slaget, men nederlaget betydde at flere og flere katolikker mistet tilliten til Sigismunds strategiske evner, og 30. juli, drøyt to uker senere, gikk hele korsfarerhæren i oppløsning.

Böhmen skulle sikres

Angrepet på Praha hadde samlet de to husittiske fraksjonene til en felles front, men alliansen falt snart fra hverandre igjen. Taborittene ønsket et totalt brudd med den katolske kirken samt et oppgjør med utukt, fråtseri, pene klær og drikking. Utrakvistene ville egentlig bare ha lov til å praktisere sin tro innenfor rammene av den katolske kirke.

Žižka forlot Praha med hæren sin og brukte i stedet kreftene på å tvinge hver eneste by i Böhmen under taborittenes kontroll. Kort tid etter rammet ulykken under beleiringen av borgen Rabí, da den enøyde generalen ble truffet av en armbrøstbolt i det friske øyet. Žižka overlevde, men var nå stort sett blind.

Men selv uten syn beholdt generalen sin taktiske oppfinnsomhet, og seiersrekken fortsatte.

Sigismund hadde imidlertid ikke gitt opp å vriste Böhmen ut av kjetternes hender. Han sørget for at det ble innkalt til et nytt korstog mot husittene. Med 40 000 mann invaderte han Ungarn høsten 1421. Hæren satte kursen mot sølvgruvebyen Kutná Hora, og underveis overfalt den med den største brutalitet alle landsbyer. Mennene ble drept, kvinnene voldtatt.

Kong Sigismund

Kong Sigismund var sønn av den hellige romerske keiseren Karl 4. og kjempet det meste av sitt liv for å overta farens trone. Han ble endelig kronet som keiser i 1433 – fire år etter døde han.

© Albrecht Dürer

Žižka forble en mester i mobilitet og nådde Kutná Hora med hæren sin før Sigismund. Generalen rådet bare over 10 000 mann, men hadde mer enn 100 stridsvogner, noe som i Žižkas hender hadde vist seg å være umulig for de katolske ridderne å slå. Med byen i ryggen var tilgangen på ferske forsyninger sikret, og Žižka stilte opp sin enorme og tettpakkede sirkel av krigsvogner utenfor bymurene – et såkalt vognfort.

Men da Sigismunds tropper ankom 21. desember, ble Žižka forrådt av innbyggerne i Kutná Hora. Byen var overveiende tysk og foretrakk å være under katolikkenes kontroll, så innbyggerne sendte sin egen milits ut mot Žižkas tropper, som plutselig var fullstendig omringet.

Nå var gode råd dyre. Husittenes vognfort var i praksis under beleiring, og de hadde ikke mye proviant fordi de hadde regnet med bistand fra byen. Men Žižka nektet å vente på fiendens neste trekk.

VIDEO: Husittene kunne stille opp et vognfort på et øyeblikk

En av husittenes styrker var mobilitet. Med sine krigsvogner kunne hæren nå raskt frem og angripe mindre byer. Men hvis de plutselig sto overfor en sterk fiende, kunne de danne et nesten ugjennomtrengelig vognfort.

I ly av natten stilte han opp alle vognene sine i to kolonner og førte kortesjen frem i fullstendig stillhet. Målet var den fiendtlige hærens eneste svake punkt – kongens leir. Da vognene var midt i den sovende leiren, brøt helvete løs: Husittenes kanoner og hakebøsser brakte løs i en salve som traff de søvndrukne katolikkene. Stikkflammer og røyk sto ut fra de primitive kruttvåpnene.

Straks etter satte vognene seg i bevegelse igjen, og armbrøstskytterne skjøt ut på de uheldige ridderne, mens hakebøssene ble ladet på nytt.

Igjen stoppet vognene, og enda en salve slo gjennom nattens mørke. Paniske skrik fylte luften i katolikkenes leir. Ingen av dem hadde forventet et nattlig angrep, og med kanonbrakene var det som om helvetesild regnet ned over Sigismunds tropper.

Helt etter planen fikk Žižkas dristige trekk slått et hull i beleiringen, og hele hæren hans klarte å bryte ut.

Sigismund ble så rystet over angrepet, som nesten hadde kostet ham livet, at han ikke våget å forfølge husittene. I dagene som fulgte, kunne kongen bare passivt se på at Žižka ledet det ene angrepet etter det andre mot styrkene hans, helt til Sigismund ble tvunget til å trekke seg tilbake til Ungarn.

Husittene i kamp med fort

Fra midten av 1420-årene begynte husittene å invadere landene omkring Böhmen for å avskrekke dem fra å sende tropper til korstogene mot dem. Også her viste vognfortet seg effektivt.

© Tomasz Gmerek

Pesten tok Žižka

Uten noen ytre fiende å samle seg om tok det ikke lang tid før den interne spliden mellom de to husitter-fraksjonene brøt ut igjen, og i 1423 utviklet konflikten seg til en reell borgerkrig.

Žižka anførte nå sine taboritter mot utrakvistene, og også denne gangen endte den blinde generalen opp med seier og kunne samle alle husittene under sitt eget banner. Žižka førte an i fredsforhandlingene og var nå husittenes øverste leder.

Taborittene hadde store planer om å utvide sitt territorium, men kort inn i felttoget ble den 64 år gamle generalen rammet av pest. Etter et langt liv på slagmarken, hvor han som hærfører ikke hadde lidd et eneste nederlag, døde Jan Žižka 11. oktober 1424. På dødsleiet skal han etter sigende ha bedt sine tilhengere lage en krigstromme av huden hans slik at han fortsatt kunne lede dem i kamp.

Jan Zizka, sørgende folk

Jan Žižkas død stoppet ikke husittene, men bevegelsen mistet sin naturlige leder.

© Album/Ritzau Scanpix

Den senere pave Pius 2. skrev i sitt verk "Historia Bohemica" om Žižkas død at "han som ingen dødelig hånd kunne ødelegge, ble slukket av Guds finger".

Žižka hadde trent folket sitt godt, og selv uten hans lederskap sto husittene sterkt militært. Men bevegelsen manglet en leder å samle seg om. Etter ni års fortsatt borgerkrig fikk de moderate utrakvistene nok og slo seg sammen med katolikkene. Uten Žižkas taktiske oppfinnsomhet ble taborittene til slutt beseiret 30. mai 1434.

Etter 15 års blodig krig og fem korstog var husittene endelig brakt inn under katolisismen igjen. I de neste 80 årene var bevegelsen stort sett glemt, inntil den tyske munken Martin Luther tok mange av dens tanker til seg. Under Luthers reformasjon ble husittenes syn på katolisismen så eksplosiv at den endte med å splitte kirken i to.

Døde og sørgende mennesker

Slaget om Lipany i 1434 var en katastrofe for taborittene. Alle bevegelsens største ledere ble drept, og kort etter gikk den radikale sekten i oppløsning.

© Album/Fine Art Images/Imageselect

Forræderi ble slutten for taborittene

Taborittenes militære suksesser fortsatte også etter Jan Žižkas død. Etter 14 års kamp og 5 mislykkede korstog ble katolikkene tvunget til forhandlingsbordet i 1433, men taborittene avviste alle kompromisser og gjorde en avtale umulig.

De moderate utrakvistene ville på sin side gjerne slutte fred og få slutt på den evige krigen. I 1434 ble utsiktene til enda flere kamper for mye for dem, og de forrådte taborittene ved å alliere seg med katolikkene. Under slaget ved Lipany 30. mai 1434 lot den allierte hæren som om den flyktet, noe som fikk taborittene til å åpne vognfortet sitt. Men det var en felle, og utenfor deres trygge vognfort ble de radikale husittene knust.

Kong Sigismund uttalte deretter at "bøhmerne bare kunne beseires av bøhmere". Som takk for hjelpen fikk utrakvistene lov til å dyrke en versjon av katolisismen med noen få religiøse avvik, for eksempel kunne de dele ut vin til lekfolk under nattverden.

15 år med religionskrig hadde tært kraftig på Böhmen. Befolkningen, som før krigene utgjorde nærmere tre millioner, var halvert, og mange av landets byer og borger lå i ruiner.