Stridsvogner av tre beseiret korstogshæren

Med rak rygg og all den klarhet han kan mønstre, tar Hus imot de voldelige anklagene før han river fra hverandre både biskopers og kardinalers argumenter. Men han taler for døve ører, og kong Sigismund kunngjør:

"Hvis du forstokket forblir ved kjetteriet ditt, vil jeg personlig tenne på og brenne deg!"

Den 6. juli 1415 skal dommen forkynnes. Det eneste som kan redde livet til Hus nå, er at han avsverger seg sine ord og skrifter. Men han fastholder sin oppfatning av kirken og blir dømt som kjetter.

Det er opp til Sigismund å forkynne straffen, og som en skinnhellig gest ber de geistlige kongen om å spare kjetterens liv. Kongen gir stafettpinnen videre til en av sine hertuger med ordene: "Gjør med ham det som tilkommer en kjetter." Hertugen følger umiddelbart opp med den endelige dommen:

"Brenn ham!"

Med henrettelsen av Jan Hus håper de katolske geistlige og kong Sigismund at de har stanset den opprørske sekten i Böhmen som presten står i spissen for. Men kjetterbrannen i Konstanz skal i stedet vise seg å antenne 15 års religionskrig i Sentral-Europa.

Fra kjetter til martyr

Da den kjetterdømte Hus ble brent i 1415, hadde han i mer enn et tiår forkynt sine reformideer og kritikk av den etablerte kirken i kongeriket Böhmen, som dekket deler av dagens Tsjekkia. Siden 1398 hadde han undervist ved universitetet i Praha og hadde tidlig begynt å forsvare den engelske reformatoren John Wycliffes kritikk av paven og geistlighetens privilegerte status.

Men Hus stoppet ikke der. Han krevde også nasjonal selvbestemmelse, frigjøring fra Det tysk-romerske riket og et oppgjør med kirkens grådighet, rikdom og bruken av avlatsbrev.

Spesielt det nasjonalistiske utgangspunktet i Hus’ tanker talte til hans landsmenn. Böhmen var en del av Det tysk-romerske riket, og mange mektige posisjoner i samfunnet ble besatt av tyskere som ofte hadde kjøpt embetene sine eller oppnådd dem på annen korrupt måte. Hus' tilhengere gikk under navnet husittene og fantes i alle bøhmiske samfunnslag, fra bønder til adelsmenn.

Etter henrettelsen av Jan Hus utarbeidet hans støttespillere i Böhmen et protestbrev med hele 452 adelige segl under. I kraftige ordelag ble kong Sigismund og konsilets handlinger fordømt. Husittene slo fast at de geistlige kardinalene "talte løgner som en forrædersk fiende av vårt kongerike og vår nasjon, og er selv ondsinnede kjettere, og til og med sønner av djevelen, som er far til alle løgner".

Kongen og kirken svarte raskt tilbake ved å ekskommunisere alle 452 adelige og erklære dem som "kjetteriets støtter".

Sigismund var ikke interessert i forhandlinger og proklamerte i stedet: "La alle bøhmere, tyskere og latinere vite at vi nesten ikke kan vente på dagen da vi skal drukne alle husitter".

Få år senere ble det første korstoget innledet mot kjetterne i Böhmen.

Enøyd gikk i front for husittene

Hvis Jan Hus var husittenes penn, så var Jan Žižka deres sverd. Historikere vet ikke så mye om Žižkas oppvekst, annet enn at han ble født inn i en jordeiende familie i det sørlige Böhmen rundt år 1360. I en alder av ca. 20 år flyttet han til Praha. Tidlig i livet hadde han mistet det ene øyet, og i Praha fikk han tilnavnet "Žižka", tsjekkisk for enøye.

I 1409 var Žižka en del av livvakten til den bøhmiske kongen Wenzel 4., og det var her han først ble kjent med Jan Hus og hans reformideer. Store deler av hoffet var trollbundet av den karismatiske og veltalende presten – ikke minst Žižka, som ble et dedikert medlem av husittenes sekt.

Hus' mange tilhengere ble sterkt radikalisert da de hørte at deres religiøse leder var blitt brent. Og selv om den bøhmiske kong Wenzel førte en svært imøtekommende politikk og gjorde alt for å unngå en religiøs borgerkrig i riket sitt, kokte konflikten over den 30. juli 1419.

Noen husitter var blitt tatt til fange, og for å få dem løslatt marsjerte Žižka sammen med en gruppe trosfeller mot rådhuset i Praha. Da en stein ble kastet fra et vindu, stormet forsamlingen under Žižkas ledelse rådhuset.

Husittene stormet gjennom bygningens korridorer og kastet i sinne både borgermesteren, dommeren og flere byrådsmedlemmer ut av vinduene slik at de døde på brosteinene.

Angrepet på rådhuset i Praha gjorde kong Wenzel så rasende at han fikk to slagtilfeller og falt død om. Som den første i arvefølgen sto ingen ringere enn kong Sigismund av Ungarn, den bøhmiske sektens fiende nummer én. Husitterkrigene var i gang.

Et korstog mot kjetterne

Husittenes opprør kastet Böhmen ut i et religiøst kaos, med katolikker og husitter som forfulgte, utviste og drepte hverandre i hopetall. I katolske enklaver var bare anklagen om kjetteri nok til å få menn, kvinner og barn til å dingle i galgen.

Spesielt i Praha, der Žižka oppholdt seg, brøt det ut en reell borgerkrig. Med desperate husitter på den ene siden og kongetro katolikker på den andre ble gatene til slagmarker. Store deler av byen ble satt i brann, og med Žižka i spissen brøt det ut et febrilsk kappløp for å sikre seg kontrollen over byens festningsverk.

Husittene i Praha ble imidlertid splittet da den moderate delen av bevegelsen – de såkalte utrakvistene – valgte å forhandle med katolikkene og overga festningen som Žižka hadde erobret. I november 1419 flyktet Žižka i raseri sørvestover til byen Plzeň sammen med taborittene, den radikale delen av husitterbevegelsen.

I Roma ønsket pave Martin 5. å slå ned på all splid i kirken og oppfordret 17. mars 1420 til korstog mot de bøhmiske kjetterne. Husittene gjorde seg klare til kamp, ​​og en rekke predikanter skrudde opp den anti-katolske retorikken.

"Kirken er ikke bare blitt en stemor, men et monster som sluker sitt eget avkom", tordnet presten Jan Želivský.

Kort tid etter pavens korstogserklæring ble Plzeň beleiret av katolske rojalister, og Žižka måtte erkjenne den håpløse situasjonen han var i. Den enøyde bøhmeren hadde mange års krigserfaring; han hadde vært leder av en stor røverbande og hadde kjempet som leiesoldat. Han var et naturlig valg som en av taborittenes militære ledere og fikk raskt forhandlet i land en overgivelse med rojalistenes general.

Žižka ble fortalt at hvis han ga opp Plzeň, ville han få fritt leide til å dra mot byen Tábor i det sørlige Böhmen, som var taborittenes hovedkvarter. Žižkas hær på 400 mann la i vei sammen med en kortesje på tolv trevogner lastet med proviant og våpen. Men løftet om en fredelig reise ble brutt, for et løfte avgitt til en kjetter var ifølge katolsk lov ikke bindende.

Trevogner ga ridderne bank

Midt på dagen den 25. mars utenfor byen Sudoměř fikk general Žižka øye på 2000 fiendtlige ryttere som var på vei mot ham. Husitterhæren befant seg i en bred elvedal og hadde ingen naturlige skanser å forsvare seg bak. Žižka var nødt til å improvisere for å overleve.

På et øyeblikk fikk han kjørt kortesjens tolv vogner i stilling på en mindre sti mellom en dam og en myr. I krig ble trevogner primært brukt til transport og bare i sjeldne tilfeller satt inn som en siste desperat forsvarslinje. Men nå beordret Žižka at de skulle stilles opp som en mobil palisade hektet sammen med lenker for å beskytte mot de tunge riddernes stormløp. I hver vogn plasserte tsjekkeren både armbrøstskyttere og folk med hakebøsser. Bak vognene fikk alle de resterende husittene, også kvinnene, et improvisert våpen i hendene.

Žižkas plan var at hans smale forsvarsposisjon mellom dammen og myren skulle fungere som en trakt som ville ødelegge riddernes mulighet til å angripe i samlet flokk. Når vognene hadde stoppet ridderhærens stormløp, ville de bli møtt av bondehæren som angrep med treskeredskaper og andre våpen.

Generalen rakk akkurat å få oppstillingen på plass før ridderne angrep. I et stormløp åpnet 1000 riddere slaget. Rytterne stormet inn mot Žižkas posisjon, men klarte ikke å bryte gjennom de solide trevognene. Området foran vognene ble til slaktebenker, og hundrevis av riddere ble revet i stykker av høsteredskaper, blykuler og bolter fra armbrøstene.

I desperasjon forsøkte den katolske hæren å krysse myren for å angripe Žižkas flanke, men hestene sank ned i gjørmen så de panserkledde ridderne måtte prøve å fortsette til fots, og dermed ble de overmannet av husittene.

Kampen fortsatte i timevis, og da solen gikk ned, mistet den katolske hæren overblikket. I ly av mørket kunne Žižka samle styrken sin og rømme. Den enøyde generalen hadde med 400 mann og 12 vogner slått tilbake 2000 tungt bevæpnede riddere. På én dag var middelalderens krigføring revolusjonert.

Žižka kom Praha til unnsetning

Etter den imponerende prestasjonen ved Sudoměř ankom Žižka Tábor som en helt, og husittene mente at han måtte være utpekt av Gud. Kort tid etter ble han forfremmet til deres øverste militære leder.

Under Žižka ble borgerkrigen i Böhmen enda blodigere. Han tok med seg mennene sine ut på små tokt for å terrorisere de lokale katolikkene omkring Tábor. Hver gang lyktes han i å overrumple motstanderen, og utallige krigsfanger ble henrettet med kaldt blod som hevn for de mange forfulgte og drepte husittene.

Under ett tokt, der seks fanger ble tatt, tilbød taborittene til og med å skåne én hvis han ville henrette de fem andre – noe katolikken raskt godtok.

Mens generalen vant slag etter slag med sine taboritter i Sør-Böhmen, var kong Sigismund ankommet i nord med en hær på 20 000 tyske leiesoldater.

Den 16. mai mottok Žižka et brev fra utrakvistene i Praha, der de tryglet ham om å komme dem til unnsetning fordi Sigismunds tropper truet byen:

"Hvis De vil overholde Guds lover, så marsjer til vår unnsetning uten å nøle og med så mange menn som De kan samle."

Uten å nøle mobiliserte generalen styrkene sine og marsjerte raskt nordover med 9000 mann. Sigismund rakk ikke å sende en styrke av gårde for å stoppe Žižka, og allerede fire dager senere ankom Žižka med sine menn etter å ha marsjert 90 km.

Den krigsvante generalen gikk straks i gang med å forsterke Prahas forsvar, ikke minst rundt byens forsyningsvei, som han forutså at katolikkene ville angripe. Forberedelsene var bare så vidt fullført da Sigismunds styrker nådde Praha. Korsfarere fra hele Europa hadde strømmet til kongens hær, og nå sto 80 000 mann foran byen.

Akkurat som Žižka hadde forutsett, angrep Sigismund festningsverkene på Vítkovhøyden, som sikret byens forsyningsvei. Kongen lot seg ikke skremme av at hæren hans skulle marsjere fremover langs en vollgrav, og at det på den andre siden av veien var en bratt skråning ned.

Denne flaskehalsen fjernet korsfarernes tallmessige fordel. Derfor var en underlegen forsvarsstyrke i stand til å holde angriperne unna i timevis slik at Žižkas herdede soldater kunne komme til unnsetning. Soldatene stormet korstogets bakerste rekker, hvor panikken spredte seg.

Over 200 riddere ble presset ut over klippeskrenten og falt 75 meter ned til den sikre død. Korsfarerne mistet bare rundt 500 mann under slaget, men nederlaget betydde at flere og flere katolikker mistet tilliten til Sigismunds strategiske evner, og 30. juli, drøyt to uker senere, gikk hele korsfarerhæren i oppløsning.

Böhmen skulle sikres

Angrepet på Praha hadde samlet de to husittiske fraksjonene til en felles front, men alliansen falt snart fra hverandre igjen. Taborittene ønsket et totalt brudd med den katolske kirken samt et oppgjør med utukt, fråtseri, pene klær og drikking. Utrakvistene ville egentlig bare ha lov til å praktisere sin tro innenfor rammene av den katolske kirke.

Žižka forlot Praha med hæren sin og brukte i stedet kreftene på å tvinge hver eneste by i Böhmen under taborittenes kontroll. Kort tid etter rammet ulykken under beleiringen av borgen Rabí, da den enøyde generalen ble truffet av en armbrøstbolt i det friske øyet. Žižka overlevde, men var nå stort sett blind.

Men selv uten syn beholdt generalen sin taktiske oppfinnsomhet, og seiersrekken fortsatte.

Sigismund hadde imidlertid ikke gitt opp å vriste Böhmen ut av kjetternes hender. Han sørget for at det ble innkalt til et nytt korstog mot husittene. Med 40 000 mann invaderte han Ungarn høsten 1421. Hæren satte kursen mot sølvgruvebyen Kutná Hora, og underveis overfalt den med den største brutalitet alle landsbyer. Mennene ble drept, kvinnene voldtatt.

Žižka forble en mester i mobilitet og nådde Kutná Hora med hæren sin før Sigismund. Generalen rådet bare over 10 000 mann, men hadde mer enn 100 stridsvogner, noe som i Žižkas hender hadde vist seg å være umulig for de katolske ridderne å slå. Med byen i ryggen var tilgangen på ferske forsyninger sikret, og Žižka stilte opp sin enorme og tettpakkede sirkel av krigsvogner utenfor bymurene – et såkalt vognfort.

Men da Sigismunds tropper ankom 21. desember, ble Žižka forrådt av innbyggerne i Kutná Hora. Byen var overveiende tysk og foretrakk å være under katolikkenes kontroll, så innbyggerne sendte sin egen milits ut mot Žižkas tropper, som plutselig var fullstendig omringet.

Nå var gode råd dyre. Husittenes vognfort var i praksis under beleiring, og de hadde ikke mye proviant fordi de hadde regnet med bistand fra byen. Men Žižka nektet å vente på fiendens neste trekk.

VIDEO: Husittene kunne stille opp et vognfort på et øyeblikk

En av husittenes styrker var mobilitet. Med sine krigsvogner kunne hæren nå raskt frem og angripe mindre byer. Men hvis de plutselig sto overfor en sterk fiende, kunne de danne et nesten ugjennomtrengelig vognfort.

I ly av natten stilte han opp alle vognene sine i to kolonner og førte kortesjen frem i fullstendig stillhet. Målet var den fiendtlige hærens eneste svake punkt – kongens leir. Da vognene var midt i den sovende leiren, brøt helvete løs: Husittenes kanoner og hakebøsser brakte løs i en salve som traff de søvndrukne katolikkene. Stikkflammer og røyk sto ut fra de primitive kruttvåpnene.

Straks etter satte vognene seg i bevegelse igjen, og armbrøstskytterne skjøt ut på de uheldige ridderne, mens hakebøssene ble ladet på nytt.

Igjen stoppet vognene, og enda en salve slo gjennom nattens mørke. Paniske skrik fylte luften i katolikkenes leir. Ingen av dem hadde forventet et nattlig angrep, og med kanonbrakene var det som om helvetesild regnet ned over Sigismunds tropper.

Helt etter planen fikk Žižkas dristige trekk slått et hull i beleiringen, og hele hæren hans klarte å bryte ut.

Sigismund ble så rystet over angrepet, som nesten hadde kostet ham livet, at han ikke våget å forfølge husittene. I dagene som fulgte, kunne kongen bare passivt se på at Žižka ledet det ene angrepet etter det andre mot styrkene hans, helt til Sigismund ble tvunget til å trekke seg tilbake til Ungarn.

Pesten tok Žižka

Uten noen ytre fiende å samle seg om tok det ikke lang tid før den interne spliden mellom de to husitter-fraksjonene brøt ut igjen, og i 1423 utviklet konflikten seg til en reell borgerkrig.

Žižka anførte nå sine taboritter mot utrakvistene, og også denne gangen endte den blinde generalen opp med seier og kunne samle alle husittene under sitt eget banner. Žižka førte an i fredsforhandlingene og var nå husittenes øverste leder.

Taborittene hadde store planer om å utvide sitt territorium, men kort inn i felttoget ble den 64 år gamle generalen rammet av pest. Etter et langt liv på slagmarken, hvor han som hærfører ikke hadde lidd et eneste nederlag, døde Jan Žižka 11. oktober 1424. På dødsleiet skal han etter sigende ha bedt sine tilhengere lage en krigstromme av huden hans slik at han fortsatt kunne lede dem i kamp.

Den senere pave Pius 2. skrev i sitt verk "Historia Bohemica" om Žižkas død at "han som ingen dødelig hånd kunne ødelegge, ble slukket av Guds finger".

Žižka hadde trent folket sitt godt, og selv uten hans lederskap sto husittene sterkt militært. Men bevegelsen manglet en leder å samle seg om. Etter ni års fortsatt borgerkrig fikk de moderate utrakvistene nok og slo seg sammen med katolikkene. Uten Žižkas taktiske oppfinnsomhet ble taborittene til slutt beseiret 30. mai 1434.

Etter 15 års blodig krig og fem korstog var husittene endelig brakt inn under katolisismen igjen. I de neste 80 årene var bevegelsen stort sett glemt, inntil den tyske munken Martin Luther tok mange av dens tanker til seg. Under Luthers reformasjon ble husittenes syn på katolisismen så eksplosiv at den endte med å splitte kirken i to.