Tempelridderne bak fasaden

Den tunge lyden fra kapellets kirkeklokker bryter nattestillheten. Theuderic er midt i en drøm, men velter seg fortumlet ut av sengen – eller rettere sagt ned fra den harde halmmadrassen. Den unge mannen vet at han i løpet av få minutter må stille i preceptoriets lille kirke, ellers får han kjenne Guds – og særlig kommandantens – vrede.

Straks Theuderic har fått stablet seg på beina, må han småløpe over gårdsplassen til kapellet, der han blir møtt av nikk fra de fire andre ridderne i huset. I en halv time er alle mann fordypet i bønn, overvåket av husets prest.

Etterpå må Theuderic en tur ut i stallen og se til hestene, før han igjen kan slenge seg ned på madrassen i det lille kammeret sitt. Øynene glir igjen, mens tanker om Gud og minner om familien blander seg sammen i en ny, forstyrret drøm.

Theuderic er 25 år gammel og har i 1180 vært tempelridder i bare to år. Selv om han alltid er iført ordenens lange, hvite krigerkappe med det røde korset på brystet, har han aldri trukket et sverd i kamp og er langt fra Det hellige land.

Theuderic arbeider på en landbrukseiendom – huset Bisham 50 kilometer vest for London. Den unge mannen har for lengst vennet seg til ordenens enkle og asketiske liv. Men én last har han som han for enhver pris må holde skjult for husets kommandant.

Ridderne holdt hendene over dynen

Selv om tempelridderne er kjent for heltemodig beskyttelse av kristne pilegrimer i Det hellige land og drabelige slag mot muslimene, var ordenens engasjement i Palestina bare toppen av det militære isfjellet. Tempelridderne drev hundrevis av ordenshus, gårder og til og med små industriområder over hele Vest- og Sør-Europa.

Oppgaven var først og fremst å tjene penger til kampen mot de vantro, for korstogog befestede borger i Det hellige land var et evig sluk i skattkisten. Mange eiendommer var donert til ordenen av fromme stormenn og fyrster, og hardtarbeidende tempelriddere forsøkte så godt de kunne å tyne så mye ut av jorda som mulig.

Hittil har vi ikke visst så mye om livet blant disse menige ridderne langt fra kampplassene rundt Jerusalem. Men oppdagelsen av nye dokumenter avslører en hverdag der arbeidet fylte nesten samtlige våkne timer i døgnet, og fromhet var vevd inn overalt.

Riddernes liv var i hovedsak styrt av en ridderkodeks, som var en slags grunnlov for ordenen. Regelsettet besto av 72 paragrafer som beskrev hvordan brødrene skulle arbeide, be og ære Gud – men inneholdt også praktisk veiledning om alt fra hvordan skoene skulle se ut (spisse sko var forbudt) til hvordan nattesøvnen skulle foregå:

«Ridderne skal til alle tider sove i trøye, ridebukse, sko og belte. Og der hvor de sover, skal lyset være tent til morgenen kommer», forkynner regel nummer 21 i ridderkodeksen.

Theuderic kjente reglene, så da han kom tilbake til kammeret sitt etter nattens bønn, beholdt han naturligvis alle klærne på. Akkurat som mange av kameratene hans, hadde den unge ridderen også en ullsnor rundt livet i tillegg til det obligatoriske beltet. Ullsnoren ble båret under trøyen og holdt undertøyet på plass, så kroppen var tekkelig tildekket både dag og natt.

Den fungerte også som en påminnelse om avholdsløftet og var en form for symbolsk kyskhetsbelte. Theuderic hadde til og med sørget for at ullsnoren hadde vært i kontakt med et av husets dyrebare relikvier – en tresplint som ifølge presten hadde vært en del av Jesu kors.

Bakgrunnen for de strenge påbudene var at tempelreglene opprinnelig var skrevet for riddere i Det hellige land. Hvis krigermunkene sov fullt påkledd og med lyset tent, ville det bli vanskeligere for en fiende å liste seg innpå soldatene i ly av mørket.

I Vesten var ikke regelen fullt så nødvendig, men den ble allikevel strengt overholdt – utvilsomt fordi reglementet samtidig var en ekstra garanti for dyden: Når lyset var tent, var mennene mindre tilbøyelige til å ta på seg selv.

Kirker var luksusfeller

Prinsippet om absolutt avhold ble banket inn i ridderne helt fra begynnelsen. Allerede før han ble innlemmet hadde Theuderic, i likhet med alle de andre søkerne, avlagt tre løfter: Overfor Gud og den hellige jomfru lovte han å være lydig mot stormesteren, å leve uten personlige eiendeler og å bevare sin fysiske renhet.

Ikke minst var det siste budet viktig. Og for ikke å friste noen var kontakt med kvinner derfor begrenset til et minimum.

«Vi mener at det er en farlig ting for enhver gudfryktig mann å se for lenge på en kvinnes ansikt. Av denne grunn må ingen kysse en kvinne, det være seg enke, ungpike, mor, søster eller tante», var ridderkodeksens formaning.

Selv noe så dagligdags som å ta imot vann fra en kvinne til å vaske hendene i, var svartelistet. Det eneste unntaket var syke riddere som måtte ansette en kvinne til å våke over seg. Pleie av eldre og svake ble ikke ansett som passende arbeid for en mann.

Mens kvinner så å si var fraværende, sto Gud i sentrum. Theuderic og de øvrige ridderne var underlagt et strengt religiøst regime.

Den nattlige messen var den første av døgnets sju tidebønner, og det var obligatorisk å delta. Bare hvis ridderen var på reise i ordenens tjeneste, kunne han fritas, men måtte i stedet be Fadervår på tilsvarende tidspunkter: 13 ganger i stedet for nattens tidebønn, ni ganger som erstatning for aftenbønnen og sju ganger for døgnets øvrige bønner.

Messene foregikk i kapeller, der ordensbrødrene skiftevis skulle stå, knele og sitte på det kalde steingulvet. Men mennene kunne i hvert fall glede seg over kirkenes overdådige utsmykning. Tempelriddernes kirker var blant de flotteste i middelalderen.

Den britiske professoren i middelalderhistorie, Helen Nicholson, har lyktes i å grave frem inventarlister som ble utarbeidet i forbindelse med konfiskeringen av ordenens eiendommer etter arrestasjonene i 1307 og 1308.

Dokumentene viser at Theuderics kirke i Bisham blant annet hadde et gullbelagt kors, et orgel, en tavle med et bilde av jomfru Maria under en kostbar edelsten, to forsølvede kalker, to store klokker, to tunikaer brodert med silke, tre bøker med vekselsanger, flere dyrebare religiøse verk, atskillige håndkolorerte gobelenger og en båtformet skål med røkelse.

Den kirkelige overdådigheten tæret hardt på midlene, men brødrene var stolte over kirkene sine. Selveste Jacques de Molay, ordenens siste stormester, uttalte i et forhør:

«Jeg kjenner ikke til noen annen orden som har mer utsøkte og vakrere utsmykninger, relikvier og alt som ellers er nødvendig for guddommelig tilbedelse, enn tempelridderne.»

Blodig bok ble favoritt

Selv om ordenshusenes kapeller formelt bare var for beboerne, ble bygningene mange steder brukt av folk fra området. Under rettssaken mot ordenen i England og Irland hevdet atskillige vitner at alle kunne gå inn i riddernes kapeller når som helst. Det var særlig ordenens samlinger av relikvier som var populære.

Tempelridderne var besatt av relikvier, og nesten alle kapellene hadde hellige gjenstander eller deler av martyrer. For eksempel oppbevarte Theuderics hus i Bisham biter av skjelettet fra brødrene Kosmas og Damianos, som led martyrdøden cirka år 300 i den romerske provinsen Syria.

Tro og tilbedelse var ikke begrenset til kirken. I løpet av dagen måtte alle be regelmessige takkebønner, og også aftensmaten ble servert med kristendom som tilbehør. Under måltidet spiste ridderne i taushet mens en prest eller ordensbror leste høyt fra Bibelen.

En stor favoritt i ordenen var Dommernes bok fra Det gamle testamente. Boken er full av beretninger om blodige slag og ble betraktet som særlig velegnet for krigermunkene. Heldigvis for Theuderic, som i likhet med de aller fleste ridderne i England ikke forsto latin, var fortellingene nylig blitt oversatt til anglonormannisk, som på den tiden var språket som ble benyttet på De britiske øyer.

Mens Theuderic fråtset i gammeltestamentlige massakrer, måtte han dele en tallerken med en annen ordensbror. Ridderne måtte spise i par og gjensidig sørge for at begge hadde nok – til minne om ordenens første år i dyp fattigdom.

Menyen var for det meste mager, og bare tre ganger i uken – tirsdag, torsdag og søndag – var det kjøtt å få. Fredag var fastedag, og de øvrige dagene måtte ridderne ta til takke med grønnsaker som kål, og rotvekster som gulrøtter og pastinakker, og ikke minst brød. En tidel av brødet var imidlertid reservert som almisse til de fattige. Det var alltid vann på bordet, men ridderne fikk også ofte vin.

Slaver hadde status som husdyr

Før og etter måltidene sto det arbeid på agendaen. Ordenshuset i Bisham hadde verksteder som produserte tekstiler og husgeråd, og ridderne drev dessuten en vindmølle.

Theuderic var født på et gods og skulle først og fremst jobbe ute på jordene. I tillegg til selv å stå for pløyingen hadde han tre ansatte og to slaver under seg, som fra tidlig vår til sent på høsten slet med hakke og spade. Nesten alle ordenshusene hadde betalt arbeidskraft, og ordenen ble for det meste ansett for å være en god arbeidsgiver. Utover en rimelig lønn mottok gårdsarbeiderne betaling i korn, og om høsten fikk de utlevert votter.

Annerledes var det med slavene, som sto oppført på inventarlisten sammen med husdyrene. Slaver var som regel muslimske krigsfanger fra felttogene i øst, men tempelridderne kjøpte også av og til inn slaver på lokale markeder. Slavene ble satt til ubehagelige oppgaver som å grave ned avføring, men var samtidig verdifulle for husene og burde helst ikke lide overlast.

Reglene spesifiserte at ridderne ikke måtte legge tunge jernlenker rundt halsen deres eller stikke dem med sverd uten tillatelse fra kommandanten. Ordensbrødrene kunne imidlertid slå eller piske slaver som hadde fortjent det.

Sammen med arbeiderne og slavene dyrket Theuderic først og fremst hvete, i likhet med de fleste ordenshusene i England. Årsaken til at dette kornet var så populært, var ganske enkelt at hvetedyrking lønte seg best.

Bortimot 40 prosent av tempelriddernes eiendommer i England var hveteåkrer, og dokumenter fra 1100- og 1200-tallet viser at hvete oppnådde de beste prisene. Ofte ble avlingen solgt på forhånd til italienske kjøpmenn, slik at ordenen hadde penger til investeringer.

Til gjengjeld krevde hvete mye arbeid, og ikke minst gjødsel. En av Theuderics viktigste oppgaver var å få folkene sine til å samle opp ekskrementer fra hestene og grisene og spre gjødselen på jordene.

Ridderne fant på et lurt knep

Men hveteproduksjonen var langt fra tempelriddernes eneste pengemaskin. Huset i Bisham lånte som mange andre ut til lokale stormenn, men også håndverkere, bønder og alle andre som trengte likvider, kunne trekke på kontoen hos de pengesterke ridderne.

Sikkerheten var ofte tekstiler, men ridderne godtok også landområder. Og hvis kunden ikke kunne betale tilbake – ja, da vokste ordenens besittelser med enda flere landeiendommer.

Naturligvis var det ikke gratis å låne hos tempelridderne. Riktignok forbød den katolske kirke å ta renter, fordi rentegodtgjørelse ble betraktet som en synd. De driftige ordensbrødrene fant imidlertid en utvei: I stedet for renter krevde ordenen leieavgift for de utlånte beløpene. Forskjellen i ordlyd var nok til å tilfredsstille pavestolen, men resultatet var naturligvis det samme.

Kjøpmenn og annet godtfolk kunne også mot betaling oppbevare verdier hos tempelridderne – og ikke bare gull og mynter. Datidens mest effektive private bankvesen tok gjerne også viktige dokumenter, husdyr og til og med fanger i sikker forvaring.

Enda et listig knep fylte opp skattkamrene. I 1139 hadde paven i bullen Omne datum optimum gitt tempelridderne en særstilling der ordenen kun var ansvarlig overfor pavestolen. Ordningen betydde samtidig at ridderne var fritatt fra å betale både kirkeskatter og alminnelige avgifter.

Fritaket gjaldt også leietakere på ordenens eiendommer. Siden leietakere ikke behøvde å betale skatt, kunne ridderne innkreve en høyere husleie. Tempelridderne inngikk til og med avtaler med folk som lånte ordenens velkjente røde kors, slik at eiendommene deres formelt hørte inn under tempelridderne – og skattefritaket.

Den kreative bokføringen kunne naturligvis ikke unngå å bli lagt merke til i samtiden. Omkring 1250 skrev en dikter verket Sur les états du monde (Om verdens stater), der han gjorde narr av alle samfunnsklassene, fra pave til bønder. Om tempelridderne skrev han:

«Tempelridderne er hovmodige menn som vet hvordan de skal berike seg selv. De er for glade i penger. Når prisene er høye, selger de heller hveten sin i stedet for å gi den til de trengende».

Fornøyelser var forbudt

Tempelriddernes blomstrende økonomi kom ikke Theuderic til gode. Alle inntektene gikk rett i ordenens kasse, og personlig levde ridderen i ytterste fattigdom.

Da Theuderic ble innviet til et liv i tempelridderordenen, måtte den unge mannen fraskrive seg alle de materielle godene som middelalderen kunne by på – og også de fleste fornøyelser.

Theuderic eide bare våpnene sine, et sengeteppe og en hard pute utenom klærne han sto og gikk i. Og når han fikk et nytt sett, måtte han pent levere inn det gamle. Mennene badet sjelden, så ett sett var for det meste tilstrekkelig.

Den hvite kappen kunne ikke pyntes på noen måte, og særlig pelsverk var strengt forbudt. Hvis Theuderic skulle driste seg til å be om en penere kappe, foreskrev reglene at han skulle få utlevert den mest loslitte som ordenshuset hadde.

Privatliv var også en ukjent luksus. Ikke noe i ordenen måtte være hemmelig, og Theuderic hadde ikke lov til å skrive brev til familien uten tillatelse fra kommandanten i Bisham. Og hvis han selv mottok et brev, ble det lest opp ved kveldsmaten i alles påhør.

Tiden etter måltidet var avsatt til stillferdige sysler og religiøs fordypning. Spill var bannlyst, og ridderne – i motsetning til mange andre i middelalderen – lyttet aldri til historiefortellere eller overvar opptredener av omreisende teatertrupper.

Jakt var det heller ikke noe av – og spesielt forbudt var falkejakt, som på den tiden var en særdeles populær aktivitet. I det hele tatt var det best for ridderne at de holdt seg unna alle slags gleder, for som reglementet doserte:

«Det er ikke passende for en kirkens mann å gi etter for fornøyelser. I stedet skal han villig lytte til Guds befalinger, be ofte, og hver dag tårefullt bekjenne sine synder overfor Herren.»

Én form for jakt var allikevel tillatt, nemlig løvejakt. Historikerne antar imidlertid at det reglene sier om lovlig jakt på det store rovdyret, skal forstås i overført betydning som en generell forsakelse av djevelen, for heller ikke den gangen var det mange løver i Vest-Europa. Regelen lyder:

«Det nevnte forbud mot jakt omfatter på ingen måte løven, for han omringer deg og søker etter alt som den kan fortære – hans hånd mot hver mann, og hver manns hånd mot ham.»

Syndere måtte spise på gulvet

Theuderic overholdt samvittighetsfullt de mange reglene i ordenen. Men én last hadde han: Han spilte sjakk. Sammen med en annen bror gjemte han et spill i stallen, og i ubevoktede øyeblikk snek de to seg inn dit for å spille et parti.

Theuderic var ikke alene. Historikerne tror at atskillige riddere spilte sjakk og andre spill innimellom, til tross for påbudene. I flere ordenshus har arkeologene funnet både sjakkbrikker og terninger. Og malerier fra 1200-tallet viser tempelriddere med det karakteristiske røde korset på kappen fordypet over et sjakkbrett.

Hvis Theuderic ble oppdaget, måtte husets kommandant ta stilling til straffen. Kanskje viste lederen i Bisham nåde siden Theuderic var ung og ikke helt hadde funnet seg til rette som ridder. Og det er faktisk også mulig at riddersjefen godt visste om sjakkspillet.

Det er ting som tyder på at kommandanter så igjennom fingrene med visse overtredelser av reglene. Maleriene indikerer da også at sjakkspill var alminnelig kjent.

Hvis lederen i ordenshuset skulle ha fulgt reglene, ville Theuderic som minimum ha blitt satt på vann og brød i fire dager i uken og tvunget til å spise på gulvet sammen med hundene. I verste fall ville han ha blitt pisket og lagt i lenker.

Tempelridderne hadde et godt utbygd straffesystem som omfattet mange varianter av fysisk avstraffelse, blant annet pisk og slag, fengsling og ydmykelse. Hvis en ridder for eksempel ble tatt i å spise forbudte matvarer som kjøtt på en fastedag, kunne han idømmes vann og brød i ett år og én dag.

Den alvorligste straffen var å bli utstøtt fra ordenen – som regel etter å ha blitt pisket først. Den ble først og fremst brukt mot riddere som hadde begått den verst tenkelige synden av dem alle – nemlig å drepe en annen kristen. Straffen ble for eksempel tatt i bruk i 1257, da tre tempelriddere i Palestina ble dømt for å ha drept en gruppe kristne kjøpmenn. Ridderne ble ekskludert og deretter pisket i all offentlighet.

Trubadur klaget over pengenød

For Theuderic var Det hellige land en fjern drøm. Selv om han i likhet med mange andre unge menn hadde gått inn i ordenen med drømmer om storhet og ære på slagmarken, måtte langt de fleste nøye seg med historier fra Jerusalem. Huset i Bisham mottok av og til nyhetsbrev fra brødrene i Det hellige land.

Brevene er en av de få skriftlige kildene som tempelridderne selv produserte. Det skrevne ord sto ikke høyt i kurs i ordenen, og mange av ridderne kunne verken lese eller skrive.

Nyhetsbrevene fra Det hellige land hadde for det meste karakter av bønneskrifter, der ordenens ledere tigget om midler til å fortsette striden mot muslimene. På 1200-tallet begynte tempelridderen og trubaduren Ricaut Bonomel til og med å skrive sanger om den økonomiske nøden, og særlig om pavens sløsing med penger til alt mulig annet enn kampen om Jerusalem:

«Paven deler gjerne ut syndsforlatelse, men utviser stor gjerrighet overfor oss her. Han tillater at korset blir erobret, og selger Gud og tilgivelse for penger.»

Syke slapp bønnen

Mens Theuderic måtte være fornøyd med å skaffe penger til ordenen sin langt fra Det hellige land, var han til gjengjeld godt ivaretatt på andre områder. Tempelridderne sørget for alle livsnødvendigheter og tok seg alltid av syke og svake brødre.

Ordenen slakket til og med av på de religiøse reglene, og skrantende riddere kunne for eksempel slippe å be om natten. De syke fikk også lov til å spise oftere, skjønt visse matvarer ble ansett som uegnet for dem som var slappe, blant annet oksekjøtt, ål og ost.

Bisham var som de fleste ordenshus i England ikke stort nok til å ha eget sykehus. Langtidssyke riddere ble sendt til ett av to hus, som begge lå ved Nordsjøen, der de mente at den kalde østavinden ville være helsebringende.

Og skulle Theuderic være så uheldig å bli spedalsk, kunne han regne med å få den beste pleie hos Sankt Lasarus-ordenen, som tok seg av pasientene. Theuderic ville bli sendt av sted utstyrt med en tjener og et esel å ri på.

Selv i døden tok tempelridderne godt hånd om sine egne. Døden var for ridderne bare en overgang til en himmelsk eksistens, og begravelsen skulle være så from og høytidelig som mulig.

Før selve bisettelsen ble liket av en avdød ordensbror grundig vasket og svøpt i et rent stykke linstoff. Begravelsen fant sted i ordenshusets eget kapell i innviet jord, og var ofte en lokal begivenhet der det ikke var uvanlig med 100 deltakere til stede.

Borgere ville i innviet jord

Mange av dem som kom for å overvære jordpåkastelsen, hadde selv et håp om en dag å få del i samme ære. De standsmessige begravelsene bidro nemlig ytterligere til tempelriddernes popularitet som arbeidsgiver. Ansatte og medhjelpere hadde også rett til å bli stedt til hvile i innviet jord ved kapellet, noe som på ingen måte var en selvfølge for vanlige mennesker i middelalderen.

Etter begravelsen ble 100 bønner for den avdøde fremsagt hver dag i en uke. Dessuten skulle en fattig person få hele den avdødes rasjon av mat og drikke i 40 dager. Begge deler banet vei for en sikker inngang til himmelen.

Samtidig ble den avdøde ridderen ifølge datidens tro hjulpet på vei av de 60 Fadervår som hans kamerater alltid skulle be hver dag – 30 for de levende og 30 for de døde. Dessuten deltok samtlige ordensbrødre hver ettermiddag i en messe for de døde.

Med alle disse bønnene og ritualene må Theuderic utvilsomt ha følt seg sikker på en billett til paradis. Og frem til det ble hans tur til å møte Gud, kunne han glede seg over en tilværelse som var tryggere enn for de fleste andre i middelalderen. Prisen var altså et liv på dydens smale sti – ingen jakt, ikke noe privatliv og ingen sex.