Det var 15. mai 1252 at pave Innocens 4. i sin bulle Ad Extirpanda ga inkvisisjonen nesten uinnskrenket rett til å bruke tortur i kampen mot kjettere.
Dette markerte starten på et svart avsnitt i menneskehetens historie, som først tok formelt slutt da den katolske kirken forbød tortur i 1816.
Men de brutale torturmetodene hadde eksistert lenge før Innocens 4, og tross forbud fortsatte tortur å være en vanlig forhørsmetode - når bare mer diskré og med andre betegnelser - men fortsatt uhyre smertefullt.
1. Hudløs smerte
For å utføre torturmetoden flåing korrekt, måtte bøddelen ha en skarp kniv til rådighet. Med den ble huden langsomt skåret av - til personen var knekt eller døde.
I oldtidens Assyria torturerte man folk ved å flå dem levende. Offeret ble kledt naken og lenket til en påle før torturisten langsomt begynte å skrelle huden av med en skarp kniv.
Fremgangsmåten gikk ut på å begynne med hodet og arbeide seg nedover kroppen til man nådde føttene, men den intense smerten medførte at døden som oftest hadde inntrått da kniven hadde nådd et stykke ned på brystkassen.
Tortur skulle avskrekke fienden
Senere kilder i Midtøsten beskriver fremgangsmåten i minste detalj. Det finnes flere beretninger om at fangede soldater fikk denne behandlingen, både for å hale opplysninger ut av dem og for å avskrekke fiendens hær.
Aztekerne i Mexico brukte torturmetoden i forbindelse med religiøse ritualer, og man vet dessuten om enkelte tilfeller av flåing fra europeisk middelalder.
2. Varmetortur
Å se noen bli stekt levende i en bronseokse over åpen ild, var spesielt underholdende for publikum, da oksen fikk røyk ut av nesen og “skrek”.
Varmetortur besto i at offeret ble stengt inne i en metallkiste før man gjorde opp et bål under kisten. Den greske historikeren Herodot beskrev torturmetoden alt i 5. århundre f.Kr. Varmetortur var i bruk som tortur i oldtidens Hellas.
Den sterke varmen kunne medføre døden for den innesperrede. Torturmetoden er derfor et godt eksempel på at grensen mellom tortur og henrettelse kunne være hårfin.
Stekt i en bronseokse
Senere i historien konstruerte romerne apparatet i form av en okse av bronse.
Inn i oksen kom man gjennom en dør i siden, som deretter ble stengt, og når det ble tent opp ild under oksen, kunne man høre offerets skrik ut av oksens munn mens det ofte sto damp ut gjennom bronseneseborene.
Bronseoksen var blitt et stykke morbid underholdning.
En katolsk legende forteller om Sankt Eustachius som omkring år 100 led martyrdøden ved å bli stekt levende i en bronseokse. Det er usikkert om fortellingen holder vann, men kildene beretter at bronseoksen har eksistert i forskjellige versjoner.
3. Søvnløshet ved bruk av kjettergaffel
Kjettergaffelen gjorde det umulig for offeret å falle i søvn, da tennene i så fall skar seg inn i huden.
Middelalderens inkvisisjon mørnet sin torturofre og skaffet raske tilståelser ved å nekte de ulykkelige søvn.
Man brukte et spisst lite instrument som kaltes kjettergaffel. Det var en liten jernstang med to svært spisse gaffeltenner i hver sin ende. Den ene tannen ble plassert på brystet eller kragebenet og den andre under haken.
En rem bak nakken sikret både at instrumentet ikke falt av, og at offeret ble tvunget til å holde hodet i en smertefull stilling. Spissene ville bore seg inn i offeret hvis søvnen nærmet seg, og hodet seg forover.
Etter å ha blitt tvunget til å stå i et par døgn med denne innretningen, var de aller fleste villige til å tilstå nesten hva det skulle være.
4. Lidelsens pære og tungetangen
Knokler og ledd ødelegges hurtig med Lidelsens pære. Torturinstrumentet kunne brukes flere steder på menneskekroppen.
Løgn og blasfemi ble straffet hardt i middelalderen. Blant metodene som skal ha vært i bruk mot den slags overtredelser, blir Lidelsens pære nevnt.
En pæreformet jernkule ble stukket inn i munnen på offeret. Den satt på en aksling av jern, som hadde en liten sveiv i den andre enden, og når man sveivet, åpnet pæren seg i tre eller fire deler som kronbladene på en blomst.
Virkningen var dramatisk. Når pæren åpnet seg, ble munnhulen spent til det ytterste og kjevepartiet knust. Evnen til å snakke tydelig var ødelagt for alltid.
Det er bevart flere eksemplarer av instrumentet på torturmuseer, men det er uvisst om det noen gang ble brukt.
En kilde fra 1639 nevner at røvere brukte det på sine ofre for å hindre at de ropte om hjelp under ranet, men det finnes ingen sikre kilder som setter det i forbindelse med tortur.
Jeg vurderer viljestyrke etter hvor mye motstand, smerte, tortur man kan holde ut og kjenner og kan vende til sin fordel Friedrich Nietzsche
Tungen ble revet ut
Derimot hadde samtiden et instrument som man vet har vært i bruk, og som var minst like effektivt: tungetangen. En spesialkonstruert tang fikk et fast grep om offerets tunge, som ble revet ut med et raskt rykk. Deretter ville offeret ikke lenger være i stand til å lyve eller håne Gud.
5. Strekkbenken
Strekkbenken rev knoklene ut av ledd. Det er ytterst smertefullt - og kan skje igjen og igjen.
Det høres høye smell når knokkelledd blir dratt fra hverandre. En runde på strekkbenken var ikke dødelig, men den gikk for å være en av de mest smertefulle formene for tortur.
Offeret ble lagt på benken, det ble bundet tau rundt håndleddene og anklene, og ved hjelp av tromler ble armene og bena trukket langsomt i hver sin retning.
I tur og orden gikk knoklene ut av ledd, og trakk torturisten lenge nok, oppsto det også varige skader på muskelvevet. Enkelte ganger kunne et helt lem bli revet løs fra kroppen – som regel var det en arm.
Tempelridderne på strekkbenken
Strekkbenken ble hyppig brukt da den katolske kirken fra 1307 sendte inkvisitorene ut på jakt etter medlemmer av Tempelridderordenen.
Ofte var det nok til å få en tilståelse hvis man tvang en mistenkt til å overvære en annen som fikk en runde på benken.
6. Scavenger’s Daughter
Torturmetoden Scavenger’s Daughter låste offeret fast i en ubehagelig fastklemt stilling som kunne ødelegge ryggsøylen.
Brutaliteten i torturkamrene under Tower of London i Henrik 8.s regjeringstid (1509–1547) kunne lett måle seg med middelalderens inkvisisjoner.
Engelskmennene utviklet sin egne raffinerte redskaper, og nettopp på den tiden var den beryktede Scavenger's Daughter i bruk. Den virket omvendt av strekkbenken ved å klemme menneskekroppen sammen.
Neseblod og brukket ryggrad
Apparatet av jern lignet en stor "A". Øverst var det en ring som ble lagt rundt offerets hals, håndleddene ble festet på midten og bena nederst.
Så ble knærne presset så kraftig opp mot ansiktet at den krumme kroppsstillingen i de fleste tilfeller førte til neseblod, og ryggraden ble utsatt for så stort press at det var fare for at den kunne brekke.
7. Vanntortur: En følelse av å drukne
Waterboarding-redskap i Tuol Sleng Genocide Museum i Kambodsja. Offeret ble plassert med hodet ned og med en klut over hodet. Så helte man vann på kledet så offeret ikke kunne puste og fikk vann ned i lungene.
Blant de mye omtalte moderne torturmetodene er waterboarding - en form for vanntortur.
Torturmetoden består i at offeret spennes fast på et brett med hodet litt nedover. Et vått klede legges over ansiktet, og når det helles vann på kledet, opplever offeret en følelse av å drukne.
Vanntortur er en gammel torturmetode
Men metoden er langt fra ny. Den spanske inkvisisjonen brukte tortura del aqua, altså vanntortur, som stort sett var det samme. Da ble en godt fuktet klut stappet inn i offerets munn, og når man helt på mer vann, oppsto den samme følelsen.
Metoden var populær fordi den førte til raske tilståelser uten å etterlate seg fysiske spor.
Det fikk i 1631 den tyske jesuitterpresten Friedrich von Spee til å skrive at "det er utrolig hva mennesker sier under torturens tvang, og hvor mange løgner de vil om seg selv og andre, og til slutt er det det torturisten ønsker å høre som er sant."
På 1800-tallet var det mange europeiske land som forbød torturmetoden, noe som ikke hindret USAs senere president Theodore Roosevelt i 1904 å forsvare bruken av den under spansk-amerikanske krigen seks år tidligere. Han skrev at "ingen kom alvorlig til skade."
8. Sølv i øynene
De fleste mennesker er ømtålige når det kommer til øynene. Gjennom historien er det derfor også utviklet flere torturmetoder som går etter øynene.
Instrumentet benyttet til denne torturmetoden lignet litt på de små redskapene som ble brukt da man stenket vievann på menigheten i middelalderens katolske kirker.
Men i stedet for hellig vann kom det små dråper flytende bly ut av hullene, noe datidens torturister benyttet for å fremskynde tilståelsen hos en tiltalt synder.
En litt skarpere metode gikk ut på å skifte blyet ut med sølv, og så dryppe de glødende dråpene direkte i øynene på offeret. Det var uhyre smertefulle og fremprovoserte i de fleste tilfeller en tidlig død.
9. Jernjomfruen: Til de besøkendes glede
Et av de nok mest beryktede torturinstrumentene har sannsynligvis aldri vært benyttet.
Edgar Allan Poe har jernjomfruen med i fortellingen Brønnen og Pendelen, som handler om den spanske inkvisisjonen.
Jernjomfruen var en sarkofag av jern der innvendige pigger spiddet offeret når den ble lukket. Piggene var plassert slik at ingen vitale organer ble truffet og pinslene derfor maksimale.
Men det er sannsynligvis den tyske filosofen Johann Philipp Siebenkees som oppfant instrumentet som et tankeeksperiment på 1790-tallet. Og de eksemplarer som ble fremstilt i det 19. århundre var utelukkende til glede for museer, hvis gjester på den måten fikk et ekstra grøss.
Den mest berømte jernjomfruen befant seg i Nürnberg, men ble ødelagt under de alliertes bombeangrep på byen i 1944.
10. Strappado: Ingen synlige tegn på vold
Skuldrene går ofte ut av ledd når man tortureres med torturinstrumentet strappado. Vaktene i de tyske konsentrasjonsleirene var også glad i denne torturmetoden under 2. verdenskrig.
Strappado var en av de yndede torturmetodene under 2. verdenskrig. Bl.a. ble brudd på reglene i den nazistiske KZ-leiren Sachsenhausen hyppig straffet med strappado.
Metoden går ut på å binde offerets hender bak på ryggen, og deretter henge vedkommende opp etter håndleddene.
Strappado er ytterst smertefullt og medfører ofte at skulderen går ut av ledd. Særlig hvis man henger vekter i offerets føtter. Det er en av grunnen til at inkvisisjonen var flittig bruker av metoden.
Fra 1311 befalte pave Clemens 5. at tortur kunne finne sted etter uttrykkelig tillatelse fra den lokale biskopen, samt at arbeidet med å få frem en tilståelse måtte skje "uten knokkelbrudd".
Strappado overlevde også pavens totalforbud mot tortur i 1816, og er fortsatt i bruk i enkelte miljøer.
