Kjærligheten var uoppnåelig
Den hvite ridderen var den østerrikske adelsmannen Ulrich von Liechtenstein. Han vant duellen med Meinhart, men fikk aldri hertugens datter.
Fortellingen stammer fra Ulrichs selvbiografiske kvad fra midten av 1200-tallet, der han forteller om kjærlighetsferden som førte ham ut på en lang reise gjennom Europa. I løpet av bare én måned brøt han 307 lanser i et forsøk på å oppnå den vakre kvinnens gunst.
Ridder Ulrichs fortelling er til dels oppdiktet, men kvadet har sitt opphav i datidens kjærlighetsidealer: Unge riddere ble lært opp til å flørte hemningsløst med gifte adelsfruer.
Ideen om den såkalte høviske kjærligheten mellom ridderen og en av hoffets kvinner oppsto på 1100-tallet, da den franske hertuginne Marie av Champagne begynte å interessere seg for dikt om elskovsaffærer. Hertuginnen lot adelen bli underholdt av trubadurers sang om forbudt kjærlighet, og fikk dikteren Chrétien de Troyes til å skrive historier om emnet.
Resultatet ble det berømte eventyret om ridderen Lancelot, som innleder et kjærlighetsforhold til dronning Guinevere.
Kjærlighetsdiktene ble populære, og omreisende trubadurer spredte de dampende fortellingene over hele Europa. Dikterne var ikke sjelden rikmannssønner som forelsket seg i ideen om den mektige og uoppnåelige herskerinnen.
Uforløste kærlighedsforhold
Historiene smittet av på riddernes oppførsel på 1100-tallet. Adelen adopterte tanken om at en ung adelsmann ikke var en sann ridder med mindre han var dypt forelsket i en kvinne han ikke kunne få.
Ridderspirenes karriere begynte i åtteårsalderen, da adelens sønner ble sendt til sin fremtidige herres borg. Her fikk guttene opplæring i kamp, og det var ikke unormalt at de unge mennene ble lemlestet eller drept i den til tider voldsomme leken.
Utdannelsen til kriger krevde en motvekt, og for å oppdra de unge lømlene introduserte læremestrene dem for den høviske kjærligheten. Aspirantene ble i ung alder oppfordret til å velge seg ut en kvinne ved hoffet som de for alltid skulle tilbe, kurtisere og dyrke. På avstand. Målet for tilnærmelsene skulle være uoppnåelig.
Kvinnens oppgave i det uforløste kjærlighetsforholdet var å lære guttene å undertrykke sine kjødelige lyster. Ofte var hun et trofe i ridderspirenes innbyrdes konkurranser og i ridderturneringene som ble populære på 1100-tallet.
Bare et tørkle eller et armbånd på lansespissen kunne høyne krigerens moral, evner og anseelse. Hvis han mistet gaven i kampens hete, sendte den fagre kvinnen ham en erstatning. Slik flørting kunne få enhver ung ridder til å rødme og hans hjerte til å banke.
Håndbok for ridderspirer
Trubadurene hadde også fortellinger om lidderlige riddere og erotiske eventyr med gifte adelskvinner på repertoaret. Men utroskap var strengt forbudt. For å unngå at noen lot seg lokke av de romantiske fortellingene, utarbeidet adelen regler for moralsk kjærlighet.
I 1180-årene skrev adelsmannen Andreas Capellanus trebindsverket «De Amore» om den høviske kjærligheten. Verket la vekt på at ekte kjærlighet bare kunne eksistere mellom adelskvinnen og den voksne ridderen. Han skulle verken være gift eller for ung. Og jo mer smertefull den lidenskapelige besettelsen var, jo større anseelse.
Til gjengjeld lå det absolutt ingen prestisje i å gå for langt. Riddere som krøp under dynen med adelskvinnen, brøt både lov, orden og akseptabel atferd overfor sin herre. Hvis en lidderlig ridder prøvde å oppnå for tett kontakt med målet for den høviske kjærligheten, var han ifølge Andreas Capellanus ikke bedre enn et dyr: «Slike menn lyster etter enhver kvinne, de ser deres kjærlighet er som en skamløs hunds», skrev han.
Europas adelsstand tok Cappellanus' ord svært alvorlig. Skriveriene hans ble en slags håndbok for ungdommens lyst og la grunnlaget for myten om den uskyldsrene, hvite ridder.