Uskyldsrene riddere flørtet med hoffet
Trubadurer sang om utroskap, og håndbøker ga innføring i kunsten å forføre gifte kvinner. Selv kirken oppfordret til jordisk kjærlighet. Men riddere skulle følge dydens smale sti.
Ridderne ble oppfordret til å overøse en av hoffets kvinner med sin kjærlighet.
Ryktet om den hvite ridderens ankomst til den norditalienske byen Treviso har spredt seg i distriktet. Forventningsfulle innbyggere har strømmet ut i gatene, og den lokale fyrsten har gitt alle ordre om å trekke seg tilbake slik at de to ridderne kan få en åpen flekk å duellere på.
Men det har folk gitt blaffen i. De står som sild i tønne, og det er bare så vidt de tungt pansrede hestene kommer frem.
Ingen vil gå glipp av tvekampen mellom grev Meinhart og en ukjent ridder kledd som kjærlighetsgudinnen Venus i snøhvitt kvinneantrekk fra topp til tå. Ifølge ryktene utfordrer han alle riddere på sin vei fra Venezia til Böhmen. Reglene for duellen er enkle:
Hvis Meinhart vinner, skal den hvite ridder sende med ham en gullring som han kan skjenke til den kvinnen han elsker. Taper Meinhart derimot duellen, skal han bukke mot alle fire verdenshjørner til ære for den hvite ridders utkårne, hertug Leopold 6. av Østerrikes datter.
De to ridderne er fremme ved broen som går over elven Sile. Her er det plass til å duellere. Det blir med ett musestille i menneskemengden. Ridderne sporer hestene sine. Hover klaprer over broen. Lanser braker mot metallrustninger. Tresplinter fyller luften. Kampen til ære for riddernes utkårne er i gang.
Kjærligheten var uoppnåelig
Den hvite ridderen var den østerrikske adelsmannen Ulrich von Liechtenstein. Han vant duellen med Meinhart, men fikk aldri hertugens datter.
Fortellingen stammer fra Ulrichs selvbiografiske kvad fra midten av 1200-tallet, der han forteller om kjærlighetsferden som førte ham ut på en lang reise gjennom Europa. I løpet av bare én måned brøt han 307 lanser i et forsøk på å oppnå den vakre kvinnens gunst.
Ridder Ulrichs fortelling er til dels oppdiktet, men kvadet har sitt opphav i datidens kjærlighetsidealer: Unge riddere ble lært opp til å flørte hemningsløst med gifte adelsfruer.
Ideen om den såkalte høviske kjærligheten mellom ridderen og en av hoffets kvinner oppsto på 1100-tallet, da den franske hertuginne Marie av Champagne begynte å interessere seg for dikt om elskovsaffærer. Hertuginnen lot adelen bli underholdt av trubadurers sang om forbudt kjærlighet, og fikk dikteren Chrétien de Troyes til å skrive historier om emnet.
Resultatet ble det berømte eventyret om ridderen Lancelot, som innleder et kjærlighetsforhold til dronning Guinevere.
Kjærlighetsdiktene ble populære, og omreisende trubadurer spredte de dampende fortellingene over hele Europa. Dikterne var ikke sjelden rikmannssønner som forelsket seg i ideen om den mektige og uoppnåelige herskerinnen.
Munker skrev historier om anstendige ridderes kjærlighetsliv.
Uforløste kærlighedsforhold
Historiene smittet av på riddernes oppførsel på 1100-tallet. Adelen adopterte tanken om at en ung adelsmann ikke var en sann ridder med mindre han var dypt forelsket i en kvinne han ikke kunne få.
Ridderspirenes karriere begynte i åtteårsalderen, da adelens sønner ble sendt til sin fremtidige herres borg. Her fikk guttene opplæring i kamp, og det var ikke unormalt at de unge mennene ble lemlestet eller drept i den til tider voldsomme leken.
Utdannelsen til kriger krevde en motvekt, og for å oppdra de unge lømlene introduserte læremestrene dem for den høviske kjærligheten. Aspirantene ble i ung alder oppfordret til å velge seg ut en kvinne ved hoffet som de for alltid skulle tilbe, kurtisere og dyrke. På avstand. Målet for tilnærmelsene skulle være uoppnåelig.
Kvinnens oppgave i det uforløste kjærlighetsforholdet var å lære guttene å undertrykke sine kjødelige lyster. Ofte var hun et trofe i ridderspirenes innbyrdes konkurranser og i ridderturneringene som ble populære på 1100-tallet.
Bare et tørkle eller et armbånd på lansespissen kunne høyne krigerens moral, evner og anseelse. Hvis han mistet gaven i kampens hete, sendte den fagre kvinnen ham en erstatning. Slik flørting kunne få enhver ung ridder til å rødme og hans hjerte til å banke.
Håndbok for ridderspirer
Trubadurene hadde også fortellinger om lidderlige riddere og erotiske eventyr med gifte adelskvinner på repertoaret. Men utroskap var strengt forbudt. For å unngå at noen lot seg lokke av de romantiske fortellingene, utarbeidet adelen regler for moralsk kjærlighet.
I 1180-årene skrev adelsmannen Andreas Capellanus trebindsverket «De Amore» om den høviske kjærligheten. Verket la vekt på at ekte kjærlighet bare kunne eksistere mellom adelskvinnen og den voksne ridderen. Han skulle verken være gift eller for ung. Og jo mer smertefull den lidenskapelige besettelsen var, jo større anseelse.
Til gjengjeld lå det absolutt ingen prestisje i å gå for langt. Riddere som krøp under dynen med adelskvinnen, brøt både lov, orden og akseptabel atferd overfor sin herre. Hvis en lidderlig ridder prøvde å oppnå for tett kontakt med målet for den høviske kjærligheten, var han ifølge Andreas Capellanus ikke bedre enn et dyr: «Slike menn lyster etter enhver kvinne, de ser deres kjærlighet er som en skamløs hunds», skrev han.
Europas adelsstand tok Cappellanus' ord svært alvorlig. Skriveriene hans ble en slags håndbok for ungdommens lyst og la grunnlaget for myten om den uskyldsrene, hvite ridder.