Vilhelm Erobreren møter motstand: England nekter å overgi seg

Vilhelm knuste engelskmennene

Kimen til det angelsaksiske opprøret ble plantet den 14. oktober 1066. Den dagen drepte hertug Vilhelm av Normandie og hans invasjonshær den engelske kongen, Harald 2. Godwinson, i slaget ved Hastings.

To måneder senere lot Vilhelm - nå med tilnavnet "Erobreren" - seg krone til konge av England i Westminster Abbey. Med sitt rike på begge sider av Den engelske kanal var han sin tids mektigste hersker.

Fra første stund forsøkte Vilhelm å underkue den angelsaksiske overklassen. De adelsmennene som ikke allerede hadde mistet livet ved Hastings, fikk beskjed om å underkaste seg. Hvis de ikke gjorde det, ble de drept. I stedet plasserte han sine egne normanniske baroner i alle len og geistlige embeter.

De normanniske adelsmennene og soldatene deres behandlet befolkningen brutalt. Krøniken fra Evesham-klosteret i det vestlige England omtalte dem på 1230-tallet som "rovgriske ulver". Og den nesten samtidige krønikeskriveren Ordericus Vitalis skrev at soldatene "nådeløst slaktet det innfødte folk" med sine herrers velsignelse:

"Når soldatene deres gjorde seg skyldige i plyndring og voldtekt, beskyttet de dem og lot sin vrede gå så meget desto voldsommere ut over dem som klaget over den grusomme urett som overkom dem".

For å sikre kontrollen over sitt nyvunne rike oppførte Vilhelm Erobreren et stort antall borger som lokalbefolkningen til og med måtte bygge selv - under nøye oppsyn av normanniske vakter. Samtidig innsatte kongen militære guvernører som hadde i oppgave å holde lokalbefolkningen i et jerngrep.

Året etter, da Vilhelm følte seg sikker på at han hadde kontroll over angelsakserne, reiste han tilbake til Normandie for å la seg hylle som Englands erobrer. Men jubelen forstummet da grupper av angelsaksere samlet seg i de dype engelske skogene, klare til å gå i strupen på normannerne.

Skogens partisaner gjorde opprør

Selv om mange angelsaksiske adelsmenn hadde underkastet seg Vilhelm Erobreren, nektet andre å gi opp friheten. Disse frihetskjemperne søkte mot de store skogene og myrområder der normanniske soldater sjelden våget seg inn.

Ifølge krønikeskriveren Ordericus samlet opprørerne seg i grupper og bodde i telt mens de planla neste bakholdsangrep. I likhet med Robin Hoods lovløse bande kledde de seg i grønne klær og kamuflerte seg med grener for å gå i ett med skogen. Derfor kalte normannerne dem "silvatici" - skogboere - og betegnet dem som "villmenn".

Frihetskjemperne angrep alle som hadde tilknytning til Vilhelm - både hans utvandrede normannere og engelske avhoppere som samarbeidet med den nye kongen. Hvis Vilhelms soldater forvillet seg inn i skogene, var det en smal sak for skogboerne å dolke dem i ryggen. Men også i det åpne landskapet risikerte Vilhelms menn å bli angrepet når de fraktet varer til byene.

"De konspirerte noen steder og prøvde å gjøre skade bakveien", noterte Vilhelm Erobrerens personlige skriver, Vilhelm av Poitiers, som - i likhet med sin herre - var irritert over at frihetskjemperne ikke ville møte den normanniske hæren i åpent lende, der normannerne lettere kunne beseire dem.

For å unngå bakholdsangrep oppholdt normannerne seg først og fremst i sine nybygde borger. Men heller ikke her lot frihetskjemperne dem være i fred. Under større angrep red silvatici-grupper ut av skogen og angrep borgene - for deretter å forsvinne igjen.

Denne geriljataktikken ble også brukt av opprørslederen Eadric den dramatiske sommeren 1067, da mennene hans forsøkte å storme en borg ved Hereford nær den walisiske grensen. Da Eadric innså at forsvaret var for sterkt, flyktet han med normannerne i hælene.

De lett utrustede frihetskjemperne nådde raskt de walisiske skogene. Vilhelms menn, iført ringbrynjer og hjelmer av jern, lot dette skje, for hvis normannerne våget seg inn blant trærne, ventet den visse død.

Frihetskjempere brente plageånd

I 1067 herjet frihetskjemperne særlig i Vest- og Øst-England, og rapporter om at normannerne ble "massakrert av fiendtlige engelskmenn" fikk Vilhelm Erobreren til å krysse Kanalen igjen i desember.

Kongens blotte tilstedeværelse la en demper på frihetskjempernes angrepslyst, men han kunne bare være ett sted om gangen. Så mens han kjempet mot silvatici i Vest-England, brøt det ut nye kamper i Øst-England.

I 1068 truet et større opprør Nord-England. Bare noen få angelsaksiske adelsmenn hadde underkastet seg her, og normannerne styrket derfor sin kontroll ved å anlegge flere borger i Yorkshire og Northumbria - til stor fortvilelse for bybefolkningen. De måtte se husene sine bli revet for å gi plass til en borg.

Det normanniske tyranniet skapte stadig mer uro i regionen. I desember 1068 ble Vilhelm tvunget til å sende en av sine verste bødler til Durham i Northumbria: Robert de Commines var ledsaget av 500 riddere da han kastet den lokale biskopen ut av residensen hans slik at normanneren selv kunne flytte inn.

Ifølge krønikeskriveren Symeon av Durham belønnet tyrannen sine menn ved å "gi dem tillatelse til å herje og myrde" i området.

I raseri slo flere silvatici-grupper seg sammen og angrep Durham i slutten av januar 1069. De myrdet alle normannerne før de omringet biskopens residens, der Robert hadde forskanset seg. Da opprørerne innså at de ikke kunne storme bygningen, satte de fyr på den. De normannerne som ikke brant inne, ble hugget ned under flukten.

Suksessen beruset frihetskjemperne, som på høsten dro videre til York, der de myrdet byens normanniske stattholder og alle soldatene hans - ikke minst takket være jarl Waltheof av Northumbrias ivrige halshugging ved byporten.

Vilhelm sultet ut Nord-England

Opprørerne fikk bare holde York i kort tid, for Vilhelm red straks nordover "med en overveldende hær og knuste dem", som den angelsaksiske krøniken forteller. Og kongen lot ikke sverdet hvile lenge, for det vrimlet fortsatt av silvatici i skogene og myrene.

Selv om vinterkulden satte inn mot slutten av 1069, sendte Vilhelm troppene sine ut i skogene for å jakte på "villmennene".

"Han tvang seg frem gjennom den ufremkommelige villmarken - i et terreng som var så ujevnt at han ofte måtte stige av hesten og gå", forteller Ordericus.

Vilhelm visste at han ikke kunne ta knekken på all motstanden bare ved å finkjemme villmarken, så han tok i bruk grusommere metoder. Kongen delte opp hæren sin og sendte løytnantene sine ut for å knuse innbyggernes livsgrunnlag.

"Vilhelm gjorde intet for å temme sin vrede og straffet de uskyldige med de skyldige. Han beordret at alle avlinger og kveg, så vel som verdisaker og mat, skulle samles inn og brennes til aske", skrev Ordericus forferdet.

Hele det nordlige England ble lagt øde, så både skogens frihetskjempere og deres uskyldige landsmenn ikke hadde noe å leve av. I desperasjon tydde befolkningen til ytterligheter. Da hester, hunder og katter var fortært, ble folk ifølge Symeon av Durham "tvunget til å spise menneskekjøtt". Mange forsøkte å komme seg i eksil i Skottland, men døden gjorde kål på dem før de kom så langt.

"Det var forferdelig å se likene råtne i husene, i gatene og på landeveiene, fulle av ormer som fortærte dem i all sin moralske fordervelse og avskyelige stank. For det var ingen igjen til å begrave dem", skrev Symeon av Durham.

Opprøret ble til slutt slått ned, og Ordericus anslo at "mer enn 100 000 mennesker døde av sult" fordi hele England var rammet av hungersnød. Det tilsvarte rundt fem prosent av befolkningen. Den engelske Domesday Book fra 1087 antyder til og med at opptil 75 prosent av befolkningen i nord enten døde eller aldri vendte tilbake igjen.

Vilhelms nådeløse oppgjør med skogens frihetskjempere knuste til slutt motstanden, og i 1071 ble opprøret erklært over. Noen få silvatici fortsatte imidlertid med sporadiske angrep frem til 1080-tallet.