En caladrius-fugl (t.v.) og en alrunerod (t.h.). 

© Photo researchers/Scanpix

Disse uhyrene spredte frykt i middelalderen

Basiliskens ånde drepte alt, dragen lå i evig strid med elefanten, og griffen spiste mennesker. Middelalderen var full av uhyggelige skapninger som ble sett på som like virkelige som elefanter og løver – og det selv om de færreste europeere hadde sett noen slike.

26. oktober 2017 av Therese Boisen-Haas

Alrunerot: Et skrik fra roten kunne drepe

Art: En plante der røttene var et lite, menneskelignende vesen som utstøtte fryktelige skrik når planten ble trukket opp av jorden.

Tilholdssted: Middelhavsområdet. Ifølge middelalderens skrifter vokste den der dråper av urin eller sæd fra en hengt tjuv hadde truffet bakken. Planten spredte seg ved at en hunnelefant spiste av røttene.

Utseende: Roten kunne være både hann- og hunnkjønn. Toppen hadde kraftige blader og lilla blomster.

Egenskaper: Det mennesket som hørte alrunerotens skrik, ville enten dø eller miste forstanden.

Slik ble den høstet: Alrunerot, i folketroen også kalt galgemann, kunne brukes i naturmedisin, men var ikke lett å fange. Fattet den mistanke, ville den forsøke å løpe sin vei.

Den beste fremgangsmåten var å grave bort det øverste jordlaget rundt alruneroten, binde et tau rundt toppen og feste den andre enden av tauet til en hund. På trygg avstand skulle hunden lokkes til å legge på sprang, og slik dra opp den skrikende alruneroten. Roten døde når den kom i fri luft og var ikke lenger farlig.

Basilisk: Verdens giftigste dyr

Art: En krysning mellom en slange og en hane.

Tilholdssted: Nordlige Afrika, siden spredte den seg til Europa. Basilisken kom til verden når en 7-9-årig hane la et egg på en gjødselhaug. Egget ble ruget ut av en padde. Den nyklekte basilisken gjemte seg straks i en brønn, en kjeller eller et annet lavtliggende, mørkt sted.

Utseende: Omtrent 20 centimeter lang med vinger og en vridd slange-hale. Den beveget seg ikke som andre slanger ved å vri kroppen, men gikk halvt oppreist rett frem.

Egenskaper: Verdens giftigste dyr. Basilisken kunne drepe med blikket og forgifte alt levende rundt seg ved å puste på det. Klipper smuldret når den beveget seg forbi, planter visnet, og fugler falt døde fra trærne. Basiliskens giftige pust fikk derfor skylden for ørkenen Sahara i Afrika.

Fiender: Røyskatter og haner. Historikeren Ailianos beskriver hvordan basilisken «skjelver av frykt når den ser en hane. Galer hanen, dør basilisken i krampetrekninger». Folk i Nord-Afrika burde derfor av sikkerhetsårsaker ha med seg en hane på reiser.

Slik drepte man den: Basiliskens gift var så sterk at hvis en ridder forsøkte å drepe den med en lanse, ville giften trenge opp gjennom våpenet og drepe både rytter og hest. Til gjengjeld tålte den ikke synet av sitt eget speilbilde.

En av fortellingene om Aleksander den stores krigstokt forteller om hans møte med en basilisk. Aleksander var på vei gjennom et fjellpass da en soldat plutselig stupte i bakken. I passet bodde en gammel og rynkete basilisk. Aleksander fikk folkene sine til å lage et stort skjold som de pusset blankt som et speil. Med kluter rundt føttene listet han seg bort og plasserte skjoldet utenfor basiliskens hule, og slik så den sitt eget speilbilde. Det var så fryktelig at den døde på flekken.

Basiliskens giftige pust skapte Afrikas ørken.

© University of toronto & Wenceslaus Hollar Digital Collection

Caladrius: Fugl helbredet syke med blikket

Art: Sjøfugl

Tilholdssted: Bodde på slott.

Utseende: Kritthvit med lang hals. På størrelse med en albatross.

Egenskaper: Kunne avgjøre utfallet av sykdom. Hvis en caladrius så på den syke, kom pasienten til å overleve. Vendte den blikket bort, betydde det døden. Det var allment akseptert at den kunne helbrede gulsott.

Hvis fuglen og den syke stirret hverandre lenge inn i øynene, ville caladriusen langsomt trekke sykdommen ut av den syke og inn i seg selv. Deretter ville den svinge seg opp mot solen og brenne opp sammen med sykdommen.

Caladrius-fuglen ble sett som et bilde på Kristus, som også ofret seg for menneskene. Fuglens rene, hvite farge symboliserte frelserens renhet.

Drage: Kjempe dekket av skjell

Art: Den største av alle slanger på jorden.

Tilholdssted: Bodde i huler i fjellene, der de ofte voktet en skatt. Drager var alltid sultne. De spiste kyr og hester og til tider også mennesker.

Utseende: Drager kunne ha fra ett til hundre hoder, være to- eller firbeinte, ha vinger og være skjelldekte med slange- eller fiskehale.

Egenskaper: Dragen var en så mektig skapning at den satte himmel og hav i bevegelse når den steg opp i luften. Styrken satt i halen, ikke i tennene. Men pusten var giftig, og den kunne være edder­spyende eller ildsprutende. 

Drager hadde giftig blod og var vanskelige å drepe. Enkelte drager kunne snakke og var notorisk svikefulle og løgnaktige.

Fiende: Dragen var i evig kamp med elefanten og begjærte dens kjølige blod. Den kunne til gjengjeld ikke holde ut panterens søte pust.

Dragesteinen: En spesielt vakker perle gjemt i dragens hjerne. Steinen måtte hentes ut mens dyret var i live, ellers mistet den sin skjønnhet.

Bestiariet: Middelalderens bok om dyrene

En egen type leksikon ble populær i middelalderen: bestiariet. Dette var bøker med alfabetiske beskrivelser av alle levende dyr og vesener, og opplysninger om hvor de levde, og hvem fiendene deres var. 

Enkelte utgaver hadde til og med bilder av vesenene. Middelalderens zoologi var en blanding av mytologi og naturobservasjoner, og for kirkefedrene var det viktig å beskrive dyrene som symboler på den kristne tro. Folk i middelalderen betraktet de mytologiske vesenene som like virkelige som elefanter og løver, og derfor sto drager listet opp i bestiariet under «D», mellom delfin og due.

Forbildet for middelalderens bestiarier var boken Physiologus – Naturforskeren – et manuskript fra 100-200 e.Kr. med sammendrag av antikke forfattere som Aristoteles og Ailianos. Hvert dyr hadde et avsnitt med en beskrivelse av utseende og levevis, samt en anekdotisk fortelling. Til slutt ble dyrene vurdert etter sin moral.

Enhjørning: Bare en jomfru kunne fange enhjørningen

Art: Hestedyr.

Tilholdssted: India og Nord-Afrika.

Utseende: Hvit hestekropp, klare blå øyne og et vridd horn i pannen. Det kunne bli en meter langt.

Egenskaper: Enhjørningen var ridderlig, stolt og vill. Den var raskere enn noe annet dyr, og kunne ikke fanges levende. En jeger kunne bare fange den med hjelp fra en ung, vakker jomfru. Hun måtte sette seg på skogbunnen, så ville enhjørningen komme og legge hodet sitt i fanget hennes og falle i søvn. Deretter var det enkelt å fange eller drepe den. 

Fiende: Elefanten. Årsaken til fiendskapet er uklar.

Det magiske hornet: Det uskyldsrene dyret risikerte å bli drept for hornet sitt. Folk mente det beskyttet mot gift og var bra for potensen. I mangel av ekte enhjørningshorn ble narhvalens lange, snodde støttann brukt.

Hvaltannen ble solgt for svimlende summer, særlig i Italia, der giftmord forekom ofte. Fyrster plasserte biter av «enhjørningshorn» i drikkebegrene sine, og frem til 1789 dyppet en tjener «enhjørningshorn» i den franske kongens beger. 

Føniks: Udødelig fugl gjenoppsto av asken

Art: Fugl.

Tilholdssted: Ifølge enkelte beretninger levde føniksen i India, i andre i Arabia. Men i hele verden fantes bare en eneste fugl føniks om gangen. Den trengte verken å spise eller drikke.

Utseende: Føniksen hadde skikkelse som en ørn med gyllen hals, blå hale med rosenrøde halefjær og rødfiolett kropp.

Egenskaper: En føniks varslet godt nytt. Den hadde en vakker sangstemme, og alle himmelens andre fugler fulgte den når den viste seg. Den levde i omtrent 500 år, og når tiden var inne til å dø, bygde den et reir av velduftende greiner. Her tok den fyr og gikk til grunne i flammene.

Av asken oppsto neste morgen en ny, ung føniks. Fuglens oppstandelse ble et symbol på evig liv, og i middelalderen var den et bilde på Jesus som sto opp fra de døde.

Føniksen brant, men oppsto på nytt.

© British Library

Griff: Løveørn voktet gull

Art: Blandingsvesen, halvt ørn, halvt løve. Griffen forente det sterkeste rov-
dyret og den sterkeste rovfuglen i seg. 

Tilholdssted: Det fjerne Østen, der den voktet gull og edelsteiner nær sol- oppgangen. Griffen bygde reiret sitt av gull og la smaragder i som vern mot giftige dyr. Den angrep alt levende og spiste okser og mennesker som den rev i stykker og fôret ungene sine med.

Utseende: Griffen hadde flammende øyne, fjærdrakten var svart, vingene hvite, og halsen mørkeblå. En beskrivelse fra 1400-tallet forteller om griffens størrelse: «Den er åtte ganger større enn løven og bortfører med letthet en harniskkledd rytter og hans hest».

Egenskaper: Griffens klo kunne – i likhet med enhjørningens horn – beskytte mot gift. Middelalderens europeere importerte griff-klør fra Østen (i virkeligheten horn fra asiatiske fjellgeiter). Klørne ble beslått med metall og brukt som drikkehorn. Strutseegg gikk for å være griffegg, og ble utstilt som kostbare skatter på gullforsirede føtter.

Fortellinger fra Aleksander den stores tokt i Østen beretter om griffens evne til å fly. Aleksander skal ha foretatt en himmelfart i en vogn trukket av griffer. Til å drive dem fremover brukte han en lang stang med et saftig stykke kjøtt som han holdt foran griffene.

Fiende: Hesten. Årsaken er uklar.

Les mer

Christian Heck: Grand Medieval Bestiary, Abbeville Press, London 2012. 
www.bestiary.ca

Kanskje du er interessert i