bridgeman & shutterstock
diamant_diamant

Død og ulykke følger den blå diamanten

Hope-diamanten har de siste 300 år gått fra eier til eier og kostet dem formuer, liv og helse. Ifølge myten er steinen forbannet.

Smuglet ut av India

Den franske juvelhandleren Jean-Baptiste Tavernier reiste seks ganger til India i perioden 1631-1668 for å skaffe diamanter til Europas voksende adel.

De fleste reisene gikk til sultandømmet Golconda midt i landet, der 30.000 mann hver dag slet med å hente edelsteiner opp fra gruvene ved Kollur.

Tavernier førte nøye regnskap med samtlige av sine handler. Likevel mangler alle opplysningene om kjøpet av den blå juvelen i hans regnskapsbøker.

De manglende opptegnelsene får historikerne tiI å mene at Tavernier kjøpte diamanten ulovlig.

På 1600-tallet skulle alle diamanthandler godkjennes av sultanen selv, men Tavernier har sannsynligvis fått kjøpe diamanten i en hemmelig handel med sultanens førsteminister, Mir Jumla, og deretter smuglet edelsteinen ut av India. Besværet var unødvendig.

Blå er fargen til hinduenes dødsgud Yama og betyr død og fordervelse. Inderne mente derfor at blå diamanter var forbannet, så

Tavernier kunne sannsynligvis ha kjøpt diamanten billig av sultanen selv. Diamantenes blåfarge skyldes grunnstoffet bor. Selv små mengder misfarger edelsteinene.

diamant_mand

Kjøpmannen Tavernier brukte halve livet på å reise til India etter diamanter.

Solgt som historiens dyreste diamant

Den 6. desember 1668 satte Ludvig 14s finansminister, Jean-Baptiste Colbert, sin underskrift på et stykke papir.

Signaturen sikret franskekongen Europas eneste blå diamant. Det var verdens hittil dyreste handel da Ludvig betalte landsmannen 893.731 livres (rundt 57 millioner kroner) for steinen.

Tavernier fikk samtidig tittelen baron. Ifølge Colberts opptegnelser var diamanten “blå, tykk og hjerteformet.” Handelen vakte oppsikt over hele kontinentet.

Den ble blant annet nevnt i et samtidig engelsk tidsskrift.

diamant_aristokrator

Franskekongen Ludvig 14 kjøpte den blå diamanten av Tavernier.

© bridgeman

Tatt fra kongen

I 1792 konfiskerte Georges Danton – en av den franske revolusjonens ledere – den blå diamanten fra Ludvig 16.

Danton, som hadde ansvaret for ro og orden i den unge republikken, fryktet at Ludvig ville bestikke Europas kongelige til å hjelpe seg å ta tilbake makten.

Derfor ga han soldater ordre om å hente kongens kronjuveler. Juvelene ble sendt til Garde-Meuble – det kongelige lagerhuset – der de ble bevoktet av to soldattropper natt og dag.

Men seint om natten den 16. september brøt ukjente gjerningsmenn seg inn i Garde-Meuble og forsvant med den blå diamanten.

Den kom aldri tilbake til Frankrike. Tyveriet er aldri blitt oppklart.

diamant_ludvig

Da revolusjonære styrtet kong Ludvig 16. i 1789, konfiskerte de den blå diamanten.

© bridgeman

Forsvunnet i 20 år

Nøyaktig 20 år etter at den forsvant, dukket Hope-diamanten opp igjen – delt i tre.

I september 1812 presenterte den ukjente juveleren Daniel Eliason Europa for to små og en stor blå diamant. Diamantene var til salgs fra en ukjent eier.

De fleste historikere er sikre på at de tre steinene var skåret fra Ludvigs blå diamant, både fordi det ikke fantes andre blå diamanter i Europa og fordi steinen ganske beleilig dukket opp etter 20 år – foreldelsesfristen for forbrytelser som revolusjonsregjeringen i Frankrike hadde innført.

Det er usikkert hvor diamanten var i de tyve årene, men historikerne mener hertugen av Braunschweig, Karl Vilhelm Ferdinand, mottok diamanten i bestikkelse fra de revolusjonære i Frankrike.

Karl Vilhelm ledet de prøyssiske og østerrikske hærene som angrep det revolusjonære Frankrike i 1792.

To dager før diamanten forsvant hadde Braunschweig alle muligheter til å knuse de franske styrkene.

Den 14. september var hæren hans oppmarsjert og i markant overtall ved den nordfranske byen Valmy.

Likevel ville ikke generalen blåse til angrep – til sine offiserers store forundring. Fire dager senere valgte Braunschweig å trekke seg uten kamp. Beslutningen reddet den franske republikken.

Hertug Karl Vilhelm Ferdinand av Braunschweig tok imot den blå diamanten som bestikkelse.

bridgeman

Betaler kongens gjeld

Den engelske kongen George 4 kjøpte diamanten som sin personlige eiendom av Daniel Eliason.

Ifølge historikerne var det ingen tilfeldighet at nettopp George fikk lov til å kjøpe diamanten – hans svigerfar var hertugen av Braunschweig.

George beholdt diamanten til sin død i 1830. Da boet ble gjort opp, lå skandalen på lur.

Kongen hadde opparbeidet en gigantgjeld, og boets kurator, hertug Wellington, var nødt til å selge den blå diamanten for å dekke noe av gjelden.

Kjøperen var Wellingtons personlige venn, den irske juveleren og rikmannen Henry Philip Hope.

De neste 72 år tilhørte diamanten Hope-slekten, og er også blitt oppkalt etter den.

diamant_maend
© scanpix/corbis

Juveler-sønn diktet opp forbannelse

I 1902 gikk Hope-familien fallitt, og avisen Washing­­ton Post skrev om “den forbannede diamanten som ingen vil eie.”

Likevel kjøpte den franske juveler-familien Cartier dia­­man­­ten i 1910 for bare 4 mill. kr. Fa­mil­i­ens yngste sønn, Pierre, fikk i oppgave å selge den videre.

For å øke verdien, diktet han opp historien om at Tavernier hadde stjålet diamanten fra en statue av hin­du­guden Sita, som tok hevn ved å kaste en forbannelse over steinen.

Om halsen på en sta kapitalist

Pierre Cartiers oppdiktede historie om diamantens forbannelse fascinerte den nyrike Evalyn Walsh McLean.

Sammen med sin mann Ned – eieren av avisen The Washington Post – kjøpte hun diamanten for over seks millioner kroner i 1910.

Evalyn mente at Cartiers fortellinger var overtro – også etter at tragediene begynte å ramme den hittil lykkelige Walsh-familien.

Parets 9 år gamle sønn Vinson omkom i en bilulykke i 1919, og Ned McLean ble kort etter erklært sinnssyk. Han levde resten av livet på et psykiatrisk sykehus.

Samtidig hjemsøkte massive økonomiske problemer The Washington Post, som ble solgt på tvangsauksjon i 1933.

På tross av Walsh-familiens åpenlyse økonomiske problemer forsøkte Evalyn Walsh i 1932 å hjelpe sin venn flygerhelten Charles Lindbergh da hans sønn ble sentrum for århundrets kidnappingsskandale.

Evalyn pantsatte diamanten for 37.500 dollar – pengene skulle brukes til å betale løsesummen. To uker senere fikk hun tilbake Hope ved å selge andre ting fra smykkesamlingen sin.

Da den før så velhavende kvinnen døde i 1947, etterlot hun seg så stor gjeld at diamanten ble solgt for å dekke kreditorenes krav.

Kjøperen – juvelhandleren Harry Winston – beholdt diamanten frem til 1958, da han solgte den videre til det nasjonale Smithsonian Institution i Washington.

Prisen var ukjent, men alt tyder på at Winston fikk ti års skatterabatter av regjeringen i stedet for kontant betaling.

diamant_dame
© scanpix/corbis

Diamantens forbannelse

Jean-Baptiste Tavernier: Drept av villhunder i Russland.

Kong Ludvig 16: Styrtet, halshogd, som dronningen ble senere.

Hope-familien: Merkverdige dødsfall gjennom fem generasjoner.

Simon Montharides: Juvelhandler som eide diamanten i 1908. Drept sammen med sin kone og to barn.

Sultan Abdul Hamid: Kjøpte Hope-diamanten i 1909 og ble veltet under en revolusjon samme år.

Harry Winstons kone viser frem Hope-diamanten på Smithsonian i Washington.

©

Bak lås og slå

Om morgenen 10. november 1958 kom Hope-diamanten til Smithsonian Institution i Washington i en diskret pakke.

Siden den gang har diamanten vært oppbevart på The National Museum of Natural History i den amerikanske hovedstaden.

Her hviler den i dag bak tommetykt glass til glede for offentligheten. Eksperter anslår diamantens verdi til over en milliard kroner.

Den 9. februar 2005 avsluttet museet en årelang undersøkelse og fastslo at Hope helt sikkert er en bit av Ludvig 16s forsvunne blå diamant.