Død og ulykke følger den blå diamanten

Solgt som historiens dyreste diamant

Den 6. desember 1668 satte Ludvig 14s finansminister, Jean-Baptiste Colbert, sin underskrift på et stykke papir.

Signaturen sikret franskekongen Europas eneste blå diamant. Det var verdens hittil dyreste handel da Ludvig betalte landsmannen 893.731 livres (rundt 57 millioner kroner) for steinen.

Tavernier fikk samtidig tittelen baron. Ifølge Colberts opptegnelser var diamanten “blå, tykk og hjerteformet.” Handelen vakte oppsikt over hele kontinentet.

Den ble blant annet nevnt i et samtidig engelsk tidsskrift.

Tatt fra kongen

I 1792 konfiskerte Georges Danton – en av den franske revolusjonens ledere – den blå diamanten fra Ludvig 16.

Danton, som hadde ansvaret for ro og orden i den unge republikken, fryktet at Ludvig ville bestikke Europas kongelige til å hjelpe seg å ta tilbake makten.

Derfor ga han soldater ordre om å hente kongens kronjuveler. Juvelene ble sendt til Garde-Meuble – det kongelige lagerhuset – der de ble bevoktet av to soldattropper natt og dag.

Men seint om natten den 16. september brøt ukjente gjerningsmenn seg inn i Garde-Meuble og forsvant med den blå diamanten.

Den kom aldri tilbake til Frankrike. Tyveriet er aldri blitt oppklart.

Forsvunnet i 20 år

Nøyaktig 20 år etter at den forsvant, dukket Hope-diamanten opp igjen – delt i tre.

I september 1812 presenterte den ukjente juveleren Daniel Eliason Europa for to små og en stor blå diamant. Diamantene var til salgs fra en ukjent eier.

De fleste historikere er sikre på at de tre steinene var skåret fra Ludvigs blå diamant, både fordi det ikke fantes andre blå diamanter i Europa og fordi steinen ganske beleilig dukket opp etter 20 år – foreldelsesfristen for forbrytelser som revolusjonsregjeringen i Frankrike hadde innført.

Det er usikkert hvor diamanten var i de tyve årene, men historikerne mener hertugen av Braunschweig, Karl Vilhelm Ferdinand, mottok diamanten i bestikkelse fra de revolusjonære i Frankrike.

Karl Vilhelm ledet de prøyssiske og østerrikske hærene som angrep det revolusjonære Frankrike i 1792.

To dager før diamanten forsvant hadde Braunschweig alle muligheter til å knuse de franske styrkene.

Den 14. september var hæren hans oppmarsjert og i markant overtall ved den nordfranske byen Valmy.

Likevel ville ikke generalen blåse til angrep – til sine offiserers store forundring. Fire dager senere valgte Braunschweig å trekke seg uten kamp. Beslutningen reddet den franske republikken.

Betaler kongens gjeld

Den engelske kongen George 4 kjøpte diamanten som sin personlige eiendom av Daniel Eliason.

Ifølge historikerne var det ingen tilfeldighet at nettopp George fikk lov til å kjøpe diamanten – hans svigerfar var hertugen av Braunschweig.

George beholdt diamanten til sin død i 1830. Da boet ble gjort opp, lå skandalen på lur.

Kongen hadde opparbeidet en gigantgjeld, og boets kurator, hertug Wellington, var nødt til å selge den blå diamanten for å dekke noe av gjelden.

Kjøperen var Wellingtons personlige venn, den irske juveleren og rikmannen Henry Philip Hope.

De neste 72 år tilhørte diamanten Hope-slekten, og er også blitt oppkalt etter den.

Om halsen på en sta kapitalist

Pierre Cartiers oppdiktede historie om diamantens forbannelse fascinerte den nyrike Evalyn Walsh McLean.

Sammen med sin mann Ned – eieren av avisen The Washington Post – kjøpte hun diamanten for over seks millioner kroner i 1910.

Evalyn mente at Cartiers fortellinger var overtro – også etter at tragediene begynte å ramme den hittil lykkelige Walsh-familien.

Parets 9 år gamle sønn Vinson omkom i en bilulykke i 1919, og Ned McLean ble kort etter erklært sinnssyk. Han levde resten av livet på et psykiatrisk sykehus.

Samtidig hjemsøkte massive økonomiske problemer The Washington Post, som ble solgt på tvangsauksjon i 1933.

På tross av Walsh-familiens åpenlyse økonomiske problemer forsøkte Evalyn Walsh i 1932 å hjelpe sin venn flygerhelten Charles Lindbergh da hans sønn ble sentrum for århundrets kidnappingsskandale.

Evalyn pantsatte diamanten for 37.500 dollar – pengene skulle brukes til å betale løsesummen. To uker senere fikk hun tilbake Hope ved å selge andre ting fra smykkesamlingen sin.

Da den før så velhavende kvinnen døde i 1947, etterlot hun seg så stor gjeld at diamanten ble solgt for å dekke kreditorenes krav.

Kjøperen – juvelhandleren Harry Winston – beholdt diamanten frem til 1958, da han solgte den videre til det nasjonale Smithsonian Institution i Washington.

Prisen var ukjent, men alt tyder på at Winston fikk ti års skatterabatter av regjeringen i stedet for kontant betaling.

Diamantens forbannelse

Jean-Baptiste Tavernier: Drept av villhunder i Russland.

Kong Ludvig 16: Styrtet, halshogd, som dronningen ble senere.

Hope-familien: Merkverdige dødsfall gjennom fem generasjoner.

Simon Montharides: Juvelhandler som eide diamanten i 1908. Drept sammen med sin kone og to barn.

Sultan Abdul Hamid: Kjøpte Hope-diamanten i 1909 og ble veltet under en revolusjon samme år.