I 2019 reiste ingeniør Celso Garcia Vargas til Peru og Bolivia for å undersøke de mer uutforskede delene av inkaenes gamle rike. I nærheten av inkabyen Ollantaytambo fant Vargas en ring som ved første øyekast ikke skilte seg vesentlig fra andre av inkaenes ringer.
Smykket var dekorert med en primitiv figur av en kondor med tre halefjær og var dessuten oppskrapet og grønn av irr. Men størrelsen fikk Vargas til å sperre opp øynene.
Med en innvendig diameter på 2,7 cm passet ikke ringen til noen person av vanlig størrelse. For å ha så store fingre ville et menneske typisk måttet være mellom 2,3 og 2,5 m høy, avslørte en rask beregning.
Vargas hadde hørt de lokale etterkommerne av de innfødte peruanerne snakke om et gammelt folk av kjemper, og her hadde han kanskje beviset.
Den store ringen funnet i Peru setter nå spørsmålstegn ved om det faktisk eksisterte en stamme av spesielt store mennesker her.
Ifølge lokalbefolkningen hadde kjempene vært sterke og dyktige byggherrer, som etterlot seg mange spor. Det kan høres ut som ren overtro, men historiene kom ikke bare fra lokalbefolkningen.
De kan spores helt tilbake til 1500-tallet, da flere av de spanske kolonistene mente de hadde sett de store menneskene med egne øyne.
Erobrere rapporterte om kjempene
Historier om kjemper finnes i mange kulturer, men nettopp i Peru er historiene spesielt seiglivede.
«Noen av dem var så høye at menn av vanlig høyde knapt nådde dem til knærne.» Historikeren og conquistadoren Cieza de León.
Den første nedfelte beretningen kom fra den venetianske oppdageren Antonio Pigafetta, som var en del av Ferdinand Magellans jordomseiling. Rundt 1520 nådde de kysten av Sør-Amerika, og her beskrev Pigafetta møtet med kjempen:
«En dag så vi plutselig en gigantisk naken mann stå inne på bredden. Han danset, sang og kastet sand over hodet sitt. Han var så høy at vi bare nådde ham til midjen, og proporsjonene hans var som et menneskes.»
Ifølge Pigafetta møtte Magellan kjempen, som var vennligsinnet. Kapteinen ga folket navnet «de patagonske kjempene», og den dag i dag kalles det sørlige Sør-Amerika Patagonia. Gigantene begynte til og med å opptre på mange kart over den nye verden.
Det var imidlertid spesielt med ankomsten av kolonistene at beretningene om enorme mennesker i Peru fikk fotfeste i Europa. Den spanske conquistadoren og historikeren Pedro Cieza de Léon skrev for eksempel i 1609 om en opplevelse med kjempene. Selv om han hadde hørt historien fra en annen spansk kolonist, var han overbevist om at den var sann.
Ifølge Leon hadde en tømmerflåte plutselig lagt til på stranden like ved spanjolenes leir, og ut kom mennesker så store at ingen av spanjolene hadde sett noe lignende.
«Noen av dem var så høye at menn av vanlig høyde knapt nådde dem til knærne. De store hodene deres med skulderlangt hår var monstrøse. Øynene deres var store som tallerkener, og ansiktene uten skjegg», lyder fortellingen.
Cieza de León fortalte at selv om han ikke hadde opplevd de høye menneskene selv, hadde han sett bevisene etter leiren de satte opp i nærheten av spanjolene. Her sto fortsatt en steinovn som kjempene hadde bygget. Den var så stor at vanlige mennesker nesten ikke kunne bruke den.
Byggekunst vakte undring
Spanjolene kunne også konstatere at det var mange imponerende byggverk i landskapet, som ikke så ut til å kunne være skapt av vanlige mennesker. Dette gjaldt ikke minst Sacsayhuamán, en enorm festning bygget av store steiner og som ligger i den nordlige utkanten av inkahovedstaden Cuzco.
1400-tallsfestningen Sacsayhuamán ble oppført helt uten bruk av mørtel.
«Steinene satt så tett sammen og var så godt tilpasset at ikke engang en nål kunne presses inn mellom dem», skrev den spanske historikeren og conquistadoren Pedro Pizarro.
«Det var steiner så store og tykke at det virket umulig at mennesker kunne ha plassert dem», bemerket erobreren.
I dag vet vi at de tyngste steinene i Sacsayhuamán veier 60 tonn. Det er fortsatt usikkert nøyaktig hvordan inkaene bygget det imponerende fortet, men en teori er at steinene ble rullet på tømmerstokker.
Byggverkene var imidlertid langt fra de eneste tegnene på kjempenes eksistens. Noen spanjoler rapporterte om funn av store menneskeknokler og biter av tenner.
«Et bein er fra kneet og nedover av samme høyde som en mann.» Misjonær Fernando de Montesinos
Misjonæren Fernando de Montesinos skrev på slutten av 1500-tallet om noen merkelige menneskeknokler han hadde funnet: «Et bein er fra kneet og nedover av samme høyde som en mann», legger han til.
«Det var en veldig stor hule, og restene av kjemper lå i den. Mellom dem var likene av tre kjemper med deformerte hoder (langstrakte hodeskaller, red.) innhyllet i seremonielt tøy», fortalte jesuittpresten og misjonæren Pablo José Arriaga i 1620.
Antropolog holdt liv i myten
Men funnet av en levende kjempe har aldri blitt bekreftet, og hvis de hadde eksistert, tydet alt på at de var utdødd like etter kolonistenes ankomst.
På 1800-tallet begynte imidlertid flere arkeologer og antropologer igjen å interessere seg for den gamle myten.
Mange peruanske folk før inkaene bandt trepinner rundt spedbarnas hoder, for på den måten å tvinge hodet til å bli avlangt.
«Det amerikanske kontinentet ser ut til å ha vært et sted hvor det bugnet av store mennesker, for her er det funnet mange rester av mennesker som er mye større enn deres nåværende innbyggere», skrev for eksempel avisen New York Tribune etter funnet av hodeskaller som var større enn resten av befolkningens.
De store knoklene var imidlertid trolig fossiler fra fortidsdyr, mens de langstrakte hodeskallene trolig skyldtes inkaenes skikk med å forme hodene til barna i overklassen.
Til tross for 500 år med funn og historier er de fleste forskere i dag enige om at fortellingene om kjempene skyldes overdrivelser og peruansk folketro.
Men med funnet av ringen mener i hvert fall den chilenske historikeren Rafael Videla Eissmann at det meget vel kan ha vært et avskjermet folk av spesielt store mennesker i 1500-tallets Peru.
Ringen kan nok ikke kalles et bunnsolid bevis på deres eksistens, men det er sikkert at fascinasjonen for Perus kjemper vil leve i mange år ennå.