Langt opp i middelalderen var det et uløselig mysterium for de lærde hvordan noen fuglearter kunne dukke opp og forsvinne sporløst igjen når årstidene skiftet.
Ingen hadde fantasi nok til å forestille seg at fuglene kunne fly halve verden rundt etter mat og hekkeplasser.
Mange fant derfor på fantasifulle forklaringer. Blant dem var historieskriveren Gerald av Wales, som på 1100-tallet forsøkte å forklare hvorfra f.eks. hvitkinngåsen dukket opp.
Gerald antok at det lille krepsdyret langhalsen var hvitkinngåsens avkom.
Hans forklaring var at gåsen vokste på trærne som en frukt. Beviset hadde han sett på stranden, der furugreiner fløt i land fylt med utvekster som Gerald mente var avkom fra hvitkinngåsen. “De henger med nebbene sine festet til treet som tang”, skrev Gerald.
I virkeligheten var det den såkalte langhalsen Gerald så. Langhalsen er et krepsdyr som kleber seg fast til bl.a. drivtømmer.
Den har et skall som minner om et nebb. Først på 1700-tallet ble det slått fast at gåsen hekker helt normalt i bl.a. Grønland.