De vises stein var et angivelig magisk stoff som var svært ettertraktet blant alkymister. Steinen kunne angivelig forvandle uedle metaller til ekte metaller – for eksempel jern til gull.
Den kunne også brukes til å lage en spesiell eliksir som skulle gi evig liv.
Steinen blir nevnt første gang på 300-tallet av egyptiske Zosimos fra Panopolis. Han var inspirert av kinesisk og indisk alkymi, men i motsetning til asiatene, som arbeidet med medisin, prøvde Zosimos å lage gull og sølv.
Fremgangsmåten var en blanding av kjemi, filosofi og spiritualisme og var sentrert rundt «en stein som ikke er en stein».
Vitenskapsmannen Isaac Newton brukte en stor del av tiden på å studere alkymi.
Newton lette etter de vises stein
Selv Isaac Newton var interessert i å finne de vises stein.
I 1936 ble en stor samling av Newtons arbeidsnotater solgt på auksjon. Rundt en tredjedel av papirene handlet om alkymi og nevnte bl.a. de vises stein.
Papirene var blitt holdt hemmelige av Newtons familie etter hans død.
Zosimos’ beskrivelser av steinen er kryptisk, men ikke desto mindre ble ideene hans overtatt av arabiske og europeiske alkymister som alle mente de vises stein var den avgjørende brikken i jakten på gull og evig liv.
Derfor ble steinen det mest sentrale elementet i alkymien og kom til å symbolisere alkymistenes higen etter det perfekte. På den måten hadde steinen også et åndelig aspekt som handlet om opplysning og åndelig innsikt.
Alkymistene var ikke enige om hvordan de vises stein ble fremstilt. Oppskrifter ble vanligvis skrevet i et tvetydig språk og inneholdt obskure ingredienser som bl.a. solstråler.
Redskaper oppfunnet av alkymistene blir fortsatt brukt av moderne kjemikere, f.eks. retorten, som er en kolbe til destillasjon.
Fosfor ble oppdaget ved en tilfeldighet i 1669, av alkymisten Hennig Brandt som kokte urin i et forsøk på å fremstille de vises stein.
De vises stein må forstås metaforisk, mente noen alkymister. Tyske Michael Maier (1568-1622) skrev f.eks. at steinene i virkeligheten handlet om forståelse av geometri.