Historier om den myteomspunne ungdomskilden – som kan gjøre alle yngre hvis de bare drikker eller bader i vannet – er blitt fortalt over hele verden i flere tusen år. For eksempel nevner den greske historikeren Herodot kilden på 400-tallet f.Kr.
Ifølge grekeren lå kilden i Øst-Afrika og ga lokalbefolkningen der en levetid på ca. 120 år.
“De som vasket seg i den, fikk skinnende og stram hud som om de hadde badet i olje – og kilden avga en velduft som fra fioler”, skrev grekeren.
Herodot kalles også "historiens far". Han var samtidshistoriker, og i bøkene sine tok han utgangspunkt i øyenvitner og egne opplevelser – men helt sikkert ikke i sine beskrivelser av ungdomskilden.
Fortellinger om “livets vann” var også populære i middelalderen.
Felles for alle beskrivelsene var at den ettertraktede kilden gjerne lå på steder som det var så godt som umulig å reise til.
Derfor ble det stor ståhei i Europa da de første historiene om ungdomskilden begynte å dukke opp fra den nye verden som de spanske conquistadorene koloniserte i begynnelsen av 1500-tallet.
Her fortalte de innfødte i Karibia bl.a. om landet Bimini som skulle inneholde en spesielt helbredende kilde.
Ifølge samtidige spanske kilder forsøkte en stor ekspedisjon å finne ungdomskilden, bl.a. i dagens Florida i USA – men forgjeves.
