Mange kulturer i historien har forbundet forskjellige dyr med hell, lykke og fruktbarhet. Når harer først ble assosiert med flaks, kan historikerne ikke fastslå.
Men de vet at kelterne på 600-tallet f.Kr. betraktet harer som lykkebringende. Årsaken var sannsynligvis at dyret levde under bakken og derfor ble antatt å ha kontakt med underverdenen.
Herfra kan synet på haren som et spesielt dyr ha spredt seg til andre kulturer; for eksempel skrev 1500-tallsforfatteren Reginald Scot at engelskmennene trodde at en harelabb kunne lindre smerte.
Fenomenet med å bære en harelabb som lykkeamulett så dagens lys i 1800-tallets USA – muligens som en sammensmelting av europeisk og afroamerikansk overtro.
For å være en ekte lykkeamulett måtte harelabben oppfylle en rekke kriterier – jo flere, desto bedre.
Blant annet skulle foten ha sittet på dyrets venstre bakbein, og haren skulle ha blitt slått i hjel på en kirkegård på en fredag den 13. ved midnatt av en venstrehendt mann.