Når ble marsmenn små og grønne?

I dag er det vanlig å skildre vesener fra det ytre rom som små grønne skapninger. Men en av de første fortellingene om slike fremmede vesener kan faktisk dateres rundt 900 år tilbake.

I dag er det vanlig å skildre vesener fra det ytre rom som små grønne skapninger. Men en av de første fortellingene om slike fremmede vesener kan faktisk dateres rundt 900 år tilbake.

Shutterstock

Ideen om at fjerne planeter er bebodd av små, grønne menn ble populær i 1950-årenes USA, der aviser og TV jevnlig meldte om folk som hadde sett ufoer.

Her fortalte “øyenvitner” iblant at de hadde møtt romvesener som lignet små mennesker med grå-grønn hud.

Datidens medier omtalte ofte romvesener som små, grønne menn – et bilde som fikk fotfeste i populærkulturen der grønne rommenn gikk igjen i filmer og tegnefilmer.

Men små, grønne skapninger er slett ikke noe moderne fenomen. Allerede på 1100-­tallet forteller et engelsk folkesagn om to barn med grønn hud som ble funnet ved landsbyen Woolpit.

De grønne vesenene – en gutt og en jente – snakket et fremmed språk, og da de lærte engelsk, fortalte de at de kom fra “St. Martins land”, som var bebodd av lignende grønne skapninger.

Ifølge overleveringen falmet vesenenes grønne hud etter hvert, før gutten døde og jenta ble giftet bort.

Cirka 700 år senere ble rom-mennene mer påfallende grønne i boken A History of New York fra 1809.

Her besøker en flokk månemenn jorden og forteller etterpå sine artsfeller at mennesker er “forferdelig hvite i stedet for ertegrønne.”

Denne beskrivelsen av rommenn ble hyppigere utover på 1900-tallet, da romvesener ble faste karakterer i de første science fiction-­bøkene.

F.eks. nevnes “grønne menn fra Mars” i boken Flukten til Mars fra 1912.