Nordens slott er fulle av spøkelser

Celestine er bare én av flere hvite damer, spøkelser og overnaturlige vesener som hjemsøker borger, slott og gårder i Norden.

Fortellinger om det overnaturlige, eller paranormale som fenomenene også blir kalt, er så mange at de ikke bare tiltrekker seg folk med interesse for historie. Nå har også vitenskapen begynt å se nærmere på uforklarlige fenomener.

Hva er spøkelser? Hvorfor ser vi dem? Og hvorfor blir vi aldri lei av å høre på fascinerende og skremmende historier om gjenferd?

Elsker ble halshugget

Det er nok av fortellinger å ta tak i for naturvitere og psykologer som forsøker å forklare de vanligste paranormale fenomenene. Spøkelseshistorier finnes det nemlig mengder av i Norden.

Overnaturlige fenomener kommer i forskjellige varianter, men likevel følger de et tilsynelatende enkelt mønster. En blodtørstig hund, en halshogd adelsmann eller en dame kledd i hvitt er de vanligste spøkelsene. Et av de mest kjente går igjen på det danske slottet Rosenholm.

Helt uforklarlig begynner gobelinene på nordveggen i tårnværelset å blafre ved midnatt. Deretter kommer en ung kvinne ut av muren. Historien går tilbake til 1700-tallet, og ifølge fortellingen er hun gjenferdet av en ung adelsfrøken som uheldigvis kom til å forelske seg i forvalteren på slottet.

De to elskende skjulte forholdet så lenge de kunne, men da piken ble gravid, var det umulig for faren å ikke legge merke til det. Rasende erklærte adelsmannen at forvalteren skulle henrettes snarest mulig, men først måtte han slås til ridder, for en simpel forvalter kunne ikke være far til barnebarnet hans.

Han beordret forvalteren ut i slottsgården, grep tak i sitt store tohåndssverd og gjennomførte seremonien som gikk ut på at sverdet skulle berøre skulderen til den kommende ridderen tre ganger.

Forvalteren fikk ikke nyte adelsstanden lenge, for så snart seremonien var gjennomført, hogde adelsmannen hodet av datterens elsker.

Piken fikk heller ikke sørge særlig lenge, for hun ble murt levende inne i en vindusnisje i tårnværelset. Der led hun en ensom, langsom og grufull død.

Når slottsklokkene slår 12, vender adelsfrøkenen og forvalteren tilbake, drapert i lyse klær. Går man ut på gangen utenfor tårnværelset på denne tiden, kan man se de to – den hvite damen og den hodeløse forvalteren – forenet i en kjærlig omfavnelse utenfor døren som fører inn til tårnværelset.

Forelskede kvinner ble murt inne

En ung kvinne som forelsker seg under sin stand og dermed gjør tankeløse valg, er også bakgrunnen for spøkelseshistorien fra middelalderborgen Olofsborg i Finland. Siden 1475 har den solide bygningen stått imot flere russiske beleiringer.

Under en av beleiringene forelsket borgherrens datter Ingel seg i en offiser fra de russiske troppene. Interessen ble gjengjeldt, og en natt lukket piken russeren inn på slottet. Den slu offiseren benyttet anledningen til å åpne borgportene slik at fiendtlige soldater kunne komme inn.

På borgen handlet man raskt, og etter harde kamper klarte de å jage fienden på flukt. Borgherren tilga imidlertid ikke Ingel, og som straff ble hun murt inne. Ifølge spøkelseshistorien viser hun og den russiske elskeren seg sammen på en av borgens balkonger på netter med fullmåne.

Moralen er tydelig – den som gifter seg under sin stand eller setter seg opp mot foreldrene sine, er dømt til evig fortapelse.

Ulykkelig kjærlighet er opphavet til mange spøkelser. Ifølge historien kom den danske kong Frederik 2. aldri over at han ikke kunne få sin ungdomsforelskelse, adelsfrøkenen Anne Hardenberg.

Anne var respektabel nok til å bo på Svaneholm slott, et renessanseslott i Skåne, men ikke fin nok til å kunne gifte seg med en kronprins.

I 1572 giftet han seg i stedet med bruden familien hadde valgt til ham, Frederiks 15-årige kusine Sophie av Mecklenburg, og de levde ulykkelig alle sine dager. Etter mer enn 400 år har Frederik tydeligvis ikke gitt opp håpet om å få sin Anne. Han leter fremdeles etter henne på Svaneholm slott, men helt blind for andre kvinner er kongen åpenbart ikke.

Da tre skolejenter som var på besøk på slottet, møtte spøkelset til Frederik 2. i musikksalongen, satt kongen og trampet takten mens han blunket lurt til dem.

Også en grevinne på slottet har hatt den samme opplevelsen med det kongelige gjenferdet .

Ond hund varsler død

Ikke alle spøkelser har menneskelig form. Der hvor Akershus slott og festning ligger nå, ytterst på Akersneset i Oslo, begynte man i middelalderen å bygge en kongeborg. Kommandanten på borgen befalte at en hund skulle begraves levende ved borgporten.

Denne grusomme handlingen skulle sikre at hunden gikk igjen. Slik skulle den vokte inngangen til evig tid, og dermed beskytte mennene innenfor. Det er uvisst om det er på grunn av det døde dyret eller ikke, men Akershus festning har faktisk aldri blitt inntatt med makt.

Men selv for nordmenn som har holdt til på borgen, har ikke spøkelseshunden vært noe behagelig bekjentskap. For Malcanisen – Den onde hund – skremte nemlig ikke bare fiender.

Så snart den siste steinen var lagt i 1299, begynte hunden å gjø og lagde et forferdelig spetakkel. Den spøkte spesielt mye under østsiden av slottet, i Mørkegangen ved hovedporten.

En dag i 1550 styrtet deler av Mørkegangen sammen på merkelig vis.

Den danskfødte adelsmannen Peder Hanssøn Litle, som var høvedsmann og kommandant på borgen, måtte mot sin vilje bevege seg ned i festningens indre for å skaffe seg oversikt over omfanget av skaden. Der ventet Den onde hunden med flekkede tenner og røde øyne som lyste i mørket.

Adelsmannen forsvarte seg som best han kunne mot det uhyggelige vesenet. Hunden forsvant ikke før Peder Litle kastet den brennende fakkelen han brukte til å lyse opp kjelleren med, mot vesenet.

Peder tumlet ut på alle fire. Heldigvis var han uskadd og kunne tørke svetten av pannen og slutte seg til kameratene i varmestuene ovenpå, men lettelsen varte ikke lenge.

Ved påsketider året etter falt han av hesten og slo seg stygt. Peder kom seg aldri fra fallet, og i september 1551 døde han som følge av skadene. Ifølge historien skal alle andre som også har sett Malcanisen, fått en lignende skjebne.

Selv om Akershus ble bygd om på 1600-tallet, spøker hunden fremdeles. Festningen går ellers for å være det mest hjemsøkte stedet i Norge. For eksempel skal kammerpiken til Margrete 1. også hjemsøke gangene på Akershus.

Margrete 1. (1353-1412) befant seg ofte på borgen, hvor en av hennes kammerpiker sultet i hjel under en spesielt hard vinter. I dag forteller flere at de har sett henne i Margretesalen. Piken vandrer hvileløst frem og tilbake i mørket, og hun har ikke noe ansikt.

Selv om de fleste gjenferd gjerne er flere århundrer gamle, er ikke alle spøkelser av eldre dato. Den kongelige gården Skaugum, sørvest for Oslo, er hjemsøkt av den tyske rikskommissæren Josef Terboven.

Rikskommissæren tok embetet umiddelbart etter at nazistene hadde okkupert Norge i april 1940. Han markerte seg straks ved å beslaglegge kronprinsparets bosted, storgården Skaugum, og ved sin usedvanlig brutale oppførsel.

For eksempel ga Terboven i 1942 ordre om at 288 syke krigsfanger i Beisfjord fangeleir, som lå i Nord-Norge, skulle henrettes.

Fangevokterne henrettet de syke med maskingeværer, mens fanger som gjemte seg i brakkene, ble brent levende. Fremferden til rikskommissæren var så brutal at selv propagandaminister Joseph Goebbels mente at han gikk for hardt frem.

Terboven vaklet aldri – heller ikke da krigslykken snudde seg mot tyskerne. Hans personlige ambisjon var å sikre at festningen Norge ville holde stand, selv om alle andre tyske besittelser overga seg. Den 8. mai 1945 kapitulerte Tyskland, og selv Terboven innså at alt håp var ute.

I stedet for å møte nederlaget og de allierte troppene, valgte rikskommissæren å sprenge seg selv i luften. Rundt midnatt gikk han ned i en bunker nær gården med 50 kilo dynamitt og detonerte ladningen.

Gardister som passer på det norske kronprinsparet hevder at de har sett Terboven vandre hvileløst rundt på området. Kanskje har han ikke gitt opp Festung Norwegen, eller kanskje han går igjen som straff for sine onde gjerninger.

Både gamle og nye spøkelseshistorier er en del av en tradisjon som går flere tusen år tilbake. Allerede den greske dikteren Homer, som levde på 700-tallet f.Kr., nevnte ånder av døde som levde og ferdes i dødsriket Hades.

I de følgende århundrene oppsto forestillingen om at ånden til en død kunne sveve rundt stedet der liket hadde blitt gravlagt, eller at en død ville hjemsøke familien hvis han eller hun ikke ble begravd etter fastsatte ritualer.

Verdens første spøkelseshistorie ble skrevet ned i det første århundret av den romerske politikeren og forfatteren Plinius den yngre. Historien handler om en hvileløs sjel som ikke hadde fått en skikkelig begravelse og derfor hjemsøkte et hus i Athen.

Noen av historiene om slottsspøkelser går helt tilbake til middelalderen, men mange av fortellingene ble slik vi kjenner dem på 1800-tallet.

Hos den toneangivende delen av befolkningen tok vitenskap og rasjonelle tanker over der hvor religion og overtro tidligere hadde styrt hverdagen. Senere kom romantikken som et motsvar til den nye rasjonalismen, og romantikken fremmet fortiden, naturen og det mystiske.

Døden var også en naturlig del av hverdagen. Legekunsten hadde ennå ikke klart å få bukt med infeksjoner og vanlig sykdommer som tok livet av folk, og det var mange fortellinger om kjære som kom tilbake fra de døde for å trøste sine etterlatte.

Andre kunne gjennom disse historiene og på god avstand fra det som var farlig, få seg et godt grøss, akkurat som våre dagers grøsserfilmer.

Spiritistiske seanser, kommunikasjon via ouija-brett og «ånden i glasset» var populært tidsfordriv. Samtidig florerte det med fortellinger om hjemsøkte hus og slott, og mange av fortellingene vi kjenner i dag, ble skrevet ned på 1800-tallet.

Forskere kastet seg også over spøkelseshistoriene og prøvde å forklare dem ut fra naturvitenskapelige prinsipper. I London ble Society for Psychical Research opprettet av vitenskapsfolk i 1882. Formålet var å forklare hva som lå bak paranormale hendelser.

Medlemmene var høyt respekterte forskere, flere av dem hadde blant annet fått nobelprisen. Selskapet avslørte mye bedrageri, men de fant også ut at det faktisk var ganske vanlig å ha sett spøkelser. De oppdaget også at øyevitnenes psykologiske tilstand påvirket opplevelsen.

Andre tok utgangspunkt i ny teknologi og kunnskap for å forsøke å forklare overnaturlige fenomener som «elektriske utladninger» eller «fotografier av fortiden».

Treverk knirker, og mørket lurer deg

Nå, rundt 150 år senere, har vitenskapen fortsatt ikke klart å forklare alle hendelser som passer under kategorien paranormale opplevelser. Imidlertid har man kommet langt på vei i å finne årsakene til de vanligste «overnaturlige» fenomenene, og de er ofte helt naturlige, kan forskere fortelle.

Spøkelser i gamle hus og slott kan ofte forklares med tilstanden på bygget. Er det for eksempel dårlig belyst, er det lett å innbille seg at det tusler «noe» i mørke kroker. Og lyden av treverk som knirker i vinden, kan høres som fottrinn over gulvet.

Fenomenene kan imidlertid også skyldes muggsopp. Over flere måneder har professor Shane Rogers ved Clarkson University i USA sett på følgene av å puste inn muggsopp.

Foreløpige undersøkelser tyder på at muggsopp ikke bare irriterer luftveiene og øynene, men at de også påvirker hjernen. Soppen kan fremkalle en uforklarlig frykt eller forvirring som kan tolkes som en overnaturlig opplevelse. Den trives som kjent godt i fuktige og forsømte miljøer som man ofte finner i eldre hus og kjellere.

Hvis Shane Rogers har rett, kan teorien forklare hvorfor spøkelser ofte holder til i gamle og forfalne hus.

Muggsopp er ikke de eneste stoffene som er i søkelyset når vitenskapen leter etter en forklaring. I 1921 publiserte legen W.H. Wilmer en fortelling om et hjemsøkt hus i tidsskriftet American Journal of Ophthalmology.

En familie flyttet inn i et hus, og ganske snart begynte de å oppleve rare ting. På uforklarlig vis flyttet møbler seg om natten, hviskende stemmer hørtes i gangene og hele tiden følte familiemedlemmene at noen holdt øye med dem.

De opplevde til og med at noen holdt dem fast i sengen. De uhyggelige opplevelsene fortsatte helt til en tekniker undersøkte ovnen som sto i huset.

Det viste seg at ovnen var defekt, og hver natt fylte den huset med kullos, en fargeløs, luktfri og særdeles giftig gass.

Legene konkluderte med at kullos i små mengder førte til hallusinasjoner, som igjen forklarte spøkelseshistoriene. Og ganske riktig – så snart ovnen ble reparert, sluttet spøkelsene å komme.

Usynlige “bølger” flytter møblene

Senere har også infralyd blitt utpekt som årsak til overnaturlige fenomener. Infralydbølger er lyd som beveger seg på veldig lave frekvenser.

For eksempel så bruker dyr som hvaler, flodhester og elefanter lavfrekvente lyder for å kommunisere med hverandre. Det er lyder som det menneskelige øret ikke oppfatter. Disse lydbølgene er imidlertid veldig kraftige, og i noen tilfeller kan de flytte tunge objekter og knuse ruter og til og med menneskekropper.

Det meste av infralyd er lagd av mennesker. Fly, raketter, biltrafikk, satellitter og vindturbiner bidrar til det daglige bombardementet av lyder som mennesker og dyr utsettes for.

Man har studert effekten av vindturbiner og trafikkstøy i nærheten av boliger. Undersøkelsene har vist at lavfrekvent støy skaper en følelse av forvirring og panikk, og at den kan endre hjerterytme og blodtrykk. Kroppen blir ubevisst påvirket av infralyden, og man føler tydelig en «dyster stemning».

Vic Tandy, en ekspert i informasjonsteknologi ved Coventry University i England oppdaget på 1980-tallet at infralyd endog kan skape en illusjon av tilstedeværelse av et usynlig vesen. Tandy jobbet i et laboratorium som laget medisinsk utstyr, og spesielt i et av rommene følte Tandy et stort ubehag.

"Jeg ble rammet av kaldsvette og grepet av nedtrykthet, men følte også at det var noen i rommet sammen med meg," fortalte Tandy senere.

Plutselig så han en skikkelse ut av øyekroken. Men da han snudde seg for å undersøke saken nærmere, var skikkelsen borte. Tandy fikk forklaringen dagen etter. Forskeren var en ivrig fekter på fritiden, og da han ville pusse kården sin i det samme rommet som han hadde sett skikkelsen dagen før, la han merke til at klingen vibrerte.

Tandy fant ut at vibrasjonene skyldtes 19-hertz lydbølger som kom fra ventilasjonssystemet. Lyden kunne ikke høres, men fremkalte de skremmende, spøkelsesaktige effektene. I et amerikansk eksperiment delte forskerne opp et team av testpersoner i to grupper.

Den ene gruppen ble – uten å vite det – utsatt for svake infralydbølger. Etterpå intervjuet forskerne de to gruppene om opplevelsen i rommet.

Resultatet var tydelig. En overvekt av testpersonene som hadde vært utsatt for infralydbølger sa at de hadde opplevd en rislen nedover ryggen og følt at usynlige skikkelser befant seg i rommet sammen med dem. Ytterligere studier bekrefter sammenhengen.

Ifølge forskerne kan teorien forklare hvorfor spøkelsesvandring ofte finner sted i stormfullt vær, når vinden forårsaker de dype infralydfrekvensene.

Forskere fra det engelske National Physical Laboratory har også undersøkt hvorfor enkelte steder ser ut til å tiltrekke seg flere spøkelser enn andre, og funnet ut at infralyd samler seg i bestemte lommer som for eksempel trange innganger til større fjellhuler.

Spøkelser kommer når vi sover

Mens det er påvist at lavfrekvente lyder skaper uro i kroppen, har forskere lenge undret seg over hvorfor det spøker mest om natten, rett før vi sovner. For eksempel så dukker den hvite damen på Dragsholm slott opp på denne tiden av døgnet.

Forskere som jobber med å kartlegge menneskers naturlige søvnrytme, har oppdaget at tidspunktet ikke er tilfeldig. Fenomenet henger ofte sammen med søvnparalyse, også kalt søvnlammelse. Hjernen går gjennom forskjellige faser mens vi sover.

Det første fasen er den lette søvnen, som blir kalt «non-rapid eye movement»-fasen (NREM). Deretter blir søvnen dypere, inntil du glir inn i den delen som blir kalt «rapid eye movement» (REM). Senere blir søvnen lettere igjen, helt til den går over i våken tilstand.

De mest livaktige drømmene foregår under REM-søvnen, men det er i den tidlige og sene fasen, når hjernen faller i søvn og når den er i ferd med å våkne, at hjernebølgene kan spille oss et puss.

I de fasene kan den som sover oppleve fenomener som flekker, lyse striper, geometriske figurer eller menneskelige former. Lyder i form av høye brak, hvisking eller roping er heller ikke uvanlig.

Forsøk viser at mange tror at de er våkne i denne fasen. Samtidig er kroppen lammet, og sannsynligvis er det av sikkerhetshensyn. Da vil vi ikke kunne leve ut drømmer som kan være skadelige, for eksempel som å prøve å fly eller hoppe ut av vinduet.

Hos mennesker som lider av søvnlammelse, fortsetter deler av REM-søvnen inn i den fasen. De opplever at de er våkne samtidig som de har drømmelignende hallusinasjoner. Det kan også skje når de er i ferd med å falle i søvn.

Samtidig er kroppen lammet, og derfor kan dette ofte være en ubehagelig opplevelse. Noen kan føle et trykk mot brystet, akkurat som om det er et usynlig vesen som holder dem nede.

Fenomenet har gitt opphav til ordet mareritt – fornemmelsen av at noe eller noen sitter på brystet ditt mens hjernen forgjeves forsøker å våkne. Tilstanden er forholdsvis vanlig, en undersøkelse viser at hele åtte prosent mener å ha opplevd dette.

Ved å manipulere søvnen kan forskere fremkalle denne tilstanden.

Utydelige skikkelser skimtet i øyekroken i grenselandet mellom søvn og våken tilstand eller plutselige følelser av tristhet er alle personlig opplevde fenomener, og alle har sannsynligvis en naturlig forklaring.

Men hva med fenomener som plutselige temperatursvingninger som kan forekomme i hjemsøkte hus og som faktisk kan måles med et termometer?

Også dette finnes det en forklaring på. Med kameraer, varmefølsomme skannere, bevegelsessensorer og andre måleinstrumenter har den britiske atferdsforskeren Richard Wiseman undersøkt Hampton Court Palace, som ligger 20 kilometer utenfor London.

Slottet går for å være et av de mest hjemsøkte i England, og i årevis har besøkende fortalt at de plutselig kan merke en gjennomtrengende kulde, og under slottsvandringer kan de kjenne kuldegysninger gå nedover ryggen.

Richard Wiseman har foretatt fuktmålinger på de stedene hvor de besøkende har rapportert flest hendelser. Målingen viser at dette også er de fuktigste.

Wiseman forklarer at fukten forårsaker små temperaturendringer som besøkende opplever som kalde områder i slottsgangene og værelsene, og at det kan være deler av forklaringen på hvorfor overnaturlige hendelser ofte opptrer på bestemte steder.

Hjernen spiller oss et puss

Vitenskapelige teorier kan forklare mange av spøkelsene som går igjen på forskjellige slott og herregårder i Norden. Ofte er et spøkelse bare en skygge eller en hvit skikkelse sett i øyekroken, og med en gang man opplever noe som dette, vil hjernen forsøke å forstå det uforklarlige sanseinntrykket.

Den som opplever spøkelsene, vil med en gang sette opplevelsen inn i en ramme bygd på kunnskapen han eller hun har om stedet, og det kan være forklaringen på at spøkelser foretrekker gamle hus.

Gardistene som ser de uforklarlig skyggene på Skaugum, vil tenke på Terboven og konkludere med at de har sett nazistens gjenferd. Historiene om grusomhetene Terboven ga ordre om mens han bodde på Skaugum, er historisk korrekte. Slik er det ikke med de fleste andre spøkelseshistorier, som for eksempel fortellingen om Celestine.

Kilder forteller ingen ting om en kvinne som het Celestine Mariann de Bayonne Gyldenstierne, men hvis kronologien skal stemme, så er mannen som skal ha vært faren hennes, riksråd Mogens Gyldenstierne, beskrevet i historiske kilder og fortellinger.

Riksråden skal ha vært en dyktig admiral, og han hørte til i kretsen av betrodde adelsmenn rundt kong Frederik 1. Verken dagbøkene til Gyldenstierne, brevveksling med kona Anne Krabbe eller fortellinger andre har skrevet ned, nevner en datter ved navn Celestine. Det er heller ikke nevnt noen innmuring.

Historikere presiserer også at datterens navn ikke er vanlig for perioden. Det er med andre ord ikke mye sannhet i den historien.

Likevel er fortellingen om Celestine og andre spøkelser fremdeles populære. Skyldes det at vi faktisk setter stor pris på et skikkelig godt grøss? Men også det kan vitenskapen gi oss en forklaring på. Grøsset og forskrekkelsen får nemlig hjernen til å utløse dopamin – et signalstoff som setter i gang et «belønningssystem» som gir en følelse av velvære og lykke.

Én ting er i hvert fall sikkert – det finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan se og umiddelbart forstå. Men tingene har gjerne navn som infralydbølger, spesielle søvnfaser og kuldebroer og kan forklares vitenskapelig.