På sporet av fabeldyrene

Myter om store øgle- eller slangelignende vesener er kjent over hele verden. Landdragene er milde og kloke, men kan også være onde og brysomme.

Noen av de best kjente og mektigste fabeldyrene er landdrager – de er kjent over hele verden og i alle kulturer i ulike varianter.

Opprinnelsen deres er ikke kjent, men det er ofte en glidende overgang mellom dragemyter og historier om velkjente krypdyr som krokodiller og kvelerslanger. Mange drager har stor interesse for gull og edelsteiner, som de kan bruke lang tid på å samle. Med tiden opparbeider dragene seg store rikdommer, ettersom de kan bli svært gamle.

Troen på landdrager er i dag mest utbredt i Kina, der de anses for å være guddommelige vesener som bringer hell og rikdom.

Symbolikken bak drager er nesten like variert som dragene selv, men grovt sagt er dragene i den vestlige verden gjerne onde og brysomme, mens dragene i Østen typisk er vise og gode.

Kentaurene, som ifølge mytene holder til i fjellområdene i Hellas, oppsto da kong Ixion i forvirring voldtok en sky som liknet Zevs’ kone, Hera.

Kentaurer og mennesker har alltid stått på dårlig fot med hverandre og utkjempet utallige slag, fordi kentaurer lett blir aggressive når de drikker vin.

Det største slaget fant sted da kentaurene forsøkte å bortføre alle kvinnene i kong Pirithous’ bryllup. Etter det ble alle kentaurer drept eller fordrevet.

Både i gresk mytologi og senere litteratur har kentaurene symbolisert det utemmede, barbariske og usiviliserte, selv om enkelte kentaurer også har opptrådt som vise læremestre for greske helter.

Mennesker som forvandler seg til ulver – varulver – er mest vanlig i Europa, men er også blitt spredd til andre deler av verden.

Det hersker stor uenighet om hvordan myten er oppstått, men ideen om at mennesker kan forvandle seg til dyr, er dypt forankret i mange religioner og mytologier. Det kan derfor tenkes at mytene er oppstått uavhengig av hverandre.

I de fleste historiene er varulvene vanlige mennesker som er rammet av en forbannelse som gjør at de blir forvandlet til et dyr.

Varulven har sjelden en symbolsk betydning, men har i visse sammenhenger blitt brukt til å vise at djevelen går blant oss, og kan ramme selv de mest uskyldige med sine forbannelser.

Hestelignende vesen med horn i pannen er særlig kjent fra Europa, men er også kjent i Asia og Afrika. Greske forfattere var de første som beskrev enhjørninger, som i antikken ble oppfattet som virkelige dyr.

De mer magiske egenskapene – at hornene deres kunne nøytralisere gift og gjennombore alt – kom først til i middelalderen. Samtidig oppsto enhjørningens klassiske utseende som en hvit hest med et horn i pannen.

I tidligere beskrivelser er det eneste fellestrekket hornet – for eksempel beskriver Marco Polo et dyr som i dag mest minner om et neshorn.

I perioder har enhjørninger vært symbol på mot og styrke, men som oftest sto de for dyder som renhet og jomfruelighet.

Historier om dragelignende vesener som lever i sjøer eller havområder, er kjent fra nesten alle kulturer.

I norrøn mytologi kan man for eksempel støte på vanndragen over dem alle: Midgardsormen, med en kropp som når rundt hele jorden.

Vanndrager er ofte slangeformet, men kan i blant også ha luffer. Mens havdrager ofte er til stor fare for skip og sjøfolk, viser sjødrager seg bare en sjelden gang på overflaten.

De vokter i stedet ofte over inngangen til sunkne slott, bunnløse brønner eller store skatter.

Det fins en rekke svært gamle beretninger om kraken og lignende gigantiske havvesener, men den første detaljerte beskrivelsen av sjøuhyrene stammer fra midten av 1700-tallet.

I denne kilden forteller den norske biskopen Erik Pontoppidan at man kan støte på et dyr i havet utenfor norskekysten som er så enormt, at når det ligger stille hender det at sjøfolk tror det er en øy.

Kraken har et stort antall lange armer, og selv om dyret er sterkt nok til å trekke selv de største skip ned under havflaten, er det likevel farligst når det dykker ned under vannet, fordi det skaper en virvelstrøm som trekker skip ned i dypet.

Det er imidlertid ikke alt ved kraken som er vondt og farlig, for hvis den ligger på bunnen, tiltrekker den fisk i store mengder. For en modig fisker kan det derfor være store fangster å hente hvis han setter livet på spill og følger kraken.

I eventyr og romaner er kraken kommet til å stå som symbol på havets farer – som i boken “En verdensomseiling under havet”, hvor Jules Verne flere ganger refererer til kraken.

Sannsynligvis er kraken når alt kommer til alt et mindre mytisk dyr. Allerede i første halvdel av 1800-tallet slo den danske zoologen Japetus Steenstrup fast at historiene om kraken måtte være overdrevne beskrivelser av møter med tiarmede kjempeblekkspruter. Disse dyrene kan bli opptil 13 meter lange.

Da de første europeiske kolonistene kom til Australia på 1700-tallet, hørte de for første gang om bunyippen.

De innfødte beskrev den som et vanndyr med hestehale, luffer og hvalrossliknende tenner – og en trang til å ete alle som kom i nærheten av sjøer eller elver om natten.

Kolonistene antok at bunyippen var et virkelig dyr som bare ikke var oppdaget ennå, og i 1848 ble et bunyip-kranium til og med stilt ut på Australian Museum i Sydney. Det viste seg senere å være et deformert hestekranium.

Bunyippen er dypt forankret i de australske aboriginernes mytologi, og det fins tallrike klippemalerier som forestiller bunyipper. Man regner derfor med at bunyip-historiene går minst 10 000 år tilbake i tid.

Det får fagfolk til å anta at historiene muligens handler om en dyreart som nå er utdødd. Andre mener at bunyipper ganske enkelt er seler som har svømt seg vill i Australias elvesystemer.

Havfolk i forskjellige utgaver er kjent over hele verden. De kan være vennlige og gode, men lokker også uforsiktige menn på avveier.

Vesener med menneskeoverkropp og fiskehale er kjent over hele verden, men er særlig blitt beskrevet i områdene langs kystene i Europa. S

annsynligvis har historiene om havfolk opprinnelse i det gamle Babylon for mer enn 3000 år siden. Et gammelt sagn fra området forteller om havguden Oannes, som hadde menneskehode og -bein, men ellers liknet en stor fisk.

Med tiden ble historiene mer dominert av kvinnelige havfolk – havfruer – som ofte hadde uheldige vaner. I det gamle Hellas kunne de for eksempel synge så vakkert at sjømenn hoppet i sjøen uten tanke for om de kunne svømme eller ei.

I senere historier lokker de skip på grunn, fordi sjømenn blir betatt av det vakre utseendet deres. I de fleste deler av verden har havfolk blitt behandlet med stor respekt.

De kunne være hjelpsomme og vennlige, varsle uvær og hjelpe skipbrudne sjøfolk inn til land, men like ofte var de den direkte årsaken til katastrofene.

Luftdrager er de mest klassiske drageformene; de opptrer i de mest kjente folkeeventyrene og legendene. Flygende drager fins i mange utgaver og har forskjellige funksjoner – alt etter hvilken kultur de kommer fra.

Den sentral- og søramerikanske quetzalcoatl er en stor, flygende slange som skjenker visdom til menneskeheten, mens den australske regnbueslangens mest betrodde oppgave er å bære regnbuen på ryggen og sette den opp på himmelen når det har regnet.

I Kina og Japan er luftdrager som oftest vise og gode – om enn strenge – beskyttere som det kan være vanskelig å komme i kontakt med, ettersom halene deres skaper tornadoer og skypumper når de henger ned fra skyene.

Luftdragenes symbolske betydning er like forskjellig som de selv. De kan være den inkarnerte ondskap og grådighet, men kan også bety visdom, godhet og et langt liv.

Noen av de verste fabelvesenene man kan havne i klørne på, er harpyiene. De er onde og voldelige og opptrer som hevnere med vinger som straffer og torturerer mennesker som påkaller seg gudenes vrede. Dette er ofte noe som skjer når de er på vei til Tartaros – dødsriket i gresk mytologi.

Antallet harpyier varierer mye fra historie til historie. I de eldste beretningene er det bare to – senere vokser antallet til tre. De er søstre og går under navnene Aello, Podarge og Okypete.

Harpyienes navn er forbundet med ulike vinder, og derfor har mange oppfattet dem som personifiseringer av vindene – eller kanskje snarere den ødeleggende kraften som vinder kan ha.

Den opprinnelige betydningen av ordet “harpyi” er “virvelvind”, og det sies at harpyier bare jager når det er dårlig vær.

Opprinnelig hadde ikke harpyiene fuglekropp og menneskehode, men opptrådte som flygende ånder som lokket veifarende i ulykke. I andre sammenhenger opptrer de som flokker av ondskapsfulle fugler.

Ifølge nordamerikanske indianere oppstår torden og storm når tordenfuglene forlater reirene for å fly på jakt. Enkelte forskere mener at mytene om de gigantiske fuglene kan ha rot i virkeligheten.

Blandt de nordamerikanske indianere er storme og torden ikke meteorologiske fænomener. Uvejret skyldes derimod de enorme tordenfugle, som af og til forlader deres hjem på bjergtoppene for at jage over skovene og prærierne.

Deres vingeslag trækker skyerne sammen, og når de slår vingerne mod hinanden, opstår et tordenbrag, der kan høres vidt omkring. Lynene er enten gnister, der dannes, når tordenfuglene blinker, eller kommer fra lysende slanger, som de bærer i deres kløer.

Tordenfuglenes oprindelse er uvis, men troen på dem har været vidt udbredt blandt nordamerikanske indianere.

Så sent som i slutningen af 1800-tallet eksisterede talrige klippemalerier af tordenfugle – specielt i det vestlige Nordamerika – men i dag er alle malerierne forsvundet.

Tordenfuglenes vigtigste funktion har været at give en forklaring på et uforståeligt fænomen – uvejrenes opståen – og gøre det mere håndterligt.

Forskere mener i dag, at indianernes myter kan være mundtlige overleveringer om virkelige gigant-fugle, som nu er uddøde. Det er sandsynligt, at fuglene stadig levede i Nordamerika, da indianerne indvandrede til området for 12.000 år siden.

For nordamerikanske indianere er ikke storm og torden meteorologiske fenomener. Uværet skyldes derimot de enorme tordenfuglene som av og til forlater hjemmene sine på fjelltoppene for å jage over skogene og præriene.

Vingeslagene deres trekker skyene sammen, og når de slår vingene mot hverandre, oppstår et tordenbrak som kan høres i mils omkrets. Lynene er enten gnister som dannes når tordenfuglene blinker, eller kommer fra lysende slanger som de bærer i klørne.

Tordenfuglenes opprinnelse er uviss, men troen på dem har vært utbredt blant nordamerikanske indianere.

Så sent som på slutten av 1800-tallet fantes det tallrike klippemalerier av tordenfugler – særlig i det vestlige Nord-Amerika – men i dag er disse maleriene forsvunnet.

Tordenfuglenes viktigste funksjon har vært å gi en forklaring på et uforståelig fenomen – hvordan uvær oppsto – og gjøre det mer håndterlig.

I dag mener forskere at indianernes myter kan være muntlige overleveringer om virkelige gigantfugler som nå er utdødd. Det er sannsynlig at det fremdeles fantes slike fugler i Nord-Amerika da indianerne innvandret til området for 12 000 år siden.

Myten om fugl Føniks stammer fra det gamle fønikiske riket – dagens Libanon og Syria. Herfra har den trolig spredt seg til andre deler av verden, hvor man også forteller historier om udødelige fugler.

Det spesielle ved Føniks er nemlig at det alltid bare er én fugl i live om gangen. Den lever til gjengjeld svært lenge –
et sted mellom 500 og 1500 år, alt etter hvilken myte man leser. Når det går mot slutten, bygger den et bål av greiner fra kaneltreet, som den setter seg i og tenner på.

Når den gamle fugl Føniks har brent opp, oppstår en ny Føniks av asken.

Den legendariske fugl Føniks med vinger av gull og purpur er i tidens løp blitt tilskrevet forskjellige magiske evner.

I middelalderen fikk fugl Føniks plass i kristen dyresymbolikk, fordi dens frivillige død, oppstandelse og evige liv samt den kyske forplantningen, gjorde den til et opplagt symbol for Kristus.