Svart magi ga sex og suksess

Trollmenn og hekser hadde gode dager i oldtiden, for folk var overbevist om at de de kunne nedlegge drømmekvinne, drepe fienden og lamme motparten i retten ved hjelp av besvergelser og dukker.

Trollmenn og hekser hadde gode dager i oldtiden, for folk var overbevist om at de de kunne nedlegge drømmekvinne, drepe fienden og lamme motparten i retten ved hjelp av besvergelser og dukker.

© Marie-Lan Nguyen/Wikimedia Commons/CC-BY 2.5Akg-Images/Ritzau Scanpix

Like før de store anleggsmaskinene rykket inn på Piazza Euclide i Roma for å klargjøre bygge­grunnen til et nytt P-hus, gravde en italiensk fors­kergruppe seg ned i den leirholdige grunnen i håp om å finne spor fra an­tikken.

Resultatet av anstrengelsene var en bemerkelsesverdig samling av voodoo­dukker og inngraverte blytavler fra 300-tallet e.Kr.

Flere av dukkene var plassert i små og kisteliknende blyskrin, og på et av skrinene fant forskerne et fingeravtrykk som trolig stammer fra en kvinne som var profesjonell heks.

Forskerne har ikke funnet ut nøyaktig hvilket formål voodoodukkene og tavlene kan ha hatt, men det er trolig to muligheter: Enten har heksen brukt dem på vegne av en kunde til å kaste forbannelser over en konkurrent, eller hun har vært ute i et mer romantisk ærend, nemlig å føre en mann og en kvinne sammen på magisk vis.

En mosaikk fra den romerske byen Pompeii avbilder kvinner kanskje er trollkvinner.

© Martin Bache/Imageselect

Hekseri og trolldomskraft gjennom­syret oldtidens folketro, og det var ikke noe man spøkte med. Alt fra impotens til mord kunne tilskrives slike overnaturlige krefter.

Den romerske dikteren Ovid mistenkte i det første århundret f.Kr. heksekunster for å være årsaken til sin manglende manndomskraft: ”Er jeg et stakkars offer for trylleformler og urter, eller har en heks stukket nåler midt inn i leveren på et rødt voksbilde av meg?”

Magi tar livet av tronfølger

At magien til og med kunne være dødelig, fremgår av historikeren Tacitus' opptegnelser fra år 19 e.Kr., da feltherren Germanicus, som var keiser Tiberius' tronfølger, nettopp var død:

Ryktet sier at feltherren Germanicus ble drept ved hjelp av trolldom.

© Pierre Selim, Creative Commons CC0 1.0

”Undersøkelser av gulvet og veggene i huset hans påviste rester av menneskekropper, trylleformler, forbannelser, blytavler inngravert med Germanicus' navn, blodig aske og andre ingredienser, som etter sigende kan sende en levende sjel til graven,” heter det i antikke kilder.

De romerske domstolene henrettet en trollkvinne ved navn Martina for mordet på tronarvingen, mens senator Gnaeus Calpurnius Piso og hans kone Plancina, som man antok var hovedpersonene bak ugjerningen, ble tvunget til å begå selvmord.

På lokket står navnene på ni menn som ifølge inskripsjonen ikke kan vitne i en rettssak. Figuren av offeret med bundne armer og bein ga magien ekstra kraft.

© Akg-Images/Ritzau Scanpix

Alle kastet forbannelser

Oldtidens grekere og romere brukte magi til alt fra rettssaker til hevn over folk som hadde stjålet fra dem eller truet deres virksomhet. Felles for forbannelsene var at alt fra slaver til rikmenn kjøpte dem, og alle var fullstendig overbevist om at de virket.

Rettssaker

“Jeg legger dette trylleformularet hos deg (den avdøde, red.), så du kan gjøre Ariston taus og gi hans navn til under­verdenens guder”.

  • Forbannelse funnet i en grav. Den er skrevet av en mann som saksøkes av en viss Ariston (funnet på Kypros).

Sport

“Angrip, bind, overhal, skjær opp, og hugg i småstykker både hestene og kuskene­ fra det blå teamet”.

  • Forbannelsestavle funnet nær romersk­ hesteveddeløpsbane­ (funnet i Libanon).

Hevn

“Til Guden Nodens. Silvanus har mistet en ring og gitt deg dens halve verdi. La ikke Senicianus ha god helbred før han bringer ringen til ditt tempel”.

  • Forbannelsestavle funnet i tempel i England.

Kjærlighet og sex

“Jeg binder deg, Theodotis, så du aldri­ kan sove med en annen mann, bli tatt analt eller ha oralsex med andre enn meg”.

  • Blytavle med sjalu beilers forbannelse (funnet i Egypt).

Et utvalg tavler, som hadde inngravert trylleformler og ofte også et navn, hørte med blant trollkvinnenes mange magiske rekvisitter. Forskerne kjenner til over 1500 av disse tavlene, som stammer fra det femte århundret f.Kr. og 1000 år fremover.

De fleste er funnet i Hellas, og oldtidens grekere omtalte tavlene som ”forbannelser som binder”. Tavlenes formål var nettopp å påkalle overnaturlige makter som kunne tryllebinde et menneskes handlinger eller helse.

For å skape en bindende forbannelse var det nødvendig å gravere inn både navnet på offeret samt en trylleformel på en blytavle, som siden ble brettet eller rullet sammen og ofte slått igjennom med nagler.

Tavlen ble deretter plassert i en grav, i en brønn eller en kilde, slik at den skulle være innenfor rekkevidde av de underjordiske demonene eller gudene som skulle sette forbannelsen ut i livet. Tavlene er trolig en gresk oppfinnelse som romerne tok med seg da de slukte riket i øst.

“ Jeg binder tungen, sjelen og talen han utøver.” Forbannelsestavle fra Athen.

Bandt motstanderens tunge

De fleste tavlene handler om konkurranse på veddeløpsbanen og i retten. En romersk blytavle, funnet i Kartago, ber for eksempel gudene eller demonene om å ”binde hvert eneste av Victoricus' lemmer og hver eneste av hans sener, veddeløps­kjøreren fra det blå laget”.

Arkeologer har funnet blytavler som forbanner veddeløpskjørere overalt i den romerske verden. Romerne var gale etter veddeløp og tydde ofte til magi for å sikre seier til eget team.

© Imageselect

Også i retten var bindende forbannelser et utbredt fenomen, men der var det snarere ofrenes sinn og talegaver i stedet for kropper man ønsket å sette en stopper for.

For eksempel er det funnet en blytavle i Athen der forfatteren ønsker å lamme motpartens munn: ”Theagenes, slakteren. Jeg binder tungen, sjelen og talen han utøver. Pyrrhias. Jeg binder tungen, sjelen og talen han utøver”, lyder tavlens tekst.

Forbannelsen lukker munnen på ytterligere en rekke navngitte personer og slutter: ”Alle disse binder jeg, gjemmer jeg, begraver jeg, nagler jeg fast. Hvis de stiller motkrav overfor voldgiftsdommeren eller retten, måtte de synes å være uten betydning i både ord og gjerning.”

De fleste blytavlene fra perioden før romertiden er trolig blitt gravert av amatører, for de er klossete skrevet og fulle av stavefeil og grammatiske feil. Men et avsnitt av Platons ”Republikken” kan tyde på at det allerede i år 400 f.Kr. var profesjonelle magikere og tavlemakere på ferde, i alle fall i Athen.

Det blir bekreftet av at forskerne har funnet en rekke voksdukker som med sikkerhet er datert til Platons tid. Disse dukkene er mye mer kunstferdige enn de bindende forbannelsene på blytavlene.

For eksempel er det gravert inn ett eller flere navn på hver eneste dukke, som deretter er blitt pakket ned i hvert sitt blyskrin, der også lokket er blitt forsynt med i det minste ett navn.

Det er over 40 år siden forskerne fant den første av disse voksdukkene i en grav på en av oldtidskirkegårdene i Athen. Det høyre beinet på dukken bærer navnet Mnesimachos.

Og for å være på den sikre siden har avsenderen dess­uten tilføyd: ”og alle andre, som enten er advokat eller vitne for ham.”

Heksekunst tente begjæret

Siden den gang har forskerne funnet tre andre, nesten identiske dukker i en grav rett i nærheten. Av de fire mennene som blir nevnt på disse dukkene, har tre av dem uhyre sjeldne navn, nemlig Theozotides, Mikines og – Mnesimachos.

Trolig er det snakk om tre fremtredende athenske politikere, som alle rundt år 400 f.Kr. ble stilt for retten og saksøkt av menn med anklageskrifter forfattet av den blendende oratoren Lysias.

I papyrusarket ber den forelskede mannen guder og demoner om hjelp.

Disse to voksfigurene ble funnet innpakket i papyrus, der en mann ber om at en kvinne ved navn Euphernia skal bli hans.

© University of Cologne

Kjærligheten fikk frem det verste i folk

Brennende begjær og ulykkelig kjærlighet fikk mange til å valfarte til magikerne for å få dem til å tvinge målet til å overgi seg.

Nesten 2000 forbannelsestavler fra oldtiden har blitt funnet opp gjennom årene. Av disse handler ca. 100 om å få et annet menneske til å forelske seg i eller overgi seg seksuelt til personen som har bestilt den magiske tavlen.

Både menn og kvinner kjøpte tavlene i håp om å få motparten til å oppfylle deres hete drømmer og fantasier.

Ofte var det meningen at offeret skulle miste all vilje og fullstendig overgi seg til utstederen av magien. Om kjøperne av tavlene noensinne fikk valuta for pengene, er uvisst.

Det kan aldri oppklares, men det kan mer enn gjerne ha vært den samme velstående personen som hyrte Lysias til å skrive anklageskriftene, som også betalte en trollkvinne for å kaste forbannelser over disse politikerne.

Målet var at de på magisk vis ble bundet og ute av stand til å forsvare seg i retten. En av voksdukkekistene som forskerne har funnet under Piazza Euclide, bærer innskriften Antonius, og kanskje var det navnet på en motpart i retten eller en rival på veddeløpsbanen.

Men voks­dukkene og blytavlene ble også brukt i en helt annen sammenheng, nemlig den å tvinge en kvinne til å begjære en mann. Kanskje var Antonius derfor i virkeligheten en desperat og elskovssyk mann som gikk kjærlighetens ærend.

Vant kjærlighet med nålestikk

I Egypt har forskerne gravd ut en voksdukke fra det tredje eller fjerde århundret før Kristus. Dukken kneler med føttene bundet sammen og armene bakbundet, og det er stukket 13 nåler gjennom henne: én oppå hodet, én i munnen, én i hvert øye og hvert øre, én i solar plexus, én i skjeden, én i anus, én i hver håndflate og én i hver av fotsålene.

Denne leirfiguren fra 300-tallet skulle hjelpe en mann med å vinne en kvinne.

© © Marie-Lan Nguyen/Wikimedia Commons/CC-BY 2.5

Dukken var viklet inn i en inngravert blytavle og forseglet i en krukke. Innskriften viser at en mann, Sarapammon, lagde eller fikk lagd dukken for å tvinge en kvinne, Ptolemais, til å overgi seg til ham:

”Før Ptolemais, født av Asias og datter av Horigenes, til meg. Hindre henne i å spise og drikke til hun er hos meg, Sarapammon, født av Area, og tillat henne ikke å være sammen med en annen mann, unntatt meg. Trekk henne i håret, i innvollene, til hun ikke lenger er fjernt fra meg.”

“Grip Euphemia, og før henne til meg, Theon, å elske meg med vilt begjær.” Besvergelse funnet i Egypt.

Det var slett ikke alltid man nøyde seg med å fremstille bare én enkelt dukke, for i Egypt har forskerne også funnet et par som omslutter hverandre i et hett erotisk favntak. De to dukkene er dess-uten viklet inn i papyrus, og på innsiden av papyrusarkene finnes denne høyst lidenskapelige besvergelsen:

”Grip Euphemia, og før henne til meg, Theon, å elske meg med vilt begjær, og bind henne med uløselige lenker, sterke lenker, i kjærligheten til meg, Theon, og tillat henne ikke å spise, drikke, sove, spøke eller le, men få henne til å dra av sted og etterlate faren, moren, brødrene, søstrene ... Brenn lemmene hennes, leveren, kvinnekroppen, inntil hun kommer til meg, elsker meg og ikke er ulydig mot meg.”

Umiddelbart kan det se ut som om avsenderen av dukken med nåler var en brutal beiler, men selv om virkemidlene var skarpe, var han ute i nøyaktig samme ærend som mannen som fikk formet det elskende paret: For begge gjaldt det å få drømmekvinnen til å begjære mannen helt og holdent og uten betingelser.

Heksen forble anonym

Så langt har det bare lykkes de italienske arkeologene å tyde ett navn, Antonius, på blyeskene som er funnet ved utgravningen under Piazza Euclide.

Eskene ble funnet nær en kildebrønn dedikert til den romerske gudinnen Anna Perenna, som var knyttet til årets gang. Romerne ba til henne når de ønsket seg et godt år. Magien skulle altså sannsynligvis virke innenfor et år.

Siden alle var klar over at andre kunne kaste forbannelser over dem, beskyttet mange seg mot magien ved hjelp av smykker påskrevet ondtavvergende besvergelser.

© Metropolitan Museum of Art

Hvis det er snakk om forbannelser mot en rival eller en forhatt person, enten han var atlet, politiker eller motpart i retten, inneholder skrinene bare ett navn: nemlig offerets.

Er det derimot snakk om erotisk magi, forekommer det to navn, både offerets og avsenderens. Demonene eller gudene måtte jo nødvendigvis få greie på til hvem de skulle sende kvinnen som var blitt så sexlysten.

Den romerske heksen som fremstilte dukker av mel og voks og deretter la dem i små kister, for­blir imidlertid anonym. I motsetning til Martina, som ble pågrepet og henrettet for mordet på Germanicus, etterlot hun seg bare sitt håndverk og ett enkelt fingeravtrykk etter tommelen.