Tor var sønn av Odin
Ingen gud var sterkere enn Tor. Han bekjempet gudenes fiender og sikret orden i universet.
Guden Tor kjennes fra vikingtidens rune-innskrifter samt sagalitteraturen fra 1200-tallet. Hans far var angivelig den enøyde Odin, gudenes konge, og i verket «Den yngre edda» fra rundt år 1220 skildrer islendingen Snorre Sturlason guden:
«Tor er etter Odin den mest berømte av æsene. Han er sterkest av alle guder og mennesker. Tor har to bukker som heter Tanngnjost og Tanngrisner, og en vogn som han kjører i mens bukkene trekker vognen».
På grunn av sin enorme styrke var det Tors oppgave å forsvare gudene i Åsgard og menneskene i Midgard mot jotnene – vesener i norrøn mytologi som representerte kaos. Ifølge den tradisjonelle forskningen regnet vikingene også Tor som en tordengud som sto bak uvær med lyn og torden.
Tor var nært knyttet til høsten
Mens Odin først og fremst var krigernes gud, tyder runesteiner og sagaer på at Tor var gud for den delen av befolkningen som skulle dyrke jorden. Et eksempel fins i diktet «Vellekla» fra 900-tallet.
Her fortelles det at kristendommen har spredt seg i Norge, og at markenes utbytte er dårlig. Først da Håkon jarl gjenåpner Tor-kultens hellige steder, «spirer jorden som før».
Ifølge den tyske krønikeskriveren Adam av Bremens beretning fra rundt år 1070 var Tor også i Sverige forbundet med landbruket. Når hungersnød og sykdom truet, helte befolkningen ifølge Adam en drikk ut på jorden foran en statue av den sterke guden i et tempel i Uppsala. Offeret skulle sikre vekst på markene.
Vikingene ofret gårdens geiter til Tor
Forskere mener at vikingene blotet (dvs. ofret) til Tor – en praksis som nevnes i diktet «Vellekla». Her prises den norske herskeren Håkon jarl for å gjenåpne helligstedene for guden. Antageligvis kunne ofringer også foregå hjemme på gårdene eller på offerplasser i hellige lunder.
Selve offerdyret var gjerne en geitebukk eller et annet husdyr, men i sjeldne tilfeller har offeret muligens også omfattet mennesker: Presten Dudo fra St. Quentin skrev rundt år 1000 at vikingene i Normandie ofret en mann til Tor for å sikre en vellykket innvandring fra Skandinavia.
Flere steder smykker seg med gudens styrke
- Torshavn – Færøyenes hovedstad
- Torsø – innsjø på Jylland, Danmark
- Torsjön – innsjø i Småland, Sverige
- Torshov – bydel i Oslo
- Torsberg – sted i Sverige
- Þórshöfn, Þórsnes, Þórsmörk, Þorsá (Torshavn, Torsnæs, Torsmark, Torså) – stedsnavn på Island
Runer ga beskyttelse fra Tor
Rundt år 900 fikk en viss Ragnhild på Fyn satt opp en runestein til minne om sin mann, Alle. Hun lot beskjeden ende med ordene «þur uiki þasi runaR» – «(må) Tor (inn)vie disse runene».
Lignende formuleringer kjennes fra en rekke andre danske og svenske runesteiner. Hensikten med å påkalle guden var etter alt å dømme å beskytte minnesmerkene mot hærverk.
Enkelte runesteiner avbilder også Tor, som fisker etter Midgardsormen. Bildesteinene beviser at fortellingen var kjent i vikingtiden og ikke er noe en senere saga-forfatter har funnet på.
Tor var vikingenes yndling
Tor var sannsynligvis den mest populære av de nordiske gudene. Da Olav Tryggvason i 990-årene forsøkte å kristne Trøndelag, nektet befolkningen for eksempel å gi slipp på Tor, som ifølge kongens egen saga var «den mest ansette av alle gudene».
I motsetning til alle andre figurer i det lokale tempelet var Tor pyntet med gull og sølv, og kongen måtte selv slå den prangende guddommen ned av alteret med øksa si.
Ifølge Adam av Bremen var Tor også den mest populære i tempelet i Uppsala, der han satt på en trone omgitt av Odin og Frøya, som måtte stå opp.
Tor knuste jotner
Gutter i vikingtiden så opp til Tor og strebet etter å bli like mandige som ham.
Tor var den ideelle krigeren ifølge vikingene. I motsetning til sin ledsager Loke, som folk anså for å være svak og kvinneaktig, oppførte han seg som en maskulin viking bør: Tor handlet fremfor å tale, han var målrettet, og han kjempet til siste blodsdråpe.
Selv uten sin berømte hammer, Mjølner, vek Tor aldri tilbake for en utfordring – og han var vanskelig å få has på. Under et ubevæpnet besøk hos jotnen Geirrød var Tor ifølge en myte i ferd med å bli knust da jotnens to store døtre presset gudens stol opp mot taket.
I siste sekund skjøv Tor fra med en trestav, og knuste dermed jotunkvinnene under stolen. For å få vikingene lokket bort fra Tor fremstilte kristne misjonærer Jesus som en muskuløs kriger – det ses for eksempel på Harald Blåtanns store Jellingstein fra ca. 965.
Tors hammer kom på moten
Flere bildesteiner fra vikingtiden avbilder gudens mest berømte kjennetegn – hammeren. Ifølge eddaene ble verktøyet kalt Mjølner, og når Tor kastet hammeren, traff den alltid mål. Våpenet var uunnværlig i kampen mot jotnene i Utgard.
Blant vikingene var det populært å bære en liten smykkehammer formet som Mjølner. Amuletten skulle sannsynligvis gi bæreren Tors beskyttelse. Arkeologene har funnet rundt 50 slike torshamre, og de er laget av blant annet gull, sølv, bronse og jern. Mange av smykkene er fra 900-tallet, og enkelte arkeologer mener derfor at de skal ses som et motsvar til kristendommens smykkekors.
Noen forskere mener at smykkehamrene som er funnet, ikke har noe med Mjølner å gjøre. Et argument er at lignende smykker fra jernalderen er funnet i blant annet Frankrike, Tyskland og Romania. I vikingbyen Hedeby har det dessuten dukket opp jernnagler som, bortsett fra den spisse enden, ligner flere av torshamrene.
LES OGSÅ: Vikingenes symboler – de skjulte betydningene
Hyllestdikt til Tor
Enkelte historikere har hevdet at vikingene fremsa hymner som en hyllest til Tor under religiøse seremonier. Beviset er restene av to skaldekvad fra 900-tallet der Tor i direkte tale hylles for å ha beseiret flere jotner: «Du knuste beina til Leikn, du lammet Trivalde, du kastet ned Starkad, du sto over den døde Gjalp».
Ettersom direkte tale også forekommer i andre mytologiske dikt, har flere forskere kritisert teorien.
Romantikken gjenopplivet Tor-mytologien
I takt med at Norden ble kristent, forsvant Tor ut i periferien. Historiene om ham ble imidlertid overlevert muntlig og senere skrevet ned. På 1800-tallet fikk de gamle fortellingene en renessanse – dels takket være den danske, nasjonalromantiske dikteren Adam Oehlenschläger, som blant annet har skrevet eposet «Tors reise til Jotunheimen».
Siden har Tor vært gjenstand for en rekke fortolkninger – fra den hissige familiefaren i Peter Madsens tegneserie Valhalla til figuren i Marvels superhelt-univers.