TOR var vikingenes mektigste gud

Tor var nært knyttet til høsten

Mens Odin først og fremst var krigernes gud, tyder runesteiner og sagaer på at Tor var gud for den delen av be­folk­ningen som skulle dyrke jorden. Et eksempel fins i diktet «Vellekla» fra 900-tallet.

Her fortelles det at kristendommen har spredt seg i Norge, og at markenes utbytte er dårlig. Først da Håkon jarl gjen­åp­ner Tor-kultens hellige steder, «spirer jorden som før».

Ifølge den tyske krønikeskriveren Adam av Bremens be­ret­ning fra rundt år 1070 var Tor også i Sverige forbundet med landbruket. Når hungersnød og sykdom truet, helte be­folk­ningen ifølge Adam en drikk ut på jorden foran en statue av den ster­ke guden i et tem­­pel i Uppsala. Offeret skulle sikre vekst på markene.

Vikingene ofret gårdens geiter til Tor

Forskere mener at vikingene blotet (dvs. ofret) til Tor – en praksis som nevnes i diktet «Vellekla». Her prises den norske herskeren Håkon jarl for å gjenåpne helligstedene for guden. Antageligvis kunne ofringer også foregå hjemme på gårdene eller på offerplasser i hellige lunder.

Selve offerdyret var gjerne en geitebukk eller et annet husdyr, men i sjeldne tilfeller har offeret muligens også omfattet mennesker: Presten Dudo fra St. Quentin skrev rundt år 1000 at vikingene i Normandie ofret en mann til Tor for å sikre en vellykket innvandring fra Skandinavia.

Flere steder smykker seg med gudens styrke

• Torshavn – Færøyenes hovedstad
• Torsø – innsjø på Jylland, Danmark
• Torsjön – innsjø i Småland, Sverige
• Torshov – bydel i Oslo
• Torsberg – sted i Sverige
• Þórshöfn, Þórsnes, Þórsmörk, Þorsá (Torshavn, Torsnæs, Torsmark, Torså) – stedsnavn på Island

Runer ga beskyttelse fra Tor

Rundt år 900 fikk en viss Ragnhild på Fyn satt opp en runestein til minne om sin mann, Alle. Hun lot beskjeden ende med ordene «þur uiki þasi runaR» – «(må) Tor (inn)vie disse runene».

Lignende formuleringer kjennes fra en rekke an­dre danske og svenske runesteiner. Hensikten med å påkalle guden var etter alt å dømme å beskytte minnesmerkene mot hærverk.

En­kel­te runesteiner avbilder også Tor, som fisker etter Midgardsormen. Bildesteinene beviser at for­tel­ling­en var kjent i vikingtiden og ikke er noe en senere saga-forfatter har funnet på.

Tor var vikingenes yndling

Tor var sannsynligvis den mest populære av de nordiske gudene. Da Olav Tryggvason i 990-årene forsøkte å kristne Trøndelag, nektet befolkningen for eksempel å gi slipp på Tor, som ifølge kongens egen saga var «den mest ansette av alle gudene».

I motsetning til alle andre figurer i det lokale tempelet var Tor pyntet med gull og sølv, og kongen måtte selv slå den prangende guddommen ned av alteret med øksa si.

Ifølge Adam av Bremen var Tor også den mest populære i tempelet i Uppsala, der han satt på en trone omgitt av Odin og Frøya, som måtte stå opp.

Tor knuste jotner

Gutter i vikingtiden så opp til Tor og strebet etter å bli like mandige som ham.

Tor var den ideelle krigeren ifølge vikingene. I motsetning til sin ledsager Loke, som folk anså for å være svak og kvinneaktig, oppførte han seg som en maskulin viking bør: Tor handlet fremfor å tale, han var målrettet, og han kjempet til siste blodsdråpe.

Selv uten sin berømte hammer, Mjølner, vek Tor aldri tilbake for en utfordring – og han var vanskelig å få has på. Under et ubevæpnet besøk hos jotnen Geirrød var Tor ifølge en myte i ferd med å bli knust da jotnens to store døtre presset gudens stol opp mot taket.

I siste sekund skjøv Tor fra med en trestav, og knuste dermed jotunkvinnene under stolen. For å få vikingene lokket bort fra Tor fremstilte kristne misjonærer Jesus som en muskuløs kriger – det ses for eksempel på Harald Blåtanns store Jellingstein fra ca. 965.

Tors hammer kom på moten

• Flere bildesteiner fra vikingtiden av­­bil­­der gudens mest berømte kjennetegn – hammeren. Ifølge eddaene ble verk­­­tøyet kalt Mjølner, og når Tor kas­­tet hammeren, traff den alltid mål. Våpenet var uunnværlig i kampen mot jotnene i Utgard.

• Blant vikingene var det populært å bære en liten smykkehammer formet som Mjølner. Amuletten skulle sannsynligvis gi bæreren Tors beskyttelse. Arkeologene har funnet rundt 50 slike torshamre, og de er laget av blant annet gull, sølv, bronse og jern. Mange av smykkene er fra 900-tallet, og enkelte arkeologer mener derfor at de skal ses som et motsvar til kristendommens smykkekors.

• Noen forskere mener at smykkehamrene som er funnet, ikke har noe med Mjølner å gjøre. Et ar­gu­ment er at lignende smyk­ker fra jern­al­deren er funnet i blant annet Frankrike, Tyskland og Romania. I vikingbyen Hedeby har det dessuten duk­ket opp jernnagler som, bortsett fra den spisse enden, ligner flere av tors­ham­re­ne.

LES OGSÅ: Vikingenes symboler – de skjulte betydningene

Hyllestdikt til Tor

Enkelte historikere har hevdet at vikingene fremsa hymner som en hyllest til Tor under religiøse seremonier. Beviset er restene av to skaldekvad fra 900-­­­tallet der Tor i direkte tale hylles for å ha beseiret flere jotner: «Du knuste beina til Leikn, du lammet Trivalde, du kastet ned Starkad, du sto over den døde Gjalp».

Ettersom direkte tale også forekommer i andre mytologiske dikt, har flere forskere kritisert teorien.

Romantikken gjenopplivet Tor-mytologien

I takt med at Norden ble kristent, forsvant Tor ut i periferien. Historiene om ham ble imidlertid overlevert muntlig og senere skrevet ned. På 1800-tallet fikk de gamle fortellingene en renessanse – dels takket være den danske, nasjonalromantiske dikteren Adam Oe­hlen­­­schläger, som blant annet har skrevet eposet «Tors reise til Jotunheimen».

Siden har Tor vært gjenstand for en rekke fortolkninger – fra den hissige fa­mi­lie­faren i Peter Madsens tegneserie Valhalla til figuren i Marvels superhelt-univers.