Vampyrene kommer!

I Sør- og Øst-Europa har arkeologene funnet et utall såkalte vampyrgraver. Befolkningene trodde i mange århundrer at deres kjære ville forvandle seg til forferdelige monstre etter døden. Derfor gjorde de alt for å holde vampyrene nede i graven.

I Sør- og Øst-Europa har arkeologene funnet et utall såkalte vampyrgraver. Befolkningene trodde i mange århundrer at deres kjære ville forvandle seg til forferdelige monstre etter døden. Derfor gjorde de alt for å holde vampyrene nede i graven.

getty images
© Columbia Pictures / Marvel Entertainment

Vampyrfilm ute nå: Jared Leto får smak for blod

Væsken vil renne fra munnvikene på blodsugerfansen som besøker landets kinoer fra 1. april, da Marvel-filmen Morbius har premiere.

Jared Leto har tittelrollen som biokjemikeren Michael Morbius, som lider av en sjelden blodsykdom. I et forsøk på å kurere seg selv ender han ved et uhell opp med å bli smittet av en form for «vampyrisme» som gir ham superkrefter.

Filmen er basert på Marvel-karakteren Morbius og er den siste i rekken fra Sonys Spider-Man-Univers, som også teller de to Venom-filmene.

🍿 Se traileren til filmen:

... og les mer om «virkelighetens vampyrer»:

Vampyrer var ikke bare fiksjon

En gang på 1600-tallet samlet innbyggerne i den lille polske byen Drawsko seg på den lokale kirkegården for å delta i en begravelse. Den avdøde var en kvinne i 30-årene, og det er sannsynlig at de fleste i landsbyen kjente henne.

Men det var langtfra noen vanlig begravelse som innbyggerne hadde planlagt denne dagen. Før kroppen ble lagt ned i den fuktige graven presset en av de frammøtte en liten medaljong med helgenen St. Benedikt inn i avdødes munn, i håp om at hun ville bite i metallet – framfor i de levende.

Da liket lå i graven plasserte en annen av de frammøtte det skarpe skjærebladet fra en ljå over avdødes hals. Hvis kvinnen prøvde å komme ut av graven ville hun bli halshugget. Så kastet innbyggerne jord over graven – og ba inderlig om at de aldri noensinne ville se den døde igjen.

Ca. 400 år senere ble polske arkeologer de første som så den døde kvinnen igjen da de i 2008–2012 startet utgravingen av Drawskos kirkegård i det nordvestlige Polen. Det viste seg at kvinnen ikke var den eneste som den lille byens innbyggere hadde fryktet ville hjemsøke dem etter døden.

2012 fant arkeologer skjelettet av en kvinne i byen Drawsko. Hun var blitt gravlagt med skjærebladet fra en ljå over halsen så hun ikke kunne reise seg fra graven.

© 2014. gregoricka et al.

Ytterligere fem av gravene på kirkegården viste tydelige tegn på at noen av all makt hadde forsøkt å holde dem som hadde gått bort i jorden.

Ifølge forskerne skyldtes de uhyggelige begravelsesritualene at innbyggerne fryktet at de døde ville gjenoppstå som "vampyrer" og kaste ulykke over de levende. Og Drawskos innbyggere var langt fra de eneste som desperat forsøkte å holde de døde vekk fra dørstokken.

I Øst- og Sør-Europa har arkeologene funnet mange hundre såkalte vampyrgraver. Gravene viser at vampyrer ikke var noen fiksjon for datidens mennesker. For å redde seg selv fra de døde måtte de levende bruke ekstreme metoder.

Slavernes vampyr var en zombie

Når vi i dag tenker på vampyrer, går tankene gjerne i retning av Hollywoods bleke, blodtørstige skapninger som leter etter uskyldige ofre å sette hoggtennene sine i.

Men de østeuropeiske folkelegender om vampyren skiller seg markant fra filmens og romanens. Fortidens østeuropeere var helt overbevist om at vampyrer var onde skapninger som steg opp fra graven for å kaste sykdom og død over sine ofre.

Men deres vampyrer kan bedre sammenlignes med en slags zombie enn en transilvansk greve som ikke har noe speilbilde. Ifølge forskerne stammer de tidligste historiene om vampyrer i den slaviske delen av Øst-Europa fra tidlig middelalder.

Ordet vampyr har sannsynligvis sin opprinnelse i de slaviske ordene vampir og upir, som betegnet en gjenoppstått avdød – et levende lik.

I århundrer har Øst-Europas folkeslag gjort alt for å hindre vampyrer i å gjenoppstå fra de døde.

© ritzau scanpix & shutterstock

Når forskerne i dag omtaler vampyrer refererer de til avdøde som samtiden fryktet var i fare for å gjenoppstå. Ifølge slavisk folklore med røtter i førkristen tid var kroppen og sjelen to forskjellige enheter som ble skilt av døden.

Etter døden forble sjelen blant de levende i 40 dager, da den kunne finne på å plage sine tidligere fiender, men utover det var den fredsommelig. Etter det fortsatte sjelen sin reise til det hinsidige.

Men et mindretall av sjeler forble i sine kropper og nektet å forlate dem. I stedet ble de vampyrer. Det gjaldt særlig avdøde som ikke hadde fått en ordentlig begravelse i vigslet jord.

"Den mest effektive måten å forhindre de døde i å gjenoppstå var å ´nøytralisere´ liket gjennom riktige begravelser og begravelsesritualer – eller ved å slå ihjel liket nok en gang", forklarer
den amerikanske antropologen Tracy Betsinger, som har spesialisert seg på vampyrbegravelser.

Vampyrer var lokale folk

De i alt seks vampyrgravene som har blitt gravd ut på kirkegården i Drawsko har – i motsetning til de fleste andre vampyrgraver – blitt grundig undersøkt og analysert av forskerne.

Kirkegården inneholdt i alt 285 graver, som forskerne ut fra myntfunn har datert til 1600- og 1700-tallet. De seks såkalte vampyrgravene lignet i utgangspunktet på stedets andre graver. De var plassert ulike steder på kirkegården og var ikke avskjermet fra de andre. Men da arkeologene åpnet dem ble det klart at de døde i disse gravene skilte seg vesentlig fra resten.

Ingen av de såkalte vampyrene var blitt spiddet av trepæler, slik man ser i filmverdenen. Til gjengjeld var fem av de seks avdøde blitt gravlagt med skjærebladet fra en ljå lagt over enten halsen eller mageregionen.

Hvis den døde forsøkte å reise seg, ville han eller hun i teorien enten bli halshugget eller få magen skåret opp. I tillegg hadde noen under begravelsen plassert steiner på halsen like under kjeven på to av de døde – ifølge forskerne muligens for å hindre dem i å bite de levende.

Undersøkelser av skjelettene viste at det blant de mistenkte vampyrene var tre voksne kvinner, en voksen mann, en ung jente og en tenåring hvis kjønn var umulig å bestemme. De gravlagte tilhørte altså verken et bestemt kjønn eller en bestemt aldersgruppe.

Ytterligere analyser av de jordiske levningene viste ingen tegn på misdannelser eller sykdom som kunne ha fått lokalbefolkningen til å frykte dem.

"Disse individene ble valgt ut for en vampyrbegravelse av helt andre årsaker enn fysiske," forklarer Dr. Lesley Gregoricka, som har undersøkt skjelettene.

Folk som skilte seg ut fra mengden ble ofte mistenkt for å være vampyrer. Hvis den mistenkte allerede var begravd ble liket gravd opp og “drept” enda en gang.

© getty images

En annen av forskernes teorier var at de døde ble valgt fordi de ikke tilhørte lokalbefolkningen. På 1600-tallet opplevde Polen innvandringsbølger fra både sør, øst og vest, og forskerne lurte på om det var innvandrere de lokale fryktet ville gjenoppstå som vampyrer.

Men strontium-analyser basert på tennene, som avslørte hvor de gravlagte tilbrakte barneårene, punkterte den teorien:
"De kom alle fra området og vokste opp i nabolaget," forklarer Gregoricka.

Forskerne antar derfor at vampyrene i Drawsko har skilt seg ut fra resten av samfunnet på en annen måte.

"Kanskje var de ikke døpt, eller også var de mistenkt for hekseri. Eventuelt kan de ha begått selvmord, spekulerer Lesley Gregoricka.

Selv om forskerne muligens aldri vil finne ut nøyaktig hvorfor nettopp disse seks personene fikk en vampyrbegravelse, er det klart at de var langtfra de eneste.

Lignende vampyrgraver har de siste årene blitt oppdaget i Bulgaria, Tsjekkia, Slovakia og også i Italia, mens eldre beretninger om vampyrbegravelser er tallrike blant annet i Romania, Serbia og Ungarn. Spørsmålet er hvorfor lokalbefolkningen i disse områdene i den grad fryktet at de døde ville gjenoppstå som vampyrer.

Vampyren har aner i oldtiden

Ifølge forskerne går frykten for vampyrer mange tusen år tilbake. Beretninger om vampyrlignende vesener kan spores helt tilbake til sumerernes Mesopotamia for rundt 4000 år siden. Ifølge sumerisk mytologi hjemsøkte en demonlignende skapning ved navn Lilitu sine ofre om natten. Den kvinnelige demonen, som hadde vinger og fugleklør til føtter, jaktet først og fremst på mødre og deres nyfødte barn, hvis blod hun drakk.

Myten om Lilitu spredte seg under nye navn til blant annet egypterne og jødene for til slutt å ende opp hos blant annet oldtidens romere, der den blodtørstige skapningen ble kalt strix (striges i flertall). Den romerske versjonen lignet en ugle, og i likhet med Lilitu hadde vesenet en forkjærlighet for småbarn og deres mødre.

Den romerske dikteren Ovid forteller blant annet en legende der en romersk konges lille baby angripes av striges på barnerommet:"Disse striges, idet de smatt inn i hans kammer, fløy over til vuggen og begynte å drikke hans hjerteblod".

Ifølge en annen romersk forfatter, Titinius, var særlig hvitløk smurt på barnets lepper et effektivt middel mot strixen. Ifølge andre kilder kunne det blodtørstige monsteret drepes ved å hugge hodet av det og plassere hodet mellom vesenets bein.

Sumerernes Lilitu hadde vinger og klør som en fugl og ble bl.a. assosiert med uglen.

© imageselect

Historiens første vampyr kom fra Irak

Forgjengeren til middelalderens vampyrer kom fra oldtidens Mesopotamia – dagens Irak – der demonen Lilitu ifølge sumererne jaktet på barn, mødre og unge menn.

Lilitu hadde vinger og fugleklør og besøkte sine ofre om natten. Lilitu opptrådte etter det også i jødisk folklore, hvor hun ifølge tidlige tekster under navnet Lilit herjet nær byen Edom, og på samme vis som Mesopotamias Lilitu gikk etter småbarn og mødre, hvis blod hun drakk.

Ifølge den jødiske Talmud, hvor jødiske lærde gjennom århundrer har tolket de jødiske, religiøse tekster, var Lilit opprinnelig Adams første hustru, men hun forlot ham i vrede over hans mannssjåvinisme og endte deretter som blodtørstig demon.

Lilitu spredte seg siden til romernes og grekernes mytologiske verden, der hun ble kjent som strix.

Da romerne på 100-tallet e.Kr. innlemmet Dakia – dagens Romania – i imperiet, eksporterte de samtidig myten om strixen til områdets folkeslag, dakerne og geterne.

Dakias befolkning hadde fra gammelt av en sterk tro på levende døde. Deres viktigste guddom var ifølge den oldgreske historikeren Herodot guden Zalmoxis. Han var opprinnelig et menneske som lærte dakerne og geterne om etterlivet.

Zalmoxis residerte angivelig i en stor underjordisk sal og hadde gjenoppstått etter sin død. Hvert fjerde år sendte dakerne og geterne en tilfeldig valgt budbringer til Zalmoxis med ønsker, men ønskene gikk bare i oppfyllelse dersom budbringeren ble spiddet under en spesiell seremoni: "Menn stiller seg opp med tre spyd. Andre menn tar ham som skal sendes til Zalmoxis i armer og bein og kaster ham opp i luften over spydene," beretter Herodot.

Noen forskere mener at dette ritualet senere ble grunnlaget for myten om at en vampyr skal gjennombores med spyd.

I århundrene etter den romerske erobringen av Dakia smeltet mytene om Zalmoxis og strixen sammen, og da kristendommen spredte seg i tidlig middelalder fikk de gamle legendene nytt liv.

Tidligere hadde de slaviske folkeslagene i området brent sine døde for på den måten å frigjøre de dødes ånder fra kroppen. Men de kristne begravde sine døde, og det kan ha fått mange til å frykte at de døde kunne gjenoppstå. I hvert fall er det omtrent på denne tiden at de første gravene der steiner legges oppå liket for å holde det nede dukker opp.

Sannsynligvis er det også på denne tiden at vampyren dukker opp i blant annet Romania under betegnelsen strigoi, tydeligvis beslektet med de romerske striges. Den rumenske strigoi var en avdød som sto opp fra sin grav, og skapningen sugde ikke bare blod, men kastet også ulykke over sine ofre. Snart spredte legenden om den uhyggelige skapningen seg også til de andre slaviske folkeslagene i Sør- og Øst-Europa.

Kampen mot vampyrene

Ifølge forskerne var en av de vanligste måtene å hindre en avdød i å reise seg fra graven og forvandle seg til en strigoi å gjennombore liket med noe spisst laget av jern.

"Verden over har mennesker ment at verktøy smidd i ild, f.eks. jernspidd eller spyd, hadde anti-demoniske egenskaper," forklarer antropolog Tracy Betsinger, som har forsket på legendene.

Ved å gjennombore enten brystet eller hjertet ble den onde ånden ifølge overtroen skilt fra kroppen. Selv om dette skulle mislykkes, ville handlingen føre til at den døde ble naglet til jorden og derfor ikke kunne reise seg fra graven.

I 2004 gravde arkeologer ut seks skjeletter i den bulgarske byen Debelt. De var alle blitt spiddet til bakken med jernnagler. Åtte år senere dukket to spiddede skjeletter fra 1300-tallet opp i den bulgarske svartehavsbyen Sozopol. I alt har arkeologene funnet rundt 100 såkalte vampyrgraver i Bulgaria.

Troen på det smidde jernets magiske kraft var trolig også medvirkende til at innbyggerne i den polske byen Drawsko la skjæreblad over de fem døde som de fryktet ville bli til vampyrer.

På samme måte som legenden om vampyrene har utviklet seg forskjellig gjennom århundrene, har også forsvaret mot dem variert fra region til region. I 1930-årene samlet den rumenske lingvisten Emil Petrovici beretninger om vampyrer fra ulike steder i Romania. Fortellingene viste at hvert lokalområde hadde sin måte å bekjempe strigoi på, og at mange samfunn selv på dette seine tidspunktet trodde fullt og fast på vampyrer.

I en av landsbyene som Petrovici besøkte var det kutyme å legge en flaske brennevin ned i graven til den mistenkte strigoi, fordi vampyren da ville drikke innholdet og forbli i graven. I en annen by mente lokalbefolkningen at det beste middelet var hvitløk: "Når liket er lagt ned i kisten blir det gnidd inn med hvitløk og persille. Det er viktig, for ellers blir den døde til en strigoi," lød forklaringen fra de lokale innbyggerne.

Da lokalbefolkningen i en tredje landsby mistenkte at en død mann var blitt en strigoi, tilkalte de myndighetene:

"Politiet besøkte til og med graven hans. De gravde ham opp og så at han var oppblåst og blodig. De forsøkte å spidde ham i magen med en høygaffel, men klarte ikke å gjennombore ham. Deretter prøvde en soldat å slå ham med riflen sin men traff i stedet seg selv. Til slutt tilkalte de en kvinne med spesielle kunnskaper".

Ifølge beretningen, som viser at selv ordensmakten trodde på vampyrer, utførte kvinnen en rekke ritualer på den avdøde og stakk deretter en kniv i likets mage. Etterpå var det ingen av lokalbefolkningen som hørte noe mer til den mistenkte vampyren.

Mulige vitenskapelige forklaringer

Forskerne har lenge prøvd å forklare vampyrmytene. En teori som muligens kan forklare noen legender er blodsykdommen porfyri. Folk som lider av denne arvelige sykdommen tåler ikke sollys og kommer derfor ofte bare ut når solen er borte. Hvis de blir utsatt for sollys, utvikler de blærer og sår.

Mangelen på sollys gjør dem også unaturlig bleke – helt i tråd med mange menneskers oppfatning av en vampyr.

I dag kan sykdommen behandles ved å injisere spesielle enzymer som er nødvendige for blodets hemoglobin, men den muligheten fantes ikke tidligere. Det kan ha ført til mistanke om at den syke var en vampyr – spesielt siden én måte å lindre symptomene på var å drikke blod.

Selv om blodsykdommer kan være en forklaring på at folk ble valgt ut til vampyrbegravelser tror ikke Tracy Betsinger at dette er en generell forklaring. "Årsaken til at en person ble oppfattet som vampyr varierer fra kultur til kultur, på samme måte som mytologien bak vampyren er kulturelt spesifikk," sier hun.

Sykdommen porfyri gir symptomer som kan få den rammede til å ligne en vampyr: Huden utvikler blærer og sår, og negler og fingre – slik det ses på bildet – kan bli sterkt deformerte.

© ritzau scanpix

En annen mulig forklaring på at folk i visse perioder begynte å se vampyrer overalt er uvitenhet om hvordan menneskekroppen brytes ned når liket ligger i jorden. På 1800-tallet ble fire avdøde gravd opp i Serbia fordi lokalbefolkningen trodde de var vampyrer:

"Legene undersøkte de fire mistenkelige likene som hadde ligget i jorden i mindre enn 20 dager og fant at de ikke var brutt ned. Frykten for vampyrer fikk byens innbyggere til å hugge hodene av likene og kjøre en pæl gjennom hjertet på dem".

Sannheten er imidlertid at både jordens beskaffenhet og temperaturen har betydning for hvor raskt et lik forråtner. Sterkt leirholdig jord holder f.eks. ute det oksygenet som trengs for nedbrytningen. Det fører til at forråtnelsesprosessen tar mye lenger tid enn andre steder.

Det samme gjelder hvis kroppen begraves om vinteren, da lave temperaturer kan holde et lik intakt i måneder. Under den langsomme forråtnelsen er det heller ikke uvanlig at blodet flyter fra den døde kroppens åpninger, f.eks. øyne og munn, slik at det for den uvitende ser ut som om den døde har drukket blod.

Hvis noen spidder likets bryst vil lungene dessuten støte ut de innesperrede gassene med en høy lyd. Det er derfor ikke underlig at enkle bønder antok at den døde måtte være en vampyr.

Legenden om vampyrer lever videre

Tross moderne vitenskap har frykten for vampyrer vært seiglivet. En av årsakene er selvfølgelig forfatteren Bram Stokers berømte roman om grev Dracula, som etter utgivelsen på slutten av 1800-tallet har gitt inspirasjon til et utall bøker og filmer om vampyrer.

I Sør- og Øst-Europa er det mange som fortsatt tror på slavernes opprinnelige vampyrvesen. I 2012 eksploderte salget av hvitløk da myndighetene i den serbiske byen Zarozje utstedte en offisiell advarsel om at Serbias mest berømte vampyr, Sava Savanovic, muligens var blitt vekket til live.

Savanovic, som angivelig levde på 1700-tallet, hadde ifølge lokal overtro holdt til nær byens kornmøller, hvor han fant sine ofre.

Nå hadde kornmøllen der han holdt til om natten kollapset, og derfor hadde det ifølge Zarozjes borgermester oppstått en generell frykt blant mange om at vampyren var på utkikk etter et nytt sted å bo. Historien nådde verdens nyhetsmedier, men det er fortsatt uklart om Savanovic har funnet et nytt hjem.

Bram Stokers (t.v.) Dracula er en av historiens mest filmatiserte. Her ses skuespilleren Klaus Kinski som Dracula i filmen Nosferatu – Nattens vampyr fra 1978.

© Ullstein Bild

Forfattere piffet opp vampyren

De myter og forestillinger vi i dag har om vampyrer avviker på flere punkter fra de østeuropeiske folkesagnene:

Historien om at vampyrer hver dag må vende tilbake til sine kister

finnes ikke i folkesagnene. Ideen ble klekket ut av romanforfatteren Bram Stoker da han skrev historien om Dracula. Stoker ville på den måten gjøre det lettere for romanens helt å drepe den sovende vampyr.

Forestillingen om at vampyrer ikke tåler dagslys

stammer heller ikke fra de opprinnelige vampyrmyter, men derimot fra stumfilmen “Nosferatu” fra 1922. I folkesagnene kan vampyrer saktens bevege­ seg rundt i dagslys.

Hoggtenner er det rene oppspinn

Ideen om de skarpe tennene stammer fra forfatteren John Polidoris fortelling “The Vampyre” fra 1819.

Ifølge Tracy Betsinger vil legenden om vampyrer trolig aldri dø helt ut:"Jeg tror at vampyrmyten fortsatt vil være populær på grunn av sin tilknytning til døden," forklarer hun. "Ingen vet hva som skjer når vi dør, og blant alle folkeslag har det eksistert en fascinasjon og frykt rundt dette emnet. I tillegg har mange folkeslag lurt på hva som ville skje hvis de døde kom tilbake. Svaret lyder generelt: Ingenting bra ".

Ifølge Betsinger vil legenden om vampyren bestå så lenge det fins mennesker. Døden og blodet er de to essensielle aspektene av menneskelig eksistens. Døden er menneskets skjebne mens blodet er dets livsvæske. Vampyren kroppsliggjør disse to elementene på en paradoksal måte. Han er et lik som snyter døden ved å drikke livets blod.