Vikingsagaer var Islands krimfortellinger

Kristne skrev hedenske historier

Islands berømte sagaer utspiller seg over en periode på rundt 150 år, fra 870 til 1030. De beretter om nordmenn som ankommer Island, bosetter seg og kjemper for ære og rikdom.

Tid og sted er alltid nøye angitt slik at de dramatiske heltesagnene virker som faktuelle, historiske beretninger, men tross stilen er de også tettpakket med henvisninger til norrøne guder, valkyrier og jetter.

Sagaene ble ellers nedskrevet i en tid da kristendom for lengst hadde erstattet hedenskap på Island.

I 1117 foreviget skribenter lovsamlingen Grágás (Grågås) på pergament, og deretter grep skrivekløen det vesle øyriket.

Først kom prekensamlinger og andre religiøse tekster, og siden fulgte dikt og historiske beretninger, blant annet sagaene.

Islendingene skrev for hånd på pergament av lamme- eller kalveskinn, og de gjorde det med en flid som slektningene ellers i Skandinavia manglet.

Gamle beretninger ble fortalt og gjenfortalt gang på gang, frem til interessen dabbet av på 1400-tallet. Da mistet de såkalte skinnbøkene sin verdi.

Mange ble delt opp slik at pergamentsidene kunne gjenbrukes som snittmønstre til klær, innlegg i hullete sko – eller omslag til papirbøker etter at den første trykkpressen kom til Island i 1530.

Dersom ikke en ny åndsstrømning hadde feid over Europa, ville sagaene sannsynligvis ha gått tapt.

Jakten på sagaene

Humanismen begynte i renessansens Italia, der lærde gransket fortiden via antikke tekster – og fyrster høstet prestisje ved å sponse dem.

Fra Middelhavet trakk bølgen nordover og kom også til Skandinavia. De dansk-norske og svenske kongene hadde ingen romerske skrifter de kunne trekke frem fra glemte samlinger, så de måtte finne på noe annet.

Løsningen ble islandske håndskrifter. Den avsidesliggende øya i Atlanteren eide en skatt som det ikke fantes maken til noe sted.

I 1650 ga den kulturinteresserte kong Fredrik 3. av Danmark-Norge ordre om at håndskrifter på Island – som hørte under hans rike – skulle samles inn og bevares.

Ikke bare sagaer, men alle «antikviteter og gamle dokumenter som kunne publiseres til gagn for allmennheten». Tekstene skulle trykkes og gis ut slik at alle kunne lese dem.

Blant verkene som ble funnet og brakt til København, var lovsamlingen Grágás og kongemanualen Flatøybok, som nylig ble utgitt i norsk oversettelse for første gang.

I 1682 gikk tragisk nok en hel ladning håndskrifter tapt da skipet som skulle seile dem til Danmark, forliste. I mellom­tiden hadde de kongelige innsamlerne fått konkurranse utenfra.

Via en islandsk mellommann fikk Sveriges Karl 11. kjøpt opp 51 sjeldne håndskrifter før et forbud fra København satte en stopper for videre eksport.

Mange av skinnbøkene som hadde sluppet uskadd fra århundrers likegyldighet, var funnet. Skulle resten av Islands skriftlige skatt reddes, krevde det møysommelig detektiv-arbeid.

1702 ankom mannen som påtok seg den enorme oppgaven, og som mer enn noen andre kan takkes for at sagaene forsatt fins.

Finkjemmet Island

Árni Magnússon var født på Island og ansatt som professor ved Københavns Universitet.

Etter 20 år i Danmark dro han som 39-åring hjem for å beregne fødeøyas verdier på kongens vegne, men ved siden av jaktet han på håndskrifter.

I løpet av ti år finkjemmet Magnússon Island og samlet inn hver eneste stump pergament han kom over. For eksempel fant han 30 sider fra sagaen om den mektige Sturlunga-ætten.

De var fra samme utgave, men spredt på tolv ulike lokaliteter på Island.

Da Magnússons oppdrag omsider var fullført, hadde han sporet opp 500 pergamentsider.

Samlingen inneholdt også 2000 papirhåndskrifter som stammet fra 1500-tallet, men som i mange tilfeller viste seg å være kopier av eldre tekster som i mellomtiden hadde gått tapt.

Magnússon vendte tilbake til København i 1712. Her måtte han vente i åtte år før håndskriftene hans omsider ankom med skip fra Island i 53 store kasser.

Den store norrøne kulturarven var i nå sikkerhet, trodde Magnússon. Nå skulle alle de gamle tekststykkene bare granskes og sorteres – men så brøt København ut i brann.

Katastrofebrannen i oktober 1728 ødela nesten en tredjedel av byen. Magnússon nektet plent å la samlingen bli brakt i sikkerhet, fordi han ville unngå uorden i klenodiene, og da han endelig lot seg overbevise, var det nesten for sent.

Hans personlige bibliotek og alle notatene hans ble spist opp av flammene, men til alt hell ble de islandske håndskriftene reddet.

Kort tid før sin død i 1730 testamenterte Magnússon tekstene til Københavns Universitet, der de ble bevart som «Den Arnamagnæanske Samling».

Retten til håndskriftene ble siden gjenstand for en langvarig strid mellom Danmark og det selvstendige Island, men i dag er sagaene tilbake på øya der de ble skrevet ned for 900 år siden.