I 1836 utviklet den britiske kjemikeren John Frederic Daniell det første praktisk anvendelige batteriet.
Det leverte blant annet strøm til datidens nye telegrafer. De neste tiårene utviklet Daniells mange konkurrenter et vell av nye batterityper som både i størrelse, form og teknologi pekte i vidt forskjellige retninger.
Etter 1. verdenskrig besluttet det amerikanske Rådet for krigsindustri at det måtte bli slutt på det uregulerte markedet for batterier.
Under krigen hadde de mange batteritypene vært en stor hemsko for USAs militære, og det var derfor behov for å rydde opp i de mange batteriene
Sammen med en rekke andre myndigheter utarbeidet rådet i 1919 en anbefaling for størrelsen på batterier som også beskrev hvordan produsentene burde teste batteriene for å sikre best mulig kvalitet.
De neste årene ble de nye standardene løpende endret i takt med utviklingen av nye batterityper og ny teknologi – blant annet kom oppladbare batterier med i samlingen.
Bokstaver innføres
I 1928 vedtok American Standards Association – en organisasjon som koordinerer industristandarder i USA – formelt rådets anbefalinger og utarbeidet en utførlig liste over batteristørrelser.
Listen fastslo at bokstaven A skulle brukes om de minste batteriene, hvoretter batteriene ville bli større i takt med bokstavene.
I årenes løp er flere av de originale batteritypene utgått, og i dag er AA, AAA, C og D de mest brukte.
I Europa ble det først vedtatt en felles standard for batterier i 1957. Siden har standardene blitt harmonisert med de amerikanske.