Nådeløse bødler var fryktet av alle

Han måtte være nådeløs, kunne brenne en mann på bålet, svinge et sverd perfekt – og være klar til å bli fordømt til og med av sine nærmeste. Jobben som bøddel var godt betalt, men prisen var et liv i isolasjon i byenes skitne utkanter.

Han måtte være nådeløs, kunne brenne en mann på bålet, svinge et sverd perfekt – og være klar til å bli fordømt til og med av sine nærmeste. Jobben som bøddel var godt betalt, men prisen var et liv i isolasjon i byenes skitne utkanter.

Bridgeman Images

Frantz Schmidt stirret konsentrert på trinnene foran seg.

I tillegg til å holde balansen måtte han også støtte mannen som snublet ved siden av ham på den smale dobbeltstigen med hendene bundet sammen ved håndleddene.

De to mennene nådde de øverste trinnene, like utenfor galgens tverrbjelke – nå gjaldt det. Frantz strakte ut hånden og fikk tak i tauet, som han hadde hengt opp på forhånd.

Med den størst omhu lot han løkken gli over mannens hode og ned rundt halsen på ham. Her skiltes deres veier.

Med et raskt tak skjøv Frantz mannen ned fra stigen. Selv ble han stående og se på mens det tykke tauet skar seg inn i halsen på den sprellende mannen.

Først da kroppen hang slapt i galgen, kunne Frantz betrakte oppdraget som utført. Med raske trinn klatret han ned fra stigen for å innkassere tre kraftige lusinger fra mesteren, som ventet ved det nederste trinnet.

Dette ritualet markerte at «unge Frantz Schmidt», som mesteren proklamerte høylytt, hadde «henrettet behendig og uten feil». Nå, 19 år gammel, kunne han kalle seg utlært.

Henrettelsen av tyven Lienhardt Russ fant sted 5. juni 1573 i den sørtyske landsbyen Steinach, og var den første av mange Frantz Schmidt utførte.

Da han 45 år senere trakk seg tilbake, hadde 394 mennesker måttet ofre livet. Han hadde dessuten pisket, torturert og vansiret mange flere, blant annet ved å brennemerke dem, klippe av dem ørene og tungespissene, eller knuse knoklene deres én for én.

Ingen hadde spurt Frantz om han ville ha bøddeljobben, for den gikk i arv fra far til sønn.

Det samme gjorde forakten fra omgivelsene. Bøddelens forbindelse til synd, straff og død gjorde ham fryktet og utstøtt, forvist til utkanten av middelaldersamfunnet.

Tilfeldige ble utnevnt til bøddel

Mange av Frantz kolleger kom fra slekter med flere generasjoner av bødler, men familien Schmidts inntreden i den uglesette standen var av nyere dato, og skyldtes ren og skjær uflaks.

Frantz' far, Heinrich Schmidt, var en respektert skogvokter og fuglefanger i byen Hof sør i Tyskland. Høsten 1553 hadde han møtt opp for å overvære en henrettelse.

Den lokale herskeren, en markgreve, hadde arrestert tre menn for å planlegge et komplott mot ham. Markgreven hadde beordret at de tre straks skulle henges, men byen var for liten til å ha sin egen bøddel.

Den utålmodige herskeren hadde blankt avvist å vente på at en bøddel ble tilkalt fra en av de større byene.

I stedet tydde han til en gammel skikk og utpekte en av tilskuerne til å utføre henrettelsen. Uheldigvis for Heinrich falt valget på ham.

Fuglefangeren prøvde febrilsk å komme seg ut av det, men greven var ikke til å rokke.

«Hvis (min far) hadde nektet å adlyde, ville (markgreven) ha klynget ham opp sammen med de tre mennene», forteller Frantz. Og slik ble familien Schmidts skjebne som bødler beseglet.

En bøddel ble først og fremst bedømt etter sin evne til å hogge hodet av noen. Var han dyktig, behøvde han bare å følge tre trinn for å levere en effektiv, imponerende og spektakulær henrettelse.

© Bridgeman & Landschaftsmuseum.de

Bøddelen øvde på griser og hunder

Fortellingen om den uheldige Heinrich Schmidt har overlevd frem til i dag fordi Frantz, i motsetning til mange på 1500-tallet, kunne både lese og skrive.

Kravet kom av at bødlene måtte kunne føre detaljerte lister over alle henrettelser. I Frantz' tilfelle ble skriveferdigheten også brukt til å føre dagbok.

Fra den første henrettelsen i 1573 og frem til han pensjonerte seg i 1618, skrev Frantz regelmessig notater og anekdoter om livet sitt.

Barndommen er bare beskrevet i korte trekk. Men historikere vet at sønner av bødler ble lært opp i sin fars yrke, slik de fleste unge gutter på den tiden ble.

Tidlig i tenårene besto Frantz' arbeid mest i å rense sverd og torturredskaper og å gjøre tau og lenker klar til henrettelser.

Da han ble eldre og sterkere, hjalp den unge lærlingen til med å utføre selve gjerningen.

Faren har sannsynligvis instruert sønnen i å følge godt med slik at han skulle være klar den dagen han selv skulle binde løkken og føre sverdet eller øksen.

Halshogging krevde spesielt mye øvelse. Hver bøddel fikk laget sitt eget sverd, tilpasset eierens høyde og foretrukne stil.

De fleste bøddelsverd var omtrent en meter lange og veide tre kilo. Noen var prydet med religiøse bilder av for eksempel Kristus eller Jomfru Maria.

Andre hadde oppbyggelige råd inngravert, som for eksempel: «Hold deg unna onde gjerninger, ellers fører din vei til galgen», eller det mer kontante:

«Herren anklager, jeg henretter». Sverdet var bøddelens viktigste og mest personlige redskap, og hjemme hos mester Heinrich hang våpenet på hedersplassen over ildstedet når det ikke var i bruk ved henrettelser eller til opplæringen av Frantz.

Lov og orden var tidens slagord

Lærlingens første offer var som regel et gresskar. Senere ble de gule fruktene erstattet med rabarbrastilker.

De var litt vanskeligere å treffe, og konsistensen i de seige stenglene kunne minne om en menneskehals.

Deretter fulgte geiter, griser og andre husdyr som var relativt lette å holde fast, og til slutt en omstreifende hund. Henrettelsen av hunden fungerte som en generalprøve på den første egentlige henrettelsen.

For Frantz' vedkommende fant prøven sted i mai 1573. En måned senere avla han svennestykket ved galgen i Steinach.

Frantz kunne ikke ha blitt utlært på et bedre tidspunkt. Hvor uhyggelig det enn høres ut, så eksploderte etterspørselen etter bødler på slutten av 1500-tallet.

Gjennom middelalderen hadde både handel og håndverk vokst jevnt og trutt i det tysk-romerske riket.

Utviklingen skapte store rikdommer i byene, og noen byer fikk status som selvstendige stater. De begynte snart å konkurrere om å tiltrekke seg handel og håndverkere, og opprettholdelsen av lov og orden var et viktig lokkemiddel.

Byene kaptes derfor om å føre den hardeste linjen mot kriminelle. De fikk også monopol på henrettelser, noe som tidligere ofte var en privatsak mellom forbryteren og offeret eller offerets familie.
Frantz skulle snart oppdage at det ikke fulgte ære med etterspørselen. Som håndverkersvenner flest tilbrakte han de første årene som utlært med å reise fra jobb til jobb.

Livet på landeveien lærte ham at yrket hans skapte avstand til andre mennesker. Hvor enn han og kollegene hans kom, ble de utskjelt.

De fleste språk hadde flere betegnelser på yrkesgruppen, og ofte gikk ordene over til å bli skjellsord.

På norsk er ordet rakker et eksempel på dette. Opprinnelig var det navnet på bøddelens medhjelper, senere fikk det betydningen skurk eller kjeltring.

Det var utenkelig at andre håndverkersvenner skulle invitere Frantz med inn i sin krets.

De eneste som ville slå følge med en bøddel eller sitte til bords med ham på vertshusene, var andre utstøtte omreisende, som sigøynere, tiggere og leiesoldater.

Frantz visste at mange bødler havnet i dårlig selskap og at enda flere ble drikkfeldige. En tur på kroen kunne dempe smerten og redselen over å ha pint og drept medmennesker. Selv ville den stillferdige bøddelen unngå å ende opp slik.

Dessuten visste han at mulige arbeidsgivere vurderte bødler ut fra omdømme og omgangskrets. I disse dager, da lov og orden var på alles lepper, måtte det ikke være noe å utsette på hans karakter.

Frantz valgte derfor det eneste alternativet han hadde: Han avslo høflig enhver invitasjon til drikkelag og holdt seg i stedet for seg selv.

Frantz levde et ensomt liv på landeveiene, men til gjengjeld ga avholdenheten og den stillferdige livsstilen resultater.

Han hadde aldri problemer med å finne arbeid og fikk tidlig prestisjefylte ansettelser. Først arbeidet han i storbyen Bamberg, og senere, bare 24 år gammel, inngikk han en kontrakt med bystyret i Nürnberg.

Dette var en stilling alle bødler drømte om. Byen hadde rundt 100 000 innbyggere og var et av de største handels- og kultursentrene i det tysk-romerske riket, bare overgått av Augsburg, Köln og Wien.

Nürnbergs banker og kjøpmenn var blant de ledende i Europa, og med status som en av landets viktigste handelsbyer trengte byen en beinhard bøddel for å skremme bort potensielle forbrytere.

Tortur var et håndverk

Bøddelen nøyde seg ikke med å føre hånden under henrettelsene – men var en del av rettssakene fra begynnelse til slutt.

Frantz beskriver selv hvordan han gikk i gang med avhørene så snart myndighetene hadde utpekt en mistenkt.

Offeret ble kastet i fengsel og plassert i torturkammeret, et lite rom uten vinduer, men med hvelvet tak.

Her avhørte Frantz den mistenkte, mens han viste frem torturinstrumentene sine og forklarte hva de kunne brukes til – og dersom truslene ikke fikk den mistenkte til å tilstå, ble de grusomme redskapene tatt i bruk.

Blant overtalelsesmetodene var tommeskruer, såkalte «spanske støvler» (beinskruer) og ild. Det siste gikk ut på at brennende fakler ble holdt under den tiltaltes armhuler.

Hvis forbryteren strittet imot, kunne bøddelen også ta frem strekkbenken. Offeret ble lagt på benken, det ble slått tau rundt håndledd og ankler, og ved hjelp av tromler ble armer og bein trukket langsomt i hver sin retning, helt til leddene røk.

En annen metode var å binde den tiltaltes hender på ryggen og langsomt trekke dem opp i luften etter håndleddene, mens kroppen ble tynget ned av stein bundet til føttene.

Metoden ble kalt «strappado» og var forferdelig smertefull. Ofte fikk stakkaren skuldrene trukket ut av ledd.

Selve avhøret ble foretatt av to storborgere, gjerne borgermestre eller rike kjøpmenn.

De stilte spørsmål fra et rom i etasjen over, formidlet via en egen luftkanal. Gjennom hele forløpet vurderte Frantz hvor mye tortur den tiltalte kunne tåle, og hva som var passende for å frembringe en tilståelse.

Etter domfellelsen sto han for straffen, enten det dreide seg om henrettelse, vansiring, pisk eller forvisning.

Bødler gikk kledd i lyserødt

Frantz ble godt lønnet for innsatsen. Som grunnlønn fikk han 2½ gylden i måneden, en klekkelig betaling i en tid da en vanlig fangevokter tjente 10-15 gylden i året.

På toppen av dette kom tillegg for avhør samt fri bolig, som dessuten var skattefri.

Lønnen plasserte Frantz blant de fem prosent best betalte i byen og ga ham råd til en livsstil der han kunne unne seg det meste, materielt sett på nivå med leger og jurister.

Velstanden avspeilte seg i klesstilen. I de fleste byer kunne bødler kle seg som de ville. Illustrasjoner viser at de var velkledde på grensen til det jålete.

Frantz Schmidt var intet unntak. En tegning, muligens laget av et øyenvitne, skildrer hans henrettelse av en ung kvinne.

Her svinger han sverdet iført rosa strømper, lyseblå bukser med lyserød skamkapsel og en lærvest over blå jakke og hvit skjorte.

Men verken klær eller penger ga Frantz adgang til det gode selskap. Husets plassering viste tydelig at han ikke var del av det gode selskap.

Bygningen, et romslig hus med moderne bekvemmeligheter som for eksempel oppvarmet bad, lå på en øy.

En gangbro av tre førte over til øya, men for å komme så langt måtte besøkende først passere et grisemarked, et slakteri og det kommunale fengselet.

Bøddelen ble lege på sine gamle dager: Frantz tilbrakte et helt liv med å pine og plage sine medmennesker, men det han egentlig ville var å lappe folk sammen. Da han endelig gikk av med pensjon, tok han et oppgjør med fortiden.

© Corbis/Polfoto

Ingen ville gifte seg med bøddelen

Likevel førte både hus og klesdrakt til misunnelse, ikke minst hos andre håndverkere. De så at bøddelen tjente gode penger, mens de selv var under press på grunn av økende handel med utlandet.

Mange håndverkere rettet frustrasjonen mot bødlene og stengte demonstrativt sønnene deres ute fra å bli opptatt i andre laug. En slik utestengelse var katastrofal, fordi medlemskap var et krav for å få arbeid.

Bøddelens plassering nederst på samfunnets rangstige gjorde det også vanskelig å finne en kone.

De færreste kvinner, selv fra de laveste klasser, ville ha noe å gjøre med en profesjonell drapsmann. De eneste som ville dele seng med menn som Frantz, var prostituerte.

Halvannet år etter ansettelsen i Nürnberg ble Frantz likevel forlovet med den ni år eldre Maria Beckin. Vielsen fant sted 7. desember 1579, i parets hjem, fordi bøddelen var uønsket i kirken.

De eneste opplysningene som fins om ekteskapet er datoene for forlovelse og bryllup. Det er uklart om det dreide seg om forelskelse.

Arkivene viser imidlertid at Maria var datter av en fattig enke og at hun hadde tre ugifte, hjemmeboende søsken.

Disse opplysningene, sammen med Marias alder – 34 år, den gangen en høy alder for en ugift kvinne – taler for at de begge valgte hverandre fordi alternativene var ganske begrenset.

Familien ble nok jevnlig minnet om sin plass i samfunnets utkant. Stort sett daglig måtte de tåle mer eller mindre diskrete hentydninger og utilslørte fornærmelser.

Dessuten var bødler utestengt fra feiringer av høytider og offentlige fester.

Selv ikke legene og juristene Frantz arbeidet sammen med hver dag, ville vedkjenne seg ham eller hans kone og barn når de møtte på hverandre på gaten.

Likevel er det mye som tyder på at familien Schmidt levde et harmonisk liv. Frantz' inntekt var stabil, boligen romslig og barneflokken vokste raskt.

Maria og Frantz ble foreldre til fire gutter og tre jenter. Til deres store sorg døde to av barna, Vitus på fire år og Margaretha på tre, av pest sommeren 1585.

Det var livsvilkår bøddelen delte med alle andre i middelalderen, da pestepidemier var hyppige og barnedødeligheten høy. Til tross for Frantz' yrke virker det som om familien ble godtatt i nabolaget, ikke minst hans kone Maria.

Da både Maria og den 16 år gamle sønnen Jörg døde i år 1600, ble familien møtt med åpen medfølelse. Stikk i strid med all sedvane på den tiden var det klassekamerater av den unge Jörg som bar kisten hans, mens «flere naboer, frivillig og i sympati» bar Marias kiste den tunge veien til kirkegården.

Som enkemann fortsatte Frantz med å utføre bøddelgjerningen. Da han nærmet seg slutten av 50-årene, kunne alle se at han ikke lenger var i stand til å utføre det ofte fysisk anstrengende yrket.

I 1611, under henrettelsen av Elisabeth Mechtlin som var dømt for utroskap og incest, måtte han hogge hele tre ganger før han fikk skilt hodet fra kroppen.

Opptrinnet ble karakterisert som både «skjendig» og «avskyelig». I dagboken sin noterte han ordet «slurvete» – bøddelspråk for en henrettelse som går galt.

Fikk gjenopprettet æren

Forkludringer var ikke uvanlig, men Frantz var kjent for å være dyktig og gjøre få feil. Senere gikk også en brenning galt.

Vanligvis sørget bøddelen for at den dømte døde før ilden fikk skikkelig tak. Det kunne foregå enten ved kvelning eller ved at en pose med krutt ble plassert rundt den dømtes hals.

Denne gangen hadde Frantz tatt begge disse forholdsreglene, men likevel gikk noe galt. Den dømte, falskmyntneren Georg Karl Lambrecht, ble brent i hjel under store lidelser.

Henrettelsen fant sted 13. november 1617, og skulle bli Frantz' siste: «4. juli (1618) ble jeg syk, og på St. Lorents-dag (10. august) ga jeg opp min tjeneste etter å ha hatt og utøvet embetet i 40 år», skrev han.

Seks år senere, høsten 1624, oppnådde Frantz sitt livs og sin karrieres høydepunkt. I et 15 sider langt bønneskrift til keiser Ferdinand 2. gjennomgikk han livshistorien og livsverket sitt, for til slutt å be om formell æresoppreisning for familien.

Han henviste til at han hadde utført lang og tro tjeneste som bøddel.

«I løpet av hele denne tiden var det ingen klager på meg eller mine mange henrettelser, og jeg forlot frivillig embetet for rundt seks år siden i god ro og orden på grunn av min høye alder og fysiske svakelighet».

Han fortalte dessuten hele historien om hvordan faren ble påtvunget bøddelrollen.

«Uansett hvor mye jeg enn ønsket å gjøre meg fri fra det», skrev Frantz, hadde Heinrichs ulykke og vanære tvunget ham til å bli bøddel i stedet for å lese medisin, som han ellers ville gjort.

Vedlagt brevet var en uttalelse fra Nürnbergs riksstadsråd som bekreftet at Frantz var «kjent for sitt tilbaketrukne liv, sin rolige atferd, og sin håndhevelse av den keiserlige lov».

Svaret kom etter bare tre måneder, og var alt det en tidligere bøddel kunne ønske seg. Frantz' «nedarvede skam, som forhindrer ham og arvingene hans i å bli betraktet som rettskafne», ble «ved keiserlig makt og barmhjertighet opphevet og oppløst, og hans ærefulle status blant andre velrenommerte mennesker kunngjort og opprettet», sto det i brevet.

Med det var bøddelyrkets forbannelse ved et trylleslag løst for Frantz og etterkommerne hans, og han kunne nyte sin alderdom i fred.

Den pensjonerte bøddelen var nå 72 år gammel, og tilbrakte sine siste år med å studere medisin, noe som hittil ikke hadde vært mulig på grunn av familiens yrke.

To av døtrene ble gift inn i fine familier, og en av sønnene, Frantzenhans, ble lege.

Den endelige oppreisningen fikk Frantz etter sin død. Offisielle dokumenter omtaler ham ikke lenger som bøddelen fra Nürnberg, men som den «ærede Frantz Schmidt, lege, fra Obere Wörhdstrasse».

For en bøddel i middelalderen var dette en ære de færreste kunne drømme om å oppnå.