Trepanering var populært i årtusener, og under renessansen fikk behandlingsformen et nytt "vitenskapelig" grunnlag.
Datidens leger mente at man ved å fjerne en spesiell stein fra pasientenes kranium kunne kurere dem for alt fra idioti og galskap til demens.
Psykisk syke fikk fjernet lenkene sine
Allerede i antikken fantes det imidlertid mer humane behandlingsmetoder. Noen greske leger - deriblant legekunstens far Hippokrates - mente at psykiske lidelser burde forstås og behandles som andre sykdommer. Behandlingen hans besto blant annet av mye ro og urter.
En annen behandlingsform som er anerkjent den dag i dag, var musikkterapi. Filosofen Pytagoras hadde under sine studier i musikkteori innsett at musikk kunne helbrede og berolige de fleste sinn.
Han utførte såkalte "sjelekorreksjoner", der han mente at sjelen - ved hjelp av bestemte lyder - kunne bringes i harmoni.
De greske legeskriftene ble overtatt av araberne, som på 700-tallet og de følgende århundrene åpnet spesialiserte sykehus i blant annet Kairo og Bagdad. Her fikk psykisk syke pleie og behandling med en videreutvikling av den greske musikkterapien.
Araberne systematiserte musikkterapien på en helt ny måte og fant også ut at lyder, som rennende vann, var svært effektive for enkelte pasienter.
I Europa fortsatte imidlertid behandlingen å bestå av enten innesperring eller voldsomme kirurgiske inngrep.
Det var først på 1700-tallet at opplysningstiden kastet et nytt, humanistisk lys over psykiske lidelser.
I 1793 ble for eksempel legen Philippe Pinel ansatt for å reformere den franske behandlingen av psykisk syke. Han fjernet lenker og mørke kjellere og innførte i stedet lyse rom og gymnastikk.