1. Snekkerens sønn hugget ut nasjonalmonument
Billedhuggeren Gutzon Borglum skapte et av USAs mest kjente landemerker: De amerikanske presidentene som er hugget ut i Mount Rushmore.
Borglums foreldre, Jens og Christina, var kommet til USA tre år før sønnens fødsel i Idaho i 1867. Faren var snekker, og Borglum arvet talentet for å forme materialer og ble billedhugger.
I 1923 bestemte delstaten South Dakota at de trengte en severdighet til å profilere seg med og besluttet å bygge et monument som hyllet USAs fortid.
Borglum var misfornøyd med sin første utgave av Thomas Jefferson og sprengte den i stykker.
Gutzon Borglum, som var kjent for sine skulpturer av helter fra den amerikanske borgerkrigen, fikk frie hender til prosjektet.
Han valgte å portrettere fire presidenter: George Washington, Thomas Jefferson, Abraham Lincoln og Theodore Roosevelt, som han mente symboliserte henholdsvis USAs grunnleggelse, vekst, utvikling og styrke.
Arbeidet begynte i 1927. I tillegg til boreverktøy ble klippedeler sprengt med dynamitt – bl.a. for å oppnå Washingtons dype øyne.
Den opprinnelige planen var å forme hver president i halvfigur, men i 1941 døde Borglum, og dessuten var pengekassen tom, så prosjektet ble stanset. Prisen var 1 mill. dollar, over 136 mill. nåtidskroner.
De 18 m høye hodene ses av ca. 2,5 mill. gjester årlig.
Fakta om Mount Rushmore-monumentet:
- Arbeidet tok 14 år.
- 400 arbeidere formet klippen med verktøy og dynamitt.
- I alt ble 400.000 tonn med fjell fjernet.
Haugdahls bil var 4,9 m lang, 51 cm bred og hadde 250 hestekrefter.
2. Fartsdjevel gjorde stockcar populært
Å se biler rase rundt svinger i et stockcarløp er en typisk amerikansk forlystelse. Men løp med bulkete, ombygde biler som gjerne må knuffe til hverandre underveis var neppe blitt kjent uten Sig Haugdahl, en nordmann med bensin i blodet.
19 år gamle Sig Haugdahl utvandret i 1910 fra Trøndelag til USA, der han ble tiltrukket av løp med selvbygde biler. Med sin bil kalt Wisconsin Special nådde Haugdahl i 1922 en toppfart på 290 km/t.
Bilen var bygget smal for å minimere luftmotstanden og utstyrt med en 6-sylindret flymotor. I årene 1927-1932 var Haugdahl ubeseiret mester i de villstyrige stockcarløpene.
I 1936 ble den hurtige nordmannen bedt om å formgi en stockcarbane i Daytona Beach, Florida, der mange kjørere allerede testet sine biler på stranden. Haugdahls bane ble senere utvidet av vennen, racerkjøreren William France.
Etter 2. verdenskrig opprettet France National Association for Stock Car Auto Racing (NASCAR). 24 år etter sin død fikk Sig Haugdahl i 1994 en plass i National Sprint Car Hall of Fame som hyllest for sin innsats i amerikansk motorsport.
I 1940 hadde Greyhound Lines rundt 10.000 medarbeidere.
3. Felleskjøring førte til berømt busselskap
Når amerikanere ser en grå buss kjøre forbi, gjenkjenner de den gjerne som en erkeamerikansk Greyhound-buss, men buss-selskapets stifter var i virkeligheten fra Sverige.
Greyhound Line ble dannet av Carl Eric Wickman (1887-1954), som i 1905 utvandret fra svenske Dalarna til Minnesota, hvor han fikk jobb i en gruve.
Da Wickman ble oppsagt i 1914, skiftet svensken bransje og ble bilselger. Men det viste seg fort at dette ikke var Wickmans kall i livet, for svensken klarte ikke engang sin første oppgave – å selge en Hupmobile fra Hupp Motor i Detroit.
Modellen hadde syv seter, og den snarrådige svensken tilbød nå å kjøre sine tidligere kolleger til gruven om morgenen og hjem igjen om kvelden.
En tur kostet 15 cent. Med langsomme hestevogner som eneste alternativ ble Wickmans rutebil raskt populær.
I 1927 hadde Wickman kjøpt opp flere ruter og fraktet passasjerer fra New York til California i billige, ulakkerte busser.
Etter sigende fikk selskapet navnet Greyhound da en av sjåførene så bussen sin speilet i et butikkvindu. I speilet minnet den grå bussen om den raske hunderasen greyhound.
I 1936 ble selskapet USAs største busselskap med hundrevis av busser. I dag har Greyhound Lines 123 ruter med over 2700 destinasjoner.
Eero Saarinen var kjent for sine store byggverk, bl.a. Dulles International Airport i Washington.
4. Multitalent laget verdens høyeste bue
Eero Saarinen ble født i den lille finske kommunen Kirkkonummi i 1910. Hans far var den anerkjente arkitekten Eliel Saarinen, og i 1923 emigrerte familien da Eliel fikk jobb i USA.
Eero gikk i sin fars fotspor, og etter at han hadde vunnet en kunstkonkurranse i 1939, fikk den amerikanske etterretningstjenesten OSS øye på ham.
I dypeste hemmelighet ble den unge finnen bl.a. satt til å illustrere manualer til desarmering av bomber og å designe selveste presidentens ”Situation room” i Det hvite hus.
Etter krigen ble Eero også en kjent arkitekt som ofte arbeidet sammen med sin far. Det var dog ikke alltid lett for amerikanerne å holde styr på to finske arkitekter med samme etternavn.
Faren ble i 1948 utropt til vinner av en konkurranse om å lage et hyllestmonument til det amerikanske folk. Det var bare ett problem – det var Eero som hadde vunnet.
Dommerne fikk rettet feilen, og sønnen bygget Gateway Arch i St. Louis – en enorm bue av stål som med sine 192 meter fortsatt er verdens høyeste.
5. Sykkelsmed satte USAs krigsproduksjon på skinner
I 1911 ble sykkelsmed William S. Knudsen fra København ansatt hos den amerikanske bilprodusenten Ford.
Knudsen hadde et enestående blikk for å optimere produksjonen og steg hurtig i gradene. Snart ble han høyre hånd for Henry Ford selv. I 1921 gikk Knudsen over til General Motors, der han ble direktør i 1937.
Knudsen mottok flere medaljer, bl.a. Distinguished Service Medal to ganger.
Knudsens spesielle talent var kommet president Franklin D. Roosevelt for øre, og i 1940, da krig syntes uunngåelig for USA, sendte presidenten bud etter ham.
Under et møte i Washington ba Roosevelt dansken om å sette fart i landets krigsproduksjon. Knudsen aksepterte og sto i de neste fem årene i spissen for historiens største opprustning.
Som anerkjennelse fikk Knudsen rang av trestjerners general – en rang ingen sivil i USA har hatt verken før eller siden.
Knudsen organiserte produksjonen slik at hver fabrikk produserte det som dens maskiner var bygd for. Han dro også nytte av et enormt nettverk og fikk bl.a. bilprodusenten Chrysler til å bygge 1000 stridsvogner i måneden.
For arbeidet sitt ba Knudsen regjeringen om én dollar i årslønn. Det beskjedne beløpet var Knudsens måte å takke sitt nye fedreland for sin vellykkede karriere.
Etter krigen vendte Knudsen tilbake til privat sektor, og var der frem til sin død i 1948. Om sin egen krigsinnsats sa han:
“Vi vant fordi vi kvalte fienden i en lavine av produksjon i en grad han aldri hadde sett før og heller ikke hadde drømt om var mulig”.
Fra en 41.plass ved krigens begynnelse lå flyproduksjonen i 1945 på en førsteplass blant USAs industrier.
Anderson var den første arbeiderkvinnen som ledet en avdeling i den amerikanske regjeringen.
6. Oppvasker sloss for stemmerett og likelønn
Amerikanske kvinner kan i høy grad takke svenske Mary Anderson for stemmeretten. Mary hadde utvandret fra svenske Lidköping til USA i en alder av 16 år i 1888.
Der ventet det et barskt liv, og Mary jobbet blant annet som oppvasker og på fabrikk. Forholdene var horrible med hyppige arbeidsulykker, og Mary Anderson var med på å organisere streiker for et bedre arbeidsmiljø.
Men hennes livsmisjon var likeverdige forhold for menn og kvinner. Med sin veltalenhet og energi ble den svenske kvinnen valgt til leder for de kvinnelige skoarbeiderne i Illinois.
Hun var også en forkjemper for kvinners stemmerett som ble vedtatt i Kongressen i 1919. Året etter ble hun direktør for Women’s Bureau, en avdeling i USAs arbeidsdepartement.
Anderson var dermed den første kvinnelige arbeideren som ble direktør i USAs administrasjon. Som leder av byrået samlet hun inn statistikk som ble brukt til å overbevise fagforeningene om å kjempe for høyere lønn for kvinner.
Etter 25 år i stillingen hadde hun tjent under fem presidenter – fra Woodrow Wilson i 1920 til Franklin D. Roosevelt i 1944. Deretter gikk hun av med pensjon men sloss for likelønn fram til sin død i 1964.
Anna Spafford etablerte The American Colony.
7. Skaffet USA et fotfeste i Jerusalem
Kvinnen bak ”The American Colony” i Jerusalem var født i Stavanger i 1842 som Anna Tobine Larsdatter Øglende. Familien emigrerte til Amerika i 1846 og tok navnet Lawson.
Moren døde tidlig, og Anna vokste opp hos forsterforeldre inntil hun giftet seg med Horatio Spafford i en alder av 19 år. Under en reise til Europa i 1873 forulykket skipet og de fire døtrene døde.
Tragedien gjorde at ekteparet brøt med kirken og dannet sekten The Overcommers. I 1881 reiste de sammen med 16 sektmedlemmer til Jerusalem, der Anna etter hvert etablerte The American Colony.
Hun ble sektens ubestridte leder da mannen døde i 1888. Sekten ble større da 37 lasarenere fra Nås i Dalarna solgte alt de eide og dro til Jerusalem. Det er disse Selma Lagerlöf skriver om i romanen Jerusalem.
Regissør Francis Ford Coppola kjøpte Niebaums vingård i 1975.
8. Pelshandler lærte amerikanerne å drikke vin
Allerede som 16-åring led finske Gustave Niebaum (1842-1908) av reisefeber, og knekten fra Helsinki dro med skip på langfart til det russiske Alaska.
Her ble han en driftig pelshandler og kunne i 1860-årene kalle seg Alaskas største. Da Russlands tsar Aleksander 2. la ut Alaska for salg, tok den amerikanske regjeringen Niebaum med på råd, og han overtalte amerikanerne om å kjøpe området i 1867 til en pris av bare 7,2 mill. dollar den gang.
Niebaum var ikke bare interessert i pels. Han så også en stor fremtid i vin – selv om de fleste amerikanere foretrakk øl. Med vinstokker importert fra Frankrike startet Niebaum vingården Inglenook i 1879.
Han brakte bl.a. Bordeaux-vinen til USA og vant flere gullmedaljer under verdensutstillingen i 1889. Etter Niebaums død fortsatte gården å produsere noen av USAs mest utsøkte viner.
9. Regissør Francis Ford Coppola kjøpte Niebaums vingård i 1975.
Jacob A. Riis emigrerte fra Ribe til New York i 1870 og levde på gata til han i 1877 fikk jobb som kriminalreporter. I 1880-årene begynte han å fotografere slummen han selv hadde opplevd fra innsiden.
Bildene viste bl.a. hvordan opptil 15 personer var presset sammen i ødelagte slumleiligheter. I 1889 fikk Riis en artikkel på trykk ledsaget av 19 bilder han hadde tatt selv.
Mange av Riis’ fotografier kan ses på det nye Jacob A. Riis Museum i Ribe.
Året etter utkom fotoboken “How the Other Half Lives” (Hvordan den andre halvparten lever). Boken ble en sensasjon og var med på å sette fokus på USAs underklasse.
Riis fikk enda en forbundsfelle i New Yorks politisjef Theodore Roosevelt, som ble USAs president i årene 1901-09. De to fikk overtalt bystyret til å rydde den verste slummen og anlegge parker og lekeplasser.
Lignende tiltak ble bl.a. gjennomført av bystyret i Chicago. Etter Riis’ død i 1914 omtalte Roosevelt sin gamle venn som “New Yorks nyttigste borger”.
Det er reist flere statuer av “Snowshoe Thompson” i California.
10. Postbud brakte skiene til California
Tross økenavnet “Snowshoe Thompson” var den norske innvandreren Jon Torsteinsson Rue (1827-1876) fra Telemark ikke særlig kjapp på snøsko – truger.
Det gikk bedre på ski. Med sine tre meter lange, hjemmelagde ski kunne Rue frakte ut post til Californias isolerte bakland. Rue, som i USA byttet navn til det mer engelskklingende John Thompson, påsto at han aldri gikk seg vill på ruten sin.
Han hadde verken kompass eller et varmt teppe med seg – bare en 40 kg tung postsekk samt litt tørt kjøtt og kjeks som proviant.
Thompson var så rask at han på et tidspunkt klarte å redde en manns liv ved å hente medisiner i den nærmeste byen flere dagsreiser unna.
Selv om nordmannen aldri fikk en cent for sin postombæring, som fant sted to ganger i måneden hele vinteren, fortsatte han trofast gjennom 20 år.
Thompson lærte andre å lage ski og ble foregangsmann for langrenn, som i dag er en stor sportsgren i Californias skiområde Sierra Nevada.