1. Snekkerens sønn hugget ut nasjonalmonument
Billedhuggeren Gutzon Borglum skapte et av USAs mest kjente landemerker: De amerikanske presidentene som er hugget ut i Mount Rushmore.
Borglums foreldre, Jens og Christina, var kommet til USA tre år før sønnens fødsel i Idaho i 1867. Faren var snekker, og Borglum arvet talentet for å forme materialer og ble billedhugger.
I 1923 bestemte delstaten South Dakota at de trengte en severdighet til å profilere seg med og besluttet å bygge et monument som hyllet USAs fortid.
Gutzon Borglum, som var kjent for sine skulpturer av helter fra den amerikanske borgerkrigen, fikk frie hender til prosjektet.
Han valgte å portrettere fire presidenter: George Washington, Thomas Jefferson, Abraham Lincoln og Theodore Roosevelt, som han mente symboliserte henholdsvis USAs grunnleggelse, vekst, utvikling og styrke.
Arbeidet begynte i 1927. I tillegg til boreverktøy ble klippedeler sprengt med dynamitt – bl.a. for å oppnå Washingtons dype øyne.
Den opprinnelige planen var å forme hver president i halvfigur, men i 1941 døde Borglum, og dessuten var pengekassen tom, så prosjektet ble stanset. Prisen var 1 mill. dollar, over 136 mill. nåtidskroner.
Fakta om Mount Rushmore-monumentet:
- Arbeidet tok 14 år.
- 400 arbeidere formet klippen med verktøy og dynamitt.
- I alt ble 400.000 tonn med fjell fjernet.
3. Felleskjøring førte til berømt busselskap
Når amerikanere ser en grå buss kjøre forbi, gjenkjenner de den gjerne som en erkeamerikansk Greyhound-buss, men buss-selskapets stifter var i virkeligheten fra Sverige.
Greyhound Line ble dannet av Carl Eric Wickman (1887-1954), som i 1905 utvandret fra svenske Dalarna til Minnesota, hvor han fikk jobb i en gruve.
Da Wickman ble oppsagt i 1914, skiftet svensken bransje og ble bilselger. Men det viste seg fort at dette ikke var Wickmans kall i livet, for svensken klarte ikke engang sin første oppgave – å selge en Hupmobile fra Hupp Motor i Detroit.
Modellen hadde syv seter, og den snarrådige svensken tilbød nå å kjøre sine tidligere kolleger til gruven om morgenen og hjem igjen om kvelden.
En tur kostet 15 cent. Med langsomme hestevogner som eneste alternativ ble Wickmans rutebil raskt populær.
I 1927 hadde Wickman kjøpt opp flere ruter og fraktet passasjerer fra New York til California i billige, ulakkerte busser.
Etter sigende fikk selskapet navnet Greyhound da en av sjåførene så bussen sin speilet i et butikkvindu. I speilet minnet den grå bussen om den raske hunderasen greyhound.
I 1936 ble selskapet USAs største busselskap med hundrevis av busser. I dag har Greyhound Lines 123 ruter med over 2700 destinasjoner.
5. Sykkelsmed satte USAs krigsproduksjon på skinner
I 1911 ble sykkelsmed William S. Knudsen fra København ansatt hos den amerikanske bilprodusenten Ford.
Knudsen hadde et enestående blikk for å optimere produksjonen og steg hurtig i gradene. Snart ble han høyre hånd for Henry Ford selv. I 1921 gikk Knudsen over til General Motors, der han ble direktør i 1937.
Knudsens spesielle talent var kommet president Franklin D. Roosevelt for øre, og i 1940, da krig syntes uunngåelig for USA, sendte presidenten bud etter ham.
Under et møte i Washington ba Roosevelt dansken om å sette fart i landets krigsproduksjon. Knudsen aksepterte og sto i de neste fem årene i spissen for historiens største opprustning.
Som anerkjennelse fikk Knudsen rang av trestjerners general – en rang ingen sivil i USA har hatt verken før eller siden.
Knudsen organiserte produksjonen slik at hver fabrikk produserte det som dens maskiner var bygd for. Han dro også nytte av et enormt nettverk og fikk bl.a. bilprodusenten Chrysler til å bygge 1000 stridsvogner i måneden.
For arbeidet sitt ba Knudsen regjeringen om én dollar i årslønn. Det beskjedne beløpet var Knudsens måte å takke sitt nye fedreland for sin vellykkede karriere.
Etter krigen vendte Knudsen tilbake til privat sektor, og var der frem til sin død i 1948. Om sin egen krigsinnsats sa han:
“Vi vant fordi vi kvalte fienden i en lavine av produksjon i en grad han aldri hadde sett før og heller ikke hadde drømt om var mulig”.
7. Skaffet USA et fotfeste i Jerusalem
Kvinnen bak ”The American Colony” i Jerusalem var født i Stavanger i 1842 som Anna Tobine Larsdatter Øglende. Familien emigrerte til Amerika i 1846 og tok navnet Lawson.
Moren døde tidlig, og Anna vokste opp hos forsterforeldre inntil hun giftet seg med Horatio Spafford i en alder av 19 år. Under en reise til Europa i 1873 forulykket skipet og de fire døtrene døde.
Tragedien gjorde at ekteparet brøt med kirken og dannet sekten The Overcommers. I 1881 reiste de sammen med 16 sektmedlemmer til Jerusalem, der Anna etter hvert etablerte The American Colony.
Hun ble sektens ubestridte leder da mannen døde i 1888. Sekten ble større da 37 lasarenere fra Nås i Dalarna solgte alt de eide og dro til Jerusalem. Det er disse Selma Lagerlöf skriver om i romanen Jerusalem.
9. Regissør Francis Ford Coppola kjøpte Niebaums vingård i 1975.
Jacob A. Riis emigrerte fra Ribe til New York i 1870 og levde på gata til han i 1877 fikk jobb som kriminalreporter. I 1880-årene begynte han å fotografere slummen han selv hadde opplevd fra innsiden.
Bildene viste bl.a. hvordan opptil 15 personer var presset sammen i ødelagte slumleiligheter. I 1889 fikk Riis en artikkel på trykk ledsaget av 19 bilder han hadde tatt selv.
Året etter utkom fotoboken “How the Other Half Lives” (Hvordan den andre halvparten lever). Boken ble en sensasjon og var med på å sette fokus på USAs underklasse.
Riis fikk enda en forbundsfelle i New Yorks politisjef Theodore Roosevelt, som ble USAs president i årene 1901-09. De to fikk overtalt bystyret til å rydde den verste slummen og anlegge parker og lekeplasser.
Lignende tiltak ble bl.a. gjennomført av bystyret i Chicago. Etter Riis’ død i 1914 omtalte Roosevelt sin gamle venn som “New Yorks nyttigste borger”.