Culper-ringen samlede hemmelige informationer

7 fryktløse spioner redder USA

Mens den amerikanske uavhengighetskrigen raser, får general George Washington nyheter om britenes bevegelser fra sine spioner. De avslører et skammelig forræderi som er nær ved å endre amerikansk historie.

Mens den amerikanske uavhengighetskrigen raser, får general George Washington nyheter om britenes bevegelser fra sine spioner. De avslører et skammelig forræderi som er nær ved å endre amerikansk historie.

Imageselect

Tirsdag 25. november 1783 ved middagstid står New York på hodet. Kirkeklokkene kimer, og folk strømmer ut i gatene mens stjernebanneret, det amerikanske flagget, går til topps i flaggstenger og på improviserte stander. Med høye jubelrop samler mengden seg langs hovedgaten på Manhattan. Like etter gjør dagens viktigste person sin entré. General George Washington kommer ridende på en hvit hest, flankert av sju statelige ryttere. Etter ham følger en nærmest uendelig lang rekke av soldater.

Med paraden feirer amerikanerne at Washington og troppene hans endelig har fordrevet de britiske koloniherrene etter åtte år med krig. Endelig kan de kalle seg Amerikas forente stater. Mens blomster og grønne seierskranser regner ned over paraden, ranker generalen seg i salen, fornøyd ved tanken på at nettopp i dette øyeblikket forbereder de siste britiske soldatene seg på å ta skipene på den aller siste seilasen over Atlanteren.

General George Washington

General George Washington hadde selv vært spion og kjente derfor verdien av hemmelig etterretning.

© Samuel King

Washington hadde da også all mulig grunn til å være stolt denne dagen. Da uavhengighetskrigen startet i 1775, utnevnte kolonistene ham til general for den kontinentale hæren, som var kolonistenes væpnede styrker. De færreste regnet likevel med at en styrke som besto hovedsakelig av utrente bønder og borgere ville gjøre det mulig for amerikanerne å beseire verdens ubestridte supermakt, det mektige britiske imperiet. Etter hvert som krigen skred frem, beviste imidlertid både Washington og soldatene hans hva de var gode for.

Men en viktig grunn til at USA seiret var det bare generalen og en lukket krets av nære fortrolige som kjente til. Først senere har historikere avdekket og beskrevet generalens hemmelige våpen: et nettverk av spioner. Modige menn og kvinner som våget livet for å arbeide bak fiendens linjer og sørget for at Washington alltid lå et skritt foran.

Amerikanske kvinder brugt som spioner

Amerikanske kvinner ble flittig brukt som spioner under uavhengighetskrigen. De inviterte blant annet intetanende britiske offiserer til lunsj og spurte dem ut om krigens gang.

© Imageselect

Washington trengte et mirakel

Et forsprang var nettopp det George Washington trengte da han i 1775 ble utnevnt til general for den kontinentale hæren og tok opp kampen mot engelskmennene. Washington – som senere, i 1789, skulle bli nasjonens første president – sto nemlig overfor en lang rekke utfordringer. I motsetning til den veltrente og velutstyrte britiske hæren rådet de amerikanske styrkene bare over et begrenset antall våpen, og mennene var klart underlegne både i antall og militær trening.

Forsyninger av mat og uniformer var heller ikke på plass. Feltlegen Albigence Waldo fortalte at mange menn overlevde i lange perioder på det soldatene kalte «ildkaker», mel og vann bakt over kull, en kost som fikk en soldat til å klage over at «innvollene hadde klistret seg sammen og blitt til papp». Mange amerikanske soldater måtte også gå barbeint selv i de kalde vintermånedene.

Musket kaldet for Brown Bess

Britiske soldater kalte ofte musketten sin for Brown Bess, hvilket var slang for en prostituert.

© Shutterstock

Mangelen på våpen, ammunisjon og forsyninger fikk følger for resultatene på slagmarken. Riktignok fordrev amerikanerne britene fra Boston i mars 1776 etter et år med beleiring, men deretter gikk det jevnt og trutt tilbake for den kontintentale hæren. I juni 1778 kontrollerte britiske tropper New York, mens de amerikanske troppene var fordrevet til naboregionene Connecticut og New Jersey.

For å begrense tapene og gjenvinne overtaket tenkte Washington ut en plan. Generalen visste at slik forholdene var, kunne han ikke vinne krigen bare med militære midler. Han ville derfor opprette et nettverk av spioner. Nettverket skulle kompensere for styrkeforskjellen mellom briter og amerikanere og hjelpe den kontinentale arméen til seier.

Planen var ikke tatt ut av det blå. George Washington hadde selv vært hemmelig agent en gang. To tiår tidligere – i 1754 – kjempet de europeiske stormaktene og erkerivalene Storbritannia og Frankrike om land på det amerikanske kontinentet. Krigen varte i ni år og sto spesielt om området rundt Ohioelven, som lå vest for de britiske koloniene. Washington hadde meldt seg på britisk side, og bare 22 år gammel tok han oppdrag som spion.

Fort Oswego

Under den franske og indianske krig (1754-63) allierte Storbritannia og Frankrike seg begge med ulike indianerstammer for å få kontroll over den amerikanske østkysten.

© John Henry Walker

Den fremtidige generalen viste seg å være et naturtalent. Som offisiell utsending for å forhandle med franskmennene holdt han øynene og ørene åpne bak fiendens linjer. Når de franske offiserene drakk seg fulle og ble løsmunnede, holdt Washington seg våken og la merke til alt som ble sagt, slik at han kunne bringe informasjonen videre til sine overordnede. Blant de opplysningene Washington snappet opp, var beretninger om franskmennenes standhaftige kampvilje og moral.

Washington, som dermed visste hvor nyttig det var å samle kunnskap bak fiendens linjer, bestemte seg for å bruke det han hadde lært mot sine tidligere overordnede, britene.

Slaget ved Bunker Hill i 1775

Under slaget ved Bunker Hill i 1775 beviste amerikanerne at deres utrente soldater godt kunne måle seg med britenes profesjonelle hær.

© The National Guard

USA kjempet for friheten i åtte år

I åtte år pågikk den amerikanske uavhengighetskrigen, og til tider hadde den nærmest karakter av utmattelseskrig. Gjennom diplomatiske forbindelser og evnen til å snappe opp og tolke etterretning klarte kolonistene til slutt å fordrive britene.

16. desember 1773

I protest mot den forhatte teskatten som britene hadde pålagt de amerikanske kolonistene, border en gruppe kolonister tre britiske skip i Boston-havnen og kaster 342 kasser med te i vannet. Kolonistene mener det er urettferdig at de må betale skatt når de ikke er representert i parlamentet.

19. april 1775

Krigen begynner da britiske styrker støter sammen med amerikansk milits i byene Lexington og Concord i Massachusetts. Kampene koster britene 273 døde og sårede. Kolonistene mister 90. Britene inntar byen Boston.

10. mai 1775

Den andre kontinentale kongress – som består av delegasjoner fra koloniene – møtes i Philadelphia. Kongressen utnevner George Washington til øverstkommanderende for den amerikanske hæren, kontinentalhæren.

17. mars 1776

Kontinentalhæren fordriver britene fra Boston etter en lang og blodig beleiring.

4. juli 1776

Den kontinentale kongressen vedtar Uavhengighetserklæringen og river seg dermed formelt løs fra Storbritannia.

25.-26. desember 1776

George Washington og hæren hans krysser elven Delaware og inntar byen Trenton i New Jersey. Seieren gir nytt håp om at opprøret kan lykkes, noe kolonistene var i ferd med å gi opp.

Sommeren 1778

Benjamin Tallmadge rekrutterer de første medlemmene av Culper-spionringen.

September 1780

Den høyt ansette amerikanske generalen Benedict Arnold lover britene at han mot betaling vil overgi fortet West Point, som han har kommandoen over. Amerikanerne oppdager forræderiet og forhindrer planene.

11. juli 1781

De franske allierte kommer kontinentalhæren til unnsetning med menn og våpen.

19. oktober 1781

Amerikanske og franske styrker fordriver den britiske hæren til ei halvøy ved Yorktown i Virginia. Etter 22 dagers beleiring overgir britene seg.

3. september 1783

Britene og amerikanerne slutter formelt fred med Paristraktaten. I traktaten anerkjenner Storbritannia USAs selvstendighet.

Washingtons nabo dannet en spionring

Til oppgaven med å skape en spiontjeneste valgte general Washington major Benjamin Tallmadge. Tallmadge var sønn av en prest i byen Setauket på Long Island, og det var meningen at han skulle gå i farens fotspor. Men da uavhengighetskrigen brøt ut, meldte 22 år gamle Benjamin seg under kontinentalhærens faner. Han fikk majors rang og gjorde seg bemerket ved etterretningsoffiserens stab. Der ble Tallmadge oppdaget av Washington, som ba ham om å danne et nettverk av spioner som kunne trenge seg inn bak fiendens linjer i New York og rapportere tilbake hva de så og hørte.

Tallmadge sa ja, og også til betingelsen Washington stilte: Operasjonen skulle være så hemmelig at ikke engang generalen selv kunne kjenne identiteten til spionene den nye spionsjefen rekrutterte.

Tallmadge tok ingen sjanser. Den første og mest betrodde mannen fant han i barndomsvennen og naboen Abraham Woodhull. Som tredje sønn i en velstående familie hadde Abraham fått lov til å leve et fritt liv som barn og ungdom; sjansen for at han kom til å arve eiendommen, var nærmest minimal, og familien brydde seg derfor lite om hvordan lille Abraham klarte seg på skolen.

Benjamin Talmadge - Culper-ringens leder

Benjamin Tallmadge var Culper-ringens leder og George Washingtons nære allierte. Etter krigen gikk han inn i politikken og satt 16 år i Representantenes hus.

© Ralph Earl

Gutten reagerte ved å oppføre seg som familiens svarte får. Leksene hoppet han glatt over. I stedet streifet han rundt i skogene og høydedragene rundt hjembyen. Skjebnen ville det imidlertid slik at de to eldre brødrene hans døde i ung alder, og dermed endte Abraham likevel opp med å arve familiens gods i 1774. Abraham Woodhulls status som respektert jordeier og ikke minst den store kunnskapen han hadde tilegnet seg om terrenget kunne gjøre ham til den perfekte spion, og Tallmadge valgte ham som daglig leder av den hemmelige tjenesten.

Tallmadge bestemte seg for å gi Woodhull dekknavnet Samuel Culper. Navnet Samuel var sannsynligvis hentet fra Tallmadges yngre bror, som hadde vært kurer i hæren. Navnet Culper – som spionringen ble døpt – var trolig en forvanskning av Culpeper, navnet på en kommune i Virginia i nærheten av Washingtons barndomshjem.

Selv kalte Tallmadge seg John Bolton. Navnet tok han på grunn av symbolverdien: Bolton var et av de eldste etternavnene i de amerikanske koloniene.

George Washington ved fronten

Ved fronten fikk general Washington jevnlig viktig nytt fra sine spioner.

© Library Of Congress

Til å hjelpe seg valgte Woodhull en rekke mennesker som han kjente og hadde tillit til. Blant dem var den 29 år gamle kroeieren Austin Roe fra East Setauket. Kroen hans lå midt mellom spissen av Long Island og New York City og ble besøkt av både briter og amerikanere. Som krovert kunne Roe snakke uhindret med de britiske gjestene og late som om han var interessert i deres ve og vel.

Under påskudd av å kjøpe forsyninger kunne han reise til det britiskkontrollerte New York så mye han lystet og hadde behov for.

De øvrige medlemmene var Caleb Brewster, en havnearbeider som hadde gjort smugling til en hobby og derfor kjente hver eneste bukt og vik rundt Long Island, samt kjøpmannen Robert Townsend, trykkeren James Rivington og en kvinne som alltid ble omtalt som Agent 355.

De syv hemmelige agentene som utgjorde kjernen i Culper-ringen under spionsjefen Benjamin Tallmadge var særdeles ulike hva angikk temperament og erverv. De hadde hver sin spesifikke rolle hvor de kunne bruke sine spesielle talenter.

Benjamin Tallmadge
© Library of Congress

Benjamin Tallmadge

Tallmadge (1754-1835) var major i hæren da George Washington vervet ham som spionsjef. Under krigen var han edderkoppen i nettet som koordinerte informasjonen fra spionene og sendte dem til Washington. Tallmadge giftet seg etter krigen, fikk syv barn og ble postmester i Litchfield i Connecticut. Han ble senere valgt inn i Kongressen i årene 1801-1817.

Abraham Woodhull
© Alchetron

Abraham Woodhull

Woodhull (1750-1826) ble tidlig i krigen arrestert for å smugle mat til sin familie. Heldigvis var han nabo til Tallmadge, som fikk ham løslatt mot at Woodhull ble en del av spionringen. Han etablerte et snedig system sammen med sin nabos kone; når hun hengte sin svarte underkjole til tørk, var det en meddelelse å hente for Brewster. Woodhull snakket sjelden om sin tid som spion.

Caleb Brewster
© Shutterstock

Caleb Brewster

Havnearbeideren Brewster (1747-1827) seilte før uavhengighetskrigen smuglergods tvers over Long Island-sundet og elsket å leke katt og mus med de britiske myndighetene. En inngående kjennskap til farvannet utenfor New York kom ham til gode under krigen, da han smuglet hemmelige meddelelser under dekke av å være hvalfanger. Etter krigen slo Brewster seg ned som bonde.

Agent 355
© Harper's Weekly

Agent 355

Spion 355 er navnløs – historikerne vet bare at det var snakk om en kvinne som trolig vokste opp i en velstående familie fra New York med nære bånd til britene. 355 hadde ry for å være sjarmerende og intelligent, hvilket ga henne mulighet til å lure informasjon fra britiske offiserer. En teori er at 355 var Woodhulls nabo Anna Strong, som ved hjelp av sin underkjole signaliserte til Brewster. 355s skjebne er uviss.

James Rivington
© Library of Congress

James Rivington

Rivington (1724-1802) var journalist, boktrykker og kaféeier. Mange britiske soldater var stamkunder i denne kafeen, som ble et omdreiningspunkt for spionenes innsamling av etterretning i New York. Rivington støttet opprinnelig britene, en allianse som etter krigen rammet virksomheten hans. Hans forbindelse til spionringen ble først kjent etter at han døde i gjeldsfengsel.

Austin Roe
© Creative Commons

Austin Roe

Roe (1749-1830) eide en kro på Long Island og kjøpte ofte forsyninger i New York. Han var derfor den ideelle kurer for spionringen. Det var Roes oppgave å transportere Townsends brev til Woodhull, som ga dem videre til Brewster. Som spion tilbakela Roe omtrent 1600 km på hesteryggen. Han fortalte ofte historier fra tiden som spion etter krigen, men avslørte aldri kollegenes identitet.

Robert Townsend
© Raynham Hall Museum

Robert Townsend (1758-1838)

Robert Townsend (1758-1838) eide en kjøpmannsforretning og brukte denne som dekke for sin spionvirksomhet. Townsend var den mest diskrete spion i ringen, men også en av de viktigste. Han spredte bl.a. desinformasjon til britene om hvor de franske troppene som støttet kolonistene ville gjøre landgang. Etter krigen engasjerte Townsend seg i bevegelsen som kjempet mot slaveriet.

Spioner brukte usynlig blekk

Washington sørget for at spionringen fikk all den hjelp han kunne skaffe. Det gjaldt blant annet usynlig blekk. Metoden var langt fra ny. Usynlig blekk – en væske som ble synlig først når den ble aktivert av varme, syre eller lys – hadde vært brukt i århundrer. På 1700-tallet var det vanlig praksis å bruke usynlig blekk hvis korrespondansen inneholdt statshemmeligheter eller andre følsomme temaer.

Brev i det britiske forsvaret var ofte merket med en diskré, men lett identifiserbar bokstav i det ene hjørnet, slik at mottakeren kunne se om skriften skulle aktiveres med enten «A» (for acid, det vil si syre) eller «F» (fire, altså varme).

Metoden ble etter hvert så vanlig og merkingen så tydelig at hele poenget med blekket forsvant. Washington sørget derfor for at spionene fikk en helt ny type blekk. Væsken, som generalen omtalte som «hvitt blekk», var basert på en strengt hemmelig oppskrift. Det samme var formelen for den væsken som kunne gjøre skriften synlig.

Moderne analyser viser imidlertid at hovedbestanddelen i blekket var garvesyre, og at jernsulfat dannet basis for fremkallingsvæsken. Ettersom oppskriften var strengt hemmelig og ganske komplisert, ble trikset aldri avslørt, og det usynlige blekket fungerte som en ubrytelig kode som spionene trygt kunne bruke til å kommunisere med seg imellom.

Culper-ringens kodebog

Culper-ringen brukte en kodebok fylt med viktige navn og steder, som hadde numre fra 1 til 763.

© Benjamin Tallmadge

Spionene skrev den hemmelige informasjonen mellom linjene i for eksempel regnskapsbøker eller på løse sider som de la inn i bøkene. Noen stakk også et hvitt ark – med usynlig skrift – inn i en bunke hvite, blanke ark. Bare en diskré prikk på baksiden markerte hvilket ark mottakeren skulle behandle med fremkallingsvæsken.

Som ytterligere sikkerhet brukte spionene en kode som Tallmadge hadde utviklet ved hjelp av en ordbok. Han utarbeidet en liste over alle de ordene han regnet med at gruppen ville bruke. Deretter la han til personnavn og navn på lokale steder og ga dem alle tall fra 1 til 763. Han ga seg selv nummeret 721, mens Woodhull var 722 og Townsend 723. Washington ble nummer 711.

Nathan Hale henrettet af briterne

Nathan Hale ble henrettet av britene den 21. september 1776 – etter bare noen uker som spion.

© Creative Commons

Henrettet spion ble amerikansk helt

George Washington lærte av bitter erfaring at hans spioner ikke kunne sendes på spionoppdrag blant engelskmennene uten skikkelige forberedelser. En av generalens første spioner ble tatt til fange etter 10 dager og endte som martyr.

Da en offiser på ordre fra general George Washington 12. august 1776 skulle samle en gruppe egnede kandidater til vervet som spioner, bøyde de fleste i forsamlingen hodet i håp om å slippe. Bare én mann, 21 år gamle Nathan Hale, trådte frem og meldte seg frivillig. Hale hadde arbeidet som skolelærer inntil han sluttet seg til kontinentalhæren i 1775.

Like etter vervemøtet ble han sendt inn bak engelskmennenes linjer med en tynn dekkhistorie om at han søkte jobb som skolelærer.

Den 21. september, etter bare ti dager ute på slagmarken, ble Hale tatt til fange. Neste dag ble han henrettet ved henging. På grunn av motet og offerviljen blir Hale regnet som en av de største heltene i revolusjonskrigen.

Lang kjede sikret kommunikasjonen

Gjennom hele krigen fikk det amerikanske hovedkvarteret jevnlig informasjon om de britiske troppenes sterke og svake sider, om forsyninger og store og små troppebevegelser, samt andre nyttige opplysninger fra de britiskkontrollerte områdene.

Den hemmelige informasjonen fant veien til general Washington på en bemerkelsesverdig regelmessig og stabil måte. Historikere har undersøkt hemmeligheten bak den usedvanlig sikre etterretningen og oppdaget at en vesentlig del av suksessen skyldtes arbeidsmetodene til Culper-ringen.

Informasjonen hadde nemlig en både pålitelig og omstendelig rute til Washington. En agent som hadde snappet opp en opplysning, for eksempel kjøpmannen Townsend, ville bringe den videre til en annen agent, for eksempel Roe. Overleveringen kunne skje på flere måter. En av dem var at Townsend plasserte papirene på et bestemt sted på et jorde utenfor Roes kro.

Culper-ringens mødesteder

Flere av Culper-ringens møtesteder kan fortsatt ses i dag.

© DanTD

Roe ville lese etterretningen og eventuelt tilføye sine egne observasjoner, før han ga meldingen videre. Til slutt ble den overbrakt til Connecticut, enten over land eller i båt over Long Island-sundet. Tallmadge, som hadde hovedkvarter i staten, tok imot meldingene og analyserte innholdet før han sendte den endelige rapporten til general Washingtons leir.

Alle disse kryssjekkene hindret alvorlige feil og gjorde det mindre sannsynlig at agentene falt i en britisk felle. Fordelen ved denne arbeidsgangen var dessuten at de amerikanske spionene ved å danne en kjede kunne få informasjonen frem langt raskere enn en enkelt agent, som hele tiden måtte reise frem og tilbake mellom observasjonsstedet og mottakeren.

Fort McHenry ved Baltimore

Forfatteren av USAs nasjonalsang fikk inspirasjonen da han overvar bombardementet av Fort McHenry utenfor Baltimore.

© Library Of Congress

Nasjonalsang ble til under et bombardement

I 1814 ble det amerikanske Fort McHenry bombet av engelskmennene, og angrepet ga siden inspirasjon til den amerikanske nasjonalsangen. Spørsmålet er imidlertid om forfatteren selv var til stede.

Den amerikanske nasjonalsangen ble til da forfatteren Francis Scott Key fikk se det amerikanske flagget midt oppi det han trodde var en av de mørkeste stundene i den unge nasjonens historie. I sangen hyller Key «the star-spangled banner» som stiger i horisonten over fortet ved morgengry. Fortet var under beleiring, og flagget var et bevis på at amerikanerne fortsatt holdt ut.

Noen historikere har siden påstått at Key slett ikke var i nærheten av Fort McHenry under bombardementet, og at fortellingen hans er rent oppspinn. Denne påstanden er ikke sann. Under bombingen av Fort McHenry, som sangen handler om, befant ikke forfatteren seg langt borte på et britisk skip, slik noen hevder.

Key, som var advokat, var faktisk til stede under angrepet fordi han hadde prøvd å få frigitt en amerikansk fange. Før angrepet gikk Key om bord i sin egen båt, og en tegning lagd av en amerikansk offiser under angrepet viser at båten ligger like ved den britiske bombeskvadronen. Key ville altså hatt god utsikt til hendelsene.

Da morgenen grydde, var alt på fortet stille, og Key fryktet et øyeblikk at amerikanerne hadde overgitt seg, noe som ville ha vært katastrofalt for den unge nasjonen. Men synet av flagget vekket nytt håp hos amerikanerne om å seire.

Britene luktet lunten

Spionoperasjonene gikk likevel ikke alltid knirkefritt. I løpet av høysommeren 1779 fikk britene en følelse av at noen holdt øye med dem. De begynte derfor å regelmessig ransake posten som gikk inn og ut av New York. Undersøkelsene gjorde en av kurerene i Culper-ringen så nervøs at han to ganger lot være å videresende brev fra Townsend til general Washington.

I Long Island-sundet herjet nemlig pirater som med britenes bifall og tillatelse bordet og undersøkte alle båter de fant mistenkelige. I november var situasjonen så spent at selv den ellers så dristige Caleb Brewster ble betenkt.

«Båten som seiler over med beskjeder fra C er blitt forfulgt hele veien over sundet av disse røverne.» Benjamin Tallmadge til George Washington, 1. november 1779.

«Båten som seiler over med beskjeder fra C er blitt forfulgt hele veien over sundet av disse røverne (…) Hvis ikke denne kriminelle praksisen stopper, vil ikke C utsette seg for risikoen lenger, og 725 (Brewster) vil slutte å hente meldinger», skrev Tallmadge bekymret til general Washington i et brev datert 1. november 1779.

Denne gangen unngikk spionene å bli oppdaget, men snart sto ringen overfor sin første store utfordring. Trusselen kom ikke fra munningen på en britisk muskett, men fra britenes seddelpresse. Kolonistene brukte britiske penger når de handlet varer og forsyninger, men de trykte også sine egne sedler, som de kalte «continentals». Sedlene ble trykt i Philadelphia, og amerikanerne brukte dem blant annet til å finansiere krigen.

I motsetning til de britiske pengene hadde ikke sedlene dekning i gull eller sølv. Verdien avhang derfor kun av at kjøper og selger var enige om og stolte på pengeverdien. For å ødelegge troverdigheten til de amerikanske sedlene og dermed undergrave kolonistenes økonomi begynte britene å trykke falske «continentals». Når flere sedler kom i omløp, ville verdien av hver enkelt seddel nemlig synke og økonomien gå i stå.

Angreb fra General Washington

God etterretning fra spionene betydde at general Washington ofte kunne angripe der britene minst ventet det.

© The Metropolitan Museum of Art

Amerikanerne prøvde å unngå forfalskningene ved å trykke pengene på ekstra tykt papir. I november 1779 snappet imidlertid Townsend opp rykter om at britene hadde stjålet flere pakker av det spesielle papiret i Philadelphia. Townsends opplysninger nådde Washington 27. november 1779. Med denne informasjonen i hånden kunne Washington advare Kongressen i tide og gjøre kolonistene oppmerksomme på de falske sedlene før britene rakk å undergrave verdien av de amerikanske sedlene. Like etterpå ga britene opp pengesabotasjen.

Ikke før hadde Washington med hjelp fra Culper-spionringen avverget faren fra den britiske seddelpressen før en ny katastrofe truet de frihetshungrige kolonistene. I februar 1778 klarte amerikanske diplomater i Paris å inngå en allianse med Frankrike. Gjennom en traktat lovet de to landene hverandre vennskap og gode handelsforbindelser og ble enige om å hjelpe hverandre dersom den andre ble angrepet av Storbritannia. Franskmennene forpliktet seg dermed til å hjelpe de opprørske kolonistene militært og sende en hær til koloniene.

Amerikanerne anvendte simple haandgranater

Amerikanerne brukte ofte helt enkle "håndgranater” som var spesielt effektive til sjøs når de ble kastet over på fiendens dekk før en bording.

© Shutterstock

Washington lurte britene

For Frankrike var frihetskampen i koloniene en kjærkommen anledning til å jekke ned erkerivalen Storbritannia og samtidig skaffe seg en ny handelspartner. Sett fra kolonistenes synspunkt var støtten avgjørende, for bare med Frankrikes hjelp kunne kontinentalhæren skaffe mennene og militærutstyret som var nødvendig for å fortsette kampen mot de britiske koloniherrene. I juni 1780 var hjelpen endelig på vei.

En flåte franske skip krysset Atlanteren og nærmet seg den amerikanske kysten, der flåten skulle legge til ved Newport, Rhode Island. Washington var imidlertid urolig. Han fryktet at britene hadde snappet opp informasjon om hvor skipene skulle. Washington var overbevist om at hvis det var tilfellet, ville britene enten hindre fartøyene i å legge til eller angripe soldatene før de rakk å etablere et brohode. I begge tilfellene ville resultatet være en katastrofe for amerikanerne, som neppe ville klare å holde stand så mye lenger.

Så snart franskmennene kastet anker ved Rhode Island 10. juli, varslet Washington derfor Tallmadge, slik at han kunne gjøre undersøkelser for å finne ut hva britene visste og hvordan de hadde tenkt å reagere. Tallmadge mottok brevet 14. juli og beordret straks spionene og kurerene til å bringe informasjonen videre.

«Det vedlagte krever at De drar i dag. Kast ikke bort en eneste time, for denne dagen må ikke gå tapt. Nyhetene er muligens av den største betydning for landet vårt noensinne.» Agent Robert Townsend i et brev til general Washington, 18. juli 1780.

I all hast red Austin Roe de 88 kilometerne til New York for å få tak i Townsend, som straks begynte å følge med på en eventuell reaksjon fra britene som kunne tyde på at de planla et angrep på franskmennene. Etter fire dager skrev Townsend en melding med usynlig blekk mellom linjene i en ordre på handelsvarer.

Sammen med ordren la han ved et notat der han unnskyldte at varene ikke fulgte med og lovet at de ville bli ettersendt så snart de kom på lager igjen. Roe ilte av gårde til Woodhull, som ga brevet til Brewster, som så rodde det over vannet samme kveld med en melding om at saken hastet.

«Det vedlagte krever at De drar i dag. Kast ikke bort en eneste time, for denne dagen må ikke gå tapt. Nyhetene er muligens av den største betydning for landet vårt noensinne», lød beskjeden i følgebrevet, som kom til Washingtons hovedkvarter om ettermiddagen 21. juli.

Washington visste at han umulig kunne hindre de britiske styrkene i å gå løs på de nyankomne franskmennene. Han visste også at britene sannsynligvis hadde skjønt at spionene hans hadde avdekket hva de planla. Generalen bestemte seg derfor for å spille høyt. Hvis han kunne klare å narre britene til å tro at han ville utnytte planene deres til selv å prøve å innta New York, kunne han kanskje avverge et ødeleggende angrep på USAs livsviktige allierte.

Belejringen af Yorktown

Beleiringen av Yorktown endte med et ydmykende nederlag for britene – ikke minst pga. Washingtons spioner.

© aoc.gov

Ved hjelp av sine nærmeste rådgivere utarbeidet Washington raskt et utkast til en plan og skrev brev der han lot det skinne gjennom at han hadde tenkt å angripe New York med en stor styrke. Aksjonen skulle skje så snart de britiske styrkene var så langt unna at garnisonen i New York ikke kunne rekke å kalle tilbake hovedstyrken, løy Washington.

Pakken med papirer ble gitt til en kurer, som fikk nøye beskjed om hvor og når dokumentene skulle avleveres. Bare få timer senere leverte kureren pakken hos britene med en lang historie om at han hadde funnet den i veikanten, og at den trolig hadde falt ut av salvesken til en rytter som hadde holdt svært høy fart.

Britene slukte historien rått og gjorde store øyne da de åpnet pakken. Planene kom tydeligvis fra høyeste hold. Mottakerne av pakken rådførte seg derfor med sine overordnede, som ga ordre om at den styrken som allerede var på vei mot Newport, måtte gjøre helomvending og komme segtilbake til New York. I de lange sommerdagene som fulgte, satt de der og ventet forgjeves på amerikanernes angrep. Imellomtiden gikk franskmennene i land uten å møte noen som helst motstand.

Washingtons kodenummer var 711

George Washington hadde kodenummeret 711 i Culper-ringen.

© Cortina Productions

Dette vet historikerne med sikkerhet:

Culper-ringen hjalp Amerika til selvstendighet.

  • Spionene forsynte Washington med uvurderlig informasjon.

  • Spionringen var effektiv og reagerte hurtigere enn enkeltagenter.

  • Agentene var fleksible og kunne fylle flere roller.

  • Culper-ringen led bare få tap.

  • Washington lærte aldri spionenes identitet å kjenne.

Forræder ble tatt

Britene lot seg imidlertid ikke slå ut av franskmennenes ankomst. De hadde nemlig en ny plan. Nå som styrkene deres hadde solid grep om New York, ville de utvide kontrollen til Hudson Valley, dalen som strakte seg langs elven nord for New York. Med kontroll over landskapet langs elven kunne de britiske styrkene bite seg enda bedre fast i området rundt den strategisk og økonomisk viktige havnebyen. Britene ventet bare på riktig anledning, og det samme gjorde den amerikanske revolusjonshelten general Benedict Arnold.

Siden krigen begynte, hadde Arnold tjent kontinentalhæren med ære og utmerkelse. I 1777 ble han imidlertid alvorlig såret i beinet og kunne ikke lenger gjøre tjeneste ute i felten. I stedet ble han militærguvernør i byen Philadelphia. Men generalen hadde dyre vaner, og da pengene sluttet å komme, satte Arnold seg i gjeld. Folk begynte å snakke både om pengeforbruket og konen hans, som hadde en far med nære britiske forbindelser.

Den tidligere så feterte generalen fant det ydmykende å bli gjenstand for bysladderen. Han konkluderte med at amerikanerne ikke verdsatte ham nok og bestemte seg for å finne noen som visste å sette pris på ham – også økonomisk.

General Benedict Arnold

General Benedict Arnold nøt Washingtons fulle tillit, men satte mer pris på kalde kontanter.

© Thomas Hart

Via svigerforeldrene møtte Arnold den britiske majoren John André, som han inngikk en avtale med. Arnold skulle søke stillingen som øverstkommanderende for fortet West Point, som lå cirka 88 kilometer nord for Manhattan. Og når tiden var moden – det vil si når de britiske styrkene beveget seg opp langs Hudson Valley – skulle Arnold gi fortet til britene.

Fortet var nettopp det de britiske styrkene trengte. Det lå nemlig på et sted der Hudsonelven gjør en skarp sving. Øverstkommanderende på fortet ville kunne overvåke og kontrollere alt som passerte på elven til og fra New York. Kom fortet på britiske hender, ville krigen være vunnet. Arnold kunne se frem til å bli rikelig belønnet av britene, både i form av penger og ære, håpet han.

I begynnelsen gikk alt etter planen. Arnold ble utnevnt til stillingen som øverstkommanderende 3. august 1780 og gikk straks i gang med å forberede britenes ankomst. I september gjensto bare et siste møte med John André, slik at de to endelig kunne avtale nøyaktig hvordan britene skulle overta fortet.

Ukendt identitet paa Agent 355

Historikere har forsøkt å finne identiteten på Agent 355 i mer enn 200 år, hele tiden uten hell.

© hdl.loc.gov

Dette mangler historikerne svar på:

Agent 355 forblir et mysterium

Hvem Agent 355 egentlig var, har opptatt historikere helt siden aktivitetene til Culper-ringen ble kjent. Det eneste forskerne vet sikkert, er at Agent 355 kom med i spionringen gjennom agenten Abraham Woodhull, som bare beskrev henne som «et bekjentskap». Woodhull karakteriserte dessuten 355 som en kvinne som «kunne slå oss alle med sitt vidd».

En av mange teorier er at Agent 355 var kvinnen Anna Strong, naboen til Woodhull. Strong var kjent for å hjelpe agentene ved å bruke klesvasken som signalflagg for spionringen. Andre historikere setter spørsmålstegn ved om Agent 355 var en bestemt person.

De tror at nummeret snarere er en fellesbetegnelse for kvinnelige informanter. De fleste historikere mener imidlertid at Agent 355 var en virkelig person. Hun skal ha vært fra en fin familie og bodde i New York City.

Sannsynligvis hadde hun også gode forbindelser til høytstående britiske offiserer, kanskje fordi familien sympatiserte med britenes sak. Agent 355 ble trolig arrestert etter avsløringen av forræderen Benedict Arnold og døde på et tidspunkt etter 1780, ifølge rykter om bord på fengselsskipet HMS Jersey.

Denne historien er neppe sann, ettersom kvinner ikke sonet straff på fengselsskip. Hvordan Agent 355 døde, forblir derfor et like stort mysterium som livet hennes.

Spioner var nær ved å bli avslørt

Etter to forgjeves forsøk kom møtet i stand i oktober. For ikke å vekke oppsikt på reisen til fortet utga André seg for å være kjøpmannen John Anderson. På veien tilbake – som gikk gjennom amerikanskkontrollert territorium – ble André imidlertid stanset og visitert av noen soldater.

Dermed kom de over brevene fra Arnold og noe de syntes lignet mistenkelig på en plantegning over et fort. Papirene var gjemt i sokkene på mannen, som presenterte seg som John Anderson. Papirene ble straks sendt til Washingtons hovedkvarter. Spionene hans var imidlertid allerede på saken. En stor del av observasjonene ringen hadde gjort, kom fra en kafé i New York eid av boktrykkeren og Culper-spionen James Rivington.

Dit kom høytstående briter daglig. Blant stamgjestene var også André, og i lengre tid hadde spionene sendt informasjon til Tallmadge, blant annet notater om en kjøpmann som het John Anderson, som Arnold ønsket å gi fritt leide. Først da Tallmadge hørte om en fange med samme navn, gikk sammenhengen opp for ham.

Briternes spionleder John André haengt

John André var britenes spionsjef i de nordamerikanske koloniene. Han ble tatt til fange og hengt etter avsløringen av Benedict Arnolds forræderi.

© New York Public Library

Tallmadge handlet raskt og sørget for at André ble brakt til hærens leir like ved New York. Andrés sammensvorne general Arnold, som raskt skjønte hva som var i ferd med å skje, kom seg unna på en britisk båt.

Britene utnevnte Arnold til brigadegeneral, og han tilbrakte resten av krigen med å kjempe mot sine egne landsmenn. For André gikk det langt verre. Etter forgjeves forsøk på utveksling med forræderen Arnold ble John André hengt. Deretter arresterte britene – som nå var klar over omfanget av spionasjen – en rekke av Washingtons agenter.

«Atskillige av våre kjære venner ble tatt til fange, spesielt en som har vært særdeles nyttig i forbindelse med denne korrespondansen», skrev Woodhull til Tallmadge 12. november. De fleste historikere tror at Woodhull sikter til Agent 355, som på dette tidspunktet forsvinner ut av historien, kanskje fordi hun døde i fangenskap.

«Washington nedkjempet oss aldri. Han nedspionerte oss.» Den britiske majoren George Beckwith etter uavhengighetskrigen.

Spionene rakk imidlertid å feire enda en triumf før krigen var over. I 1781 klarte James Rivington å få tak i kodeboken til den britiske flåten. Med den i hånden var det mulig for den franske flåten å forutse hvilke trekk de britiske skipene ville gjøre. Innsikten kom spesielt de franske allierte til gode under beleiringen av Yorktown i Virginia. Beleiringen endte med at de britiske styrkene overga seg 19. oktober 1781. Nederlaget var begynnelsen på slutten for britene, som snart ga opp å knekke kolonistene.

Den 25. november 1783 red Washington triumferende inn i New York. Ved siden av ham red Tallmadge, som en anerkjennelse av arbeidet spionsjefen hadde nedlagt. Britene var uansett ikke i tvil om hva spionasjen hadde ført til. Den britiske majoren George Beckwith bemerket bittert:

«Washington nedkjempet oss aldri. Han nedspionerte oss.»