Hatter av amerikansk beverpels var høyeste mote i Europa på 1700- og 1800-tallet.
Pelsen var tett og myk og holdt også formen i regnvær, i motsetning til ull. Derfor var bever både ettertraktet og innbringende.
En enkelt bever kostet det samme som hele fire hjorteskinn. Millioner av dyr måtte ofre livet før hattemotene endret seg igjen – denne gangen til silke.
Arter var utryddelsen nær
Oter
I elvene i Rocky Mountains vrimlet det av oter. Dyrets pels holdt vannet ute og dannet luftlommer som holdt på varmen. Dette gjorde oterpelsen veldig ettertraktet til f.eks. frakker. Jakten på oter fikk nesten arten til å forsvinne rundt år 1900.
Bjørn
Skinnet fra svartbjørner var blant Amerikas dyreste. Et enkelt skinn kunne innbringe det samme som fem beverpelser. Bjørnejakten ble en alvorlig trussel mot bestanden på midten av 1800-tallet.
Hjort
Mykt, garvet hjorteskinn var velegnet til klær og hansker. Pelsjegerne gikk selv i klær av hjorteskinn som kjennetegnes ved den lysebrune fargen. Arten ble nesten borte på 1800-tallet.
Bever
På 1500-tallet var det omtrent 60 millioner bevere i Nord-Amerika. Bestanden ble nesten utryddet på 1800-tallet, men trives nå igjen.
Pelshandlere styrte Amerika
Handelsselskapet Hudson’s Bay Company (HBC) dominerte pelshandelen på 1800-tallet.
Selskapet drev handelsstasjoner, utstedte egne penger og fungerte som en lokal myndighet i tynt befolkede områder.
I sin storhetstid dekket HBC mer enn 7 mill. km2 og hadde 1500 ansatte.
Pelsjegerens viktigste redskaper:
Hjorteskinnklær var slitesterke og kamuflerte jegeren godt når han streifet om på prærien.
En syl var uunnværlig når pelsjegeren skulle reparere klærne eller rense riflen. Sylen var også nyttig i byttehandler med indianerne. De brukte redskapet når de sydde klær, telt og andre bruksgjenstander av skinn.
Riflen var en såkalt long rifle. Tyske våpensmeder brakte riflen til Amerika på 1700-tallet, og den ble bl.a. brukt i den amerikanske frihetskrigen. Riflen var lett å reparere, og det lange, riflede løpet gjorde at den kunne skyte både langt og presist – en stor fordel i møtet med bjørn og andre ville dyr.
Et krutthorn av horn fra okse eller bison holdt kruttet tørt. Hornet ble båret i en snor over skulderen. Til utstyret hørte også et mindre horn som jegeren brukte til å måle opp den riktige mengden krutt.
En liten veske til hverdagsting var en fast del av utstyret. Vesken inneholdt bl.a. fyrstål til å tenne bål med, legeurter og en boks med bevergjel, et duftsekret fra beverens hale som jegeren smurte på feller for å lokke andre bevere dit.
Filthatten var laget av ull og var pelsjegerens vanligste hodeplagg. Tykke pelsluer ble bare brukt i den aller kaldeste tiden på året.
Visste du at...
… handel med pels skapte en rekke kjente nordamerikanske byer? Detroit, New Orleans og Montreal er blant de byene som har vokst frem på
tidligere handelssteder.… pelsjegere erobret vesten? I 1820-årene våget jegerne seg inn i det som nå er USAs vestligste stater. Deres beretninger om store vidder og naturrikdommer ga andre lyst til å følge etter og slå seg ned.
… sekret fra beverens analkjertler ble solgt som legemiddel på amerikanske apoteker? Middelet skulle motvirke både tannpine og gikt. Virkningen skyldes formentlig at sekretet inneholder salisylsyre som beveren danner når den spiser pilebark.
… pelsjegeren Seth Kinman (1815-1888) skjøt hele 800 gråbjørner? Pelsen fra de store dyrene brukte han bl.a. til trekk til stoler som han ga bort til skiftende amerikanske presidenter, bl.a. Lincoln.
… USAs mest berømte pelsjeger, Davy Crockett, også gjorde politisk karriere? Han ble valgt til kongressen i 1827, men ble upopulær for sin motstand mot president Andrew Jacksons tvangsflytting av indianere fra Sørstatene. Han forlot politikken da han mistet sin plass i Kongressen i 1835.
… den siste pelsjegeren, Sylvan Ambrose Hart, “Buckskin Billy”, døde i 1980? Han fanget imidlertid bare pelsdyr til eget forbruk.