Anarkist skjøt USAs president William Mckinley

Den populære presidenten William McKinley følte seg trygg da han trådte inn i den stappfulle teatersalen i Buffalo den 6. september 1901. Presidentens beundrere sto i kø for å håndhilse, men ikke alle hadde fredelige hensikter.

Den populære presidenten William McKinley følte seg trygg da han trådte inn i den stappfulle teatersalen i Buffalo den 6. september 1901. Presidentens beundrere sto i kø for å håndhilse, men ikke alle hadde fredelige hensikter.

DEA/A. DAGLI ORTI/Getty Images

Det gikk et sus gjennom forsamlingen da USAs president William McKinley gjorde sitt inntog i den store teatersalen i Buffalo nøyaktig kl. 16 den 6. september 1901.

Presidentens opptreden var høydepunktet under Pan-American Exposition – en utstill­ing der alle land på det amerikanske kontinentet deltok.

Nå ventet 2000 mennesker på å se presidenten, og – med litt flaks – få håndhilse på ham.

Teaterorgelet spilte avslappende klassisk musikk mens presidenten arbeidet seg gjennom rekken av gjest­er.

Bare McKinleys sekretær, George B. Cortelyou, var alt annet enn avslappet.

To av presidentens forgjengere var blitt skutt mens de befant seg i folkemengder: Lincoln i et teater og Garfield på en jernbanestasjon.

Nå fryktet sekretæren at det samme kunne skje med McKinley.

Cortelyou hadde prøvd å overtale McKinley til å avlyse, men president­en avfeide ham: “Nei, men hvorfor det? Det er ingen som vil meg noe vondt.”

Men McKinley tok feil.

Midt mellom glade og forventningsfulle besøkende sto Leon Czolgosz, en 28 år gammel stålverksarbeider og overbevist anarkist.

Czolgosz var oppsatt på å gjøre McKinley vondt: “Jeg så alle disse menneskene bøye seg i støv­et for den store herskeren. Jeg bestemte meg for å drepe hersk­eren,” oppga han senere som motiv.

Agenter tok lett på sikkerheten

Czolgosz skulle få en enkel oppgave, for det var ikke alle som var like forsiktige som presidentens sekretær.

Det var en rekke sikkerhetsforanstaltninger som ikke ble overholdt mens McKinley beveget seg gjennom salen.

Vanligvis gikk en spesialtrent livvakt på presidentens venstre side, men akkurat denne dagen var det en lokal vakt som fikk lov å eskortere presidenten fordi han kunne utpeke spesielt viktige gjester for presidenten.

Også regelen om at personer med noe i hendene ikke fikk nærme seg presidenten, ble oversett denne dagen.

September 1901 var uvanlig varm, og vaktene tillot derfor at publikum hadde med seg lommetørklær til å tørke svetten av pannen med.

Da Leon Czolgosz nærmet seg presidenten med et hvitt lommetørkle rundt høyre hånd kl. 16.07, var det derfor ingen som ante uråd.

McKinley rakte fram venstre hånd for å hilse, men Czolgosz avsikret pistolen som var skjult av tørkleet i høyre hånd.

Han fyrte av to skudd på kloss hold mot presidentens mage. Det bredte seg en mørkerød flekk på McKinleys hvite vest.

“Presidenten sto helt stille med et nølende og litt forvirret uttrykk i ansiktet. Så tok han et skritt tilbake og bleknet,” skrev avisen The New York Times.

Mens sikkerhetsvakter og gjester overmannet Czolgosz ble president­en fraktet til sykehuset i all hast. Der sydde kirurgen sammen såret i magen – kulen fant han ikke.

De neste dagene ble presidenten bedre. Han begynte også å snakke politikk.

“Hvis det ikke blir komplika­sjoner, ser vi fram til en rask helbred­else,” uttalte McKinleys lege fire dager senere.

Drapsmann angret ingenting

Men komplikasjoner unngikk han ikke. En uke etter attentatet følte presidenten seg plutselig svakere. De neste timene forverret tilstanden seg, og kl. 2.15 natten etter døde han av koldbrann.

“Jeg drepte presidenten for det arbeidende folkets skyld.” Leon Czolgosz, anarkist, 1901.

Drapsmannen angret ikke: “Jeg tror ikke på republikken som statsform, og jeg mener vi ikke bør ha hersk­ere. Man gjør rett i å drepe dem," forklarte Czolgosz i avhør.

Den16. september ble han kjent skyldig av en enstemmig jury etter bare en halv times forhandlinger.

Og 23 dager etter attentatet ble Czolgosz henrettet i den elektriske stol i Auburn-fengselet i New York.

“Jeg drepte presidenten for det arbeid­ende folkets skyld, for de gode menneskenes skyld. Jeg beklager ikke forbrytelsen,” var hans siste ord.