Det gikk et sus gjennom forsamlingen da USAs president William McKinley gjorde sitt inntog i den store teatersalen i Buffalo nøyaktig kl. 16 den 6. september 1901.
Presidentens opptreden var høydepunktet under Pan-American Exposition – en utstilling der alle land på det amerikanske kontinentet deltok.
Nå ventet 2000 mennesker på å se presidenten, og – med litt flaks – få håndhilse på ham.
Teaterorgelet spilte avslappende klassisk musikk mens presidenten arbeidet seg gjennom rekken av gjester.
Bare McKinleys sekretær, George B. Cortelyou, var alt annet enn avslappet.
To av presidentens forgjengere var blitt skutt mens de befant seg i folkemengder: Lincoln i et teater og Garfield på en jernbanestasjon.
Nå fryktet sekretæren at det samme kunne skje med McKinley.
Cortelyou hadde prøvd å overtale McKinley til å avlyse, men presidenten avfeide ham: “Nei, men hvorfor det? Det er ingen som vil meg noe vondt.”
Men McKinley tok feil.
Midt mellom glade og forventningsfulle besøkende sto Leon Czolgosz, en 28 år gammel stålverksarbeider og overbevist anarkist.
Czolgosz var oppsatt på å gjøre McKinley vondt: “Jeg så alle disse menneskene bøye seg i støvet for den store herskeren. Jeg bestemte meg for å drepe herskeren,” oppga han senere som motiv.
Agenter tok lett på sikkerheten
Czolgosz skulle få en enkel oppgave, for det var ikke alle som var like forsiktige som presidentens sekretær.
Det var en rekke sikkerhetsforanstaltninger som ikke ble overholdt mens McKinley beveget seg gjennom salen.
Vanligvis gikk en spesialtrent livvakt på presidentens venstre side, men akkurat denne dagen var det en lokal vakt som fikk lov å eskortere presidenten fordi han kunne utpeke spesielt viktige gjester for presidenten.
Også regelen om at personer med noe i hendene ikke fikk nærme seg presidenten, ble oversett denne dagen.
September 1901 var uvanlig varm, og vaktene tillot derfor at publikum hadde med seg lommetørklær til å tørke svetten av pannen med.
Da Leon Czolgosz nærmet seg presidenten med et hvitt lommetørkle rundt høyre hånd kl. 16.07, var det derfor ingen som ante uråd.
McKinley rakte fram venstre hånd for å hilse, men Czolgosz avsikret pistolen som var skjult av tørkleet i høyre hånd.
Han fyrte av to skudd på kloss hold mot presidentens mage. Det bredte seg en mørkerød flekk på McKinleys hvite vest.
Drapsvåpenet
Morderen skjulte revolveren, en kortløpet modell av det amerikanske merket Iver Johnson, under et hvitt lommetørkle.
Morderen
Leon Czolgosz var anarkist og mente at et menneske ikke hadde rett til å herske over andre. Det skal ha vært drapet på Italias konge året før som inspirerte ham til attentatet.
Åstedet
De dødelige skuddene falt i et skjermet hjørne av “Musikkens Tempel”. Flagg og grønne planter skulle forhindre snikangrep bakfra.
“Presidenten sto helt stille med et nølende og litt forvirret uttrykk i ansiktet. Så tok han et skritt tilbake og bleknet,” skrev avisen The New York Times.
Mens sikkerhetsvakter og gjester overmannet Czolgosz ble presidenten fraktet til sykehuset i all hast. Der sydde kirurgen sammen såret i magen – kulen fant han ikke.
De neste dagene ble presidenten bedre. Han begynte også å snakke politikk.
“Hvis det ikke blir komplikasjoner, ser vi fram til en rask helbredelse,” uttalte McKinleys lege fire dager senere.
Drapsmann angret ingenting
Men komplikasjoner unngikk han ikke. En uke etter attentatet følte presidenten seg plutselig svakere. De neste timene forverret tilstanden seg, og kl. 2.15 natten etter døde han av koldbrann.
“Jeg drepte presidenten for det arbeidende folkets skyld.” Leon Czolgosz, anarkist, 1901.
Drapsmannen angret ikke: “Jeg tror ikke på republikken som statsform, og jeg mener vi ikke bør ha herskere. Man gjør rett i å drepe dem," forklarte Czolgosz i avhør.
Den16. september ble han kjent skyldig av en enstemmig jury etter bare en halv times forhandlinger.
Og 23 dager etter attentatet ble Czolgosz henrettet i den elektriske stol i Auburn-fengselet i New York.
“Jeg drepte presidenten for det arbeidende folkets skyld, for de gode menneskenes skyld. Jeg beklager ikke forbrytelsen,” var hans siste ord.