Bortført nybyggerdatter ble indianerdronning
I 1836 bortførte præriens mest fryktede indianere, comanchene, den ni år gamle Cynthia Ann Parker etter å ha massakrert familien hennes. Men den største tragedien i Cynthia Anns liv inntraff først 24 år senere.
Et av de få bildene som fins av Cynthia Ann Parker, er tatt ikke lenge etter at hun ble ført tilbake til slektningene sine. Hun har klippet håret kort – comanchenes måte å vise sorg på. Ved
brystet ligger den to år gamle datteren Prærieblomst.
Cynthia Ann Parkers liv hos comanchene innledes brutalt en varm morgen 19. mai 1836, hjemme hos henne selv i Fort Parker, en av nybyggernes ytterste forposter i det sentrale Texas.
Overfall og drap begått av indianerstammer er langt fra uvanlige i området, og grusomme beretninger florerer blant nybyggerne. Likevel er de som bor i Fort Parker uvanlig uforsiktige denne morgenen.
Den armerte porten står på vidt gap, og bare seks av fortets 16 mannlige beboere er hjemme – ingen av dem bevæpnet. I tillegg befinner det seg åtte kvinner og ni barn på fortet da over hundre comancher angriper.
Etter angrepet tar de med seg den ni år gamle Cynthia Ann Parker, hennes bror John på sju år, den 14 måneder gamle James Pratt Plummer og to unge kvinner. Fem maltrakterte lik ligger igjen foran fortet, mens resten av beboerne har rukket å flykte ut en bakvei før angrepet.
Noen dager senere deler indianerstammene fangene mellom seg. De to unge kvinnene går en kummerlig tilværelse i møte som slaver, mens barna innlemmes i ulike comanche-stammer. Cynthia Anns liv som Naduah, «den som ble funnet», begynner.
Barndom på prærien
Penateca-stammen som tok Cynthia Ann Parker til seg, var ledet av høvding Peta Nocota – den samme mannen som hadde bundet henne bak på hesten sin.
Alt tyder på at oppveksten blant comanchene har vært kjærlig. Hun lærte å ri uten sal, garve bisonskinn og andre ferdigheter som en comanchekvinne måtte kunne. Og hun glemte snart morsmålet sitt.
Cynthia Ann Parkers skjebne var ikke enestående. Indianerne tok ofte til seg bortførte hvite barn, blant annet fordi livet på hesteryggen førte til hyppige spontanaborter. De elsket barna som sine egne, og barna fant seg overraskende fort til rette i sine nye familier – på tross av volden de hadde vært vitne til.
Det fins flere kjente eksempler på dette, som ti år gamle Bianca Babb. I 1866 så hun sin mor bli skalpert levende og drept av comanchene som senere oppdro henne.
Eller 8-årige Melinda Caudle, som ble tatt til fange i 1868 i et av de mest blodige angrepene i Texas' historie og så sju andre fanger bli drept. Begge barn ble senere kjøpt tilbake, men forsvarte sine indianske familier resten av livet.
For de voksne fangene, som regel kvinner, var situasjonen en helt annen. De ble holdt som slaver, massevoldtatt og ofte vansiret av volden de ble utsatt for.
De som ble kjøpt fri, gikk en ensom tilværelse i møte i det puritanske nybyggersamfunnet, for alle visste hva kvinnene var blitt utsatt for. Hvis de var gift, ville mennene deres ofte ikke ha noe med dem å gjøre.
Samme skjebne led også de to unge kvinnene som ble kidnappet sammen med Cynthia Ann. De ble, i likhet med Cynthia Anns bror John og lille James, kjøpt fri av familiene sine. Men Cynthia Ann var ikke til salgs.
Fort Parker var en av nybyggernes ytterste bosettinger i det sentrale Texas.
Familieliv hos comanchene
Parker-familien forsøkte flere ganger å kjøpe Cynthia Ann fri gjennom hvite handelsmenn som hadde kontakt med stammene. Handelsmennene så henne to ganger på de 24 årene hun bodde blant comanchene.
Begge ganger løp hun bort og nektet å snakke med dem, og alle forsøk på å kjøpe henne fri ble blankt avvist. Nybyggerne trodde først at indianerne bare var ute etter en større løsesum, men en av handelsmennene forklarte:
«En av comanchene gjør krav på den unge kvinnen som sin kone. På grunn av hennes manns innflytelse, eller hennes egen tilbøyelighet, er hun ikke villig til å forlate folkene hun bor med».
Comanchen som nektet å selge Cynthia Ann, var høvdingen Peta Nocona. Hun fikk tre barn med ham, sønnene Quanah og Pecos og datteren Toh-tsee-ah – Prærieblomst.
Nocona hadde også en kone fra før, men tok ikke flere koner etter Cynthia Ann – et tegn på en uvanlig hengivenhet ettersom de fleste høytstående comancher hadde mange koner. Og hun var tilsynelatende lykkelig, helt til hennes livs andre tragedie inntraff.
I løpet de 24 årene Cynthia Ann bodde blant comanchene, eskalerte volden mellom indianere og nybyggere. Etter hvert som nybyggerne trengte dypere og dypere inn i indianernes land, ble deres gjengjeldelsesaksjoner stadig mer voldelige.
Denne volden ble gjengjeldt av vold fra nybyggernes militser, som sjelden skilte mellom krigerske og fredelige indianerstammer, og sjelden skånet kvinner og barn.
I 1860 flyttet mange nybyggere fra de ytterste forpostene på grunn av stadig mer grufulle drap, for eksempel drapet på Martha Sherman. Hun var gravid i 9. måned da hun ble voldtatt, skalpert levende og etterlatt med fire piler i magen. Hun levde lenge nok til å fortelle om sine lidelser og føde sitt døde barn.
Etter nok et comancheangrep i desember 1860 samlet den 24 år gamle Charles Goodnight åtte menn for å sette etter comanchene. Noen av dem, som 48 år gamle Isaac Lynn, hadde mistet så mye at det eneste de hadde igjen var ønsket om hevn.
Da Goodnight hentet Lynn før ekspedisjonen, satt Lynn foran peisen, oppslukt av å steke en indianerskalp. For å sikre holdbarheten hadde han saltet skalpen og satt den på et spidd, som han nå omhyggelig dreide over flammene.
Lynn hadde samlet på skalper siden hans sønn og svigerdatter ble drept av comancher. «Han hadde det ulykkeligste ansiktsuttrykket jeg noen gang har sett», fortalte Goodnight senere.
Historien om Cynthia Ann Parker gikk verden rundt og har både inspirert til en John Wayne-western, «The Searchers», og en opera.
##
Massakren ved Pease River
Goodnights menn fant raskt frem til comancheindianerne som sto bak det siste overfallet.
De hadde stjålet 150 av nybyggernes hester og beveget seg derfor i sakte tempo. Men indianerne var i overtall, og Goodnight unnlot å angripe. I stedet ville han stable en større ekspedisjon på beina.
Han fikk samlet 40 ridende politimenn og 21 soldater, men da de kom til leiren ved Pease River, hadde de fleste i stammen dratt videre. Bare baktroppen av kvinner, barn og gamle og noen få krigere var igjen.
Ingen la merke til mennene som omringet leiren, og det som senere utspilte seg, var ikke en kamp – det var en massakre. Kvinnene greide ikke å komme seg unna på hestene, som var tungt nedlesset med oppakning og falt over hverandre i kuleregnet. Også mange av barna ble plaffet ned.
Etter massakren satte mennene etter to indianere som prøvde å flykte på hesteryggen. Den ene gjenkjente de som stammens høvding, Peta Nocona. Han ble såret og falt av hesten.
Da han ikke ville overgi seg, drepte de ham. Den andre rytteren viste seg å være en kvinne, som ga seg til å rope «amerikaner». Både hun og hennes 2 år gamle datter ble tatt av angriperne. Mennene stusset over kvinnens blå øyne, og hun ble identifisert som Cynthia Ann Parker.
Etter hendelsen ble Cynthia Ann boende hos slektninger. Om natten måtte de låse henne inne for å unngå at hun flyktet tilbake til stammen. Ifølge en nabo gråt hun mye over sønnene sine, som hun antok hadde mistet livet etter at hun selv ble tatt.
Det kjæreste Cynthia Ann hadde nå var datteren. Da hun døde av lungebetennelse som 6-åring, sluttet Cynthia Ann å spise. Hun døde i 1870 som følge av underernæring og lungebetennelse, 43 år gammel. Hun hørte aldri noe mer om sønnenes skjebner.