Washington, D.C., USA, 21/4 1865
Kjære onkel
Du må unnskylde at jeg i det siste ikke har vært så flittig til å skrive til deg som tidligere. Men den spenning som har hersket her i byen gjennom hele den forgangne uken har forhindret meg i å foreta meg noe som helst.
Dagene fløy av sted, og hver dag brakte gode nyheter og dermed utsikt til en snarlig ende på krigen. Vår lykkes beger var fylt til randen, og intet overgikk den begeistring som vi følte da vi fikk meddelelsen om at general Lee og hans hær hadde overgitt seg*.
Lincoln var flere ganger blitt forsøkt presset til å holde en tale. Endelig ga han etter. Emnet for talen var landets fremtid – Unionens gjenoppbygging og den slags*. Jeg var til stede og hørte det hele, selv om det var
silende regnvær. Nå som jeg tenker på det, kan jeg nesten se ham for meg som han så ut da han holdt talen.
Sist fredag, altså for bare en uke siden, fikk jeg vite at Grant** og hans hustru ville ledsage presidenten til teateret.
Jeg hadde ennå aldri sett Grant, og da jeg var ivrig etter å få et glimt av ham, besluttet jeg å dra på teateret sammen med et par venner.
Tatt i betraktning vårt formål med besøket, valgte vi å kjøpe seter som sikret oss et godt utsyn over losjen og de menneskene som satt i den fremfor plasser som ga oss fritt utsyn til selve scenen.
Da klokken var omkring halv ni, kom presidenten inn ledsaget av sin hustru samt miss Harris og major Rathbone***.
Vi var alle temmelig skuffet over ikke å se Grant. Men etterpå forsto vi at vi sannelig hadde grunn til å være takknemlig for at han ikke var med.
Tidsskriftet Harper’s Weekly bringer en noenlunde god beskrivelse av mordet – dog med det unntak at presidenten og hans hustru ikke satt på den plassen som bladet hevder, og at morderen brukte sin venstre hånd til å skyte med.
Kort om John E. Bingham
Levetid
1846-1906
Nasjonalitet
Amerikansk
Erverv
Var praktiserende lege såvel som kirurg og militærlege samt bedriftslege ved jernbanen i Oregon.
Sivilstand
Gift og far til en sønn.
Kjent for
J.E. Bingham huskes først og fremst for sin øyenvitneskildring av mordet på president Abraham Lincoln. Brevet ble først kjent offentlig da Binghams barnebarn Mary tok med familieklenodiet til en antikkmesse i 2017.
Mordet skjedde da klokken var litt over 10, tror jeg. Straks skuddet hadde lydt, sprang Booth opp på scenen. Så snart han gjenfant balansen, trakk han frem en lang kniv. “Sic semper tyrannis” (slik går det tyranner, red.), skrek han. Ordene er staten Virginias motto.
Booth kikket på en mann som satt rett ved meg. Det viste seg senere at den pågjeldende var et av Booths bekjentskaper.
“Synet som møtte meg ville ha rørt hjertet på selv en villmann”. John E. Bingham, april 1865.
“Jeg har gjort det”, sa han. Han hadde nå krysset scenen. Idet han vendte seg, løftet han kniven og svingte den i luften. “Sør har fått sin hevn!” ropte han. Det var det siste jeg så til ham.
Jeg glemmer aldri hans ansikt. Så stort inntrykk gjorde det på meg. Hans øyne gnistret som ild, hans hud var så hvit at den nesten forekom gjennomsiktig, og hans kullsorte hår bølget på en måte så det forekom å avspeile hans følelser.
Men la meg vende tilbake til hva som hendte. Da jeg hørte ham rope mottoet, forsto jeg at noe forferdelig var skjedd, og sammen med de andre skyndte jeg meg bort til presidentens losje.
Synet som møtte meg ville ha rørt hjertet på selv en villmann.
John Wilkes Booth, Lincolns morder, var en fetert skuespiller og også en fanatisk motstander av slaveriets opphevelse.
Hr. Lincoln lå utstrakt på gulvet med hodet i miss Laura Keenes* armer. Hans hjernemasse fløt langsomt ut i hennes skjød.
Fru Lincoln var ute av seg selv. “Åh Gud, de har drept ham, de har drept ham”, skrek hun.
Presidenten ble båret ut og brakt til huset som lå overfor teateret. Her ble alt det som kunne gjøres, gjort. Men til ingen verdens nytte. Timene gikk, mens folkemengden utenfor gråt og ventet idet de håpet at presidentens liv likevel ville bli skånet så han ville overleve.
Men da de fikk beskjeden, “han er død”, gikk de alle hver især til sine hjem. Noen gråt, andre ba, men de fleste forbannet det beist som hadde tatt hans liv.
Aldri har jeg sett en gravferd som overgår den jeg var vitne til sist onsdag. Hele to timer tok det prosesjonen å passere. Jeg har hørt at 150 000 mennesker var stimlet sammen i Avenuen og 15. Gate, og jeg har ingen grunn til å betvile utsagnet.
Jeg syns det er trist å høre at Jim Caruthers er død, og jeg har vondt av Pheobe Jinnci og de andre pårørende. Været her blir stadig bedre. Du kan være sikker på at Todd er i sikkerhet. Kun kavaleriet deltok i den kampen du nevner.
Farvel
med kjærlige hilsener fra din nevø
J.E. Bingham
Etterskrift
Lincolns drapsmann, Booth, flyktet fra teateret, men ble funnet og skutt av politiet den 26. april. Han døde av skadene samme dag.
Fire av Booths medskyldige ble senere dømt til døden og hengt. Nyheten om mordet på Lincoln spredte seg hurtig med brev og avisreportasjer over hele landet og styrket nordstatenes hat til sør.
Hatet styrket politikere som ønsket å straffe krigens tapere i stedet for å føre en forsonlig politikk, som Lincoln hadde ønsket. Motsetningen mellom nord og sør levde dermed videre til skade for især landets svarte befolkning.