Canada var USAs bartender

Michigan tyvstartet forbudet

Alkoholforbudet hadde vært underveis lenge. Evangeliske kristne hadde kjempet for et forbud siden 1830-tallet – og deres motstand mot spriten var langt fra uten grunnlag:

I 1830 drakk hver amerikaner over 15 år i snitt det som tilsvarer 88 flasker whisky i året. Men det var først da USA gikk inn i 1. verdenskrig i 1917 at alkoholmotstanderne fikk sitt avgjørende argument.

Landet hadde for lite korn, som er én av hovedingrediensene i ølbrygging, og avholdsfolket påpekte at det var direkte upatriotisk å drikke alkohol.

Lovgiverne sto i kø for å erklære seg enige, og den 17. januar 1920 trådte den 18. forfatningsendringen i kraft. Alkohol var nå forbudt i hele USA.

Men for innbyggerne i Detroit var forbudet ikke noe nytt – delstaten Michigan hadde vært offisielt tørrlagt i tre år da resten av USA fulgte etter.

Fra første dag av delstatens forbud hadde smuglere i Michigan fraktet øl og sprit fra de omkringliggende delstatene til tørstende borgere i hjemstaten.

Tyvstarten betydde at smuglerne i Michigan hadde masser av erfaring da det landsdekkende forbudet ble innført.

Canada skjenket sprit i glassene

Detroit-smuglerne vendte omgående blikket mot nord. Canada var ganske visst tørrlagt slik som USA, men i motsetning til den amerikanske lovgivningen tillot de canadiske bestemmelsene fortsatt produksjon og salg av alkohol til eksport.

Dette unntaket ble god forretning for canadierne. I Ontario – en canadisk provins med grense til flere amerikanske delstater – ga myndighetene bare i 1920 29 nye bryggerier og 16 destillerier tillatelse til å fremstille øl og sprit til eksport.

Mange av disse virksomhetene lå i den sørlige delen av Ontario, ganske nær grensen til Michigan. Grensen mellom Michigan og Ontario er trukket gjennom The Great Lakes og elvene mellom dem.

Detroit ligger like ved Detroit-elven, som er 400 meter bred. Rett over på den andre siden ligger den canadiske byen Windsor. Detroit-elven strekker seg i alt 44 kilometer fra Lake Erie til Lake St. Claire – og den var enhver smuglers drøm.

I motorbåt kunne man krysse denne elven på få minutter. Langs breddene vokste høye sivskoger mens bukter og en rekke småøyer bød på skjulesteder for smuglerbåtene. Forholdene var perfekte, og allerede i juli 1920 ble 1000 kasser whisky seilt over hver dag.

“Herren kunne sikkert fint ha skapt en elv som var bedre egnet til spritsmugling. Men Han gjorde det ikke,” ironiserte politikeren Roy A. Haynes, som sto i spissen for å håndheve alkoholforbudet.

Ford solgte motorer til smuglerne

Smuglingen begynte i det små. Ofte dro et par menn eller en gruppe venner over Detroit-elven for å hente et parti canadisk whisky som de så solgte til familie og venner.

Turene foregikk om natten – ofte om bord i båter med diskrete, svartmalte skrog. Snart foregikk trafikken også ved høylys dag. Dristigheten skyldtes at smuglernes fartøyer kunne skyte god fart.

Kraftige motorer med opp til 200 hk var nemlig lette å skaffe i Detroit, som var USAs viktigste industriby på 1900-tallet. Storbyen huset først og fremst den spirende bilindustrien med Ford-fabrikkene i spissen.

Under 1. verdenskrig ble byen dessuten sentrum for produksjonen av militært utstyr. Ford produserte blant annet de såkalte Liberty-motorene til flyvåpenet, og disse motorene fra fabrikkenes lagre gjorde det mulig for smuglerne å legge kystvaktskipene bak seg.

Ofte ble smuglerne ikke engang oppdaget fordi de førte eksosen ned under vannet. På den måten lød det bare en dempet bobling når fartøyet for av ted mot Detroit.

Smuglerne skal også ha benyttet fjernstyrte torpedoer fra Fords restlagre til å frakte sprit over grensen. Torpedoene kunne etter sigende romme opptil 75 liter sprit.

Noen rykter gikk ut på at det rett og slett lå en rørledning på elvebunnen. Når hanen ble åpnet i Detroit strømmet det whisky rett fra de canadiske lagrene og ned i glasset. Ble det sagt. Ingen har funnet spor etter rørledningen, men sikkert er det at smuglerne fraktet sprit under vannet.

I 1929 fant tollmyndighetene en over 150 meter lang kjetting som smuglerne hadde brukt til å trekke kasser med sprit under vannet. Smuglerne heiste opp kassene på Detroit-siden ved hjelp av en elektrisk vinsj.

Vintrene i Midtvesten kunne være barske, og på høsten frøs Detroit-elven ofte til. Når det skjedde, kjørte smuglerne varene sine over den islagte elven.

Ofte trakk bilene sleder etter seg for å fordele vekten av de tunge flaskene over et større areal på den tynne isen. Var isen tykk nok, dro flere biler gjerne av sted samtidig.

Sand stoppet tog fylt med sprit

Smuglerne benyttet seg også av andre transportmidler – nemlig tog som daglig krysset over Detroit-elven og St. Clair River via to tunneler og en ferje. Spriten lå gjemt mellom gods som juletrær, kornsekker og tømmer.

Smuglerne allierte seg ofte med jernbanearbeidere som satte falske fraktsedler på togvognene. En vogn som ifølge papirene inneholdt korn, kunne saktens være fylt med sprit.

Fraktsedlene betydde at toget kunne kjøre direkte til Detroit uten å vekke mistanke.

Andre ganger hadde togvognene Mexico som endemål, for det var lov å eksportere canadisk alkohol gjennom USA.

Men forsendelsene nådde aldri så langt, for før avgang helte smuglerne sand på akslingene som fikk hjulene til å overopphete. Det skjedde gjerne nær Detroit, der sporet skrånet nedover.

Overoppheting var farlig, for det kunne få hjulene til å låse seg og spore av toget. Vognene ble derfor penset inn på et sidespor så hjulene kunne kjøles av. Her ventet smuglerne. De bar kassene med sprit over i lastebiler og forsvant inn til byen med varene.

Knuste egg avslørte smugler

I tillegg til tog krysset også biler Detroit River om bord på ferjene. I begynnelsen av 1920-årene fikk en ny trend tollmyndighetene på amerikansk side til å undre seg: Nesten daglig passerte likbiler fra nabolandet grensen.

Det var et ukjent fenomen at så mange canadiere ville begraves i USA, og en tollkontrollør bestemte seg for å undersøke saken. Han fikk sjåføren til å åpne den kisten han transporterte. Kontrollen bekreftet tollerens mistanke: Kisten var fylt med spritflasker.

Enslige reisende var heller ikke alltid det de ga seg ut for å være. En journalist fra New York Times la merke til at et påfallende stort antall unge canadiske kvinner hver dag krysset grensen med ferjen for å arbeide som stenografer i Detroit.

Disse kvinnene ble alltid ledsaget av en større skare menn – angivelig mannlige familiemedlemmer som hadde i oppgave å passe på at ingen “forulempet de unge kvinnene mens de tjente til føden,” berettet journalisten i en artikkel den 25. juni 1922.

En nærmere undersøkelse avslørte at kvinnenes usedvanlig store matbokser inneholdt flasker med sprit.

Oppfinnsomheten var i det hele tatt stor. Tollmyndighetene ved grensen fant spritflasker skjult nesten alle steder – for eksempel bak brystbeskyttere av det slaget baseballspillere bruker, i BH-er og i skjulte lommer sydd inn i frakker.

En sommer la tollerne merke til en ny trend: Mange passasjerer hadde med seg kurver med egg om bord på ferjen. Da én av passasjerene mistet kurven sin en dag, bredte en liflig duft seg i rommet – kurvens eier hadde omhyggelig tømt et stort antall egg for plomme og hvite, renset skallene og fylt dem med whisky.

Smugkroer dukket opp overalt

Midtveis inn i 1920-årene var smuglingen i Detroit så utbredt at de færreste kunne forestille seg hvordan ordensmakten noensinne skulle få bukt med svindelen.

“De forente staters regjering vil i så fall bli nødt til å ansette en inspektør for hver mann, kvinne og barn som tar ferjen fra Windsor til Detroit. Regjeringen vil i så fall også bli nødt til å dekke kysten i et belte på 30 miles (48 kilometer, red.) med væpnede vakter for å stanse og undersøke ethvert fartøy som forsøker å legge til. Canada er smuglernes paradis, og Detroit er deres Klondike,” skrev en journalist i New York Times.

Fra sånn cirka 1923 var mange smuglere organisert i bander eller ringer. Smuglerne innførte en effektiv arbeidsdeling som skulle redusere risikoen for å bli oppdaget og få varene konfiskert: En person kjøpte alkoholen hos den canadiske eksportøren.

Deretter ga han spriten til andre som sørget for å bringe varen over grensen til et nærmere avtalt møtested. Herfra sørget atter andre for å distribuere varene til avtakerne.

En del av spriten sendte bandene videre til bl.a. Chicago, der mafiabosser som Al Capone betalte godt for varene.

Store mengder øl og sprit forble likevel i Detroit, der alkoholen ble solgt til private og hemmelige buler, såkalte “speakeasies” – en avledning av “speak easy”, dvs. å snakke langsomt eller forsiktig.

I 1923 visste politiet om ca. 3000 speakeasies i Detroit. De ga opplysningene videre til det føderale politiet, som fulgte opp med flere razziaer.

Historikerne anslår at det reelle tallet var 10.000 illegale kroer. I 1925 hadde tallet vokst til 15.000, og i 1928 var det ifølge avisen The Detroit News mellom 16.000 og 25.000 illegale skjenkestuer for bilbyens 993.678 innbyggere.

Kroene fantes i alle kvartaler. Mange var bare et ekstra serveringslokale bakerst i en bevertning som offisielt serverte drikkevarer med lav alkoholprosent.

Det var bare adgang for spesielt inviterte, som fikk stukket et visittkort i lommen eller ble hvisket det hemmelige løsenordet i øret. En utkaster sto vakt så ingen uvedkommende slapp inn.

Speakeasies kunne også finnes bak fasadene til apoteker og frisørsalonger.

Antall smugkroer var så uoverskuelig stort at politiet for det meste forholdt seg i ro med mindre de besøkende forårsaket uorden på gaten eller var til sjenanse på annet vis.

Men iblant statuerte politiet et eksempel – for eksempel ved å smadre smugkroenes inventar og kaste flaskebeholdningen i Detroit-elven. Som regel ble flaskene fisket opp igjen av innbyggerne når oppstyret hadde lagt seg.

Detroits borgermester brøt loven

I noen områder lå smugkroene så tett at det gikk ut over offentlig ro og orden. Verst rammet var byen Hamtramck, som i dag har vokst sammen med Detroit. Distriktsdommer Arthur Tuttle beskrev den som “en skammens by, en kreftbyll og en skjensel.”

I 1923 sto det så ille til i Hamtramck at guvernøren ba Michigans delstatspoliti om å rydde opp i byen. Betjentene fant 400 vertshus som med bystyrets velsignelse solgte “alt annet enn alkoholfrie drikkevarer”.

Sprit ble servert åpenlyst i restauranter, klubber og sågar i godtebutikker – mens whisky ble solgt i glass fra biler parkert foran bilfabrikkenes porter.

Samtidig rullet politiet opp hele 150 prostitusjonsringer som samtlige hadde forbindelse til byens speakeasies.

Til politiets store ergrelse oppdaget betjentene også at byens mest populære speakeasy lå rett ved politistasjonen og hadde både politifolk og rådhusansatte blant sine faste kunder.

Det var en kjent sak at fremtredende borgere frekventerte smugkroer. Da politiet foretok en razzia i de tyske innvandrernes klubbhus “Deutsches Haus” i Detroit, fant de to barer fylt med øl og whisky.

Blant kveldens 800 gjester var Detroits borgermester John Smith og kongressmedlem Robert Clancy. Begge mennene ble arrestert.

Ordensmakten ble akterutseilt

Fulle folk på gatene var et dagligdags syn i forbudstidens Detroit. I 1927 ble 23.000 arrestert for fyll i byen. Arrestasjonene var likevel mest en service for dem som var for fulle til å klare seg selv. De litt berusede ble bare fulgt hjem.

Når politiet ofte lot folk slippe straff, skyldtes det ikke bare at betjentene var godhjertet. Loven, den såkalte Volstead Act, ga nemlig ordensmakten særdeles dårlige arbeidsbetingelser.

Loven delte håndhevelsen av forbudet mellom føderale, statlige og lokale myndigheter.

Men verken regjering eller lovgivning ga de mange myndighetsorganene – som for eksempel politiet, finansdepartementet, skattemyndighetene eller kystvakten – retningslinjer om hvem som skulle gjøre hva eller hvordan de ulike organer skulle samarbeide. Resultatet ble at alle famlet i blinde.

Især til sjøs hadde ordensmakten problemer. Politiets og kystvaktens skip kunne på ingen måte hamle opp med smuglernes kjappe motorbåter. I begynnelsen av 1920-årene hadde Detroit Police Department, som overvåket Detroit-elven, bare ett patruljeskip.

Ifølge politikommissær James Inches var skipet “en god, sjødyktig skute som til nød kunne ta igjen en slepebåt.” Smuglerne “kretset i ring rundt oss,” forklarte han.

Byens borgermester sørget for at ordensmakten fikk nye, sterkere motorer på 200 hk – en motorkraft som var på høyde med den de hurtigste smuglerbåtene nøt godt av.

Men antallet smuglerbåter ble ikke mindre uansett hvor mange politiet konfiskerte, for etterpå ble fartøyene lagt ut til salg på offentlige auksjoner der smuglere kjøpte dem tilbake igjen.

Resultatet var at myndighetene på slutten av 1920-årene bare fikk tak i rundt 5 prosent av den alkoholen som krysset grensen via Detroit-elven. De øvrige 95 prosentene fløt uhindret inn i USA.

Bestikkelser fikk spriten til å flyte

Smuglernes utsikt til stor fortjeneste fikk mange til å spille et høyt spill. Amos “Nick” Vandemeer, som en junikveld i 1926 red av kystvaktens patruljeskip og kjørte båten på grunn, var ikke bare en av de mest drevne smuglerne, han var også blant de frekkeste.

Da han oppdaget at også kystvaktskipet hadde gått på grunn under forfølgelsen, fikk han fatt i en håndfull lokale menn. Sammen foretok de ”en sivil pågripelse” av kystvaktskipets besetning og sørget for at alle om bord ble kastet i kasjotten – helt offisielt mistenkt for å ha planlagt en invasjon av Canada!

Arrestasjonen var pinlig for canadierne, og politiet pågrep Nick dagen etter i et forsøk på å hindre at saken utviklet seg til en diplomatisk krise.

Men så snart oppmerksomheten la seg, ble smugleren løslatt – og de leverte også tilbake de 100 kassene med whisky som han hadde forsøkt å smugle inn i USA.

Det kan virke absurd at Nick fikk smuglergodset sitt tilbake, men ansatte i både det canadiske og det amerikanske politiet og også tollvesenet hjalp ofte smuglerne – og de fikk klekkelig betalt for det.

Ofte behøvde en tollfunksjonær bare å melde seg syk på en gitt dag da smuglerne hadde forberedt et tokt. For denne lille tjenesten kunne tollembetsmannen innkassere 500 dollar – fire ganger så mye som en vanlig arbeider tjente i løpet av et år.

Korrupsjonen begrenset seg ikke bare til alminnelige betjenter og tollere. Også Detroits havnemester befant seg på den gale siden av loven. Han ble suspendert i april 1929 da det viste seg at han hadde fått politiets patruljeskip til å eskortere smuglere over elven.

Ikke engang de canadiske politikerne ønsket å hjelpe USA i kampen mot den illegale spritimporten: Smuglerne kom jo fra USA, så problemet var amerikansk, mente canadierne, som tjente rått på denne alkoholpolitiske dobbeltmoralen.

Landet ble likevel hardt presset, og i 1929 gikk myndighetene med på å stanse salget nær grensen. Denne innskrenkningen var bare til liten sjenanse for smuglerne.

Ved utgangen av 1920-årene var Detroit hjemsted for en betydelig flyproduksjon, og storsmuglerne investerte i en ny transportform.

Piloter fra Nasjonalgardens flybase Selfridge Airfield ikke langt unna var mer enn villige til å tjene en ekstra slant på smuglertokter når de ikke var i tjeneste. Snart sørget en luftbro fra Canada for faste leveranser av alkohol til de mange tørste amerikanerne.

Amerikanerne ombestemte seg

Men forbudets dager var talte. Amerikanerne var lei av den organiserte kriminaliteten som fulgte med smuglingen.

“Kriminaliteten er ute av kontroll, og respekten for grunnloven er på sitt aller laveste. Enhver amerikaner som elsker sitt land har plikt til å kjempe for at 18. forfatningsendring blir opphevet,” skrev bilfabrikanten Henry Bourne Joy.

Da den verdensomspennende krisen – kjent som den store depresjonen – satte inn i 1929, innså lovgiverne dessuten at USA ikke hadde råd til å unnvære det betydelige antall jobber som fremstilling og salg av alkohol førte med seg.

Holdningsendringen avspeilte seg politisk. I februar 1933 vedtok Kongressen den 21. forfatningsendringen, og dermed var alkoholforbudet opphevet.

Vedtaket ble sendt til avstemming i delstatene, og den 3. april 1933 kom det første tilsagnet. De delegerte i Michigan hadde vedtatt endringen med stemmefordelingen 99-1.