Chicago brenner ned til grunnen

Høsten 1871 er Chicago som en knastørr vedstabel, og når brannen får fatt, går det fort. Innbyggerne må flykte for livet mens brannmennene kjemper mot flammene.

Høsten 1871 er Chicago som en knastørr vedstabel, og når brannen får fatt, går det fort. Innbyggerne må flykte for livet mens brannmennene kjemper mot flammene.

Imageselect

Robert Williams våkner med et rykk av at brannalarmen går. «Brann!» sier kona, og stikker en albue i siden på ham.

Som brannsjef i Chicago gjennom flere år er Williams vant til å reagere når byens brannvakt sender signal om at det brenner. Klokken er 21.00 den 8. oktober, og selv om Williams omtrent ikke har fått noe søvn, må den 45-årige sjefen trekke i uniform og løpe ned på gaten.

En brannvogn trukket av hester stanser like etter ved brannsjefens hjem i Randolph Street. Williams hopper opp på setet, og hestene tordner av sted mot den sørvestlige delen av byen, der en låve brenner på De Koven Street.

“«Heng i, gutter – den er i ferd med å få overtaket».” Chicagos brannmester til sine menn

I sin 23 år lange karriere i brannvesenet har Williams aldri opplevd et verre år i Chicago. Måneder uten regn, men med mye sol, har tørket ut byens trebygninger, og hver eneste lille brann truer med å sette hele bydeler i flammer.

Da Williams ankommer De Koven Street – på vest­siden av Chicago-elvas sørlige sideelv – har ilden fatt i flere hus. To brannvogner er på stedet, men det blir snart klart for Williams at den kraftige vinden gjør oppgaven vanskelig.

«Heng i, gutter – hun (brannen, red.) er i ferd med å få overtaket», roper brannsjefen til folkene sine.

«Sjef, jeg tror ikke vi kan holde ut her», utbryter en av brannfolkene. Hendene hans svir i varmen fra ilden.

«Kjemp så lenge dere kan!» roper Williams, før han løper til neste husrekke der røyken siver ut fra bygningene – et sikkert tegn på at de er i ferd med å ta fyr.

«Aktiver alarm to (styrket beredskap, red.)! Dette kommer til å spre seg!» beordrer brannsjefen.

Williams’ erfaring sier ham at brannen er i ferd med å løpe løpsk – og han skal snart få rett i sine bange anelser.

© Imageselect

Franskmann grunnla Chicago

1679: Franskmann oppdager området

Den franske oppdagelsesreisende René de La Salle er første europeer som beskriver området ved vestbredden av Lake Michigan. Han kaller stedet «Checagou». Ordet stammer fra franskmennenes navn på områdets viltvoksende hvitløk.

1780-årene: Første nybygger slår seg ned

Franskmannen Jean Baptiste Point du Sable tar sag og hammer fatt og blir den første europeeren som bygger seg en bolig ved munningen av Chicago-elva.

1812: Indianere kjemper for stedet

Potawatomi-stammen massakrerer 52 soldater og sivile under et angrep på det amerikanske Fort Dearborn ved bredden av Chicago-elva. Etter nye kamper må
indianerne fire år senere avstå området til amerikanerne.

1833: Chicago registreres som by

Med en befolkning på 350 blir Chicago offisielt registrert som by, og nordstatsentreprenører begynner å se potensialet i byen som transportknutepunkt.

1848: Kanal skaper økonomisk vekst

Chicagos første vekstboom finner sted med åpningen av Illinois–Michigan-kanalen i 1848. Den 154 kilometer lange kanalen som forbinder Chicago-elva med Illinois-
elva, gjør plutselig skipsfart mulig helt fra De store sjøene ned til Mississippi-elva.

Studenter ser flammene på lang avstand

SØNDAG 8. OKTOBER 1871 kl. 21.30: Teologi­studenten William Gallagher og medstudentene hans er på vei gjennom Chicago med hest og vogn.

William Gallagher og vennene hans fra teologistudiet er i godt humør. De har nettopp vært på foredrag i Plymouth-menighetens kirke vest i byen, og nå er de på vei hjem til sovesalene på Det teologiske seminar litt utenfor sentrum av Chicago.

Plutselig blir praten deres om kveldens foredrag avbrutt av lyden fra en brannalarm. De unge mennene speider ut av vogna og får øye på et klart, glødende lys i det fjerne.

Dagen før har de sett en mindre brann i samme område, og de gjetter på at glør fra gårsdagens brann har blusset opp igjen på grunn av vinden. Ilden blir nok snart slukket, antar de.

Uten å være bekymret legger William Gallagher seg derfor trygt under dynen straks de tre studentene har kommet hjem til teologiseminaret fem kilometer sør for byen. Den unge studenten døser snart, men søvnen blir kort.

Familie flykter fra flammene

SØNDAG kl. 22.00: For familien Bradwell, som bor to kilometer fra De Koven Street, er flammene i det fjerne et signal om at de må forlate hjemmet.

Bessie Bradwell kjenner en arm på skulderen og våkner fra dyp søvn. I skjæret fra et lys ser den 13-årige jenta at moren sitter på sengekanten med et alvorlig uttrykk i ansiktet:

«Byen brenner. Vi er nødt til å forlate huset så raskt vi kan», sier moren, Myra.

«Kommer huset til å brenne ned?» spør Bessie bekymret.

«Det vet jeg ikke. Men vi er nødt til å komme oss ut, i tilfelle det gjør det», svarer moren.

Bessie reiser seg fra sengen og tar sine fineste klær på, slik at søndagsklærne ikke skal bli fortært av flammene. Imens åpner moren skapene, velger ut de mest verdifulle gjenstandene og stapper dem ned i en koffert.

Bessies far, dommer James Bradwell, sørger for å samle familiens kontanter i jakkelommen før familien er klar til å forlate huset. Myra tar Bessies lillebror i den ene hånden før de går ut på gaten, som er fylt med røyk.

«Det er djevelen selv!» Chicagos brannmester

Faren gir kona og barna beskjed om å følge Washington Street østover til de når det grønne området nede ved Lake Michigan. Driver brannen helt dit, vil familien i det minste ha mulighet for å vasse ut i sjøen for å redde livet.

Selv vil Bessies far gå til dommerkontoret lenger oppe på Washington Street for å redde en rekke gamle, verdifulle lovbøker som han har samlet i årenes løp. Etterpå vil han komme og finne familien sin igjen.

Myra, som er redaktør i tidsskriftet «Chicago Legal News», forstår sin manns pasjon for det skrevne ord, og protesterer ikke på planen hans. Hun er mer bekymret for at Bessie vil gå med faren – men datteren er en bestemt jente, så det nytter ikke å diskutere.

Familien skilles. Mor og sønn går mot vannet, mens faren tar Bessies hånd og begir seg i motsatt retning – gjennom røyken mot flammene, som nærmer seg raskt.

Brannsjefen tilkaller alle brannvogner i byen

*SØNDAG kl. 22.20: Robert Williams dirigerer brannfolkene sine som en general på slagmarken, men flammene er ikke til å få bukt med.*

Røyken svir i øynene, og huden til Robert Williams’ tapre brannfolk verker. I over halvannen time har de forsøkt å stoppe ilden i området ved De Koven Street på den vestlige siden av Chicago-elvas sørgående løp.

Fem damp­maskiner pumper for fullt, men vannmengdene monner ikke mot den hissige ilden. Gate etter gate antennes, og Williams må nå sette byens brannvesen i høyeste alarmberedskap.

Resten av brannvesenets i alt 15 fungerende dampmaskiner drønner derfor av sted mot sørvest med tutende horn. Imens flykter paniske innbyggere i alle retninger for å komme seg bort fra de kritiske sonene.

Brannen ble bekjempet med dampsprøyter:

Situasjonen blir bare mer desperat. Williams merker seg hvordan brennende gjenstander flyr over hodet på ham og folkene hans. Vinden virvler alt opp fra bakken og blåser det i nordøstlig retning – inn mot sentrum av Chicago.

Som ildkuler fra en kanon daler de brennende bitene ned og starter nye branner. Klokken 23.15 får Williams den beskjeden han har fryktet: En brann har blusset opp på motsatt side av Chicago-elvas sørgående løp – bykjernen er for alvor truet.

«Det er djevelen selv!» utbryter brannsjefen, som til nå har håpet at elva skulle fungere som branngate.

«Dra dit. Jeg er der om ett minutt», befaler Williams en av sine trofaste brannmenn.

Brannsjefen tar en dyp innpust. Snart når flammene hans eget hjem i Randolph Street.

Bessie venter forgjeves på sin far ute i røyken

*SØNDAG kl. 23.15: I Washington Street, som går parallelt med Randolph Street, har Bessie og faren nådd frem til dommerkontoret.*

Bessie betrakter sin far i taushet. Det ene øyeblikket rev han bøker ned fra hyllene på kontoret sitt, det neste løper han ut på gaten med bøkene i armene.

James synes absolutt ikke at datteren skal slepe på de tunge verkene, men Bessie insisterer på å hjelpe til. Hun graver derfor frem en stor protokoll over abonnenter på morens tidsskrift og bærer den tunge boken ut på gaten: «Dette er en god ting å redde, og jeg skal passe på den», sier Bessie bestemt til sin far.

Ute på fortauet hoper bøkene seg opp. James ber Bessie vente på ham et lite øyeblikk mens han går ut for å finne en ledig vognmann som kan hjelpe med å kjøre lasset i sikkerhet. Det går fem minutter, ti minutter, et kvarter – men Bessies far dukker ikke opp igjen.

KART – Slik spredte flammene seg:

Imens har røyken blitt tettere, og brennende småting begynner å dale fra himmelen her og der. Bessie syns det minner om snø – bare med røde snøfnugg i stedet for hvite.

Men den unge jenta vet godt at hun ikke kan bli stående på gaten særlig mye lenger. I stedet for å vente på faren bestemmer Bessie seg for å gå ned mot vannet, der moren og lillebroren er. Sammen med dem er hun trygg.

Hun begynner derfor å gå nedover Washington Street, som er tettpakket av flyktende innbyggere. En mann som balanserer en kasse med kyllinger på hodet, ramler inn i Bessie så hun nesten faller over ende.

En annen mann okker seg over skjebnen til fangene i kasjotten under rettsbygningen: «Å, de stakkars fangene, de blir brent levende, innesperret i cellene sine!» roper han fortvilet.

Det hele er en voldsom opplevelse for den 13 år gamle jenta. Gatene er forvandlet til et kaos av skrekkslagne men­nes­ker, som alle forsøker å unnslippe brannen med så mange eiendeler som mulig. Det eneste Bessie
ønsker seg er at hun snart kan knuge mors eller fars hånd igjen.

James Bradwell iler mot vannet

*MANDAG kl. 00.15: Bessies far vender tilbake til dommerkontoret uten å ha funnet en ledig vognmann.*

Foran inngangen til dommerkontoret ser James Bradwell haugene med gamle bøker, men Bessie er borte! Han gjennomsøker kontoret uten å finne spor etter henne.

Flere steder i den sørlige delen av sentrum buldrer ilden allerede, og gnist for gnist nærmer den seg Washington Street, som inntil videre bare er plaget av røyk og småglødende nedfall.

“Hvor er Bessie?” Dommer James Bradwell, Bessies far

James bestemmer seg derfor for å gå ned til parken ved vannet, der Myra venter med sønnen deres. Forhåpentlig har Bessie også gått dit.

Da James omsider når parken, får han etter litt leting øye på sin kone og sønn mellom alle flyktningene som håper å finne et trygt tilfluktssted nede ved vannet.

«Hvor er Bessie?» utbryter faren.

«Hva? Jeg trodde hun var hos deg», svarer Myra med uro i stemmen.

«Du godeste», kommer det lavmælt fra James, som setter seg tungt på familiens koffert, mens han fortvilet utbryter:

«Hva har skjedd med jenta vår?»

Bessies mor nekter å gi opp håpet, og hun beroliger sin mann:

«Jeg ville ikke nølt med å la den jenta dra til verdens ende – hun klarer seg nok, ta det med ro».

Williams evakuerer sin kone

*MANDAG kl. 00.45: Robert Williams’ menn har forgjeves forsøkt å stoppe flammene. Ilden nærmer seg Randolph Street, der brannsjefens eget hjem ligger.*

Robert Williams er lamslått over hvor fort brannen beveger seg. Byens gassverk, hærens våpendepot og flere kirker er allerede slukt av ilden, og nå står byens flotte rettsbygning mellom Washington og Ran­dolph Street for tur.

Med borgermesterens tillatelse låser politiet ut de vel hundre fangene i cellene i rettsbygningen, mens Williams’ menn prøver å holde flammene i sjakk. Brannsjefens eget hjem er bare 150 meter unna, og han løper nå hjem for å få ut kona.

Noen brannmenn og en politikonstabel er allerede på stedet og har hjulpet fru Williams ut av leiligheten. I stedet bekymrer brann­sjefen seg nå om hjemmets viktigste klenodium:

«Vil dere hjelpe meg med å få klaveret mitt med ned?» spør kanadieren et par brannfolk, før han skrur beina av instrumentet og får hjelp til å buksere det ned på gaten.

Flammene er nå tett på, men Williams går tilbake inn i bygningen for å redde hjemmets fine teppe. Mens han er der inne, begynner vinduene å krakelere, fordi panelene gir etter for den ekstreme varmen. Williams kaster teppet over skulderen og løper ned på gaten.

Derfra ser han de første gule flammene slikke rundt huset. Ved siden av ham hulker kona, men kanadi­eren har bare tid til å klemme henne et øyeblikk før han sender henne vestover med hest og vogn. Williams vet at hans eget hjem er historie, men brannsjefen har en by å redde.

Bessie flykter over en brennende bro

*MANDAG kl. 1.00: I kaoset har 13-åringen Bessie Bradwell slitt med å finne frem i byen, og jenta har ikke sett snurten av familien sin.*

En kakofoni av brølende flammer, hylende vind og skrikende mennesker har forvandlet den sørlige delen av sentrum til et inferno. Bessie er forvirret og skremt, men ved et lykketreff roper kjente stemmer plutselig på henne.

Et vennepar av familien har fått øye på jenta midt i folkehavet. «Bli med oss», sier paret, som i likhet med de fleste andre innbyggerne stiler målrettet mot broene som fører over Chicago-elva til de nordlige bydelene.

«Dette betyr slutten for Chicago!» Fortvilet innbygger om brannen.

Da Bessie og venneparet når frem til State Street Bridge, er overgangen delvis i flammer. Ilden har også fått tak flere steder ved bredden, der brennende nedfall har antent kasser og sekker med varer.

«Kom, vi må over broen!» roper foreldrenes venner, og Bessie følger nervøst med dem.

Varmen på den brennende broen er ulidelig, og et par ganger tar Bessies kåpe fyr. Hjelpsomme flyktninger bak dem må løpe til og slukke ilden med bare hendene. Da de nesten har krysset elva, sprinter en mann forbi dem.

Den fremmede er overveldet av skrekk: «Dette betyr slutten for Chicago!» roper han høyt.

«Nei, vi kommer til å reise oss igjen!» utbryter Bessie instinktivt, for hun nekter å gi opp håpet.

De fleste amerikanere kjøpte avisenes usanne historie om at Catherine O’Learys ku hadde startet brannen.

© Imageselect

Ku ble sagt å ha startet brannen

Etter brannen i oktober 1871 kunne journalisten Michael Ahern berette i «Chicago Tribune» at brannen hadde oppstått i en låve i De Koven Street. Angivelig hadde ei ku sparket til en fjøslykt mens eieren melket henne.

Stedet var korrekt, men historien var rent oppspinn. Det innrømmet Michael Ahern 22 år senere. Eieren av kua – Catherine O’Leary – ble da også frifunnet ved en høring.

Den virkelige årsaken til brannen er aldri funnet, og i den offisielle rapporten ble det bare konstatert at «hvorvidt brannen stammet fra en gnist fra en skorstein, eller den ble antent av et menneske, er vi ikke i stand til å avgjøre».

«Hele byen brenner!»

*MANDAG kl. 2.30: William Gallagher sover tungt i sengen sin på teologiseminaret da det banker voldsomt på døren til sovekammeret.*

Gallagher våkner med et rykk av den brå bankingen. Den søvndrukne studenten kommer seg forholdsvis raskt på beina og åpner døren.

Ute på gangen står en av vennene hans fra gårsdagens foredragstur: «Hele byen brenner!» roper han, og spør om de ikke skal dra inn til byen for å se ilden på nært hold.

Gallagher kravler først opp på taket på seminaret, der han kan se en mellom tre og fem kilometer lang stripe av ild som blir drevet raskt fremover av en voldsom vind. Vennen har rett, denne brannen er ekstraordinær, og kort etter er de to studentene på vei inn mot flammehavet.

Inne i byens vestlige del møter de to unge mennene dramaet. Horder av mennesker presser seg gjennom gatene med fulle trillebårer og traller, og blant dem løper løse kyr og hester vettskremt rundt.

I flere gater er politikonstabler og brannmenn i ferd med å plukke ned trefasader og rive opp fortausplanker for å forsinke ildens fremmarsj.

Andre steder forsøker politi og militærfolk å sprenge hele gater i luften, slik at brannens næring forsvinner. På et torg ser Gallagher en politimann som kommer leiende på en liten gutt:

«Alt jeg vet er at faren og moren har brent inne på Girard Hotel», forteller konstabelen til forsamlingen, før en mann forbarmer seg og tar den foreldreløse gutten med seg.

På plassen sitter også tre barn på en koffert og venter på moren sin, men hun dukker aldri opp. «Nei!» gråter barna da noen av de som står rundt forsøker å trekke dem med seg vekk.

Da flammene eter seg helt innpå, drar en gruppe voksne likevel barna vekk med makt, mens de tre stakkarene hyler på moren.

Gallagher går rundt i byen hele natten, fascinert av ildens ødeleggende fremmarsj. Da lyset bryter frem, slå han og en venn følge med mennesketoget som sleper seg av sted mot vest for å komme i sikkerhet på prærien vest for Chicago.

Teologistudentene ser med avsky på de griske vognmennene som utnytter situasjonen til å «kreve de mest uhørte priser».

Gallagher hører kusker forlange 100 dollar – rundt en femtedel av en arbeiders årslønn – for hvert flyttelass.

På prærien minner det vanligvis tomme landskapet om en slagmark av utmattede mennesker med sot i håret og forbrent hud.

De som er så heldige at de har reddet ting fra hjemmene sine, stabler dem opp og legger ut tepper, slik at familiene deres har noe å sitte på. Flyktningene på prærien føler seg trygge, men inne i byen kjemper mange innbyggere ennå for livet.

Flyktninger søker tilflukt i vannet

*MANDAG kl. 7.30: James Bradwell har i løpet av natten gravd familiens koffert ned i parken ved bredden av Lake Michigan. Han frykter at de siste eiendelene deres skal ta fyr.*

James Bradwell er fornøyd med å ha begravd familiens verdier, for brennende nedfall daler over parken som ildpiler. Men situasjonen blir brått kritisk da ilden raskt blusser opp på grøntområdet.

Kommoder, kofferter og klær brenner, og i panikk løper folk ut i sjøen. Familien Bradwell går også forsiktig ut i det mudrete vannet, men de går ikke så langt ut.

Til gjengjeld øser alle tre vann over ansiktet og på armene, slik at den sviende varmen fra ilden ikke brenner dem.

Heldigvis når ikke ilden helt ned til vannkanten, og da flammene etter et par timer har brent ut, kan de igjen bevege seg opp på gresset, som nå har blitt helt forkullet. James graver opp kofferten, men lettelsen over å ha reddet familiens verdier er kortvarig, for de vet fremdeles ikke hvor Bessie er.

Byens brannvogner bryter sammen

*MANDAG kl. 11.00: Brannsjef Williams og hans mannskap kjemper mot flammene, men på grunn av brennende nedfall har ilden krysset nok en side-elv og nådd frem til den nordlige delen av byen.*

Williams’ øyne er så fulle av røyk og sot at han knapt kan se gaten fra plassen forrest i vogna som frakter ham til det vestlige Chicago, der ilden ikke har herjet. Brannsjefen får derfor utlevert beskyttelsesbriller før vogna kommer frem til huset der kona hans er brakt i sikkerhet.

Williams er drivende våt over hele kroppen, og det er en befrielse endelig å kunne kaste av seg den tunge uniformen og ta på en tørr drakt. Kona har satt frem te og brød.

Den varme drikken glir lett ned i ektemannens kløende hals, men han får bare i seg to biter av en brødskive. Brannsjefen er bekymret.

Tidlig på morgenen har en brann på nordsiden av Chicago-elva ødelagt byens vannpumper. Brannvesenet kan derfor ikke lenger bruke Lake Michigan som reservoar. Dessuten har flere dampmaskiner og vannslanger også gått i stykker.

Ødeleggelsene dekket et areal på omtrent 8,5 km2.

© Imageselect

Chicago var en rykende askehaug

Brannen i 1871 jevnet store deler av Chicago med jorden. En tredjedel av byen var rasert på en natt, og de overlevende innbyggerne sto igjen uten noe sted å bo.

Omtrent 100 000 mennesker hadde mis­tet hjemmene sine i brannen, og 300 innbyggere omkom i flammene. Skadene, som også inkluderte ni fartøy på elva, kom opp i 220 millioner dollar – det vil si omtrent 30 milliarder kroner i dagens valuta.

Men for innbyggerne i storbyen var ikke alt håp ute: «Chicago fins fremdeles», slo «Chicago Tribune» fast et par dager etter brannen. Avisen fremhevet særlig at «de store handelsårene stadig eksisterer, og alt er klart
til å bli gjenopptatt».

Avisens optimisme var berettiget. Chicagos banenett var intakt, og de fungerende jernbanelinjene gjorde det lett å starte arbeidet med å gjenreise byen.

Et ambisiøst byggeprosjekt ble satt i gang like etter katastrofen, og byens politikere fokuserte på å bygge en ny by i stein og stål, som bedre kunne motstå kommende branner.

Folk fra hele landet strømmet til Chicago for å ta del i byggearbeidet, og i 1880 hadde innbyggertallet økt fra rundt 300 000 til 500 000. Den økonomiske veksten fortsatte, takket være byens gunstige handelsmessige plassering. Ved århundreskiftet bodde det 1,7 millioner mennesker i metropolen, som nå var den nest største i USA.

Williams selv er litt kvikkere da han klemmer sin kone farvel og igjen tar plass i vogna. Men kanadieren er ikke optimistisk. Flammene har stadig grepet om Chicago, og brannsjefen ber om at det snart må begynne å regne.

Gallagher blir krisehjelper

*MANDAG kl. 22.00: William Gallagher har tilbrakt knapt et døgn ved brannene og de nå hjemløse innbyggerne ute på prærien. Han har derfor gått forholdsvis tidlig til ro.*

Gallagher slår opp øynene i sengen og er brått lys våken. En lyd har vekket ham. Han vet at de eldste teologistudentene har organisert en vaktordning, slik at alle blir varslet raskt dersom vinden snur og flammene fra byen truer seminaret.

Ganske snart skjønner Gallagher at lyden ikke kommer ute fra gangen, men er sendt fra himmelen – en taktfast tromming på taket. Det regner!

«Gud være lovet for alle hans velsignelser», utbryter den troende unge mannen, før han igjen faller i søvn, trygg på at seminaret – og de delene av byen som ennå står – er sikre.

Etter det daglige bønnemøtet morgenen etter organiserer studentene seg i grupper og begir seg av sted inn til First Congregational Church of Chicago i byens nordvestlige kvarter. Her vil de stille arbeidskraften sin til rådighet for myndighetene.

I kirken har bystyret og politiet etablert midlertidige kontorer etter at rådhuset og politistasjonen har brent ned.

På vei til kirken ser de unge studentene en by i ruiner. Enkelte steder herjer flammene fremdeles, men regnet om natten har gjort slukkearbeidet enklere, og ilden er stort sett under kontroll.

Chicago ble gjenoppbygd på få år, og fikk blant annet verdens første skyskraper. Med sine ni etasjer tronet den 55 meter over storbygatene.

© Urban Remains Chicago

I kirken, der det frivillige arbeidet blir fordelt, bli­r de unge mennene stilt opp på to rekker. De bli­r deretter bedt om å heve høyre arm og sverge at de vil gjø­re sin plikt «som spesialpoliti i denne nød­si­tu­a­sjonen, og adlyde ordrer fra po­li­ti­kom­mis­sæ­rene».

«Så hjelp meg, Gud», avslutter studentene eden som gjør dem til midlertidige krisehjelpere som skal bistå politiet.

Utstyrt med politiskilt får Gallagher i oppgave å stoppe alle vogner som kan brukes i hjelpearbeidet. Dersom eieren av vogna nekter å etterkomme kravet, kan Gallagher arrestere ham, men den slags ubehagelige kon­fron­tasjo­ner slipper teologistudenten heldigvis.

Hele dagen kjører den nyslåtte betjenten frem og tilbake med vogner og plukker opp familiene på prærien for å ta dem med inn til Chicagos kirker og skoler, der de får klær, mat og ly.

«Du kan ikke forestille deg hvilket knusende slag dette har vært for mange», skriver Gallagher samme dag i et brev til sin søs­ter, som bor i Boston.

Den unge teologistudenten skal aldri glemme brannen i Chicago.

Familien Bradwell får fantastisk nytt

*TIRSDAG kl. 20.00: Dommer Bradwell, kona Myra og sønnen deres har vært i sikkerhet siden brannen i parken døde hen. Men de har ennå ikke funnet datteren sin, Bessie.*

James Bradwell har vært syk av bekymring i snart to døgn – ikke fordi Chicago ligger i ruiner og hjemmet hans er brent ned til grunnen, men fordi datteren fortsatt er savnet.

Faren har vandret rundt i byen hele dagen uten resultat, så håpet er spinkelt da han om kvelden tropper opp på et folkemøte. Like etter at møtet begynner, får Bradwell ordet.

Dommeren stiller seg opp foran forsamlingen for å høre om det kan være en sjel i lokalet som har sett hans lille datter. Hun er 13 år gammel og forsvant ved rettsbygningen – muligens med en stor bok i armene.

En fremmed herre blant tilhørerne reiser seg: «Bare rolig, dommer Bradwell, datteren din er i sikkerhet på vestsiden (av Chicago-elvas sørlige sideløp, red.), og hun bar rundt på den store, tunge boken med abonnenter i ni timer», forteller mannen, som møtte den bemerkelsesverdige Bessie Bradwell på en restaurant mandag morgen, der jenta satt sammen med bekjente.

James omfavner den fremmede og takker ham hjertelig for informasjonen. Da faren litt senere kommer tilbake til sin kone med den fantastiske nyheten, stråler ansiktet hans for første gang på 48 timer.

Snart vil hele familien igjen være samlet. De har overlevd den store brannen.

Etterord

Robert Williams tjente byen sin som brannsjef i to år til, frem til 1873.

Familien Bradwell ble i Chicago, der Bessie utdannet seg til jurist, som sine foreldre. Hun ble assisterende redaktør i avisen «Chicago Legal News» i 1894 – samme år som moren døde. Bessie ble sjefredaktør for avisen i 1907, en stilling hun beholdt frem til sin død 20 år senere.

Teologistudenten William Gallaghers skjebne etter Chicago-brannen er ukjent.