Handelslivet lå nede i Sørstatene etter den amerikanske borgerkrigen. Men cowboyyrket og kveget som ble drevet tvers over prærien ga nytt oppsving i nord.

Cowboyene var præriens hardføre helter

Utsikten til en god forretning medfører i 1866 at texaskveg sendes på vandring over den øde prærien. Cowboyer driver millioner av kyr nordover til nærmeste togstasjon, for dyrene skal bli mat for folk i USAs millionbyer. Et nytt yrke er født.

Yrkestittelen cowboy blir født

En legendarisk æra begynte om ettermiddagen 27. april 1866. 20 menn satte seg på den harde texasjorden og kastet i seg et raskt måltid mens de lyttet til instrukser fra lederen sin. Så satte de seg opp på hestene.

Rundt rytterne gikk en flokk på 835 kyr og beitet, uvitende om den lange vandringen de skulle ut på. Med rop og slag ble dyrene – av rasen Texas longhorn – drevet sammen i en kolonne. Så kunne den første av mange dagsmarsjer begynne. Forut ventet byen Sedalia i Missouri, mer enn 1200 km unna.

Trailboss George Duffield fra Iowa, som hadde reist til Texas for å hente kveg, ville føre dyrene gjennom ødemark, krysse store elver og passere krigerske indianerstammer. Alt dette for å nå en flekk på kartet som bare hadde én attraksjon: togskinner og dermed forbindelse til resten av USA.

Når Duffield hadde brakt kveget sitt til jernbanestasjonen, kunne han frakte det til nye beitearealer hjemme i Iowa, eller til Chicagos slaktere. Duffield var så trygg på at dette var god forretning, at han ikke hadde noen betenkeligheter med å begi seg ut på den potensielt farefulle ferden. Og han var ikke alene.

Mens Duffield satte flokken i bevegelse, var andre håpefulle menn i ferd med å samle kveg i Texas for å følge etter. Cowboyens tidsalder var begynt.

Lassoen måtte ha en stor løkke for å komme rundt texaskvegets brede horn. Foto: Granger/Polfoto

Borgerkrigen sendte kveg og cowboyer av gårde

De store kvegvandringene fra Texas varte bare i 20 år. I løpet av den korte tiden drev staute karer millioner av dyr over den store prærien og meislet seg inn i amerikanernes selvoppfattelse. Cowboyen med hest og lasso ble en av historiens mest gjenkjennelige skikkelser.

Bakgrunnen var den amerikanske borgerkrigen, som herjet fra 1861 til 1865 og påførte sørstatene store ødeleggelser. Kvegstaten Texas ble forskånet for blodige kamphandlinger, men mistet forbindelsen til de eksisterende markedene.

Slaktemodne longhorn-kyr hopet seg opp, og da de omsider kunne selges etter freden i 1865, var de andre sørstatene så fattige at ett dyr gikk for 12 dollar, mot en minstepris på 30 før krigen. I desperasjon rettet mange kvegavlere blikket mot nord.

Mens sørstatene lå i ruiner etter krigen, blomstret økonomien i de seirende nordstatene. Fabrikkene produserte som aldri før, europeiske innvandrere strømmet til, og mange sultne munner hadde fått smaken på oksekjøtt i stedet for de sedvanlige svineskankene. Prisen for en okse lå derfor på 40 dollar. Men før den store gevinsten kunne innkasseres, måtte kveget settes på toget, og Texas hadde ingen jernbanelinjer til resten av landet.

Eneste mulighet var å drive flokkene langt mot nord, der skinnenettet fantes. En hard, men forhåpentlig gjennomførbar ferd, mente George Duffield da han bega seg av gårde med sine 835 dyr i april 1866.

Katastrofer i kø for de nye cowboyene

Mens Duffield red mot nord over prærien, førte han dagbok med setninger som kanskje var korte, men illustrerte de umenneskelige strabasene underveis. Allerede få dager etter avgang sto det klart hvor vanskelig turen ville bli.

«Vill flukt. Mistet 200 dyr», skrev han 1. mai. Rømlingene hadde spredt seg over et stort område, og Duffield måtte avbryte reisen mens cowboyene hentet dem inn igjen.

«Fant bare 25 okser. Det har regnet i tre dager. Dette er dystre dager for meg», noterte han mismodig 2. mai.

«Dagen brukt på å jage kveg», skrev Duffield 3. mai. «Fant 23. Styrtregn og vind. Store problemer».

«Fortsatte jakten. Fant 40 okser. Behagelig dag. Solen skinte på ny», kunne han omsider fortelle med nytt pågangsmot 4. mai. Optimismen varte bare to dager. Så stakk 200 dyr av.

Når fremdriften ikke ble hindret av rømte dyr, kunne oversvømte vassdrag etter kraftig regn by på problemer. 14. mai mistet kvegdriverne kjøkkenutstyret på vei over en elv, og to uker senere druknet en mann i Red River. Etter en måned hadde de bare beveget seg 40 mil, til grensen mellom Texas og Indianerterritoriet – i dag Oklahoma.

I indianernes land var befolkningen svært interessert i Duffields kvegflokk. Enkelte stjal et dyr i ny og ne for å spise det, mens andre så et inntjeningspotensial i å skremme kveg på flukt og senere hjelpe til med å fange dem igjen – mot klekkelig belønning.

Da den krympende flokken omsider nærmet seg grensen til Missouri etter 75 mil, var Duffield nødt til å stoppe. I dagboken forklarte han ikke hvorfor, men andre cowboyer fra Texas ble sommeren 1866 overfalt av såkalte jayhawkers – brutale bander som hadde herjet i nordstatshærens tjeneste under borgerkrigen.

Duffield ga nå opp å nå frem til stasjonen i Sedalia, og i stedet tok han den drastiske beslutningen om å fortsette helt til hjemstaten Iowa. Det betydde en forlengelse av reisen med over 50 mil.

Først i november var han fremme med et par hundre over­levende dyr, og Duffield tjente bare en brøkdel av gevinsten han hadde drømt om i Texas et halvt år tidligere.

«Nådde hjem. Syk og trett og glad for å kunne hvile», skrev George Duffield 6. november 1866. Hele neste dag tilbrakte han nedtrykt i sengen.

Innbitte cowboyer prøvde igjen

Bare et fåtall av cowboyene som i 1866 red fra Texas med til sammen 250 000 dyr, oppnådde suksess. Enkelte slapp forbi jayhawkers og farmere som blokkerte statsgrensen for å holde dyr med den fryktede texas­feberen ute av Missouri. Men de fleste måtte lete etter andre steder å selge flokken, mistet mange dyr underveis og fikk en dårlig pris for resten.

Håpet om big business ville imidlertid ikke dø, og i stedet for Missouri satte håpefulle texanere kursen mot Kansas. Her kunne de trampende hordene føres vest rundt dyrket land til den nyetablerte stasjonsbyen Abilene på prærien.

En av texanerne som i 1868 red nordover som cowboy, var Jack Bailey. Han etterlot kone og barn for å ta hyre under trailboss John Adare, som hadde 1500-2000 Texas longhorn-dyr og et tjuetall menn til å drive dem. Få år senere, da metodene var bedre utviklet, kunne halvparten så mange cowboyer håndtere en flokk av samme størrelse.

I motsetning til texanere flest kunne Bailey lese og skrive, og det meste av beretningen hans har overlevd til i dag.

Der var mange oppgaver cowboyene hadde - få oversikt med den klikkbare grafikken

Cowboyene måtte skåne kveget

På vei mot Abilene var Jack Bailey forskånet for mange av stormene og uhellene som hadde forfulgt ­George Duffield to år tidligere. Reisen innebar hardt arbeid, men også store opplevelser. Hver eneste dag noterte Bailey om leiren lå nær vann slik at kokken enkelt kunne lage frokost og sterk kaffe.

«Var nødt til å bære vann 1,5 km i bøtter, og det er ingen enkel sak», skrev han i Indianerterritoriet 6. august. Først når alle hadde fått kjøtt og sterk kaffe å styrke seg på, begynte det slitsomme arbeidet med å bringe dyrene i formasjon. Ungdyrene som skulle lede an, ble drevet sammen og fremover av de to som bar tittelen «point men» – de mest erfarne på laget. Bak dem presset de andre rytterne kveget til å slutte opp i en langstrakt kolonne.

Cowboyene red parvis langs med flokken, mens de forreste styrte retningen, og de lenger bak prøvde å holde flokken samlet. Nybegynnere var bakerst, der de som «drag riders» bare skulle presse de tregeste dyrene til å holde tritt med resten. Til gjengjeld red mennene konstant i støvskyen som flere tusen klover virv­let opp fra den knusktørre præriejorden.

En formildende faktor var at dagsreisene ikke var særlig lange, for dyrene måtte ikke miste for mye vekt før de nådde frem til Abilene. En kvegflokk kunne flytte seg rundt fire mil på én dag, men den normale dagsmarsjen var på bare 25 km eller mindre. De foregikk i to etapper – før og etter lunsj.

Bailey var heldig og opplevde en forholdsvis tørr sommer i 1868. Det betydde at kveg og hester mange steder kunne vasse over elver og vannløp der de ville ha måttet svømme i perioder med mye regn. Ved spesielt høy vannstand kunne det ta flere dager å krysse en elv.

Kveget måtte deles opp og tvinges gruppevis ut i vannet av cowboyer som var konstant søkkvåte og risikerte å bli stanget av redde dyr. Og vognen med alle forsyningene måtte fraktes over på en tømmerflåte.

En cowboy måtte være på vakt mot ulykker om natten

Når dagens etappe nærmet seg slutten, forsøkte trailbossen å finne en leirplass som hadde vann og lå i åpent terreng, slik at det var lettere å holde øye med dyrene etter solnedgang. Mens kokken tente bål, ble kveget drevet sammen fra den langstrakte marsjkolonnen til en mer kompakt flokk.

Ville lederen gjøre noe ekstra for sine menn, lot ham dem slakte et dyr. Kjøttet hadde bare begrenset holdbarhet, så det var normalt å dele med andre cowboylag som hadde slått leir i nærheten. Bailey og kameratene hans var for eksempel i tett kontakt med en annen flokk som ble ledet av en trailboss ved navn Smith.

Etter maten la cowboyene seg til å sove – i telt eller under åpen himmel. Et par stykker måtte bli oppe for å holde vakt fra hesteryggen, for når kveg stakk av, skjedde det nesten alltid om natten.
Det var et tordenskrall som fikk dyrene i Baileys flokk til å gå amok mens han var på vakt natt til 12. august.

«Maken til brøling og løping rundt har man aldri opplevd», skrev han trett neste dag. Paniske dyr løp gjennom leiren, der alle måtte springe for livet.

«Dud Rogers, den mest kjepphøye mannen når ingen fare truer, forsøkte å klatre opp i et tre», moret Bailey seg. «Han var så redd at han falt ned og tryglet om hjelp til å komme opp i treet igjen». Bailey og et par andre til hest kjempet for å skape orden.

Rytterne var for få til å bringe hele flokken under kontroll. De måtte konsentrere seg om å samle én gruppe og få den til å løpe i sirkel med rop og revolverskudd til dyrene var trette. Alt foregikk i stummende mørke, der en hest lett kunne brekke beina i hull gravd av præriehunder. Det var enhver cowboys mareritt å styrte i bakken rett foran hundrevis av paniske longhorn-dyr.

«Kom ikke ned fra hesten igjen før soloppgang», skrev Bailey. Hele neste dag gikk med til å fange inn kveg, og trailbossen hans måtte betale en klekkelig dusør til en indianer som dukket opp med 25 av de rømte kyrne.

Bare to år etter Duffields ulykkesbefengte ferd i 1866 hadde cowboyene imidlertid så mye erfaring at rømt kveg hørte til sjeldenhetene på turen.

Cowboyene feirer at turen er slutt

Bailey kom aldri helt til Abilene. Trailbossen stanset flokken et stykke fra stasjonsbyen for å fete kveget opp litt ekstra. I de første dagene av september 1868 bygde cowboyene en stor innhengning som bare krevde et fåtall menn til å vokte dyrene. Resten fikk lønna utbetalt og ble sendt hjemover mot Texas.

Baileys kone var trolig godt fornøyd med at han ikke slo følge da arbeidsgjengen satte kursen mot Abilene. For det ble snart en cowboy­tradisjon å feire enden på de månedlange prøvelsene med fyllekuler, hasardspill og betalt sex. Noen brukte så mye penger at de knapt klarte seg til neste vår, da trailbosser igjen hadde behov for arbeidskraft.

Oppgavene var harde og betalingen lav, men jobben som cowboy ble en levevei for menn uten jord eller annet å forsørge seg med. Kvegstaten Texas hadde alltid flere dyr å sende av gårde. Og i Chicago ble nye slakterier etablert for å levere kjøtt til USAs nordstater, der folketallet fortsatte å vokse med eksplosiv fart.

Hvert år red cowboyene derfor nordover med hundretusenvis av longhorn-dyr – helt til det hele plutselig tok slutt etter bare 20 år.

I 1873 lå butikkene side om side i hovedgaten i Dodge City. Byen var grunnlagt året før. Foto: Getty Images

Cowboyen endte turen i syndens by

Når kveget var satt på toget, lå Dodge City klar til å dekke cowboyens mange behov. Hele lønna kunne forsvinne på én kveld.

Abilene i Kansas var den første store kvegbyen i Midtvesten, andre byer var Ellsworth og Newton, men ingen kunne måle seg med Dodge City. Fem millioner dyr ble drevet til «cowboyhovedstaden», som innbyggerne kalte hjembyen sin. Andre beskrev stedet som «præriens sodoma», der en hel industri vokste frem for å betjene fulle kvegdrivere.

Når cowboyer hadde avlevert kveget på stasjonen, var neste skritt som regel et bad og en runde med barberhøvelen. Deretter kunne de slå seg løs i byen. Long Branch var den mest populære saloonen, der et orkester underholdt og gamb­lere satt klar til å loppe gjestene.

Kvelden endte ikke sjelden med at to eller flere medspillere røk uklar, trakk revolvere og plaffet løs på hverandre gjennom lokalet. De romantisk anlagte stilte seg i kø foran Lone Star Dance Hall, der de kunne svinge damer rundt på dansegulvet – eller havnet i basketak med andre menn om de mest attraktive kvinnene.

«Byen er full av prostituerte, og annet hvert hus er et bordell», skrev en reporter etter et besøk. De lokale fikk nok av fulle cowboyer, og den berømte Wyatt Earp skapte navnet sitt da han innførte lov og orden sammen med andre revolvermenn i 1883. Salooneiere og prostituerte trakk vestover til nye cowboybyer.

Snøhelvete avsluttet cowboyepoken

En ny karantenelov stengte i 1885 Kansas for kveg fra Texas. Øde prærieområder som flokkene hittil hadde vandret gjennom, var kjøpt av nybyggere som ikke ville ha kornet sitt trampet ned og husdyr smittet med sykdommer fra sør. Men det verste slaget var vinteren i 1886-1887. Fykende snøstormer og uvanlig lave temperaturer tok knekken på en stor andel av alt frittgående kveg i hele vesten.

«Tapene er knusende», skrev en kvegavler ved navn Teddy Roosevelt, som 14 år senere avla ed som USAs president. Farmere gjerdet inne prærien slik at de kunne ha de gode beitearealene for seg selv. Og snart var lange kvegvandringer likevel helt overflødige, fordi jernbanen omsider hadde erobret Texas.