Crazy Horse ble forrådt av sine egne

Sioux-krigeren Crazy Horse var den hvite manns svorne fiende. I 1876 ledet han indianerne til deres største seier da Custers hær ble utradert ved Little Bighorn. Men andre siouxer hadde forlengst gitt opp kampen, og de la planer om å rydde den fryktede krigeren av veien.

Sioux-krigeren Crazy Horse var den hvite manns svorne fiende. I 1876 ledet han indianerne til deres største seier da Custers hær ble utradert ved Little Bighorn. Men andre siouxer hadde forlengst gitt opp kampen, og de la planer om å rydde den fryktede krigeren av veien.

Shutterstock, Per O. Jørgensen/Historie

Crazy Horse var bare tenåring i 1850-årene, da han fikk et drømmesyn som kom til å prege ham resten av livet: Han ser en speilblank sjø. Plutselig brytes overflaten idet en rytter dukker opp fra dypet og galopperer opp på bredden med vann sprøytende til alle sider.

Mannen på hesteryggen er en ung indianer med løsthengende hår. Bak krigerens ene øre dingler en rød stein i en snor som er bundet fast til en hårtott. Et gult lyn er malt på kinnene, og blå prikker pryder brystet. Uværsskyer og dype tordenbrak følger ham.

Ansiktsløse skikkelser fyrer av piler og geværkuler mot ham, men de treffer verken krigeren eller hesten hans. En hauk med rød stjert flyr over dem og utstøter skarpe skrik. Plutselig er rytteren omgitt av menn som ligner ham, og de trekker ham ned av hesten.

Her endte Crazy Horses drøm brått. Som alle andre siouxindianere tok Crazy Horse drømmesynet sitt alvorlig, og det fulgte ham gjennom hans korte og dramatiske liv i en tid da krigen mot hvite nybyggere kulminerte på prærien i Nord-Amerika.

Hvite soldater var livsfarlige motstandere, men indianere fra hans egen stamme ble Crazy Horses undergang da de falt ham i ryggen.

© Library of Congress

Lyst hår gjorde gutten annerledes

Crazy Horse ble født på prærien i nåtidens South Dakota rundt år 1840. Den gang hersket sioux-folket over enorme prærieområder i det nordvestlige Amerika. Siouxene besto av mange stammer, og faren hans var medisinmann i lakotastammen.

Som sin far og farfar bar han navnet Thašúnke Witkó, som på sioux-språket betydde Hans gale hest – et navn som de hvite forvansket til Crazy Horse.
Ifølge lakotaenes legender fikk medisinmannens førstefødte til å begynne med navnet Light Hair.

I takt med at gutten vokste fikk håret hans nemlig en lysere nyanse enn den kullsvarte fargen som var alminnelig blant lakotaene. Også huden hans var litt lysere enn andre indianerbarns.

Light Hair kunne se frem til et liv som helt alminnelig kriger og jeger, men en høyt respektert krigerhøvding ved navn High Backbone tok til seg gutten og gjorde ham til en slags lærling. Light Hair var fremdeles tenåring da den hvite mann trengte inn i hans verden.

I 1854 befant han seg tilfeldigvis på en bakketopp nær en annen lakotaleir da amerikanske soldater åpnet ild. Leirens aldrende høvding prøvde å dempe gemyttene men sank dødelig såret sammen – truffet av soldatenes kuler. Stammen hans gikk til motangrep og utslettet alle de 30 soldatene.

Episoden ble kjent i hele USA som Grattan-massakren – oppkalt etter løytnanten som hadde gitt ordre om å åpne ild mot den ubevæpnede høvdingen.

Året etter tok den amerikanske hæren en grusom hevn, og igjen var indianergutten med det brune håret vitne til blodbadet. Den nå 15 år gamle Light Hair var på besøk hos slektninger som hadde reist teltpælene i utkanten av lakotaenes land.

En kveld omkring solnedgang vendte han tilbake fra jakt, men fant leiren rasert. Det eneste tegnet til liv var noen etterlatte hester. Lik fløt overalt, og solens siste stråler avslørte spor av hestesko, noe bare den hvite manns hester hadde. Bare én enkelt lakota hadde unnsluppet døden.

Light Hair fant den redselsslagne kvinnen som stadig presset sitt livløse barn inntil seg og satte seg fore å bringe henne i sikkerhet.

Med trestaver og reip laget han en travois, en "sleper" som prærieindianerne brukte til å slepe tunge bører etter hester. Han fikk lagt kvinnen på den og førte henne til sin fars leir.

Indianske kvinner bestemte som regel selv hvem de ville gifte seg med, men høvdinger kunne finne på å gifte bort en datter for å styrke sin maktbase.

© Bridgeman Images

Trekantdrama fikk blodet til å flyte

Hele sitt liv forsøkte Crazy Horse å være et forbilde for sin stamme, men ulykkelig kjærlighet holdt på å koste ham livet.

I voksen alder forelsket Crazy Horse seg i Black Buffalo Woman, som var høvding Red Clouds niese. Men tross hans ry som en stor kriger kunne det ikke komme på tale med ekteskap – dertil var Crazy Horses familie ikke fornem nok.

I stedet ble Black Buffalo Woman nødt til å gifte seg med No Water, som var sønn av en annen lakotahøvding.

Crazy Horse sendte i lang tid etterpå lange blikk etter sin ulykkelige kjærlighet, inntil det utenkelige skjedde: Black Buffalo Woman forlot sin ektemann og stakk av med Crazy Horse.

De slo seg ned i en leir flere dagers ritt unna, men her overrasket den sjalu ektemannen Crazy Horse mens han lå og sov. No Water trakk en pistol og skjøt rivalen i hodet.

Deretter slepte han Black Buffalo Woman med seg tilbake til leiren.
Kula hadde gått gjennom kinnet på Crazy Horse og kommet ut rett under øyet. Bortsett fra smerter og en voldsom hevelse i ansiktet slapp han utrolig heldig fra det. Men Black Buffalo Woman var tapt for alltid.

Drømmer ble tatt bokstavelig

Slaget ved Ash Hollow, som det amerikanske kavaleriets angrep på lakota-leiren ble kalt, satte punktum for Light Hairs barndom. Han hadde alltid vært stille av natur, men nå snakket han enda mindre. Hans nærmeste merket likevel trekningene rundt øynene hans når de hvite ble nevnt.

Kort tid etter den dramatiske begivenheten oppsøkte Light Hair sin far, og sønnen overrakte ham en bunt tobakk som gave. Blant indianerne ble tobakksgaver brukt som tegn på at giveren hadde behov for en medisinmanns råd.

Far og sønn steg til hest, og i flere dager red de gjennom landskapet inntil de stoppet i en liten, avsides dal. Her bygget de en svettehytte, og i dens varme, fuktige indre begynte Light Hair å snakke.

Sønnen fortalte om drømmen som var kommet til ham natt etter natt i flere måneder – om rytteren fra sjøen, tordenværet og den røde steinen bak øret hans. Han fortalte også at ingen piler eller skudd traff ham før indianske skikkelser trakk ham ned av hesten.

Indianere tok ofte tilbakevendende drømmer helt bokstavelig, og sammen fant far og sønn en rødbrun stein som gutten skulle binde fast bak øret når han dro i kamp. Medisinmannen Crazy Horse viste ham hvordan han skulle blande farger til å male et lyn på kinnene og hagl på brystet med.

Light Hairs drømmesyn ble ivrig drøftet blant lakotaene hjemme i leiren. Ifølge tolkninger ville den unge mannen være usårlig i kamp når han bar sin stein og kroppsutsmykning.

Men en dag ble han truffet i beinet av et vådeskudd fra et gevær. Han var muligens likevel ikke usårlig, eller kanskje kunne han bare skades av sine egne, lød noen av stammemedlemmenes fortolkning. I drømmen var det jo andre lakotaer som trakk rytteren ned fra hesten.

Da Light Hairs bein hadde helet, tok High Backbone ham med på krigstokt for første gang. Hvite menn utgjorde ikke den største trusselen mot lakotaene i 1850-årene. Dengang var indianerstammer som crow, omaha og snake deres største fiender.

Inne på snake-stammens territorium støtte lakotaene på en liten gruppe fremmede krigere som i all hast søkte tilflukt på en bergknaus. High Backbone spredte styrken sin, og på hans signal galopperte alle lakotaene opp mot fienden mens geværkuler pep om ørene på dem. I kampen som fulgte drepte Light Hair sine to første motstandere.

Den ene traff han med et skudd fra en revolver som han hadde fått av High Backbone. Den andre felte han med pil og bue. De triumferende krigerne vendte tilbake til sine egne, og Light Hair vakte oppmerksomhet med de to skalpene han hadde i beltet. Men han var også blitt såret – nok en gang i beinet – og han var full av tvil om drømmesynets betydning.

© John C.H. Grabill/Library of Congress

Tordendrømmere bar en tung bør

Etter et krigstokt var det tradisjon blant lakotaene at de hjemvendte fortalte om sine bedrifter under seiersfesten. Alle overdrev sin egen betydning, og ingen sa noe på det, for de konkurrerte om ære.

Bare Light Hair deltok ikke – og det kom han aldri til å gjøre, for faren hadde spådd om hans skjebne: Den unge krigeren skulle aldri mer ta skalper, advarte faren. Rytteren i drømmesynet hadde ikke skalpert fiender, og under Light Hairs kamp var han ikke blitt såret før han sto bøyd over sin falne fiende og ville sikre seg et trofé.

Dessuten hadde det tordnet i Light Hairs drøm, og hos lakotaene måtte såkalte tordendrømmere ikke oppføre seg som andre. De skulle gjøre det motsatte av stammens krigere. I stedet for å jakte på ære skulle de være ydmyke.

Tordendrømmere hadde plikt til å være et godt eksempel og vise offervilje.
Light Hair holdt seg derfor i bakgrunnen mens de andre feiret det vellykkede toktet med skryt. Til gjengjeld æret faren ham med den mest verdifulle gaven han kunne gi sin sønn: Sitt navn.

Mange år tidligere hadde han selv overtatt det fra sin far, og nå var tiden kommet til å la det gå videre. Medisinmannen tok i stedet navnet Worm (mark), og gutten Light Hair forvandlet seg til stammekrigeren Crazy Horse.

Raid ga Crazy Horse heltestatus

De to skalpene fra Crazy Horses ilddåp økte den unge mannens anseelse, og hans neste krigstokt gjorde ham til en levende legende. Målet var nok en gang snake-indianerne, som en liten gruppe krigere ville snike seg inn på.

Speidere fant en stor fiendeleir, og i ly av nattemørket slo lakotaene til. De galopperte frem, og før snake-krigerne kom på beina, var angriperne på vei vekk med flere hundre stjålne hester foran seg.

Snake-krigerne tok opp forfølgelsen med de hestene som hadde stått tjoret til teltene som en ekstra sikkerhet, og snart halte en stor styrke inn på lakotaene.

For å redde de andres liv la Crazy Horse og en håndfull krigere seg i bakhold. De skjulte seg i en klynge trær, og herfra overrasket de snake-indianerne med piler og geværskudd. Forfølgerne trakk seg tilbake, men begynte snart å ri i ring rundt trærne.

Crazy Horse hadde mistet hesten sin, og han kunne umulig unnslippe til fots. Han klatret derfor opp i et tre, og da en snake-rytter kom tett nok på, hoppet han ned på ham. Med ett slag fra krigskøllen slo Crazy Horse fienden i bakken.

Deretter trakk han revolveren og galopperte ut fra skjulestedet mens han fyrte løs så de nærmeste fiendene måtte flykte. Det var skapt en liten åpning, og resten av lakotaene fulgte etter Crazy Horse.

Det ville rittet fortsatte utover prærien inntil Crazy Horse og hans menn nådde lakota-stammens land. Her våget ikke fienden å fortsette forfølgelsen, og lakotaene jublet.

Vel tilbake i leiren ga Crazy Horse sin del av krigsbyttet til gamle stammemedlemmer, og beretningen om hans mot måtte hans nærmeste høre fra andre. Den unge krigeren hadde forvandlet seg til en ydmyk tordendrømmer.

Likevel spredte hans ry som en modig kriger og dyktig leder seg fort på prærien – også blant lakotaenes fiender:

“Vi kjenner ham bedre enn dere, for når vi kjemper, er han alltid tettere på oss enn på dere,” forklarte en crow-kriger respektfullt om sin forhatte, men edle motstander.

© History Archive

Indianernes land skrumpet

Gul: Fort Laramie-traktaten I (1851) trakk de første grensene rundt lakota-indianernes land.

Oransje: Fort Laramie-traktaten II (1868) etablerte det såkalte Store sioux-reservatet. Tross navnet var det en drastisk reduksjon av stammens land. I 1877 tok de hvite sågar indianernes hellige Black Hills.

Burgunder: Det Store sioux-reservatet ble oppløst i 1889. Frem til 1910 skrumpet reservatene i takt med at de hvite trengte mer land.

Indianerne ble avhengige av gaver

Som andre av præriens stammer levde lakotaene av jakt, og bison var stammens viktigste matkilde. De brukte hester på jakt og i krig når stammen forsvarte sine jaktmarker. Nabostammene utgjorde en alvorlig trussel mot lakotaenes eksistens, for på prærien var hver dag en kamp for å overleve.

Slik hadde det vært i generasjoner, men stadig oftere ble indianerne minnet på at deres verden var i rask forandring. Hvite menn reiste gjennom lakotaenes land i stadig større antall, og de skjøt bison bare for pelsens skyld.

Den hvite manns interesse i lakotaenes land skyldtes den såkalte Oregon-ruten. Vognruten ble brukt av nybyggere som ville prøve lykken i de nye territoriene ved Stillehavet, der fruktbar og billig landbruksjord lokket.

Reisen var hard, for de hvite skulle tilbakelegge nesten 400 mil og blant annet krysse Rocky Mountains. Men Oregon-ruten var mer farbar enn rutene lenger sør, så mange prærievogner kom denne veien.

De hvites soldater betalte indianerne for å la prærievognene være i fred. Varer som mat, tøy og metallredskaper var uvurderlige gaver for nomadefolk som ikke hadde teknologi og kunnskap til å fremstille dem selv.

Enkelte lakotaer ble så vant til leveransene at de vendte det gamle livet ryggen. De sluttet å jakte og slo seg i stedet ned ved de hvite soldatenes fort. Der fordrev de tiden med å vente på neste ladning forsyninger. Crazy Horse og mange andre lakotaer kalte, med forakt i stemmen, indianerne ved fortene for “dagdriverne”.

Noen krigere mente at de hvite måtte fordrives før de fullstendig oversvømmet prærien. Andre sa at konflikten ville bety stammens undergang. Det gikk rykter om at de hvites antall var uendelig og at hver drept soldat ville bli erstattet av ti nye.

Da bisonen forsvant fra prærien, ble indianerne stadig mer avhengige av den hvite manns varer. Alle de fire Lakota-kvinnene på bildet har pakket seg inn i ulltepper vevd på amerikanske fabrikker langs østkysten. Krigeren til hest bruker hatt og vest (ca. 1891).

© Library of Congress

Red Cloud misunte rivalen

I 1866, da Crazy Horse var midt i 20-årene, ble amerikanerne rammet av gullfeber, og de strømmet til lakotaenes land. Soldater utvidet Oregon-ruten med den såkalte Bozeman-ruten, som førte til gullgruvene i Montana. Indianerne svarte med å gå på krigsstien.

En høvding ved navn Red Cloud var lakotaenes mektigste leder i krigen som fikk navn etter ham i historiebøkene. Men krigens første slag avslørte at indianerne måtte organisere seg bedre for å hamle opp med soldatene.

Bakhold var indianernes beste våpen mot de hvites hurtigskytende geværer og kanoner. Men flere lovende overraskelsesangrep ble spolert av unge, overivrige krigere som ville bevise sitt mot og dermed angrep altfor tidlig.

Lakotaenes eldste blåste derfor nytt liv i en gammel skikk og delte ut såkalte krigerskjorter til de dyktigste krigerne.

“For å bære en skjorte skal du være en større mann enn andre. Du må hjelpe andre før du tenker på deg selv. La ikke vreden styre ditt sinn eller hjerte. Ha mot, og vær den første til å angripe fienden,” formanet stammens eldste.

Crazy Horse vant stor ære da han mottok en av skjortene. Den gjorde ham ikke til høvding, men i kamp ville krigerne følge hans ordrer, og gaven vakte misunnelse – spesielt hos Red Cloud, som hadde gjort regning med en krigerskjorte til seg selv og en av slektningene sine. Med tiden utviklet denne misunnelsen seg til hat.

Red Cloud var lakotastammens mest indflydelsesrige høvding i 1860'erne og 1870'erne.

Soldater gikk i fellen

Erfaringene fra de første kampene fikk Crazy Horse til å innse at indianerne bare kunne vinne hvis de ga opp sine gamle skikker. Hvite menn kjempet ikke som indianerne for å vise sitt mot og på den måten få fienden til å trekke seg tilbake.

Når en enslig kriger stormet frem fordi han ville møte fienden i edel nærkamp, plaffet soldatene ham ned. De hadde ikke noe annet mål enn å drepe så mange som mulig. Det ble lakotaene også nødt til, mente Crazy Horse.

Krigen hadde rast i fire måneder da indianerne fikk sin første store seier. Lakotaer angrep en gruppe hvite vedhuggere ved Bozeman-ruten, og 80 soldater kom dem til unnsetning fra et nærliggende fort.

Indianerne lot en liten, svakt bevæpnet flokk spille lokkeduer, og 30 kavalerister sporet hestene sine for å forfølge dem i stor fart. Resten av soldatene var til fots og sakket akterut.

Crazy Horse var anfører for lokkeduene, og oppgaven hans besto i å spre de hvite over et stort område så krigere i bakhold kunne angripe uten å møte en mur av fiender. Hele tiden måtte Crazy Horse sørge for at mennene hans lot soldatene komme tett innpå, men ikke så tett at de unge krigerne hans vendte om for å kjempe.

Ifølge indianernes legender sto Crazy Horse plutselig av og skrapet rolig stein ut av hestens hover mens kavaleristene kom nærmere og nærmere. Soldatene var på skuddhold da den modige skjortebæreren hoppet opp på hesten sin igjen og satte av gårde i galopp.

Denne gangen virket taktikken, og soldatene gikk rett i fellen. Fra skjulestedet sitt dukket lakotaenes hovedstyrke plutselig opp og kastet seg først over soldatenes fotfolk, som ble massakrert til siste mann.

Deretter kom turen til kavaleristene. De forsøkte å slippe unna, men Crazy Horse avskar retretten deres. Blant de hvite ble nedslaktingen kjent som Fetterman-massakren etter den uforsiktige offiseren som hadde ført 80 mann i døden.

Nederlaget var soldatenes hittil alvorligste mot prærieindianerne. Først ti år senere ble de utsatt for en større katastrofe ved Little Bighorn.

Indianernes seier ved Little Bighorn rystet USAs hvite befolkning men endret ikke utfallet av krigen.

© Bridgeman images

Fredsavtale splittet lakotaene

Etter Fetterman-massakren våget soldatene seg sjelden ut av fortene i lakotaenes land, men indianerne hadde ikke styrken til å innta dem.

Crazy Horse ble en frustrert tilskuer til at krigen ebbet ut. Halvannet år senere sluttet indianerne fred med den såkalte Fort Laramie-traktaten av 1868.

Lakotaene hadde tilsynelatende vunnet en seier, for Bozeman-ruten ble stengt, og de hvite lovte å holde seg unna indianernes jord, som heretter ble omtalt som et reservat.

Red Cloud skrev under på vegne av lakotastammen, og i 1870 reiste han med tog til Washington for å snakke med “Den store far” – USAs president.

Synet av storbyen overbeviste høvdingen om at indianerne var håpløst underlegne og at de i fremtiden måtte løse problemene sine med forhandlinger. Tilbake blant sine egne sluttet han seg til “dagdriverne” og talte ivrig for å leve i fred med de hvite.

Krigen hadde lært Crazy Horse noe ganske annet: Soldatene kunne overvinnes, mente han, hvis bare indianerne brukte de riktige metodene. Denne holdningen plasserte ham blant dem som indianerne kalte “De sterke hjertene”.

© Library of Congress

Funn av gull førte til krig

Fort Laramie-traktaten viste seg å være tomme ord. Hvite eventyrere fant gull i Black Hills, som lå i lakotaenes reservat, og i strid med traktaten oppga hæren snart alle forsøk på å holde lykkejegerne borte. Samtidig ble en ny jernbanelinje planlagt tvers gjennom indianernes beste jaktområder.

Forhandlinger førte ingen vei, og i stedet begynte regjeringen i Washington å forberede enda en krig. Den offisielle begrunnelsen var at lakotaledere som Sitting Bull og Crazy Horse ikke holdt seg til traktaten men ofte slo seg ned utenfor reservatet. De sterke hjertene blant lakotaene samlet seg i en stor leir, og budbringere red til reservatet for å kalle resten av stammen til våpen.

Red Cloud og andre høvdinger nektet riktignok å kjempe, men mange av de unge, ugifte mennene fulgte oppfordringen og forlot reservatet for å slutte seg til krigsleiren. Det samme gjorde krigere fra cheyenne-stammen og arapahoene, som var lakotaenes allierte.

En dag i juni 1876 meldte speidere at hvite soldater nærmet seg leiren sørfra. Crazy Horse ga ingen ordrer, men samlet i stedet sine våpen og steg til hest. Uten et ord red han i en sirkel langs utkanten av leiren, og snart samlet krigere seg bak ham.

Etter fjerde rundgang var skaren vokst til omlag ett tusen mann, og deretter red Crazy Horse mot fienden. Indianerne og soldatene var omtrent like mange da de møttes ved elva Rosebud.

Crazy Horse holdt krigerne sine under stram disiplin, og de red derfor ikke frem mot midten av slagmarken, der de hvite soldatene var sterkest.

Til gjengjeld slo krigerne hans til mot mindre enheter langs flankene.
Da slaget ved Rosebud ebbet ut mot slutten av dagen, var tapene små på begge sider.

Crazy Horse vant ingen ærerik seier, men han hadde bevist at lakotaene kunne holde stand mot de langt bedre bevæpnede soldatene, som ga opp marsjen mot leiren og snudde.

Custer red i døden

Lakotaene og deres allierte fikk ikke noe varsel da soldatene slo til en uke senere. Leiren ved Little Bighorn-elva hadde utplassert speidere, men de oppdaget ikke Custer og hans 7. kavaleriregiment før soldatene rykket frem mot de forreste teltrekkene.

George Armstrong Custer var overbevist om at indianerne ville prøve å flykte, så han delte sine 600 mann i tre styrker som skulle angripe leiren fra flere sider. Han stolte på en gammel rapport som sa at Sitting Bull og Crazy Horse bare rådde over ca. 800 krigere – en styrke de lett kunne beseire, mente Custer.

Men indianernes styrke var reelt sett 1500-2500, og i stedet for å rykke frem måtte Custer flykte. Crazy Horse angrep med krigerne sine, og ifølge en arapaho-indianer som deltok i slaget, kjempet han med stort raseri:

“Crazy Horse var den modigste jeg noensinne har sett. Han red tettest på soldatene mens han ropte til sine krigere. Soldatene skjøt etter ham, men han ble aldri truffet,” fortalte arapahoen.

På en bakketopp nær leiren ble Custer omringet sammen med litt over 200 mann. Indianerne nedkjempet og skalperte samtlige. Lakotaene hadde påført regjeringssoldatene deres verste nederlag på prærien.

Etter seieren ved Little Bighorn ville Sitting Bull og Crazy Horse gå på offensiven og angripe flere fort som Custers nederlag hadde blottlagt. Men i stedet gikk den store indianerleiren i oppløsning. Mange mente at de hadde kjempet nok, og krigerne fra reservatet vendte hjem igjen.

Crazy Horse fortsatte kampen mot de hvite med en skare trofaste menn som skrumpet inn dag for dag gjennom den harde vinteren 1876-1877. De lakotaene som var igjen, hadde vanskelig for å føre krig og samtidig jakte slik at de kunne brødfø familiene sine – etter hvert mistet stadig flere troen på at motstand nyttet.

Skeletterne af det 7. kavaleris heste afslørede, at Custer og hans mænd havde kæmpet til det sidste på en bakketop ved Little Bighorn.

© US National Archives

Bajonett avsluttet frihetsdrømmen

Året etter seieren over Custer måtte også Crazy Horse oppgi motstanden og ri til reservatet så hans menn og familiene deres ikke døde av sult.

I første omgang slo han leir rett innenfor reservatet, i nærheten av Fort Robinson, der høvding Red Cloud også befant seg. Red Cloud sørget straks for at Crazy Horse og hans krigere ble avvæpnet og fratatt hestene sine.

Men Crazy Horses heltestatus gjorde ham stadig til en trussel mot Red Clouds autoritet, og fire måneder senere fikk han ordre om å innfinne seg på Fort Robinson. Crazy Horse adlød og bega seg ut på sitt livs siste reise. Da han nærmet seg fortet, ble han omringet av menn i blå uniformer.

De var ikke hvite soldater, men lakotaer som nå gjorde tjeneste i det amerikanske kavaleriet. Stemningen var truende mens de eskorterte den legendariske krigeren inn gjennom porten.

Crazy Horse ble straks omringet av flere indianere i uniform og ført inn i vaktstuen på Fort Robinson. Det som skjedde der inne, er aldri blitt helt klarlagt, men ifølge øyenvitner fikk fangen øye på fengselscellen i hjørnet og prøvde desperat å komme seg ut igjen. Det er uvisst om han allerede hadde trukket sin skjulte kniv da en av hans egne krigere, Little Big Man, slo sine sterke armer om Crazy Horse og holdt ham fast. En hvit soldat trådte frem og gjennomboret Crazy Horse med bajonetten sin.

“Slipp meg, mine venner, dere har skadet meg nok,” sa den sårede indianeren til forræderen Little Big Man, som i all hemmelighet var blitt overtalt til å skifte side.
Bajonetten hadde trengt dypt inn, og verken fortets lege eller en medisinmann hadde noe de kunne stille opp med.

Ved midnatt døde Crazy Horse. I drømmesynet hadde han vært usårlig. Men til slutt hadde han blitt trukket ned fra hesten sin av andre lakotaindianere. Profetien hadde gått i oppfyllelse.

Lakotaindianer möts än i dag till powwow – stamfester med dans, sång och bön.

© Shutterstock

Lakota-indianerne er fortsatt sinte

Selv om landet deres ble invadert av hvite nybyggere, bukket ikke Crazy Horses etterkommere under.

● 70 000 personer er i dag registrert som lakotaindianere, og de fleste bor i et av stammens fem reservater.

● 8984 km² måler det største reservatet, Pine Ridge i South Dakota. Det er litt mindre enn Aust-Agder.

● 7 mrd. kr. i erstatning ble lakotaene tilkjent av det amerikanske rettssystemet i 1980 – fordi de hvite stjal Black Hills fra dem i 1877. Men Crazy Horses etterkommere nekter å ta imot pengene. De forlanger å få tilbake sitt hellige fjell.