Donner-familien tok snarveien til helvete

Reisen ble en livsstil

Neste morgen ruller Tamzene Donner ut av byen sammen med mann, barn, svoger, svigerinne, nevøer, nieser, hjelpere og hele familien Reed – nybyggere med røtter i Irland. Prærievognene med de buede takene er kjent som «prærieskonnerter».

Den maritime betegnelsen kommer av at karavanen med ni vogner kan se ut som en rekke av skip med hvite seil på avstand. Nybyggerne bruker okser som trekkdyr. De er både sterkere og mer utholdende enn hester. Men det er også hester og melkekyr med i følget for å sikre tilgangen på melk og smør.

Snart slår Donner- og Reed-familiene seg sammen med andre nybyggere som skal samme vei, og etter få uker er dagsrutinen innarbeidet. Nattevaktene sørger for morgenvekking ved sekstiden.

Så lager kvinnene kaffe og steker bacon, mens mennene spenner dyrene for. Hvis alt går vel, ruller vognene videre klokken sju. Ved middagstider er det hvilepause, der alle får et solid måltid – ofte bakte bønner, skinke og brød med smør.

Når maten er inntatt, fortsetter kjøringen til sent på ettermiddagen. Nybyggerne kan ikke velge hvor lenge de vil kjøre, for de er nødt til å slå leir et sted hvor det er vann å oppdrive til dem selv og dyrene. Når plassen er funnet, parkeres vognene i en sirkel – en såkalt vognborg. Den er lett å forsvare i tilfelle indianerangrep, og fungerer i tillegg som innhegning for dyrene.

Indianerangrep er noe av det nybyggerne frykter aller mest, men det er sjelden en reell trussel. Tidligere karavaner har overbevist prærieindianerne om at de reisende ikke har kommet for å stjele landet deres. De passerer bare forbi. Det er ikke nødvendig å gå til krig.

Donner-følget møter bare få indianere. Men i en av sine dagbøker fra reisen forteller Tamzene at hun har to indianerhøvdinger på frokost i familiens telt. «De var svært vennlige, og jeg kunne ikke unngå å føle sympati for dem», skriver hun.

Dessverre er det ikke alle i følget som vet å gjengjelde vennligheten. Da nybyggerne tilfeldig passerer en indiansk gravplass der de døde ifølge tradisjonen ligger på stillas under åpen himmel, begynner en av nybyggerne, Lewis Keseberg, å plukke med seg suvenirer.

Handlingen kunne ha ført til at nybyggerne fikk hundrevis av rasende indianerkrigere etter seg, men heldigvis blir Keseberg stanset i tide av James Reed, som stadig oftere påtar seg rollen som leder av karavanen.

Episoden får Keseberg til å legge Reed for hat. Det er så vidt det ikke ender voldelig da Reed ved en annen anledning begynner å diskutere med Keseberg, som nettopp har gitt sin kuede kone juling. «Vi har noen av de beste menneskene iblant oss. Og noen som ikke er fullt så gode», skriver Tamzene.

Vinteren melder seg

Tempoet på karavanen kan drive selv de mest tålmodige til vanvidd. Okser er sterke, men trege. Gjennomsnittshastigheten er cirka tre km/t, og folk til fots kan med letthet ta igjen vognene. Med denne farten vil reisen i teorien vare godt fire måneder med åtte timers kjøring hver dag. Men i praksis kan de ikke holde tempoet. Forsinkelser er ikke til å unngå, og selskapet insisterer dessuten på å holde en hviledag hver søndag.

Donner-følget forlot til og med Independence forholdsvis sent på året. Reisen til California må være unnagjort før vinterens snømasser stenger det siste passet i fjellkjeden Sierra Nevada, og det er derfor en gyllen regel at nybyggere må forlate Independence så snart bakken er tørr nok til å bære vognene – og senest 1. mai. Av ukjente årsaker overskred Donner-følget denne fristen med nesten to uker.

Den neste store forsinkelsen oppstår ved Big Blue River. Vannstanden i elven er normalt så lav at det er enkelt for vogner å komme seg over, men kraftig regn den siste tiden har fått den til å svulme opp til en frådende strøm.

Etter å ha ventet forgjeves på at vannstanden skal synke begynner mennene å felle trær og bygge en stor tømmerflåte som de kan frakte vognene over på. Det er hardt arbeid og fører til ytterligere forsinkelser, men det lykkes å få alle over.

Et av Donner-følgets medlemmer, avismannen Edwin Bryant, har allerede tenkt et par måneder frem og sett katastrofen som truer. Han noterer: «Jeg er urolig fordi det går så sakte fremover og redd for at vinteren skal komme over oss i de snøkledde fjellene».

Bryant tar konsekvensen av bekymringen. Ved en øde handelsstasjon der noen få hvite driver handel med indianerne, selger han vogn og okse og kjøper i stedet noen langt raskere muldyr. Deretter forlater han Donner-følget og drar alene videre vestover mot California.

Bare de færreste deler Edwin Bryants bekymring. 4. juli – på USAs uavhengighetsdag – beslutter selskapet å ta en pause for å feire dagen. Barna får limonade, og mennene bevilger seg noen dråper av spriten de har spart til anledningen.

Neste dag brukes på å pleie bakrusen og hvile ut. To dagers pause er en luksus Donner-følget bare så vidt kan tillate seg, og som mange senere vil angre bittert.

Villedet av svindler

Donner-følget har gitt seg selv en dårlig start, men det er en fremmed som for alvor skal føre dem ut i elendigheten. Den unge ambisiøse juristen Lansford Hastings har selv dratt vestover fire år tidligere og slått seg ned i California.

Området er ennå en del av Mexico, men det vil Hastings prøve å gjøre noe med. Kanskje vil han en dag bli president for et uavhengig California. Planen er ikke umulig, for det bor bare noen få tusen meksikanere i hele området, og noen tusen amerikanske innvandrere til kan tippe balansen.

Dessverre for Hastings velger mange innvandrere Oregon lenger nord fremfor California. Derfor skriver han boken «The Emigrants Guide to Oregon and California», der han varmt anbefaler California. Han går også så langt som til å nevne en «snarvei» til California – et alternativ til den tradisjonelle ruten.

I stedet for å styre nordvest gjennom det som i dag er Idaho kunne immigrantene med fordel reise gjennom Great Salt Lake. Hastings gir ikke mange detaljer om den nye ruten, og det er det en god grunn til: Han har aldri sett den selv. Faktisk eksisterer det ikke noen slik rute. Det fins bare en brennende saltørken uten beitemuligheter for dyrene og med flere dagsreiser mellom vannhullene.

Hastings’ bok – som Reed har kjøpt – får ikke umiddelbart den ønskede effekten, og i 1846 mister Hastings tålmodigheten. Han reiser ut på immigrantruten for å drive lobbyvirksomhet. Hvis ikke karavanene vil komme til California, så blir han nødt til å komme til karavanene.

Hastings reiser gjennom sin foreslåtte snarvei i motsatt retning, fra vest mot øst. Han bruker ikke en tung vogn der hjulene ville synke ned i ørkensanden, men foretrekker å ri, noe som selvsagt er mye lettere. Likevel burde det nådeløse terrenget fortelle ham at anbefalingene han kommer med i boken sin, risikerer å føre et stort antall mennesker ut i livsfare.

Hastings’ reisefelle James Clymann skriver i sin dagbok: «Dette er muligens det mest trøstesløse landskapet på planeten. Det er ingen vegetasjon, ikke så mye som et enkelt strå, og naturligvis kan ingen dyr leve her».

Men Hastings blåser bare av innspillet. Han har ikke tenkt å la slike kjensgjerninger komme i veien for hans store visjon, og anbefaler snarveien til alle karavaner han kommer i kontakt med. Blant dem Donner-følget.

Nybyggerne var advart

Hastings gjør et stopp der hvor snarveien møter den tradisjonelle ruten, for å avvente vogntogenes ankomst. Kameraten Clymann rir derimot videre østover. Her møter han på Donner-følget. Til sin forbløffelse er hans gamle soldatkamerat James Reed blant de reisende. De to har ikke sett hverandre på 14 år og har mye å prate om. Clymann blir forferdet da han hører at Reed kjenner Hastings’ bok og har tenkt å bruke snarveien hans.

Flere år senere tenker James Clymann tilbake på samtalen og det han sa til Reed: «Ta den vanlige ruten, og forlat den aldri. Det er bare mulig å komme gjennom hvis du gjør det, og det kan vise seg helt umulig hvis du ikke gjør».

James Reed lytter ikke til sin gamle venns advarsler, og et par uker senere er han bare enda sikrere på at han har valgt den beste ruten. Karavanen møter en enslig rytter som er på vei østover. Han har med et brev som ingen ringere enn Hastings selv har bedt ham vise alle immigrantene han møter på sin vei. I brevet lover Hastings å vente på vognene ved Fort Bridger og geleide dem gjennom snarveien selv.

Det er nettopp det Reed, Donner-følgets reelle leder, ønsker å høre. Nybyggerne er svært forsinket, og tanken på en kortere reisetid er forlokkende. Donner-følget tar den katastrofale beslutningen å svinge bort fra den tradisjonelle ruten.

Da karavanen 27. juli når Fort Bridger, som ikke er et militært fort, men en liten handelsstasjon drevet av to menn, er Hastings borte. Selv om han vet at Donner-følget er på vei, har han brutt løftet om å vente og har i stedet reist videre med en annen karavane.

Nå har gruppen to muligheter: De kan vende tilbake til den tradisjonelle ruten, som vil koste dem en hel uke, eller prøve å finne snarveien på egen hånd. Dessverre tar Donner-følget den verste beslutningen og fortsetter langs den ukjente reiseruten.

Samtidig har karavanen som Hastings geleider, havnet i store vanskeligheter i en nesten ufremkommelig kløft. Hastings skriver en beskjed til Donner-følget. De skal bli hvor de er og sende ryttere frem for å hente ham – så skal han vise dem en bedre rute.

Hastings plasserer beskjeden i en busk, og det er et rent lykketreff at Donner-følget oppdager den. Tre ryttere – blant dem Reed – drar av gårde, men Hastings har fått et stort forsprang. Da de innhenter ham, sier han først ja til å bli med tilbake, men etter et kort ritt ombestemmer han seg.

Han mener at det ikke er tid til å dra hele veien tilbake, og dessuten er han nødt til å bli hos sitt eget selskap for å hjelpe dem gjennom ørkenen. Med disse ordene rir han bort. Det er det siste Donner-følget ser til mannen de har satt hele sin lit til.

Reisen videre blir et sant helvete. I en enkelt kløft må vogntoget krysse den samme elven 13 ganger på jakt etter noenlunde farbar rute. Et annet sted ligger reisefølget i ro i to dager, mens mennene går til verks med spader, hakker og økser for å bane vei.

Det er et utmattet selskap som 22. august endelig når frem til saltørkenen. Og nå begynner problemene for alvor å melde seg. Varmen er ulidelig, og vognhjulene synker ned i sanden. Oksene er halvdøde av tørst og greier knapt å stavre seg frem.

Flere kollapser og dør. Også menneskene lider, selv barna må tørste, og foreldrene frykter det verste for de 31 barna under 12 år som er med. Selv kvinnene bruker språkets groveste gloser og håper at Hastings måtte brenne i helvete.

Etter hvert som trekkdyrene bukker under, må flere vogner settes igjen. Noen familier mister nesten alt de eier. Særlig hardt går det utover Reed-familien. Bare en ku og en okse overlever, og Reed må låne trekkdyr av de få heldige som stadig har reserveforspann i behold.

Påkjenningene setter den siste resten av fellesskapsfølelse på en hard prøve. Nybyggerfølget har aldri vært noen fasttømret enhet, men nå er splittelsen i karavanen åpenlys. Ingen venter på de som ikke greier å henge med. Nå er alle seg selv nærmest.

Heldigvis omkommer ingen mennesker av tørst, men Hastings’ snarvei forsinker nybyggerne en hel måned. Først 26. september er de tilbake på den tradisjonelle ruten mot Sierra Nevada-fjellene og California.

Frustrasjon ender med drap

De utmattede mennenes nerver er tynnslitte, og 5. oktober ryker de i tottene på hverandre. Mens de prøver å ta seg opp en spesielt utfordrende bakke, havner Reed og en vognfører ved navn Snyder i klammeri.

Snyder går amok og slår Reed i hodet med håndtaket på pisken sin så blodet spruter. Ingen får med seg hva som så skjer, men da Reeds kone løper frem for å hjelpe sin mann, slår Snyder muligens også henne. En kniv glimter i Reeds hånd, og Snyder faller sammen. Han er dødelig såret av et dypt stikk i brystet.

Reed har ikke rukket å tenke. Da han oppdager hva han har gjort, kaster han seg på kne for å hjelpe Snyder, men det er ingenting han kan gjøre. Offeret dør etter kort tid. Nybyggerne er først helt lamslått, men så begynner flere å ta parti, og ikke lenge etter står to grupper overfor hverandre.

Ingen vet hva de skal gjøre. Et drap bør få konsekvenser, men de har for lengst forlatt USAs territorium og dermed landets jurisdiksjon. De er helt bokstavelig talt utenfor landets lov og rett.

Lewis Keseberg, som ennå ikke har sluttet fred med Reed etter kontroversen på indianergravplassen, øyner en mulighet for hevn. Han antyder at Reed bør henges. Men de færreste vil gå så langt. Til slutt bestemmer flertallet at drapsmannen som straff skal vises bort fra karavanen.

Reed nekter å forlate familien sin, men hans kone overbeviser ham om at det er den beste løsningen. Han skal ri i forveien til California og mobilisere en redningsgruppe som kan komme karavanen til unnsetning, i tilfelle de ikke kommer seg over fjellene før vinteren.

31. november nærmer nybyggerne seg endelig den siste forhindringen – Stephens Pass, som skal bringe dem helskinnet over Sierra Nevada til California. Om kvelden slår de leir ved foten av fjellskaret. Og så begynner det å snø.

Neste morgen må nybyggerne konstatere at et tykt lag snø sperrer passet. Likevel gjør de et forsøk på å komme seg opp, uten å lykkes. Først to dager senere er været godt nok til at de kan prøve igjen. Vognene som har brakt dem så langt, egner seg ikke til å kjøre i snø og må settes igjen. I stedet lesser nybyggerne det mest nødvendige på oksene og begir seg oppover til fots.

Den unge Charles Stanton kommer seg til toppen sammen med to indianere selskapet har rekruttert som veivisere. De tre mennene må imidlertid snu da de oppdager at resten av følget ikke henger med.

Stanton blir fra seg da det går opp for ham at de andre har tent bål og tilsynelatende slått leir for natten. Forgjeves forsøker han å få dem til å fortsette: «Vi kan komme gjennom hvis vi gir på nå, men det vil være umulig hvis det faller mer snø».

En av indianerne supplerer Stantons ord ved å peke advarende opp mot de tunge skyene over dem. Det kan begynne å snø når som helst. Men det er nytteløst. De dødelig utmattede nybyggerne nekter å forlate det varme bålet. Donner-følget har tatt enda et fatalt feilvalg. Samme natt lukker en snøstorm fjellskaret med meterhøy snø. Det vil ikke være fremkommelig igjen før til våren.

Donner-følget har kommet bare én dag for sent. Bak dem ligger de mange dagene de har kastet bort. Foran dem venter sult og kulde.

Ingen vil dele med andre

De fleste medlemmene av selskapet begynner å bygge hytter som kan gi ly for kulden og den bitende vinden. Donner-familien er ikke like heldig. Den befinner seg cirka ti kilometer fra resten. Under oppstigningen har en av akslene på familiens vogner brukket, og George Donner har skadet seg stygt med øksen i forsøket på å hogge ut en ny aksel.

Donner-familien og vognførerne deres nøyer seg med å sette opp fire telt og kle dem med oksehuder som ekstra isolering. De har ganske enkelt ikke krefter til mer, og ingen tilbyr hjelp. For mange er situasjonen allerede kritisk. Det er nesten tomt for proviant, og i det snøkledde fjellpasset er det ingen muligheter for å gå på jakt. De familiene som fortsatt eier dyr, kan holde sulten fra døren en stund ved å slakte dem.

Men ikke så mye som en flik av kjøttet tilbys til de som er mindre heldig stilt. Allerede i november begynner noen å sulte. I midten av desember dør 24 år gamle Baylis Williams som den første. For flere andre er det bare et spørsmål om tid.

På samme tidspunkt bestemmer en gruppe på ti menn og fem kvinner seg for å gjøre enda et forsøk på å kjempe seg over passet og nå den nærmeste hvite bebyggelsen på den andre siden cirka 150 km borte. De lager seg noen primitive truger til å gå på, men har verken med mat eller telt. Da trugene går i stykker, er de sjanseløse. Etter en uke dør Charles Stanton som den første av sult og utmattelse. Ungkaren Stanton kunne ha reddet seg selv, men valgte å bli for å hjelpe de andre.

Etter noen dager til foreslår Patrick Dolan at de skal spise menneskekjøtt. De kan enten trekke lodd, eller to av mennene kan duellere. Tanken byr de andre i gruppen sterkt imot – men de avviser den ikke helt. En av dem må dø for at andre skal leve. De blir imidlertid enige om å vente til en av dem dør av seg selv. Det skjer allerede samme natt. Offeret er ironisk nok forslagsstilleren Dolan. De overlevende er så skamfulle at de ikke orker å se på hverandre mens de spiser ham.

Det varer imidlertid ikke lenge før kannibalismen aksepteres. William Foster foreslår til og med å slakte de to indianerne som er med gruppen. Men Foster blir stoppet av den 28-årige William Eddy, som advarer indianerne. De to greier å stikke av, men gruppen finner dem igjen et stykke unna leiren, halvdøde i snøen. Denne gang er det ingen som prøver å stoppe Foster. Han skyter dem, og sulten stilles for en stund til.

Gruppen greier å komme seg over passet, og 18. januar kommer de overlevende seg i sikkerhet i lavlandet. Bare to menn og fem kvinner er igjen. Tilbake i leiren, på den andre siden av passet, blir situasjonen verre. Desember krever fem menneskeliv, og i januar opptrer døden så hyppig at det nærmest har blitt en selvfølgelighet. De overlevende er så desperat sultne at de har begynt å koke og spise oksehud og læromslag fra bøker.

James Reeds kone – Margaret – og de fire barna er fortsatt i live. Men da de ikke har noe igjen å spise, må de til slutt ofre sin elskede familiehund, terrieren Cash. Alt på hunden blir spist – selv potene og skinnet.

Hjelpen dukker opp

Samtidig kjemper den forviste James Reed som en gal for å komme familien sin til unnsetning. Halvdød av sult og utmattelse ankommer han California. Her kjøper han forsyninger og rekrutterer folk til en redningsekspedisjon.

De første hjelpemannskapene legger i vei 31. januar. En uke senere følger James Reed etter med nok en gruppe. Snøstorm og tre meter høye snøfonner forsinker dem, men 18. februar når den første gruppen leiren. Da de beveger seg inn mellom skurene, ser de ingen tegn på liv. Men så høres et rop. En kvinne reiser seg fra snøen. Hun vakler mot dem: «Er dere fra California? Eller kommer dere fra himmelen?».

Redningsgruppen gir de utsultede menneskene litt mat om gangen slik at de ikke skal forspise seg. Mange av dem er så svake at de ikke vil kunne klare evakueringen, og redningsfolkene må la noen bli igjen.

På tilbakeveien møter de Reed, som løpes i møte av sin datter Virginia. Reed kan nesten ikke fatte mirakelet da han får vite at familien hans er i god behold. Det må fire redningsgrupper til for å få alle overlevende ut, og da den siste gruppen kommer frem, er det et grufullt syn som møter dem. I snøen sitter to halvstore barn og koker menneskekjøtt i en gryte.

Et stykke unna ligger den delvis parterte mrs. Graves. Ved siden av henne sitter hennes datter på rundt ett år. Barnet har lagt en arm rundt sin mors maltrakerte kropp, som for å søke trøst. Hun gråter og roper: Mor, mor, mor!»

En av redningsfolkene løfter den lille jenta opp og trøster henne til hun slutter å gråte. Så fortsetter de gjennom leiren og nye grufulle syn. Donner-følgets lange reise har endt i en menneskelig fornedrelse som ingen hadde klart å se for seg.

Mareritt kostet 43 menneskeliv

Av de 90 reisende overlevde bare 47 barn og voksne vinterens strabaser i fjellene. For flere av dem gikk drømmen om et godt liv i California i oppfyllelse.

Reed-familien kom samlet gjennom marerittet. Margaret og James Reed fikk senere to barn til og adopterte dessuten to av de foreldreløse Donner-barna. James Reed slo seg opp som eiendomsbaron i San Jose, der familien selv bodde.

William Foster mistet sin lille sønn Georgie, som – muligens – ble drept og senere spist av Lewis Keseberg. Selv ble Foster aldri stilt for retten for drapet på Donner-følgets to indianske guider.

Keseberg-familien mistet begge sine barn på reisen. Philippine Keseberg ble hos sin voldelige ektemann, og paret fikk åtte barn til. To av dem var hjerneskadet. Lewis Keseberg fikk ikke suksess med noen av sine forretningseventyr, og familien endte i fattigdom.

Etter ankomsten til California hadde Lewis på det nærmeste skrytt av sine meritter som kannibal. I begynnelsen hørte sensasjonslystne mennesker på ham, men da nyhetsinteressen dabbet av, ble han et utskudd i nybyggersamfunnet. Familien levde isolert, og når Lewis en sjelden gang viste seg offentlig, ropte gateguttene skjellsord etter ham.

Donner-familien ble hardt rammet. Familien besto av to foreldrepar, Tamzene og George Donner samt Georges bror Jacob Donner og hans kone Elisabeth. Alle fire omkom i vinterleiren sammen med seks av i alt 14 barn. Tamzene Donner var i relativt god form da de første hjelpemannskapene nådde frem.

Flere prøvde å overtale henne til å la seg evakuere, men hun nektet å forlate sin mann, som var for syk til å slå følge med henne. De overlevende Donner-barna klarte seg siden bra. Den yngste, Eliza, ble gift med en senere senator fra California. Det sist overlevende av Donner-barna, Leanna, ble 96 år gammel og døde i 1930 i California. Hun etterlot seg tre voksne barn.