Engelsk sekt satte fart i utvandringen

Religiøse fanatikere, sultne irer, håpefulle gullgravere og millioner og atter millioner av andre fattige og forfulgte, primært fra Europa, strømte til Amerika i håp om en bedre fremtid i "den nye verden".

Religiøse fanatikere, sultne irer, håpefulle gullgravere og millioner og atter millioner av andre fattige og forfulgte, primært fra Europa, strømte til Amerika i håp om en bedre fremtid i "den nye verden".

Pictorial Press Ltd/Imageselect

1620: Puritanere drømmer om et asketisk samfunn

På sensommeren 1620 seilte skipet Mayflower ut fra havna i Plymouth, England. Skipet hadde kurs mot Amerika, og det var 102 emigranter om bord.

41 av dem var puritanere, en utbrytergruppe fra den anglikanske (engelske) kirken.

Puritanerne ville ha et enkelt levesett uten bl.a. julefeiring, og de tok avstand fra verdslige gleder som dans, kortspill og teaterbesøk.

Den religiøse sekten hadde prøvd å endre den anglikanske kirken innenfra, men uten hell. Noen av puritanerne så derfor ingen annen utvei enn utvandring.

Etter 66 dager kastet Mayflower anker på østkysten av Nord-Amerika.

Området ble kalt New England. Byggingen av det nye samfunnet kunne starte.

John Winthrop vokste opp i en rik godseier-familie i England.

© Granger/Imageselect

1630: Utvandringen får vind i seilene

Våren 1630 seilte 11 skip av gårde mot Amerika med inntil 1000 passasjerer om bord – de fleste av dem puritanere.

Den store gruppen var under ledelse av advokaten John Winthrop, og målet for reisen var en nybyggerbosetting nær det som i dag er Boston.

Kolonien hadde blitt etablert av det puritanske “Massachusetts Bay Company” i 1629.

En avtale med den britiske kongen Karl 1 (1600-1649) sikret bosettingen selvstyre, og innbyggerne fikk eneretten til å kolonisere den amerikanske østkysten.

John Winthrop ble bosettingens første guvernør, og under hans ledelse vokste befolkningstallet: På 1640-tallet rundet kolonien 20.000 innbyggere.

De neste årene fulgte andre religiøse europeiske minoriteter – bl.a. kvekere, presbyterianere og kalvinister – i puritanernes kjølvann.

I likhet med puritanerne la de vekt på en mer gudfryktig livsstil.

1790: Indianerne kunne ikke bli amerikanere

Etter en følelsesladet debatt vedtok den amerikanske kongressen i 1790 en lov som bestemte hvem som kunne oppnå amerikansk statsborgerskap.

Loven het offisielt “The Naturalization Act”, men ble kalt “nasjonalitetsloven” på folkemunne.

Ifølge loven kunne alle som kom utenfra oppnå statsborgerskap så lenge de var hvite og fri og hadde oppholdt seg i Amerika i minst to år.

Barn av personer som fikk amerikansk statsborgerskap ble automatisk amerikanske statsborgere. I realiteten innebar loven at indianere og andre fargede folkeslag, tjenestefolk og slaver aldri kunne oppnå statsborgerskap.

Loven gjorde det mer attraktivt for undertrykte og fattige europeere å utvandre til Amerika.

Fra 1790 til 1820 anslås det at det ankom ca. 60.000 nybyggere pr. tiår. Loven var, med enkelte justeringer, i kraft helt til 1922.

Potetpesten utløste utvandringen fra Irland til USA.

© Wikimedia Commons

1845: Potetpest fører til sultkatastrofe

På 1800-tallet hadde poteten, som stammet fra Sør-Amerika, blitt det viktigste næringsmiddelet i Irland.

I årene 1845-1847 slo potethøsten imidlertid feil fordi potetplantene ble angrepet av råtesopp.

Det førte til hungersnød i Irland.

Eksperter mener at så mange som én million irer døde av sult, og at et tilsvarende antall av innbyggerne emigrerte.

De fleste reiste til USA og slo seg ned på østkysten. Her klarte irene å få stor politisk innflytelse i flere byer.

I USA var det mange som ikke likte irene – både fordi de var katolikker og fordi de presset ned lønningene.

I mange ­annonser sto det derfor:

“Hjelp søkes. Irer trenger ikke søke.”

1848: Gylne klumper utløser gullrush

“Uansett hvor du snur deg, så finnes det gull som du kan fylle hendene dine med.” Ordene stammer fra en svensk utvandrer og gullgraver i California.

Gullrushet – “The Gold Rush” – fikk mange europeere til å reise over Atlanteren og søke mot California.

Gullrushet startet da tømreren James W. Marshall gikk ut for å inspisere noen kanaler som førte vann til sagbruket hans i den californiske småbyen Coloma 24. januar 1848.

Under arbeidet oppdaget han noe som glitret på bunnen av kanalen: Gull!

I løpet av få år kom det mer enn 300.000 mennesker til California, men bare noen få ble rike.

“The Homestead Act” førte til at mange urfolkstammer mistet landområdene sine til hvite nybyggere.

© Shutterstock

1862: Gratis jord lokker nybyggere

Loven “The Homestead Act” fra 1862 ga både amerikanske statsborgere og innvandrere rett til å få tildelt 160 acres (ca. 640 dekar) gratis jord av staten.

Jordløse europeere kunne nå få den jorda de alltid hadde drømt om.

For de fleste ville denne drømmen aldri gå i oppfyllelse dersom de ble værende i Europa.

Det eneste de måtte betale var en avgift for utstedelse av skjøtet på eiendommen.

Den amerikanske staten krevde kun at den nye eieren skulle bosette seg og dyrke jorda i minst fem år.

Flere hundre tusen personer utvandret til USA de neste årene. I 1870 var mer enn 20 prosent av innbyggerne i flere amerikanske stater og territorier førstegenerasjons utvandrere.

Fra 1870-tallet flyttet kineserne i ghettoer – såkalte Chinatowns.

© Shutterstock

1882: Flittige kinesere skremmer amerikanerne

Fra 1850-tallet og opp gjennom 1870-tallet kom hundretusenvis av kinesere til USA for å slippe unna fattigdom og sult i hjemlandet.

Kineserne fant arbeid i mange yrker – bl.a. i byggingen av jernbanene og som selvstendig næringsdrivende.

Amerikanerne fryktet de nye flittige konkurrentene, og opp gjennom 1870-tallet ble stadig flere kinesere offer for rasisme. 6. mai 1882 signerte president Chester A. Arthur (1829-1886) loven “Chinese Exclusion Act”, som stengte USA for kinesisk innvandring i 10 år.

Loven ble forlenget i 1893 og på nytt i 1902.

1892: Ellis Island tar imot emigranter

På 1880-tallet kom opp mot 500.000 innvandrere til New York hvert år.

Myndighetene hadde problemer med å registrere de mange nykommerne, og mange ble utsatt for svindel.

Folk ble avkrevd penger for å få innreisetillatelse – og kvinner måtte betale med seksuelle tjenester.

Løsningen ble å etablere en mottaksstasjon på Ellis Island, en kort seilas fra Manhattan.

Alle immigrantskip skulle i framtiden legge til her. Etter en grundig sjekk, bl.a. av lege, avgjorde myndighetene om innvandrerne skulle godkjennes.

De aller fleste slapp inn – bare 1 til 2 prosent ble avvist.