Snøen blir farget rød av blod mens soldatene i general Washingtons hær vakler videre gjennom nattemørket. Mange av mennene i amerikanernes forkomne opprørshær mangler støvler, så blemmer og forfrysninger herjer soldatenes føtter under nattens marsj 2. juledag 1776.
I stedet for skikkelig fottøy har opprørssoldatene surret strimler fra fillete skjorter og gamle laken rundt føttene. Smertene er én ting, men mennene er mest bekymret for at kruttet deres er vått og ikke vil fenge når slaget mot den britiske kolonimakten begynner.
«Da må dere nedkjempe dem med bajonettene, gutter», sier en av offiserene med påtatt munterhet.
Krigshelten general Washington rir opp og ned langs rekken av frysende soldater og sier med lav stemme slik at fienden ikke kan høre ham:
«Fremad, gutter, fremad!»
Likevel faller slitne og syke menn om i snøen, men det er ikke tid til å stoppe og hjelpe dem.
George Washington (1732–1799) ble i 1775 valgt til øverstkommanderende for den såkalte kontinentale armé – amerikanernes opprørshær.
Amerikanernes overraskelsesangrep skal ifølge planen finne sted i ly av mørket, men desemberhimmelen lysner etter hvert som natt blir til dag. Plutselig stivner Washington. Foran seg i snøstormen får han øye på noen bevæpnede menn.
Først tror han at de er fiendtlige soldater, men kompaniet viser seg å være et halvt hundre opprørere fra Virginias milits. Dagen før var de i kamp med britene nær byen Trenton, dit Washington er på vei. Nyheten gjør generalen rasende, for fienden må være i høyeste alarmberedskap nå.
«Mine herrer, dere kan godt ha ødelagt alle planene mine!» snerrer han.
Her, like nord for Trenton, henger amerikanernes håp om frihet i en tynn tråd. Washingtons hær mangler alt, og soldater deserterer daglig. Generalen er tvunget til å satse alt, men hvis angrepet mislykkes, vil amerikanernes drøm om uavhengighet bli knust.
Krigslykken har snudd
Bare et halvt år tidligere hadde general Washington tvunget britene ut av Boston. Med 23 000 innbitt kjempende opprørere hadde han beseiret 9000 av britenes ellers uovervinnelige rødfrakker.
Britenes rødfrakker var noen av 1700-tallets mest slagkraftige styrker. Infanteristene kjempet ved å marsjere frem mot fienden på lange geledd og avfyre salver med muskettene sine.
Amerikanerne feiret Washington som en helt, men jubelen stilnet snart. Britene trakk seg tilbake til New York og ventet på forsterkninger fra England. De ankom på slutten av sommeren – 32 000 ferske soldater som umiddelbart presset amerikanerne tilbake.
Den 27. august 1776 tapte Washington slaget ved Long Island, og så fulgte nederlag på nederlag. I løpet av høsten ble han gradvis presset sørover i retning av opprørets høyborg, Philadelphia. Hver trefning gjorde Washingtons menn mer utmattede og demoraliserte.
Etter hvert slapp de opp for proviant og ammunisjon – og foran dem lurte katastrofen: På nyttårsaften 1776 ville kontrakten med flertallet av Washingtons 5000 gjenværende soldater utløpe. De var frivillige som typisk hadde signert en kontrakt på ett års tjeneste. Etter dette hadde de rett til å forlate opprørshæren og reise hjem til familiene sine.
Washington måtte derfor legge en plan med garanti for seier som kunne gi soldatene hans nytt håp. Generalens valg falt på Trenton, der den britiske leiehæren fra det tyske grevskapet Hessen-Kassel overvintret. Tyskerne hadde blitt leid ut til den britiske hæren av sin egen monark, landgreve Frederik 2.
Britene leide hele hessiske regimenter som kjempet under sin egen fyrstes flagg.
Krigens mest forhatte soldater kom fra Tyskland
De hessiske styrkene i Trenton var ikke leiesoldater i ordets vanlige forstand. I stedet var de leid ut av fyrsten sin, landgreven av Hessen-Kassel.
På 1700-tallet besto Tyskland av mange selvstendige kongedømmer, hertugdømmer og grevskaper. Ett av dem – grevskapet Hessen-Kassel – hadde stolte militære tradisjoner og soldater som var bundet av 20 år lange kontrakter.
Som så mange andre fyrster tjente landgreve Frederik 2. av Hessen-Kassel gode penger på å leie ut soldatene sine til stormakter. Da den amerikanske uavhengighetskrigen brøt ut i 1775, fikk han en ny kunde: Storbritannia. Forhandlingene gikk trolig greit, for Frederik var onkel til den britiske monarken, Georg 3.
I august 1776 ankom de første hessiske soldatene Amerika, og de ble snart beryktet for sin hardhendte behandling av krigsfanger og sivilbefolkning. Spesielt deres måte å skaffe forsyninger på forarget: De hessiske styrkene plyndret ganske enkelt byene de gikk gjennom.
Forbrytelsene deres gjorde dem så beryktede at alle tysktalende leiesoldater under den amerikanske uavhengighetskrigen ganske enkelt ble kalt hessians – hessere – selv om de bare utgjorde halvparten av de totalt 30 000 tyskerne i britisk krigstjeneste.
I tillegg til å løfte moralen til soldatene hans skulle angrepet også skaffe Washington livsviktige forsyninger av ammunisjon, varme klær og mat.
Med sine gjenværende 5000 soldater ville generalen sette over Delawareelven i nattens mulm og mørke. Styrkene skulle krysse vannet tre steder og fange tyskerne i en knipetangsmanøver, hvor overraskelsesmomentet var helt avgjørende.
Men det siste skulle vise seg å bli vanskelig, for området vrimlet av amerikanere som sto på britenes side.
Lojalist advarer tyskerne
En britisksinnet farmer la merke til urolighetene i Washingtons leir og red av gårde for å advare britene. Om kvelden 25. desember 1776 nådde han Trenton og nærmet seg portvakten foran den hessiske oberst Johann Ralls hovedkvarter.
Tyskernes øverstkommanderende ville ikke bli forstyrret, meddelte vaktene – og dessuten var vinterværet så barskt at obersten ikke trodde amerikanerne ville driste seg ut i det.
«Ikke en kvinne og ikke et barn var trygge for deres hensynsløse ondskap.» Kvinne fra New Jersey om tyske soldater.
Delawareelven utgjorde i julen 1776 grensen mellom britiskkontrollert område og de amerikanske opprørerne. Washington hadde beslaglagt alle båter da han evakuerte hæren sin, slik at britene ikke kunne komme over.
Britenes tallmessig overlegne hær lå derfor i vinterkvarter – spredt ut langs den over 100 km lange frontlinjen i New Jersey, og de tyske leiesoldatene bevoktet et område nær elven.
Oberst Ralls soldater måtte selv skaffe seg forsyninger, og det gjorde de ved å plyndre Trenton og bøndene i omegnen. Voldtekt gikk det også rykter om.
«Ikke et hus, ikke et hjem, ikke en kvinne og ikke et barn var trygge for deres hensynsløse ondskap», fortalte en amerikansk husmor senere.
Mens den britisksinnede farmeren sto ute i kulden og ba om tillatelse til å snakke med Rall, satt den hessiske obersten inne i varmen og konsentrerte alle sine tanker om et parti sjakk.
Bare halvparten av general Washingtons styrker nådde frem
På 1700-tallet lå krigen som regel stille om vinteren, men George Washington bestemte seg for å ta sjansen for å overraske fienden midt i en snøstorm.
Washington krysser elven
Amerikanerne gjemte masse robåter bak to øyer, slik at fienden ikke kunne se dem fra den motsatte elvebredden. I ly av natten fikk general Washington 2400 mann og 18 kanoner over den iskalde Delawareelven.
Amerikanerne deler seg
I stummende mørke marsjerte opprørshæren mot Trenton. Litt nord for byen delte amerikanerne seg i to for å kunne angripe fra to sider. Mørke skulle ha skjult fremrykkingen, men soloppgangen nærmet seg. I stedet ble en snøstorm amerikanernes redning.
Hjelpen kom aldri
Lenger sør skulle andre amerikanske styrker angripe, men de kunne ikke krysse Delawareelven. Strømmen i elven hadde skapt et ufremkommelig landskap av pakkis.
Fienden tas på sengen
Ved Trenton rådet den hessiske oberst Rall over 1500 erfarne soldater. Han bygget ingen forsvarsverker fordi han bare regnet med nålestikkangrep fra lokale militser. Da Washingtons styrker rullet kanoner inn i gatene, hadde tyskerne derfor ingenting å stille opp med.
Oberst Rall hadde knapt nok lagt merke til at en menig hadde kommet inn med en lapp fra farmeren. Lappen var skrevet på engelsk, og Rall snakket bare tysk, så han brettet sammen papiret, stakk lappen i innerlommen og snudde seg tilbake til sjakkbrettet.
Isflak truer overfarten
Omtrent samtidig ga George Washington ordre om å bryte opp fra leiren sin. Amerikanerne grep ransler, våpen og ammunisjon.
Rundt 100 hester trakk hærens 18 kanoner gjennom snøen og bar offiserene, mens Washingtons 2400 menige soldater måtte tilbakelegge de åtte kilometerne til elven på sine forfrosne føtter. Resten av hæren skulle føres av andre offiserer til Trenton langs en sørligere rute.
Men kulde og dårlige veier gjorde at marsjen mot Delawareelven tok lengre tid enn beregnet. Heller ikke overfarten gikk så glatt som planlagt. Soldatene måtte stues sammen i robåter og lektere, og ombordstigning viste seg å ta tid.
Ute på elven kom de spinkle fartøyene seg sakte frem, for isflak måtte hele tiden holdes på avstand med båtshaker og lange stokker.
Store isklumper fløt faretruende rundt i Delawareelven da Washington og mennene hans krysset elven midt på natten.
Flere ganger var båter i ferd med å kantre, men bare to mann falt over bord, og de ble begge reddet før de gikk til bunns. Sterk strøm betydde også at roerne på båtene måtte kjempe hardt for å komme seg over.
Da halvparten av soldatene hadde kommet i land på New Jersey-siden av elven, tok Washington selv plass i en båt. Generalen var allerede plaget av tvil: Hvis tyskerne hadde oppdaget dem, ville de i dette øyeblikk lett kunne nedkjempe hans fillete hær.
Selv om elven ved fergestedet bare er 150 m bred, tok det hæren nesten 10 timer å krysse den, spesielt fordi lekterne var små og bare hadde plass til noen få hester og én enkelt kanon om gangen. Derfor måtte de ro flere turer frem og tilbake for å frakte alle mennene over.
Da Washingtons hær endelig var klar til avmarsj på den motsatte bredden, ble styrken delt i to. Foran dem lå en 16 km lang ilmarsj i snøstorm før hæren kunne angripe Trenton fra vest og nordvest.
Litt nord for byen møtte Washington de 50 amerikanske soldatene fra Virginia, som han fryktet hadde satt fienden i høyeste alarmberedskap.
Første del av den amerikanske uavhengighetskrigen ble utkjempet i Nord-Amerikas nordøstlige områder. Først senere ble også koloniene i sør dratt inn, da britene angrep.
Meldinger fra resten av hæren hans var heller ikke oppløftende: To steder sør for Trenton skulle den andre halvparten av Washingtons hær også krysse elven og rykke frem mot byen, men begge enhetene rapporterte om store problemer med å krysse Delawareelven, som var bredere der nede og fylt med pakkis. Washington bestemte seg likevel for å marsjere videre mot Trenton med sine 2400 soldater.
Blodbad i gatene
Etter fire timers marsj gjennom snøen nådde amerikanerne frem til den nordlige utkanten av Trenton. Et mindre hus utgjorde tyskernes forpost, og her varmet 18 hessiske soldater seg ved peisen.
Da en av dem våget seg ut i snøen, fikk han øye på hundrevis av skikkelser.
«Fienden! Fienden! Kom ut! Kom ut!» brølte han.
Amerikanerne braste raskt gjennom forposten og fortsatte mot sentrum av byen, hvor 1500 tyskere holdt til i en kaserne som britene hadde bygget 20 år tidligere.
Washington red foran og svingte med sabelen. Flere mindre trefninger forsinket fremrykningen en smule, men tyskerne måtte stadig trekke seg tilbake.
Johann Rall var en garvet offiser. Den 50 år gamle obersten hadde kjempet for Russlands Katarina den store, jaget opprørske skotter og deltatt i britenes krig mot Frankrike i Nord-Amerika.
En underordnet tysker hamret på døren til Johann Ralls hovedkvarter. I all hast kom obersten seg i salen for å lede styrkene sine. Han beordret sperringer reist mellom husene i sentrum av byen, men amerikanerne rullet feltkanonene sine i stilling og spredte død i gatene.
Byen gjenlød av engelske og tyske ordrer og klageskrik fra sårede og døende. Oberst Rall prøvde å samle mennene sine til et motangrep, men ble truffet av to kuler i siden og falt av hesten. Etter bare en times kamp fikk synet av deres hardt sårede kommandant tyskerne til å overgi seg.
22 tyske soldater lå døde i snøen og 83 var såret, mens kampene hadde kostet amerikanerne bare 5 sårede, og Washington jublet.
«Dette er en stor dag for vårt land», utbrøt generalen mens han gratulerte offiserene sine.
Rundt 900 tyskere ble tatt til fange, og våpnene og vinterklærne deres ble fordelt blant amerikanerne. Samme natt døde den sjakkentusiastiske Rall av skuddsårene sine.
I tre uker beleiret amerikanske og franske tropper Yorktown i Virginia, hvor 9000 briter holdt stand. Til slutt ble byens skanser stormet.
Seieren ved Trenton ble krigens vendepunkt
Militært sett var slaget om Trenton egentlig for lite til å få betydning for uavhengighetskrigen, men likevel endret Washingtons seier alt.
Bare en uke etter amerikanernes triumf over de hessiske styrkene ved Trenton fulgte britenes motangrep. Men Washington slo dem tilbake og marsjerte mot Princeton 16 km lenger mot nord. Her beseiret han en hær bestående av 1400 britiske rødfrakker.
Nyheten om triumfene i Trenton og Princeton ga de amerikanske opprørerne nytt håp. Britene virket ikke lenger uovervinnelige. Pengesterke forretningsfolk i de 13 opprørskoloniene våget å støtte Washington igjen – i stedet for å holde på pengene i frykt for britiske represalier etter opprørets avslutning.
Også stormakten Frankrike, som var Storbritannias erkefiende, la merke til at amerikanernes opprør var i full vigør. Sommeren 1777 ble franske offiserer derfor sendt til Amerika for å trene opprørerne.
Året etter fulgte en slagkraftig fransk flåte og deretter en hær på 12 000 mann. Kampene bølget frem og tilbake til 1781 da den fransk-amerikanske hæren etter krigens største slag erobret havnebyen Yorktown i Virginia.
To år senere måtte Storbritannia akseptere at USA ble selvstendig, og underskrev den såkalte Parisfreden.
Washington ble værende i Trenton, og et par dager etter seieren samlet han styrkene sine som fortsatt nøt seiersrusen. Generalen risikerte å miste halvparten av mennene sine ved nyttår når kontraktene deres gikk ut. Derfor appellerte han til dem:
«Mine modige venner, dere har gjort alt jeg ba dere om og mer enn man med rimelighet kunne forvente. Men deres land står på spill, deres koner, deres hjem og alt dere har kjært.»
Flere hundre mann kom frem, og i løpet av de neste dagene bestemte til sammen 3000 seg for å bli i hæren. Enda viktigere var det imidlertid at nyheten om seieren ved Trenton spredte seg til resten av de 13 opprørskoloniene, og snart etter meldte tusenvis seg for å kjempe for uavhengighet.