Forbudstiden i USA: Null alkohol ga eksplosiv kriminalitet

Remus brukte derfor alle sine oppsparte midler på å kjøpe opp stengte whiskydestillerier og de nå uselgelige lagrene. Destilleriene fikk han kjøpe for en slikk og ingenting. Samtidig skaffet advokaten seg tillatelse til å selge whisky til medisinsk bruk.

Overskuddet brukte han til å kjøpe flere apotek og mer whisky. Forretningen gikk strykende, i løpet av tre måneder eide Remus tolv apotek i Chicago og Cincinnati. Alle fra vanlige folk til nattklubbeiere var kunder hos ham, og profitten var enorm.

“Whiskymarkedet er alltid selgers marked,” forklarte en av Remus' medarbeidere.

“Folk kjøper all den gode whiskyen som kan fremskaffes, og de betaler fra 80 dollar og oppover for en kasse.” Remus selv betalte fra 65 cent opp til fire dollar for en kasse.

Forbudstiden i USA skulle redde landet

George Remus var langt fra den eneste amerikaneren som før alkoholforbudet hadde vært en lovlydig borger, og nå brøt loven i stor stil. Tusenvis ble smuglere eller begynte med hjemmebrenning av alkohol av ytterst tvilsom kvalitet.

Illegale barer og såkalte speak-easyer, det vil si provisoriske smuglerbarer, skjøt opp over alt. Pengene fløt og trakk til seg både vanlige folk, småforbrytere og velorganiserte gangstere.
Den voldsomme økningen i kriminalitet kom helt overraskende på de som hadde stemt loven gjennom.

For forbudet var iverksatt nettopp for å redde USA fra kriminaliteten som florerte særlig i storbyene, som siden 1870-årene hadde vokst betydelig. Nye innvandrere hadde strømmet til byene, blant dem flere titall tusen alkoholdrikkende tyskere og italienere.

Utviklingen bekymret den amerikanske befolkningen, særlig protestantiske etterkommere av engelske immigranter.

De så seg selv som beskyttere av en særlig høy amerikansk moral. Skulle den bevares, måtte de nye amerikanerne overta deres dyder: gudfryktighet, flid, sparsommelighet og edruelighet. Kampen mot alkohol var simpelthen et korstog mot djevelen.

“Uhemmet drikking er skyld i tidens profane språkbruk, fattigdom, vold og motvilje mot religion,” uttalte en innflytelsesrik predikant.

Andre gikk et skritt videre og erklærte all nytelse av alkohol for en dødssynd.

Vertshuset, nærmere bestemt “saloonen”, var stedet der djevelen slo kloa i folk:

“Saloonen er den mest djevelske, korrumperte institusjonen som noensinne har kravlet opp av helvetes slam,” tordnet en annen.

Mange leger støttet predikantenes angrep på alkoholen. Sprit var skyld i alt fra overvekt til gikt og sinnssykdom. Noen leger mente at overforbruk av alkohol kunne føre til at kroppen tok fyr ved kontakt med levende lys, eller til og med at alkohol kunne forårsake spontan selvantennelse.

“Og det er bare en mild forsmak på det som venter drankeren i helvete,” het det samtidig fra en predikant.

Politikerne måtte kapitulere

Personlig var de fleste politikere imidlertid imot et totalforbud mot sprit.

Et forbud ville gripe altfor dypt inn i amerikanernes personlige frihet, selve grunnelementet i den amerikanske forfatningen.

Men stemningen snudde etter hvert som organisasjonene som støttet spritforbudet vokste seg stadig mektigere på begynnelsen av 1900-tallet. Politikere som gjerne selv nøt øl eller vin, sto nå offentlig frem og proklamerte at et spritforbud ville gjøre USA til et bedre land – samt forbedre landets økonomi.

Hvis arbeiderne ikke drakk, ville de både ha mer penger til annet forbruk – og møte mer regelmessig på arbeidsplassen. Diskusjonen om spritforbudet fylte etter hvert hele den hjemlige debatten.

Først da USA gikk inn i første verdenskrig i 1917, begynte avisenes overskrifter å handle om annet. Men også krigen ble knyttet til alkohol. Mange mente at det dekadente Europas drikkevaner var årsaken til konfliktene.

Det kunne neppe være tilfeldig at ølglade tyskere slåss mot vindrikkende franskmenn, ginpimpende briter og vodkaslurpende russere, ble det sagt. Et amerikansk forbud mot alkohol ville dessuten spre seg til resten av verden så snart andre land så fordelene, argumenterte forkjemperne. Da første verdenskrig sluttet, var et klart flertall av den amerikanske befolkningen for et forbud, og de folkevalgte politikerne valgte å følge deres eksempel.

Altervin ble unntaket under forbudstiden i USA

10. oktober 1919 ble det vedtatt at “ingen person får fremstille, selge, bytte, transportere, importere, eksportere, levere, gi eller besitte berusende drikkevarer unntatt dem som er lovlige ifølge denne lov”.

Unntakene var alkohol som skulle brukes i industrien, altervin, alkoholbasert medisin, alkohol på resept, toalettrens, smaksforsterkere, sirup, eddik og sider. Enhver bygning, fartøy eller kjøretøy der sprit ble solgt, fremstilt eller oppbevart, forstyrret nå den offentlige orden. Spriten skulle beslaglegges, og lovovertrederne ville bli straffet med bøter og fengsel i inntil ett år.

Flere på bar

Det viste seg imidlertid snart at myndighetenes skremselskampanje fikk stikk motsatt effekt: Barbesøk ble moderne. Før 1920 hadde den øvre middelklassen og overklassen for det meste drukket alkohol i private former eller på restauranter.

Bare underklassen drakk på vertshus, bordeller og tvilsomme barer. Men forbudet førte til at det ble spennende å drikke. Samtidig kunne man med en drink i hånden sende et signal om at man var imot statens innblanding i borgernes privatliv.

Unge, velstående og politisk bevisste menn og kvinner begynte derfor å besøke alle de nyåpnede illegale barene. Det ble mote. Andre fulgte snart deres eksempel, og allerede i 1921 var det flere illegale barer enn det hadde vært lovlige skjenkesteder før forbudet.

Bare i New York oppsto rundt 30 000 smuglerbarer – dobbelt så mange som alle lovlige barer, restauranter og nattklubber før forbudet. Illegale barer oppsto overalt, i alle avskygninger og for alle samfunnslag.

De fleste smuglerbarene var bare et lagerrom eller bakrommet til en restaurant, utstyrt med et par ekstra bord. Andre var rene forlystelsespalasser, som New Yorks berømte “Cotton Club”, en femetasjes bygning med mange barer, antikke møbler, store forestillinger og tidens beste musikere.

Stjerner som Duke Ellington­ underholdt de rike gjestene, som betalte 20 dollar (omtrent 1900 kroner i dagens penger) i entré og opp til det dobbelte for en flaske sjampanje. De innbydende illegale barene ble med tiden stedet både å bli sett og å diskutere forretninger og politikk.

Smuglerbarene var ofte eid av spritsmuglere og gangstere som visste hvordan de kunne få politi og politikere til å se gjennom fingrene med geskjeften; store deler av inntjeningen gikk til bestikkelser. Både politikere og høytstående politifolk var dessuten hyppige gjester på de elegante klubbene. Derfor ble steder som for eksempel “Cotton Club” aldri utsatt for etterforskning og razzia.

Forbudstiden i USA gjorde hjemmebryggerier ettertraktet

I 1920-årene opplevde USA et økonomisk oppsving, og pengene ble blant annet brukt på sprit. Millioner av liter whisky ble smuglet inn over den 8891 km lange grensen mellom Canada og USA.

Og fra Karibia ble USA invadert av en hær av romsmuglere, som brukte alt fra store fraktskip til synkeferdige plimsollere til å seile de ettertraktede dråpene til USA. Bare en brøkdel ble oppdaget, og enda mindre beslaglagt, ettersom mange tollere også var på smuglernes lønningsliste.

De som ikke hadde råd til å kjøpe smuglersprit, fremstilte det selv eller kjøpte hjemmebrent fra andre. Myndighetene anslo at USAs cirka 110 millioner innbyggere i forbudstiden brygget ikke mindre enn to milliarder liter hjemmelaget øl, 800 millioner liter alkoholholdig sider og 600 millioner liter hjemmelaget vin – i året.

Industriell alkohol ble fremstilt og solgt til private i store mengder. Giftstoffene som var tilsatt for å forhindre at det kunne drikkes, lot det seg gjøre å fjerne igjen. Den dårlige smaken ble skjult ved å blande alkoholen med juice – noe som var en av årsakene til at cocktailer ble moderne i 1920-årene. Man risikerte imidlertid at alkoholen fortsatt inneholdt giftrester.

Forskere mener at omtrent 50 000 amerikanere døde av alkoholforgiftning i løpet av forbudstiden, og flere hundre tusen ble blinde eller fikk lammelser på grunn av giftig sprit.

George Remus tjente millioner på forbudstiden i USA

Alkoholforbruket ble tredoblet i løpet av forbudstiden, og mange forskjellige befolkningsgrupper ble involvert i smugling og videresalg av alkohol.

Privatpersoner langs grensene tjente litt ekstra på å hjelpe smuglerne, prester kjøpte plutselig fire-fem ganger så mye altervin som før, apotekere og leger hadde med ett bruk for tjue ganger mer alkoholbasert medisin.

Bare i Chicago søkte 15 000 leger og 57 000 butikkinnehavere om lov til å selge medisinsk alkohol. Andre tjente stort på å selge husholdningssprit, frostvæske, gjær, maltsirup og karamell til hjemmebrygging.

De som ble virkelig rike, var de som tenkte stort. Folk som George Remus. I løpet av bare ett år eksploderte omsetningen hans. Remus ansatte et stort antall smuglere, sjåfører, vakter og revisorer.

I 1922 hadde han 40 armerte lastebiler til å frakte whisky, fire distribusjonssentre spredt rundt i landet og ikke mindre enn 3000 ansatte. Advokaten satte hver dag inn titusenvis av dollar på skjulte konti, og han anslo selv at han tjente 40 millioner dollar i året. Summen svarer til noe bortimot astronomiske 3,8 milliarder kroner i dag.

Bestikkelse banet vei

George Remus' suksess ble også hans bane. Han ble for rik og berømt. Alle kjente ham, og alle visste hvordan han tjente pengene sine. Bestikkelser hadde fredet ham frem til 1924, da han traff på to forbudshåndhevere som ikke lot seg kjøpe. Remus forklarte senere at de to agentene var de eneste offentlig ansatte han hadde møtt som ikke lot seg bestikke.

I 1924 ble George Remus tiltalt og dømt til to års fengsel. For å få redusert straffen samarbeidet han med påtalemyndigheten under rettssaken og avslørte den omfattende forretningsdriften sin i detalj.

Remus forklarte hvordan hele imperiet hans fungerte ved hjelp av bestikkelser. For eksempel kostet det Remus 3000 dollar å få økt mengden av medisinsk whisky som han hadde tillatelse til å kjøpe til apotekene sine.

For 42 000 dollar kunne Remus ta så mye beslaglagt whisky fra statens lager som lastebilene hans kunne romme. Og for ti dollar i uken og en flaske whisky så de lokale­ politifolkene en annen vei.

“Flere politifolk og forbudsdetektiver arbeidet for oss ved siden av. Hver betjent hadde et par salooner som de leverte til,” fortalte Remus.

Bestikkelsen gikk imidlertid særlig til statlige og lokale politikere som sørget for at lovens lange arm lot Remus være i fred:

“Grådigere parasitter har aldri eksistert,” erklærte han under rettssaken.

Remus anslo at han brukte omtrent halvparten av inntekten sin til bestikkelser, altså 20 millioner dollar i året. De ulovlige pengeoverføringene gikk helt opp til den innerste kretsen rundt president Warren Harding.

Da Harding ble valgt, fikk flere i den tvilsomme vennekretsen hans, kalt “The Ohio Gang”, høye stillinger i regjeringen og byråkratiet. Et medlem av “The Ohio Gang”, Harry Daugherty, ble utnevnt til justisminister.

En senere undersøkelse viste at Daugherty hadde skaffet seg minst 33 millioner dollar ved hjelp av svindel og bestikkelser. Det tilsvarer mer enn tre milliarder kroner i dagens valuta.

Dommere fulgte gangster til graven

I løpet av 1920-årene ble det klart at korrupsjon på alle nivåer uthulet loven fullstendig. De fleste av de bare 1500 forbudsdetektivene som skulle håndheve loven, hadde ingen reell utdannelse og var forøvrig bare blitt ansatt som takk for støtten til en politisk kandidat.

Forbudsdetektivene tjente bare litt mer enn minimumslønnen, så alle var fristet til å ta imot penger fra spritsmuglerne. Forbudstiden ble dermed rene selvbetjeningsdisken for organiserte kriminelle, som fikk enorm innflytelse.

Da gangsterlederen Jim Colosimo i mai 1920 ble det første prominente offeret for forbudstidens voldsomme bandeoppgjør, ble kisten hans båret av blant andre tre dommere og en statsadvokat. Ni byrådsmedlemmer og en delstatspolitiker fulgte like bak kisten sammen med Colosimos nærmeste medarbeidere.

De alkoholfrie årene ga også gangsterbossen Al Capone optimale betingelser. I 1924 sikret han seg den reelle makten i det meste av Chicago, da han gjennom trusler, vold og valgfusk fikk plassert republikaneren Joseph Klenha i borgermesterstolen.

Al Capone kunne nå drive forretningen sin uten å frykte innblanding fra politi eller politikere. Snart eide han 161 illegale barer, 150 spillebuler og 22 bordeller i Chicago. Dessuten forsynte han det meste av byen med øl og sprit.

Overskuddet brukte han til å kjøpe opp fabrikker og butikker. I 1927 eide Capones organisasjon alle vaskeriene i Chicago, og gangsteren hadde monopol på melkesalget. Organisasjonen hans omsatte for rundt 100 millioner dollar i året, mer enn ni milliarder kroner i dagens verdi.

Gangstere som Al Capone var populære. De ga mange penger til fattige i nærmiljøet, og Capone sto for eksempel bak flere gratis suppekjøkken. Forbryternes ekstravagante livsstil og farlige liv gjorde at de ble dyrket som stjerner av mediene.

Dessuten mente ikke befolkningen at gangsterne for alvor brøt loven når de bare omgikk “The Volstead Act”. Ikke engang de blodige oppgjørene om kontrollen over alkoholmarkedet førte i første omgang til at sympatien for de organiserte kriminelle ble svekket.

Men i 1929, da sju bandemedlemmer ble brutalt skutt ned, snudde imidlertid stemningen og Al Capone mistet støtten han så langt hadde hatt i befolkningen.

Roosevelt opphevet alkoholforbudet i USA

I takt med at gangsternes regime spredte seg – og ble stadig mer blodig – vokste motstanden mot spritforbudet. Både politikere og befolkning innså at konsekvensen av forbudet var det motsatte av det som hadde vært hensikten.

Kriminalitet og fattigdom hadde ikke blitt utryddet, tvert imot. Fra 1920 til 1929 ble en halv million amerikanere arrestert for brudd på alkohollovgivningen.

Fengslene var overfylte, forbudshåndheverne arbeidet døgnet rundt, og domstolene var håpløst bakpå. Tusenvis døde av alkoholforgiftning, unge drakk som aldri før, og statskassen brukte millioner av dollar på å håndheve et forbud som i realiteten ikke kunne håndheves.

Samtidig kostet loven statskassen dyrt i form av manglende inntekter fra alkoholavgifter. For den nye presidenten, Herbert Hoover, som var en stor tilhenger av alkoholforbudet, var løsningen imidlertid å ignorere all kritikk. Han innførte i stedet strengere straffer og fikk bygd seks nye fengsler.

Da den økonomiske depresjonen satte inn med børskrakket i oktober 1929, ble mange tvunget fra hus og hjem. Hoover innførte ingen politiske tiltak for å imøtegå den økonomiske krisen.

I stedet brukte staten nå enda mer penger på å tvinge gjennom “The Volstead Act”, samtidig med at mange arbeidsløse var nødt til å fremstille eller smugle alkohol bare for å overleve.

Ved presidentvalget i 1932 var Herbert Hoover mer upopulær enn noensinne. Han tapte stort for demokraten Franklin D. Roosevelt, som sikret seg seieren i 46 av 48 stater.

Noe av det første Roosevelt gjorde som president var å legge frem et lovforslag som opphevet “The Volstead Act”. Forslaget gikk raskt gjennom, og 5. desember 1933 var det slutt på forbudet mot sprit. Lovendringen ble feiret i gatene, og gjenåpnede bryggerier og barer delte ut gratis øl.

I alt ble det drukket 150 millioner liter øl det første døgnet etter at forbudet ble opphevet. Neste dag var det stort sett umulig å oppdrive en øl.

Forbudstiden i USA ga konsekvenser for fremtiden

Sett i ettertid var “The Volstead Act” en katastrofe for USA. Volden eksploderte, tallet på drap steg med 78 prosent. Bare i Chicago ble det begått 850 drap relatert til kontrollen over alkoholmarkedet.

Tallet på dømte steg med nesten 600 prosent. Dessuten fikk organisert kriminalitet for alvor fotfeste i alle amerikanske storbyer. I forbudstiden lærte gangsterne at organisering var avgjørende for suksess.

Da forbudet ble opphevet var mafiaen gjennomprofesjonalisert og kunne med letthet gå inn i narkotikasmugling og infiltrering av fagforeninger. Organisert kriminalitet hadde blitt en integrert del av det amerikanske samfunnet, og det fortsatte det å være etter 1933.

Den viktigste konsekvensen av forbudstiden var imidlertid at amerikanernes tro på det politiske systemet ble undergravd. Den åpenlyse korrupsjonen, politiets og politikernes brudd på loven fikk mange til å miste troen på det amerikanske demokratiet. Det spredte seg en utbredt skepsis overfor myndighetene.