Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Guidebok redder livet til svarte bileiere

Når USAs første svarte bilister skulle på langtur, måtte de ha med matpakke, ekstra drivstoff og en bøtte til å tisse i. Helt frem til 1960-årene var de fleste restauranter, bensinstasjoner og hoteller forbeholdt hvite, men takket være en liten guidebok ble det lettere å styre unna ydmykelser og rasistiske overgrep.

Getty Images

Victor Hugo Green fra Harlem arbeidet som postbud i New York på 1930-tallet.

Han tilhørte den voksende afroamerikanske middelklassen som gjennom flid og sparsommelighet fikk mulighet til å eie tidens ultimate statussymbol: En bil.

Men i likhet med andre afroamerikanere var Green lei av å bli diskriminert – særlig når han en sjelden gang dro på bilferie.

I 1936 ga han derfor ut «The Negro Motorist Green Book» – guideboken for afroamerikanske bileiere.

Ifølge Green var formålet å gi den svarte reisende informasjon slik at han unngår problemer og ydmykelser og får en mer fornøyelig tur.

Den første utgaven av reisehåndboken var på bare ti sider, og inneholdt adresser til hoteller og spisesteder i New York der afroamerikanere ikke ble avvist i døren.

Det tynne heftet vokste snart i omfang og opplag, for det viste seg at tusenvis av svarte bileiere var på jakt etter hjelp for å unngå diskriminering og farlige situasjoner i det rasedelte USA.

Bilen ga ny frihet

I slutten av 1930-årene kom USAs økonomi på fote igjen etter depresjonen, og arbeidere fikk råd til eget hus og bil. Bilen ble snart symbolet på frihet for afroamerikanere med økonomien i orden.

I egen bil slapp de ydmykelsen med å vente på bussen i små, gufne venterom, mens deres hvite landsmenn satt makelig i komfortable lokaler med god lufting et annet sted på busstasjonen.

Og de unngikk å måtte skrangle gjennom landet i utslitte togvogner, mens hvite nøt reisen og maten i langt mer moderne vogner lenger fremme i toget.

Men til tross for den berusende friheten ved å være mobile, slapp ikke de nyslåtte bileierne unna diskriminering.

Som en av dem skrev: «Svarte bilister føler seg frie som fugler om morgenen, men allerede ved middagstid dukker de første skyene opp. I løpet av ettermiddagen brer de seg til et skydekke som kaster mørke skygger over den svarte bilisten, som må spørre seg selv: Hvor skal jeg sove i natt?».

«Tenk om vi kunne stanset og fått et skikkelig måltid og en kopp kaffe».
Mrs. Milloy, afroamerikansk husmor, 1958

Jakten på overnatting kunne ta flere timer hvis bileieren befant seg i et nabolag der han eller hun ikke var godt kjent, for de færreste hoteller og moteller tok imot svarte gjester – i frykt for å skremme vekk de hvite kundene.

Svarte bileiere måtte derfor kjøre lange omveier eller sove i bilen.Det siste var imidlertid ikke så lett, for overalt i USA var det byer der svarte ikke fikk oppholde seg mellom solnedgang og soloppgang.

Svarte bilister som brøt regelen i disse såkalte sundown towns, ble eskortert ut av byen midt på natten av politiet – eller i verste fall satt i arresten.

Mange andre basale behov ble nektet svarte bileiere. En brødblings i farten var nærmest umulig å oppdrive, for de færreste restauranter slapp inn fargede gjester. En solid matpakke var eneste alternativ.

Den afroamerikanske journalisten Courtland Milloy husket hvordan hans mor om kvelden før en biltur stekte kylling og kokte egg til hele turen.

Matpakkene kunne likevel ikke endre verden på den andre siden av bilrutene, og moren ble trist hver gang familien dro på ferie:

«Tenk om vi kunne ha tilbrakt natten på et av hotellene vi passerte. Og tenk hvor fantastisk det ville vært om vi kunne stanset og fått et skikkelig måltid og en kopp kaffe. Gjennom vinduet kunne vi se hvite barn leke i motellenes svømmebasseng, mens mine egne barn satt og svettet i baksetet på en varm bil og kranglet», forklarte hun sin sønn mange år senere.

Bensin var en annen mangelvare svarte bilister alltid var på utkikk etter. Som en av få bensinkjeder tillot Esso afroamerikanere å både drive og eie bensinstasjoner, og her kunne svarte bilister alltid få fylt tanken.

Esso var også en av de første annonsørene i Victor Greens guidebok, og de første stedene som solgte «The Negro Motorist Green Book» – for 25 cent.

Så han ingen Esso-stasjoner, måtte bileieren håpe at han hadde med nok ekstra drivstoff i bensindunker.

Nasjonalparken Lewis Mountain i Virginia hadde en egen seksjon for svarte gjester.

© National Park Service

Rasisme var helt lovlig

Etter at den amerikanske borgerkrigen var over i 1865, ble slaveri og forskjellsbehandling på bakgrunn av hudfarge forbudt.

Men det holdt ikke lenge. I 1883 avviste USAs høyesterett fem lover mot raseskille, fordi Kongressen – etter høyesterettsdommernes mening – ikke kunne forby privatpersoner å diskriminere afroamerikanere.

Dommen førte til at de tidligere slavestatene i sør gjeninnførte en mengde forbud mot at svarte oppholdt seg i samme rom som hvite.

For eksempel måtte svarte sitte i egne togvogner, barna deres fikk ikke gå på de hvites skoler, og ingen svarte fikk benytte offentlige toaletter forbeholdt hvite.

Afroamerikanere måtte nøye seg med annenrangs fasiliteter, som lå utenfor allfarvei.

En bøtte var bileierens toalett

Medbrakte drikkevarer var det eneste svarte bilister kunne slukke tørsten med, for drikkefontener var ofte forbeholdt hvite. Trengte føreren eller passasjerene hans et toalett, var det et enda større problem.

Tissetrengte barn fikk beskjed om å holde seg til det dukket opp en trygg grøftekant. Av samme grunn hadde mange med seg en bøtte til å tisse i, slik at ingen behøvde å gå ut av bilen når de kjørte gjennom usikre områder.

Victor Greens oppslagsverk over steder der svarte bilister kunne fylle tanken, spise og overnatte, var derfor en innertier. Som en begeistret leser skrev i 1938:

«The Negro Motorist Green Book er en hardt tiltrengt bok for vår rase. Tidligere var vi avhengige av ryktebørsen for å komme frem til målet».

Green innså at heftet hans kunne bli en stor guide med råd og veiledning til reiser overalt i USA.

Han oppfordret leserne til å sende inn tips om steder de selv hadde besøkt, hvor de hadde fått ordentlig behandling uavhengig av hudfarge.

For hvert tips som kunne bekreftes og kom med i boken, fikk innsenderen én dollar. Slik vokste «The Negro Motorist Green Book» år for år i omfang og rundet 80 sider i slutten av 1940-årene.

Salgstallene steg til 15 000 eksemplar, til tross for at Greens bok ikke guidet leserne til de beste stedene å stanse, spise eller overnatte, men heller til de ganske få stedene der svarte kunder overhodet ble sluppet inn.

Ofte var det snakk om moteller og restauranter langt under standarden hvite ble tilbudt.

Derfor oppfordret Green leserne til å skrive inn hvis standarden eller servicen i et av guidens etablissementer viste seg å være for dårlig.

Guiden var knusktørr lesning. Stat etter stat ble gjennomgått i alfabetisk rekkefølge, og bare byer med tilbud til afroamerikanere figurerte. I 1949-utgaven fylte delstaten Mississippi bare halvannen side, fordi få butikkeiere tillot svarte besøkende.

© Digital Public Library of America & Shutterstock

Dyre biler var livsfarlige

Utrydde rasisme kunne «The Negro Motorist Green Book» imidlertid ikke.

Mange hvite anså velstand for å være deres rett, mens afroamerikanere med suksess ble betraktet som en utålelig provokasjon.

En splitter ny bil kunne utløse misunnelige blikk og forfølgelse, og blant afroamerikanske bileiere i sørstatene var det et kjent triks å bruke sjåførlue og prøve å få det til å se ut som om bilføreren bare var i ferd med å kjøre sin hvite herres luksusbil hjem i garasjen.

I 1948 glemte en suksessrik afroamerikansk selger dette trikset, og det kostet ham livet.

Robert Mallard hadde stolt kjøpt en dyr Frazer sedan, da han ble omringet av Ku Klux Klan-medlemmer i utkanten av Atlanta i delstaten Georgia.

Plutselig hørtes skudd, og Mallard sank død sammen bak rattet, mens kona og barna hans trykte seg mot gulvet i bilen. Mrs. Mallard gjenkjente stemmene til flere av familiens hvite naboer, som lenge hadde sett skjevt til hennes mann. Likevel ble saken aldri oppklart.

Sørstatene var i det hele tatt et minefelt å kjøre rundt i for svarte bileiere. Uten lokalkunnskap risikerte føreren å havne i problemer det var umulig å forutse.

I delstaten Mississippi måtte svarte bilister ikke bare overholde veitrafikkloven, men også de uskrevne reglene i trafikken.

Flere fylker i den tidligere slavestaten forbød svarte bilister å ta forbi hvite.

Kjøring på de mange grusveiene virvlet opp så mye støv at det ville medføre at de hvites biler ble skitnet til av den svarte bilisten – og det var uakseptabelt.

Alle stopp på bilferien måtte planlegges nøye

For tusenvis av afroamerikanske bileiere var «The Negro Motorist Green Book» uunnværlig. Guiden viste vei til hoteller og bensinstasjoner som var åpne for dem, men i enkelte stater var det langt mellom stoppene.

Digital Public Library of America & Shutterstock

Begravelsesbyråer

Guideboken hadde med navn og adresse på alt fra frisører og skreddere til begravelsesbyråer som tok imot afroamerikanske kunder.

Digital Public Library of America & Shutterstock

Restauranter

Dersom sulten gnagde, var matpakker løsningen. I hele Mississippi fantes det i 1949 bare fem restauranter som slapp inn afroamerikanske gjester.

Digital Public Library of America & Shutterstock

Bensin

Bensin var en utfordring. I Mississippi, som er på størrelse med England, nevnte guideboken bare fem bensinstasjoner der afroamerikanere fikk tanke opp.

Digital Public Library of America & Shutterstock

Tourist Homes

Privat innkvartering var ofte den eneste muligheten. I Mississippi fantes det 31 såkalte Tourist Homes – som regel et spartansk værelse hos en afroamerikansk familie.

Digital Public Library of America & Shutterstock

Hoteller og moteller

Afroamerikanere utgjorde størstedelen av Mississippis to millioner innbyggere – likevel var bare åtte hoteller og moteller i hele staten villige til å la svarte overnatte.

Digital Public Library of America & Shutterstock

Rasismen trivdes imidlertid ikke bare i de gamle sørstatene – også i det nordlige USA ble afroamerikanske bileiere diskriminert.

I delstatene Montana og Wisconsin kunne «The Negro Motorist Green Book» etter 13 års virke ennå ikke henvise til et eneste hotell eller restaurant som ville ta imot svarte.

I Maine, ved grensen til Canada,
fantes det bare ett hotell der svarte reisende kunne overnatte. Lenger vest var gjestfriheten heller ikke imponerende.

Delstatene Nevada og Utah kunne til sammen mønstre ett hotell og to pensjonater.

Rasisme utløste diplomatisk krise

Den åpenlyse forskjellsbehandlingen rammet ikke bare USAs egen svarte befolkning, men også utenlandske statsmenn på gjennomreise.

Under et besøk i delstaten Delaware ble Ghanas finansminister i 1957 nektet adgang til en av hotellkjeden Howard Johnsons restauranter.

Episoden utløste en offisiell unnskyldning fra president Eisenhower, som måtte invitere ministeren på frokost i Det hvite hus.

Under Eisenhowers etterfølger, John F. Kennedy, vurderte USAs utenriksdepartement å la diplomater og andre offisielle gjester med mørk hudfarge få et eksemplar av «The Negro Motorist Green Book» for å unngå gjentagelser.

«En dag i nær fremtid vil ikke denne guiden lenger behøve å bli utgitt».
Victor Hugo Green, 1936

Ideen ble imidlertid skrinlagt, og i stedet informerte utenriksdepartementet alle landets 50 delstater om at diplomater skulle nyte «samme privilegier som hvite».

Under Kennedy begynte oppgjøret med århundrers rasisme og rasediskriminering omsider for alvor.

Borgerrettskampen ble samtidig begynnelsen på slutten for «The Negro Motorist Green Book». Victor Hugo Green døde noen måneder før Kennedy tiltrådte som president i 1961, men Greens kone, Alma, fortsatte å gi ut boken.

Etter hvert som svarte aktivisters innsats resulterte i flere rettigheter, krympet salget av Greens guidebok. Dødsstøtet kom i 1964, da Kongressen vedtok Civil Rights Act.

Med ett slag ble forskjellsbehandling på bakgrunn av hudfarge, kjønn og religion forbudt.

Moteller forsøkte å få loven omstøtt, fordi de hevdet at den var grunnlovsstridig – eieren av Heart of Atlanta Motel i Georgia klaget over at loven krenket hans rett til fritt å velge sine kunder.

Han argumenterte også med at svarte kunder ville få omsetningen på hotellet hans til å stupe – uten at han fikk kompensasjon fra staten.

Motelleieren tapte saken, og måtte åpne dørene for afroamerikanske gjester. To år senere kom «The Negro Motorist Green Book» ut for siste gang.

Opphavsmannens spådom fra førsteutgaven hadde holdt stikk:

«En dag i nær fremtid vil ikke denne guiden lenger behøve å bli utgitt. Det vil skje når vi som rase har like retter».

Svarte bilister ble møtt med mistenksomhet og misunnelse overalt i USA.

© Getty Images

Den nære fremtiden Victor Hugo Green omtalte i 1936, var 30 år unna.

Omsider kunne svarte bileiere kjøre tvers over Amerika uten nøye planlegging av ruten og uten ydmykelsene som til da hadde vært en fast bestanddel av alle lengre bilturer.

Svarte bilister sjikaneres fortsatt

Mye er blitt bedre siden Greens guidebok, men svarte bileiere diskrimineres fortsatt i USA.

En rapport fra Illinois viste i 2013 at dobbelt så mange afroamerikanske og latinamerikanske som hvite bileiere ble ransaket av politiet – til tross for at sannsynligheten for å finne narkotika og annet smuglergods var større når politiet undersøkte hvite bileieres kjøretøy.

I Florida får svarte bileiere 22 prosent av bøtene for å ha glemt sikkerhetsbelte, selv om de bare utgjør 13 prosent av delstatens bileiere.

Ofte stoppes afroamerikanske bilister bare på grunn av hudfargen, mener amerikanske borgerrettsgrupper. Diskrimineringen har fått et navn: DWB – Driving While Black.

Les også:

Bøker

Hvem oppfant symbolene for mann og kvinne?

3 minutter
Vikinger

Vikingene drepte for fote i langhuset

22 minutter
Hverdagsliv

Hva har vi imot svarte får?

1 minutt

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul